rayun

@The Lone Wolf, ja takker. Var på Vikebekkfjell nå og merket jo at kneet var der. Men det jeg kjenner mest er venstre håndledd som fikk seg en trøkk når jeg skulle ta meg for. Gjorde som deg og trakk hodet bakover (inn i nakkegropa på sekken). Håndleddet merket jeg overhodet ikke der og da, men til de grader nå. Godt vi er litt heldige når vi først faller. @fiskekongen, takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg foventet absolutt ikke orm på sekken. Hadde den jo bare cm fra albuen når jeg lå i lyngen med hendene foldet bak hodet. Den likte nok ikke å bli tatt på

Takker og bukker. Litt av en utfordring terrengmessig så det ut for. Så imidlertid ut som du hadde noen riktig fine dager der. Fin film og bilder likeså. Sliter litt med friksjon jeg og. Har ikke funnet annen råd en å bruke 2 par strømper / sokker. Tynne og litt tykkere og rett og slett la friksjonen bli mellom dem i stedet. Med støvler som sitter godt på foten reduserer jeg problemet, men er ikke helt kvitt problemet.

Takk for fin rapport @, og tusen takk for kaffe'n. Glemte selvfølgelig å takke for den. Gikk samme vei tilbake og tenkte å ta siste dagen i lag med deg. Snakket med de to i andre enden og de fortalte du hadde dratt. hadde jeg visst du var ved Reksjåen,,, men jeg gikk ikke nedom. I alle fall det var hyggelig med praten og kaffedråpa'n foran Aktoen din.

Naturen har kalt og underbuksa er på plass der den skal være. Jeg kommer ikke langt før jeg skjønner at planen om å følge kanten av myra er dødfødt. Myra er altfor våt. Her må jeg opp. Det går faktisk ganske greit et stykke. Skråningen blir imidlertid brattere og jeg syns ikke noe om å fortsette. Nei jeg må tilbake og høyere opp. Prøver å bevege meg langs kanten hvor jeg har oversikt over myra. Meningen er å krysse myra og over til tørt land på andre siden. Jeg tar meg langsomt fram. Jeg har ikke noe ønske om å komme så høyt at jeg mister oversikten. Jeg står oppe på skrenten og ser utover. Her ovenfra ser jeg at myra stedvis har forskjellig farge og at det følgelig er områder som er noe tørrere enn andre. Jeg ser også ei vannfylt renne i myra. Ser ikke ut som jeg vil greie å komme meg over den. Jeg må lengre nord. Foto: Her går det veldig greit. Ned til høyre er Sleppemyra som jeg skal krysse. Det går smått. Noen ganger ledes jeg ned for så å innse at jeg må tilbake og opp, mens det andre ganger er omvendt. Endelig ser det ut til at jeg kan prøve meg på en kryssing. Den vannfylte renna er ikke synlig lengre og det ser generelt tørrere ut. Må bare jobbe meg nedover nå. Kommer inn i et område med gammel skog og et bunndekke av tykk irrgrønn mose. Beveger meg veldig forsiktig. Det er såpass bratt at jeg ikke kan gå, men må ta ett skritt ned av gangen. Er vel en høydeforskjell på 2-3 meter igjen ned til myra nå. Moselaget er tykt, men avslører i konturene at underlaget er stein og røtter. Farlig, farlig. Jeg beveger meg sakte og hvert skritt er veloverveid. Jeg har sett meg ut hvor foten skal settes. Foten er i lufta og vekten flyttes over. I det foten treffer bakken er det samme friksjon som om du setter beinet i ei kuruke. Altså tilnærmet 0. Foten sklir 10-15 cm fram og kiler seg fast. Uten sekk hadde jeg kanskje klart å hente meg inn, men nå greier jeg det ikke. Jeg faller forover og prøver å ta meg for mot en granlegg. Jeg bommer og høyrearmen skraper nedover stammen. Begge armene er framme og jeg bøyer hodet så langt bakover jeg kan. Jeg kjenner det i kneet før jeg tar bakken. Blir liggende helt rolig og vil på en måte ikke kjenne etter. På den annen side kan jeg ikke bli liggende heller. Jeg beveger armene og de funker. Høyrebenet får jeg ikke beveget, men det venstre føles bra. Jeg prøver å komme meg opp, men beinet sitter fast. Siden jeg ligger med hodet lavere enn bena greier jeg ikke å reise meg. For andre gang i dag har det enkle friluftslivet blitt utfordret. Det er vanskelig nok å få av sekken. Jeg har antakelig rotert litt under fallet og fått en vridning i kneet. Det er skikkelig vondt selv ved de små bevegelsene jeg gjør for å bli kvitt sekken. Sekken ruller ned og legger seg til ro. Jeg prøver mange forskjellige teknikker, men ligger fortsatt på magen med hodet nedover. Begynner å tenke dårlige tanker. En klam følelse av uro er i ferd med å etablere seg. Jeg prøver å beherske meg. Prøver å få kontroll. Jeg må få beinet ut samme vei som det kom inn. Svetten renner og jeg trenger en liten pause. Får fram mobilen og etterhvert bekreftes det jeg regnet med. 0 signal. En litt annen stilling og med hjelp av armene greier jeg så å ake meg litt bakover og opp. Og med venstrebeinet som brekkstang løsner omsider skoen. Umiddelbart fylles jeg av en enorm lettelse. Jeg reiser meg og belaster forsiktig beinet. Det virker ikke helt galt. Skjønner jeg har hatt umåtlig flaks. Når jeg ser på stedet jeg satte foten ser jag at mosen dekket en rot. Mosen skled rett av og tilfeldigvis havnet skoen mellom 2 steiner. Hadde åpningen mellom steinene vært større kunne foten kommet lenger ned og resultatet blitt annerledes. Grøsser litt og innser at her kunne jeg blitt liggende en stund. Aker meg på rompa ned til sekken. Opp med førstehjelpspakka. Har reseptbelagte piller for både rygg og knær i den. Tar godt over anbefalt dose og noen runder med elastisk støttebandasje rundt kneet. Får sekken på ryggen. Nå er det bare å holde beina i gang. Myra er våtere enn jeg trodde, men jeg kommer meg over. Det går smått og det er vondt. Vel vel, det går ihvertfall framover. Vegetasjonen blir gradvis tynnere og så er jeg på sti. Jeg er ferdig med Vesle Børen nå. Dumper ned på en stein og finner fram Bixit og litt vann. Sitter ikke mer enn 10-15 minutter og kjenner det når jeg reiser meg. Kneet har hovnet opp og kjennes litt stivt. Best og hompe videre nå. Lengre framme ser jeg en lysning og snart er jeg ute på en kjerrevei. Under andre omstendigheter hadde jeg satt camp her. Jeg er i enden av en kjerrevei Jeg har en bekk nedenfor veien og grunnen er av sand. Stort bedre blir det ikke. Men, og det er et stort men. Jeg vil ha camp et sted med dekning og det har jeg ikke her. Kan hende jeg må ha en hviledag i morgen pga kneet. Og med tanke på hoggormbittet tidligere i dag, vil en engstelig konemor bli helt fra seg om hun ikke hører noe fra meg det neste døgnet. Med vilje skrev jeg «liten hoggormunge» i SMS’en i håp om at det ville virke mindre farlig, men jeg vet jo ikke hvordan hun reagerer når hun leser meldingen. Nei Raymond, du får bare holde beina igang. Det er en fin kjerrevei med gress og grønt i midten. For det meste i skygge, men innimellom flekker av sol der den trenger gjennom lauvværket. Jeg halter rolig avgårde. Noen ganger er det sånn at, ja, en går litt i egne tanker og ser uten å se. Syn og hjerne registrerer likevel det omkringliggende. Jeg har sikkert kommet et par meter forbi, før jeg blir klar over at et eller annet ikke stemmer i det underlaget jeg går på. Noe som bryter mønsteret. Jeg stopper og tar et par skritt tilbake. Joda, der ligger dagens andre hoggorm ganske så utstrakt i et par cm sol. Foto: Dett møtet var langt trivligere enn det forrige. Fram med kamera. Denne er brunere og mye større enn den jeg hilste på tidligere i dag. Jeg fører kameraet nærmere og den ligger like utstrakt. Hhmm, den burde vel strengt tatt intatt forsvarsposisjon. Jeg tramper litt i bakken uten reaksjon. Det eneste den gjør er å holde hodet hevet og vese svakt. Det er vel med hoggorm som med andre levende vesener at de har forskjellig temperament. Kanskje denne er av det rolige slaget. Er vel i alle fall ikke lenge siden den har kommet ut fra vinterdvalen. Den trenger vel litt varme for å kvikne til. «Du må passe halen din kompiss, jeg kunne tråkket på den» sier jeg «skjønt når jeg har gått så kommer det vel ikke flere denne uken» Den veser svakt til svar så jeg lar det være med det. Den fine kjerreveien stiger svakt og jeg kommer ut på en større grusvei hvor jeg holder til høyre. Så faller terrenget og jeg får Kvehaugmyra ned til høyre. Denne myra ligger i Store Børens sydvestre ende. Jeg skal følge veien videre langs vannet og krysser Nesleråa på bro. Nå har jeg kommet meg til Oppistuen, Hans Børli’s fødested. Hadde egentlig tenkt å se meg om litt her, men planen er endret nå. Sjekker telefonen igjen med samme resultat. Fram med kartet. Jo, om ikke lenge skal jeg inn på sti. Finner merket sti til Finnholt nede ved parkeringen til Oppistuen. Foto: Fra parkeringen ved Oppistun. Deilig å være inne på god sti. Tablettene virker og jeg klarer å gå ganske uanstrengt. Skulle gjerne hatt litt ordentlig mat, men muleposen får holde. Nøtter, kjeks og sjokolade glir ned mens jeg går. Stien flater ut og foran meg ser jeg utover Høgmyra. Hva det er med meg og myrer er ikke godt å si, men det er helt klart noe av det flotteste naturen byr meg. Høgmyra skriver seg inn helt i toppskiktet nå i kveld. Jeg setter meg på en stubbe og kikker utover. En Kvikklunsj, noen piller og litt vann sitter som et skudd. Sjekker for signal, fortsatt uten resultat. Sliter litt etter pausen. Merker at jeg satt litt for lenge. Etter noen hundre meter funker kneet sånn nogenlunde igjen. Det er så fint og gå langs myra og se sola som nærmer seg åskanten i vest. Foto: Høgmyra i varm aftensol. Og så er Høgmyra passert og de tre Småmyrane ligger foran meg som perler på ei snor. Mye mye mindre, men flotte de og. Og så ved den nordre av Småmyrane får jeg det jeg har ventet på i mange timer. En liten usikker prikk som kommer og går. Jeg vipper av meg sekken og kommer meg opp på en høyde i nærheten. To prikker er godt nok for samtale. Kona er på grillparty hos min søster og svoger og nå vil alle ha rede på hvordan det er med meg etter hoggormbittet. Jeg forteller som sant er at jeg ikke har merket noe til det. En titt på batteristatus viser at jeg bør være effektiv i samtalen. Jeg avbryter videre spørsmål og forteller om fallet og at alt er bra bortsett fra smerter i kneet. Det er nok for kona og hun avbryter turen sånn: «Hvor er du nå? Jeg kommer og henter deg» Det er nytteløst å argumentere og innerst inne skjønner jeg det selv også. Det er over. Jeg forteller hvor jeg er og hvor vi kan møtes. Må bare komme meg ut av skauen først. Bakkene ned til den sydøstligste vika i Nestreia er bratte og vonde og det er litt godt å komme ut på grusvei igjen. Veien er rett, lang og kjedelig fram mot Breisjøen. Passerer nok en teltleir og denne ser det bra ut og beliggenheten er fin. Foto: Fra Breisjøen Her ved Breisjøen blir det ny pause før jeg fortsetter mot Finnholt. Jeg ser etterhvert stien som tar av opp til høyre. Her skulle jeg etter planen på nytt ut i terreng, men nå er det uaktuelt så jeg holder meg på asfalten. Asfalt er enkelt å gå på, men ikke det beste for knærne. Jeg har telefonkontakt med kona flere ganger og et par kilometer fra Disenå møtes vi litt over ti på kvelden og turen er over. Erfaring: Uansett hvor forsiktig en er og helt uavhengig av erfaring kan uforutsette ting skje. Det kanskje viktigste jeg har fått med meg fra denne turen er å ha mobilen i lomma. På denne turen var telefonen i lomma fordi den også skulle brukes som fotoapparat. Hadde telefonen ligget i sekken når jeg falt, tror jeg ikke jeg ville fått tak i den. Det skulle ikke rare bevegelsen til før jeg kjente det svartnet og når sekken så løsnet rullet den fra meg. I mitt tilfelle hadde jeg jo ikke signal og jeg kom meg etterhvert løs så sånn sett var det uten betydning. Men kanskje en annen gang, hvem vet? Og helt til slutt: Takk til alle dere som tross lite bilder har slitt dere helt hit. Om ikke turen ble lang, så ble i hvertfall turrapporten det. Og ikke nok med det,,,, En video fra turen er snart ferdig. Ikke mye over 3 timer, He-he;,;, Raymond

Nok en gang en knakande god rapport fra dere. Fine fortellende bilder. Takker så mye.

Kjempefin rapport og bilder. Fint presentert for oss som drømmer om det samme, men ikke kommer oss avgårde. Angående hvitfisk så er jeg enig med @Lompa. Er redd Åbbor'n du heiv ut var den største bommerten på turen . Takk for hyggelig lesning

Jeg holdt på å si: Hva med Jotunheimstien. Starten er felles med Rondanestien så da spare du noen dager om du ikke går det på nytt. OffTopic: Har du noe turrapport fra Rondanestien?

Takker så mye igjen @hufsa. @The Lone Wolf, ja du har kanskje rett og det satt langt inne å nevne det. Jeg vurderte det fram og tilbake mange ganger, men valgte så å legge det ut. Han fortalte ikke meg hvor og jeg fortalte ikke han hvor. Skogsområdene herover er store og henger også sammen med tilsvarende i Sverige. Det er forsåvidt ingen hemlighet at områdene herover huser / får besøk av de 3 store fra tid til annen. De som ikke liker denslags besøk samarbeider og er godt organisert på begge sider av grensa. Så får det være opp til de som liker besøk og være ute på tur i marka. Gjerne bruke skogsbilveier og observere kjøretøy etc. Rett og slett være et forstyrrende element. Ønsker ikke at dette skal være et innlegg i svart / hvitt debatten, men nevner det for å begrunne hvorfor jeg har lagt det ut.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ligger slik. Tenker flere ganger at jeg skal gå videre, men blir i stedet liggende å døse med sola i fjeset. Nei nå må jeg igang. Noen små pip fra GPS’en varsler at den vil ha nye friske batterier. Setter meg opp og glipper litt med øynene. Er litt sånn ugrei i synet etter å ha hatt sola i fjeset en stund. Det er nå det skjer. Det enkle friluftslivet tilføres en ukjent faktor. Jeg skal altså hente nye batterier fra sidelomma i sekken. Strekker venstre hånda de 20 cm bort til sidelomma og kjenner et lite stikk. Rykker til meg hånda i refleks ,snur på hodet og ser en hoggorm på sekken. Nei, nei og atter nei. Det er ikke mulig,,,. Det blir fullstendig tankespinn noen sekunder. Jeg kjenner pulsen stiger kraftig. Må få ned pulsen. Rolig nå Raymond, du må tenke. Pust rolig, bruk magen. Dette er ikke verdens undergang og dessuten har du vært med på dette før. Dette takler du. Få overblikk og så handle. Jeg prater høyt med meg selv. Det hele er uvirkelig. Hva skjer nå? Hvor langt er det til hjelp? Var det noen hjemme i husene jeg passerte tidligere? Jeg ser på lillefingeren og ser et rift og en dråpe blod. Hvor var det jeg la brillene? Gransker fingeren nøye, men finner ingen regelrette bittmerker. Bare dette ene riftet. Suger kraftig og spytter ut noen ganger. Underbevist jobber hjernen med problemstillingen og gradvis går pulsen ned i takt med følelsen jeg har av situasjonen. Ok, hva gjør jeg nå. Selv om jeg nå har en følelse av at dette er mindre alvorlig enn først antatt er det likevel litt usikkerhet forbundet med at jeg er allergisk. Har aldri hatt antydninger til allergi før det året jeg fylte 58. Da reagerte jeg så kraftig at jeg desverre måtte omplassere bikkja og begynne med tabletter. I dag holder jeg meg unna noe frukt og grønt og ellers brukes tabletter i pollensesongen og ved behov. Allergien er en usikkerhetsfaktor og jeg vet ikke hvordan det er i forhold til hoggormbitt. Ikke veps heller for den saks skyld. Jeg prøver å fokusere på den store fordelen jeg nå har ved at jeg alltid har tabletter i lomma. Det har gått et par minutter nå. Jeg sjekker på ny lillefinger, hånda og underarmen. Bittelitt ubehag akkurat i riftet, men ellers ingen svie, hevelser eller fargeforandringer. Jeg sitter fortsatt på rompa i lyngen. Har prøvd å ikke gi etter for behovet for å komme meg unna. Gransker bakken rundt meg og løfter forsiktig beina. Det hele gikk jo så fort. Fikk med meg at den var mørk og virket liten, men så egentlig ikke hvor det ble av den. Kommer meg på beina og gransker bakken igjen. Løfter forsiktig opp sekken som ligger med selene ned. Nei, den er ikke å se noe sted. Tramper i bakken. Tar et par tabletter og begynner å pakke sammen. Husker nye batterier til GPS’en, Holder bevisst tempo nede. Ute på grusveien sjekkes armen igjen. Har vel gått rundt 10 minutter. Skulle vel egentlig ha kjent noe nå. Spørsmålet er om jeg bør avbryte turen. De nærmeste husene er bare noen hundre meter tilbake. Jeg så ikke folk der, men utenfor huset der æljbikkja bjeffa stod det en bil. Er det folk hjemme kan de sikkert skysse meg til legen bare sånn for sikkehets skyld. Jeg blir stående noe rådløs. Sjekker armen om og om igjen med samme resultat. Vet ikke hvor lenge jeg står der. Bestemmer meg for å sende melding hjem. Ser nå at kona sendte en melding på formiddagen der hun kommenterte nattens temperatur. Svarer på innholdet i den og føyer til følgende. SMS skjermbilde: Første melding. Må gå litt rundt for å få signal og så er den sendt. Da kan jeg fortsette. Går ikke mange meter før jeg får det for meg at jeg bør dokumentere hvor jeg er. Er vel ganske sikker nå, men bare sånn i tilfelle det utvikler seg annerledes. Like etter dukker et passende skilt opp og finger og skilt havner på samme SMS. SMS skjermbilde: Dokumenterer hvor jeg er. Veien stiger og jeg går ennå saktere enn jeg pleier. Når det flater ut ser jeg Havsjøen på høyre side. Været er upåklagelig. Sola skinner og småfuglene kvitrer og Havsjøen ligger der som en blå oase i alt det grønne. Du verden hvor heldige de er som har de hyttene jeg ser i østenden av vannet. Har hatt telefonen framme en stund nå. Vil sende en ny SMS visst jeg får dekning. Der,, nei nå ble det borte. Litt tilbake. Jeg løfter telefonen og dreier litt rundt og får en prikk. En prikk er godt nok for melding og jeg skriver den ferdig, løfter telefonen og trykker send. SMS skjermbilde: Når kona sender dette svaret 15:27 er jeg utenfor dekning. Ser at jeg ikke har fått noe svar fra kona på de første meldinger og vet at hun ikke sjekker telefonen før hun er ferdig på jobb. Det har gått en time og jeg har konkludert med at enten var det et tørrt bitt, eller så var jeg så heldig fordi det var et streif. Jeg fortsetter likevel i et rolig tempo. I den nordøstlige delen av Havsjøen dreier veien igjen nordover. På en liten gresslette ved vannet står en badestamp og litt etter ser jeg en bygning i fin tømmerstil langs veien. Dette er visstnok utleiehytte fra Nordre Mangen gård. Med oppstallingplass for hester på tunet, en stall og liten havn er alt lagt til rette for at du kan leie hest og ri inn hit. Skikkelig vedlikeholdt og i samme stil som husene jeg passerte nede ved Nordre Mangen. For et sted. Foto: Hytta ved Havsjøen Jeg er av den beskjedne typen og liker ikke å ta meg til rette. Det skal likevel innrømmes at ingenting er bedre enn et toalett når behovet melder seg. Og selv om alle hytter og uthus pleier å være låst er det sjelden en frittstående utedo har noe annet en ei haspe. På utedoen her er det haspe. I tillegg ser den riktig så fin ut. Om det er min dårlige samvittighet eller annet skal være usagt, men jeg forlater stedet med uforrettet sak. Jeg følger veien videre nordover. På høyre hånd har jeg Gravliberget i Hedemark Fylke. Fylkesgrensa går i elva jeg har på høyre side. Jeg er fortsatt i Akershus noen hundre meter til, men så entrer jeg Hedemark . På andre siden av elva ser jeg også en grusvei parallelt med den jeg går på. Jeg er på vei mot Vesle Børen og stedet hvor grusveien slutter. Der er egentlig planen å sette camp, men det er fortsatt tidlig. Finner jeg en fin plass blir jeg der, visst ikke går jeg videre. Jeg får se når jeg kommer dit. Et treskilt med bilde av sykkel peker ned mot elva og viser til bro over til grusveien på andre siden. Jeg vurderer et lite øyeblikk å komme meg over til veien der. Da har jeg mulighet til å følge vei rundt både Vesle og Store Børen samt Steineia. Kartet sjekkes igjen. Stykket jeg har foran meg fra der veien slutter og til jeg er inne på neste veisystem er mildt sagt utfordrende. En bratt åskam og ei myr løper parallelt i min retning. Planen er å ta meg fram på myra, helt inntil fjellveggen. Vil tro jeg sparer et par timer på det kontra å velge veien rundt. Jeg velger og holde meg til planen og fortsetter mot Vesle Børen. Foto: I godt sig mot Vesle Børen. Jeg begynner å kjenne at det jeg ikke ordnet i stad nå er aktuellt. Da jeg var 40 og før det, var det uproblematisk. I dag sliter jeg med knebøy over tid. Det jeg ser etter nå er noe passende å sitte på. Det aller beste er trefall eller stamme i passende høyde. Da blir det utedo i ordets rette forstand. En stubbe, eller stein av passende format går også, men er langtfra førstevalget. Der ja. Litt inn og bak noen trær ligger et tre overende. Desverre viser et prøvende tråkk å bekrefte det jeg ser når jeg kommer inntil. Den har nok ligget her en stund. Ut på veien og veidere. Litt lenger fram ser jeg nok en passende stamme. Jeg tar de fire skrittene av veien og tar prøvetråkket. Den holder. Problemet er at dette er veldig nær veien. Jeg vurderer veistrekningen i begge retninger. Noen meter unna renner elva og lager glade klukkelyder og bak der igjen veien på andre siden som jeg forøvrig ikke ser herfra. Tror jeg må la det stå til. Har jo ikke sett folk siden igår og veien stopper jo litt lenger inn. Jeg får av meg sekken. Papirrullen er klar og så av med buksa. Jeg føler meg litt ubekvem og syns med ett jeg hører lyder. Jeg sitter urørlig og lytter. Nei, det er ingenting å høre bortsett fra klukking og svakt brus fra elva. Plutselig hører jeg noe igjen og denne gangen er det ikke tvil. Det kommer folk. Jeg kommer meg opp og river på meg selebuksa. Full fart med dorullen ned i sekken. Jeg prøver å se ubesværet ut der jeg svinger sekken på ryggen og kaster et liksom tilfeldig blikk i lydens retning. Nedover veien kommer en hund i følge med et godt voksent par. Er det virkelig mulig at det kommer folk akkurat nå! Jeg hilser når de er på høyde med meg og de hilser tilbake. De kommenterer størrelsen på sekken og lurer på om jeg er på langtur. Jeg bekrefter og tar et langt skritt opp på grusen. Da kjenner jeg underbuksa som jeg ikke rakk å få på plass. Nå ligger den godt plassert rundt øvre del av lårene. Jeg forteller hvor jeg kommer fra og hvor jeg er på vei. De forteller også og det viser seg at vi lurer på det samme. Nemlig om det er mulig å ta seg fram over til neste veisystem. All den tid vi har samme planer blir vi enige om å slå følge videre. Praten går lett og vi kommer etterhvert inn på tema vilt, og de lurer på om jeg har sett noe. Jeg skjønner hva de egentlig spør om, men velger å late som ingenting. Jeg forteller at jeg har sett mye fugl generelt og ganske bra med skogsfugl spesielt, men utover det ingenting som sant er. Ikke noe hjortevilt hittil. «Ikke noe annet?» Jeg skjønner hvor de vil og er varsom. «Jo, det var jo en Hoggorm ned ved Mangen da» «Ja, kanskje ikke så rart det er lite annet å se med ulven luskende rundt her» sier han. Jeg er på vakt. «Å, er det ulv rundt her da» spør jeg. De forteller at de bor litt lenger øst og at de fra tid til annen ser dem. Visstnok 4 stykker om jeg forstod dem rett. Som han sier er det jo ikke mye annet å finne på enn å gå i skauen når en bor sånn til. Jeg får en følelse av at vi har samme standpunkt og forteller så om egne sporinger og en observasjon uten å si hvor. Selv forteller han om sine møter hvorav noen er nære og helt uten dramatikk. Og så er vi ved veis ende. Karen har dagstursekk og lita øks, så han er nok forberedt på å rydde litt underveis. Krattet foran oss er imidlertid tett og etter litt nøling bestemmer de seg for å snu her. Jeg får tilbud om å bli med tilbake til veien på andre siden av elva. Der har de parkert bilen og så kan de kjøre meg rundt. Det er et generøst tilbud, men jeg takker høflig nei. Vi takker hverandre for turen og praten og så går vi hver til vårt. Fortsettelse følger...

Takker så mye @hufsa. Blir jeg klar kommer det en ny del om et par dager.

Den forsinkede frokosten gjør godt. Jeg rydder ferdig og svinger sekken på ryggen. Terrenget er åpent og bærer preg av å ha vært avvirket med noen års mellomrom. Her framme går veien over Ovliensmyra og så bærer det utfor i retning Sotsjøen. Jeg får veien fra Sotsætra inn fra høyre og ser ettehvert selve Sotsjøen. Det var her Engebret Soot vokste opp. Bekker og vann her i området var bl.a. testarena for den senere så berømte kanalbyggeren. Foto: Litt av Sotsjøen i det fjerne. Kvernbekken renner gjennom Sjømyra. Selv om terrenget er fallende trenger jeg sårt til noe vann. Kaffidråpa’n der oppe var himmelsk, men jeg kjenner på tørsten nå. En titt på kartet viser at jeg om ikke lenge vil krysse Kvernbekken og jeg får se om vannet derfra kan brukes. Etterhvert flater veien ut og går i kanten av Sjømyra. Ute på myra holder en Trane vaktsomt øye med meg. Den beveger seg grasiøst og veloverveid. Avstanden er nok snaue 100 meter og det kan se ut som den syns det er nærme nok. Jeg ser bare denne ene, men regner med at det er reir i nærheten og går rolig videre. Vannet i Kvernbekken ser greit ut så jeg slukker tørsten og fyller flaskene. Lengre framme kommer jeg ut på Sotveien som følges ca 100 meter og på ny bærer det ut i terrenget. Forran meg har jeg rundt 1,5 km uten sti og jeg gleder meg til orienteringsbiten. Jeg legger en nord-østlig kurs til der Steinbekken renner ut av Nauttjennmyra. Skogen er tett, men med relativ tørr bunn er det helt greit å gå. Foto: På vei mot Nauttjennmyra Sikten er på +/- 10 meter og det er umulig å holde en rett linje. Det blir veldig mye rundt til høyre og venstre og under greiner og mellom trær. Hhmm, jeg burde vel nærme meg kanten av myra nå. En ny sjekk av kartet avslører egentlig ingenting. Bortsett fra egen øresus er det helt stille i skogen. Ingen mygg eller fluer surrer irriterende rundt meg når jeg stopper for å sjekke kartet. For en hærlig tid og være på skogtur. Om noen uker vil mygg og knott gjøre alle stopp korte og fluene vil ustanselig være etter deg. Enda noen uker senere får de følge av klegg og andre stikkfluer. Og sånn går sommeren til «æljlusa» utpå høsten gjør skogene på disse kanter helt uegnet til rekreasjon. Men når høstlufta igjen er klar og kjølig og et par frostnetter får virket kan vi igjen nyte kaffe’n mens vi venter på at Abbor’n skal bite. Foto: Opp mot Dalengåsen Ei glenne i skogen avslører en markant høyde skrått til høyre. Godt, da har jeg funnet Dalengåsen. Jeg trekker mer øst og litt senere krysses Steinbekken og jeg begynner å jobbe meg oppover. Jeg runder åskammen og nå bærer det utfor igjen. Litt senere finner jeg en sti og velger å følge den da retningen ser ut til å stemme. Kartet forteller at jeg kommer til en vei og ikke lenge etter leder stien meg ut på denne. Her er lett å gå så jeg sjekker kartet og skvetter litt når jeg løfter blikket og ser rett på en teltleir. Her i kante av myra som omkranser Huldretjenn er det satt opp en håndfull militære telt. Det hele ser ganske «sjæbbi» ut. Hvem i all verden kunne ønske å ha en teltleir her. Det eneste jeg kan gjette på er at det må være fint for fugletittere. Ute på Huldretjenn ser jeg også flere Ender og på myra på andre siden er også et Tranepar. Ut over det tror jeg dette er et ordentlig fuktig, mørkt mygghøl når sommeren kommer i gang. Nei dette er ikke noe blivende sted så jeg følger veien videre mot Nordre Mangen. Jeg passerer noen få hus og store fine havnehager med mange hester. En Elghund sier fra at han har sett meg der jeg forlater veien og følger kanten av jordet ned mot vannet. Foto: Elvekryssing på fin bro. Elva mellom Viksjøen og Mangen krysses greit på fin bro og på bredden ved utløpet finner jeg en super plass for lunsj. Jeg slipper sekken ned i lyngen og får strekkt litt på ryggen. Den er riktig nok lettere enn den pleier, men det er godt å få hvilt skuldrene av og til. Primusen fyres og vannkjelen settes over. Sitter et par skritt fra vannkanten og myser mot sola. Det glittrer som i tusen diamanter utover Mangens småkrusede overflate. Foto: Lunsj ved Mangens nordlige bredd. Nyter mat og drikke. Den fine naturen skaper den rette atmosfæren. Det er nå livet er enkelt. Det er ingen forstyrrende tanker. En er tilstede i nuet. Det handler om å spise og drikke. Holde seg tørr og varm. Aktivitet og hvile. Jeg ligger på ryggen i lyngen med henda under hodet. Tenker på alt og ingenting. Titter opp på små hvite bomullsdotter som sakte driver over den blåblå himmelen. Fortsettelse følger....

Hei torø, Guttungen og jeg hadde en tur i området med akkurat den vindretningen. Vi fikk fisk selv om det var tildels langt mellom betta når det blåste som verst. Når vinden løya ble det noe bedre. Guttungen brukte også fluestang uten hell. Vi så fisken ta daddy longlegg men den flua hadde ikke vi i skrinet. Det vi fikk tok vi på spinner. Film fra turen ligger på youtube. Søk på Hardangervidda. Lykke til.

Takk for det @turthomas. hyggelig at du likte den. Ja det kommer mer, men det tar litt tid å renskrive dagboknotatene mine. Kona er veldig klar på at oppussing som hun kaller det (ombygging!) av kjøkkenet er førstepri. He-he

I natt var det kaldt gitt. Ja i og for seg er det kaldt ennå. Jeg ligger i fosterstilling og prøver å kjenne etter om det virkelig er nødvendig å starte dagen. Nei, jeg ligger litt til. I går kveld ble det ikke kaffe. Det gikk litt mer vann enn beregnet under gange og ikke alle «vannhullene» jeg passerte var like fristende. Bestemte istedet å gjemme det som var igjen til frokost. Får se hva jeg gjør. Frister ikke veldig mye med frokost her. Kanskje jeg bare skal gå og ta frokosten når jeg kommer til et fint sted. Jeg strekker armen ut av posen og plukker fram kartet. Skal vi se, stien skal gå i kantsonen av Langmyra og Langmyrlia. Jeg er glad i myrer og tenker at det blir fint å spise frokost, mens jeg titter ut over myra. Jo sånn får det bli, men jeg skulle gjerne hatt noe vann da. Visserligen ligger jeg rett ved Putten, men den er som navnet antyder liten og stillestående. I går kveld, etter jeg var kommet i posen ble jeg liggende å høre på en kakafoni av kvekking fra Putten. Jeg hørte og noe susing over teltet etterfulgt av lyden av ender som som gikk inn for landing. Nå er frosk og padde stille, men ender og småfugler hører jeg. Jeg kryper ut av posen. Av med varm tørr fleecegenser og på med fuktig kald ulltrøye. Bukse, gamasjer, sko og så feste gamasjene. Selv om jeg knoter med gamasjene er det ikke nok til å få varmen tilbake. Vel ute av teltet følger jeg på med genser og vindjakke og registrerer at det har vært frost. Prøver å riste av så mye rim og is som mulig før teltet havner i sekken. Holder tempo oppe under pakking. På med sekken, liten sjekk og så av gårde. Blir spennende rusletur idag. Har aldri vært i dette området før. Det er vått fra første meter. Dette må være traseen for skiløypa. Skulle gjerne vært noen meter lenger øst, men 2-4 meter høye trær står tett i tett og danner en nærmest ugjennomtrengelig vegg langs vinterløypa. Sikkert idyllisk en flott vinterdag med ski på bena, omkranset av snøtunge trær. Nå er det bare vått og tungt. Kommer til en høyde, får av meg sekken og så av med jakke og genser. Kjenner meg god og varm nå. Foto: Vinterløype Nå og da mister jeg sporet. Området er preget av myrer og relativt tett vegetasjon. Noen av myrene er så våte at jeg må finne en vei utenom og jeg legger mye energi i å finne igjen trasseen på andre siden. Naturen er i ferd med og ta tilbake skiløypa og det begynner å gro igjen her og der. Det å finne det letteste sporet krever fullt fokus, likevel registrerer jeg med ett noe i sidesynet til høyre for meg. Jeg stopper, blikket saumfarer skråningen bak noen småpistrete trær. Jeg bruker både øyne og ører. Der er det igjen. En bevegelse i lyngen noen meter til venstre for der jeg mente å ha sett «noe» Jeg stirrer intenst, prøver å skjelne detaljer. Der, et bittelite glimt. Og så, gradvis skiller jeg ut konturene av ei Røy som ligger helt stille i lyngen. Det lille glimtet må jo ha vært blinkhinna når hun blunket. Hånda mi fisker med sakte bevegelser fram mobilen. Her skal det bli nærbilde. Før telefonen er ute av lomma har jeg trykket knappen for å starte den. Filler’n så lang tid Nokia’n bruker på å bli klar da. Selv så nær jeg er, er fuglen vanskelig å se. Jeg har låst blikket mitt på hennes venstre øye. Vi ser hverandre «mitt i øyet» Søren og,,, jeg må slå inn koden, dette går ikke! Jeg flytter blikket over til telefonen og så... Jeg skvetter noe så inn i hampen. Selv om jeg i og for seg er forberedt, er oppflukten preget av så mye lyd at jeg tror jammen det kom noen dråper. På denne turen skulle jeg pakke lett og da er det en fin ting å se om noe kan ha en flerbruksfunksjon. Telefonen min har et kamera på 20MP som jo er mer enn brukbart til gode bilder. Og med både video og actionkamera på magen ble fotoapparatet hjemme. Smarttelefoner har den fordelen at de dekker mange mer eller mindre nødvendige behov. Som nevnt som fotoapparat. Musikk, lydbøker, film etc. Har du dekning får du nyheter, været og generell nettilgang. Og viktigst for meg, det å kunne ringe eller sende melding til de hjemme. Vel og merke om du har signal og strøm på telefonen. Og her er vi ved et svakt punkt når det gjelder smarttelefoner. De bruker mye strøm. Musikk, lydbøker og film utgår for min del. Å sjekke værutsiktene kan være aktuelt. Første «pri» er likevel kontakten med de hjemme all den tid jeg går alene. Og selv om jeg har med solcelleanlegg forblir telefonen avslått for å være sikker på at jeg har strøm når behovet for bruk melder seg. Erfaring: Skal du ta bilder av noe annet enn natur, eller en og annen snegle så sats på et dedikert fotoapparat. Heretter vil min lille Olympus gjenerobre sin rettmessige plass på magen. Vel, fuglen er fløyet og jeg fortsetter med mitt. Nå ser det ut som det flater ut litt og jeg kommer inn i et område med mye bjørk og ganske tørr grunn. Ut fra kartet å dømme skal jeg ha Langmyrtjennet noe skrått ut til venstre. Litt lengre framme ser jeg masse felte trær. Her er fint å gå og nå er jeg kommet fram og ser hvem som står for trefellingen. Helt tydelig at jeg er i Beverland. Myra er grøftet, ingen tvil om det selv om det er noen år siden. Jeg gjetter på at Beveren har slått seg til i Langmyrtjennet. Så har den tatt fatt på og gjøre nærområdet trivelig og resultatet er at gamle grøfter gradvis fylles med vann. Fra her jeg står, til bekken mellom Tittjenn og Langmyrtjennet anslår jeg det må være ca 50m. På kartet kan det se ut som Langmyrtjennet ligger rundt 200m nedstrøms og mot vest. Gjennom trærne kan jeg altså skimte noe som ser ut som et vannspeil. Vist dette er riktig tyder det på at Langmyrtjennet kan ha blitt noen hundre kvadratmeter større enn på kartet. Foto: I Beverland Er litt usikker på om grunneier og jeg har samme syn på saken, men jeg koser meg. Jeg rusler videre. Rundt, mellom og over felt Bjørk. Vist det er sånn at dette er skiløype om vinteren så har løypegjengen en stor ryddejobb foran seg før sesonstart. Ja se nå ja. Her ble det våtere. Det fine tørre graset som har dekket bakken en stund ligger her og der under vann. Jeg går på en våt stripe av gress med grøft på begge sider. Det blir mer og mer vann og jeg skjønner at det snart vil gå over støvlene. Det er på tide å dreie litt øst og komme høyere i terrenget. Grøften som til å begynne med knapt hadde vann, er her som en dyp kanal. Bred er den også. Blir ikke enkelt å komme seg over her nei. Jeg vil aldri verden klare å hoppe over selv om jeg tar av sekken. Skal vi se,,,, hva med en beverfelt bjørkestamme. Jeg prøver meg på et par av de som ligger nærmest, men de er for lange og tunge til at jeg greier å flytte dem. Jeg finner en mindre noe lenger bort og den greier jeg å slepe med meg og får den heldigvis på plass. Vel over på andre siden er det tørrere, men også mye småfuru som gjør fremdriften en smule strabasiøs. Her må jeg bare brøyte meg fram. Endelig er jeg fram ved nok en skogsbilvei. Skulle ikke tro jeg ville bli så glad over å se veien, men etter en sånn økt nærmest sprudler jeg. Det er i grunnen en mengde slike veier i skogene her og de aller fleste er stengt med bom og ikke gjennomgående. Så også denne. Jeg er kommet ut på veien her den slutter og her er det jammen satt opp krakk og bord. Nå skal det smake med frokost og en kaffedråpe. Har ikke drukket noe siden morgenen så nå skal den oppsparte vannklunken brukes. Fram med den toppmonterte brenneren jeg kjøpte rett før turstart. Den er lett og med relativt god spredning på flammen egner den seg kanskje til noe mer enn å koke opp vann. På denne turen er det likevel helt uvesentlig da jeg bare har med mat og drikke som krever varmt vann. Det blir noen knekkebrød. Dette er jo egentlig frokost og da er det knekkebrød, diverse tubeoster og spekemat som gjelder. Lett og holbart og smaker nydelig på tur. Jeg følger på med en sjokolade til kaffe’n. Aaahh, for et liv! Fortsettelse følger.

Har gått forbi tjernet, men kan neimen ikke huske hvordan bakken er der. Generelt er det mye stein i akkurat dette området, men det er også gress innimellom. Det går en sti litt nedenfor tjernet og i skråningen mot Øystre Repefonnbekken. På det strekket er det ihvertfall 2-3 fine gressflater å telte på. Men familievennlig er det vel ikke, men det spørs vel hva familien forventer av en sånn tur. Jotunheimen er mitt favorittområde og for å være sikker på fremtidige turer hit valgte jeg å sette camp på Maurvangen Camping på konas første Jotunheimtur. Det var selvfølgelig en helg med maxvær og vi gikk dagsturer og på kvelden ble det god mat og drikke inne på kafeen/restauranten. Tror jeg ville satset på et annet overnattingsted med familien. Lykke til !

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Ja det er som tidligere nevnt onsdag kveld og det som skulle være morgendagens etappe har jeg startet på nå. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi dag1 byr på totalt mange høydemeter i form av opp og ned terreng. Håpet er at jeg har gått meg til før neste høydemeterterreng venter meg i Odalen. Jeg har startet turen hjemmefra og akkurat nå virker Sjusjøen herlig langt unna. Selv om jeg nærmer meg 60 må jeg si det kribler litt ekstra når en tur av litt lengde tar fatt. Jeg er altså på vei østover i Aurskog-Hølands skoger. Foreløpig går det fint på skogsbilvei så rekker jeg å bli litt varm i skrotten før stigningen begynner. Har vel igjen et par timer med dagslys og da burde jeg rekke inn til Halloren. Her vet jeg om en grei teltplass og vannet sørger for at både mat og kaffe kan nytes varm. Foto: På vei østover. Skogsbilveien har gått over i kjerrevei og snart venter stien. Jeg er definitivt ingen lettpakker, men må si at lettpakker tråden her på Fjellforum har blitt lest, dog uten å bli kommentert. Det gir innspirasjon og en begynner å tenke. Selv har jeg i mange år brukt et enkelt regneark og vet nøyaktig hva jeg bærer på. Det er som regel for mye. Ikke fordi jeg har med ting jeg ikke bruker, men rett og slett ting jeg tidvis kan trenge, eller ikke er villig til å legge igjen hjemme. Denne gangen har noen nye lettere saker havnet i sekken og noe er lagt igjen hjemme. Selve sekken er også lettere i og med at jeg nå fikk plass i 80 literen til guttungen. Puhh, heldigvis ikke langt igjen til Damtjenn nå. Har bestemt meg for en 10 minutter hver time så en pause i gapahuken der passer godt. Jeg ankommer et blikkstille Damtjenn og nyter øyeblikket. Snur meg mot gapahuken og registrerer at de siste dagers kraftige regnvær har sørget for at selv den innerste benken er søkk blaut. Ikke noe problem, kan jo bare ta fram sitteunderlaget, eller, -kanskje jeg bare skal gå litt til. Nei, jeg går. Formen er fin og det nærmer seg kveld. Like greit å bli ferdig med Snartjennåsen før jeg tar pause. Noen hundre meter senere er kjerreveien slutt og stien fortsetter bratt opp åsen. Endelig oppe og jammen ble jeg varm ja. Har bevilget meg 2 nye flasker Imsdal foran turen og nå fiskes en frem og får følge av en Bixit turkjeks. Du verden hvor godt det smaker. Stien videre går mellom Røssmyra og Munken og ved neste høydedrag er den blitt så utydelig at jeg til slutt mister den. Jeg roter lenge rundt i håp om å finne den igjen, men innser at jeg må ta meg ned fra åsen på en omtrentlig kompasskurs. Det er godt fall på denne åsen og med tett skog og veldig kuppert terreng blir det mye siksak før jeg er vel nede på grusvei. Hva gjør jeg nå da,? Holder fram på stien over neste ås? Den er nesten på høyde med den forrige, altså nesten 300 moh som er en formidabel høyde på mine kanter. Jeg kan også ta grusveien og selv om den er en god del lenger kan det være lurt. Jeg er klar over at enkelte sliter med lengden på turberetningene mine. Ja at de sågar er tyngre lesestoff enn Snorres Kongesagaer. Uforståelig spør du meg. Men har du ikke hoppet av ennå så kan jeg opplyse at neste avsnitt er like langt, men i et forsøk på å få det hele litt mer spenstig kan jeg friste med noen fler bilder. PS! Dette med bilder kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt. Fortsettelse følger....

Den lange rusleturen som ble kort. Høsten 2014 begynte jeg å tenke på hvor neste års Påsketur skulle gå. Vi skal ha Påsken på Sjusjøen. Sånn sett ville det vært ideelt og avslutte der når familien ankommer. Forrige påske gikk jeg fra Ringebufjellet og ned til Sjusjøen. Så hva med å ta årets tur med start fra Hjerkinn? Vel, slik gikk det ikke. Et par måneder etter at planen var født pådro jeg meg Tennisalbue. Etterhvert ble det sykemelding. Jeg brukte tiden til småturer, turplanlegging og kartsøk. Januar 2015 og jeg begynner å bli bekymret for snømengden fra Hjerkinn og Rondane. Det er ingen ting som er positivt med Tennisalbue, men det skal sies at du får god tid til drømmer. Jeg er fortsatt sykemeldt og utallige timer tilbringes over kart og med nettsøk. Jeg innser at jeg må ha en plan B. Plan B er like enkel som den er genial tenkte jeg der og da. Hvorfor ikke starte hjemmefra? Nettet ble trålet for innformasjon. Det var fint lite å finne med unntak av et par Blogger fra folk som hadde gått Rondanestien, men da altså på sommerstid. Midt i Januar spør jeg her på Fjellforum også, men uten resultat. For å gjøre en lang historie ,,,,,,,,; Ikke ble det nok snø på mine kanter og ikke var det mulig å bruke høyrearmen. Det ble ingen tur. Planen ble arkivert. Og så går ukene og en planlagt sykkeltur til Danmark med en kollega blir også lagt på hylla. Det skulle egentlig være årets Pinsetur. Min høyrearm er fortsatt vond og å holde et sykkelstyre over flere dager virker umulig. Her kunne egentlig denne historien endt, men det gjør den ikke. Jeg er forlengst tilbake i jobb, men har jo en uke fri i forbindelse med utgått Pinsetur. Den som sparer, eller gjemmer, den har tenker nå jeg. Plan B plukkes fram. Skiføret nå i Mai er omtrent som det var rundt Påske. Med andre ord, perfekt for fottur. Pga dårlige knær har jeg i det senere følt god hjelp i å bruke staver på sommerturer. Om de avlaster,,,? Ja hva vet jeg; De er i hvertfall gode å ha som en ekstra støende hånd. Er derfor litt lei meg for at albuen fortsatt setter en stopper for stavbruk. Jeg går ikke veldig fort, men er relativt god i lengden. Dager på mellom 20 og 30km virker fornuftig i forhold til tiden jeg har disponibel. Plan B ble planlagt på Lommekjent.no og nå printes kartene ut. Ett for hver dagsetappe. Jeg velger å beholde den inntegnede ruten, men vil velge hensiktsmessige alternativer underveis siden jeg nå snakker fottur. Kartene er uten rutenett og målestokk og egner seg best til oversikt. En god ting er at den inntegnede ruten enkelt lar seg overføre til GPS. Siden det er artig å bruke kart og kompass satser jeg på dette oppsettet og lar GPS´en stå for detaljene. Den 14 mai etter jobb og middag sier jeg «ha det» til familien. For å få en myk start velger jeg å starte nå i kveld i stedet for å vente til i morgen tidlig som er etter planen. Jeg har surret rundt på fjellet, i skog og mark i nesten 50 år og føler meg veldig «hjemme -der ute» På disse årene er det bare turutstyret og alderen som har endret seg. Følelsen av frihet og en nærmest berusende lykke over «å være på tur» er den samme nå som før. En kropp som ikke er like smidig lenger får en viss motvekt med lang turerfaring. Hver eneste tur byr på muligheter for å plusse litt på erfaringskontoen. Så også på denne turen. Ikke noe dramatisk, men likevel. Mer om dette senere, nå må jeg fortsette på kjøkkenet før kona kommer hjem.

Helt greit å bruke både steikepanne og andre kjeler. Jeg kjøpte Biltema brenneren med varenr. 37-650 som er produsert av Fire Maple (fms-116) og den takler uten problemer kjeler og panner vi pleier å ha med oss på tur. Denne brenneren har god spredning og er lett å justere. Jeg kjøpte forøvrig også kjelesettet 37-0053 som jeg også tror er Fire Maple. Fordelen her er at inni kjelesettet er det plass til en 230 gr gassboks og den nevnte brenneren. Lett og lite kjøkken som mest egner seg til varming av vann. Egentlig veldig fornøyd så langt.

Takk for den Tomasnl. Dette var en turrapport helt etter min smak. Fint med utfyllende bilder. Takker og bukker

Har vært på jakt etter lettere kjøkken og brenner og har trålet diverse butikker i det siste. Endte til slutt på Biltema hvor jeg fikk en gassbrenner til 159,- og kjelesett (kjele 0,9l / panne 0,5l) til 149,- Jeg dro jo kjensel på brenneren og ved oppakning hjemme kunne det konstateres at inni den Biltemamerkede esken lå det en fms-116. Kjelesettets eske var også merket Biltema, men jeg synes det til forveksling ligner fmc-208 settet fra Fire Maple. I tillegg ble det med noen billige gassbokser og en gassboksstøtte. Prøvebrent med god flammespredning nå i kveld.

Kan det være at du har for mange kart på en brikke? Husker at jeg la inn flere kart på brikka for et par år siden og fikk problemer. Husker ikke om det var på GPS eller i BC. Selv om brikken var stor nok til kartene som var innstallert funket det ikke. Idag har jeg vel 2 eller 3 kart pr brikke og det går greit.

Hmm,, har samme GPS som deg og bruker Mac, men når jeg i BaseCamp velger kartene i /fra GPS´en kommer de da opp. Har ikke konvertert kartene. og har både Topo og frikart på brikka. Velger bare hvilket jeg vil ha aktivt og så vises det i BC.

Er litt usikker på hva jeg skal mene om messa. Har i mange år, også fra før den kom til Lillestrøm vært innom messa. Jeg var tidligere både jakt og fiske interressert og syntes messa var helt topp. Det var ett av årets høydepunkt rett og slett. I dag jakter jeg ikke og det er ikke så ofte drar på dedikerte fisketurer. Fisking er noe jeg nå gjerne gjør når jeg er på tur. Det er over tid friluftslivet i betydning av å være ute på tur, kort elller lang som har fått en gradvis sterkere betydning for meg. Når jeg om noen dager igjen avlegger messa et besøk er jeg redd det nok en gang blir en skuffende opplevelse. Kanskje er det min dalende interresse for jakt og fiske som får meg til å føle at nettopp dette er blitt messa´s varemerke. For egen del ønsker jeg meg flere utstillere og større bredde av friluft / turutstyr. Og som nevnt lengre opp i tråden flere teltmerker. Jeg ønsker meg selv og liketenkene lykke til og så ses vi kanskje på (Villmarks)messa.