Anonym Astmatiker

Rapport fra NTK sin åpne klatresamling i Svolvær. Kommer nok en film etter hvert på http://www.olsendriver.blogspot.com Tirsdag Lander i Svolvær på kvelden sammen med The Ols, Blixtmannen og Den Nye Rusbrusen. Byen luktet salt og fisk som av en eksklusiv sjømattallerken. Hotellet hadde trivelig betjening og tepper som på danskebåten. Onsdag På: The Ols, Blixtmannen, Norsk Amerikanern og meg selv S&D: 7 taulengder ett eller annet sted. The Ols. Første dag gikk med til mye kjøring og fotografering for å forberede samlingen. Ut på dagen la vi i vei opp noen moderate linjer litt bortenfor der man kjører av mot Henningsvær. Sorry om jeg er vag, men jeg har kun vært to dager i Lofoten sommeren 1998 før denne turen. Det er åsså mye av sjarmen. Eventyrfølelsen er størst i ukjente landskap. Vi skulle bare gå to-tre lengder og ræppe av. Men det var så fint at det ble syv lange lengder. Klubens Nestleder aka Blixtmannen. Jeg og Blixtmannen i et lag. Og The Ols og Paal i et annet. Vi fant veien ned en renne bak og kom ned med kun to rapeller. På kvelden var det en slags kick off på hotellet. Men de fleste hadde ikke kommet, og jeg sovnet i stolen på hotell danskebåt. Torsdag På: Blixtmannen, Norsk Amerikanern og meg selv S&D: Islinje ved Fløya. 2-3 lengder pluss div løpende, så ned samme vei. Blixtmannen i kamin over/i/på(?) Fløya? Olsen prøvde å få kalenderen til å gå opp, mens jeg dro med Blixtmanne og Paal på tur. Vi kjørte rundt mens Blixtern tok bilder av fjell som Fiskebollen, Kråkbollen, Rulteralten etc. Etter lunsj var vi tilbake utenfor Svolvær der vi la i vei opp en kul islinje via minimiksing, isdekte sva renner og en iskamin. Vi returnerte ned samme vei. Og jammen var det fint. Paal i og over kaminen. På Bacalao ble det lysbildeforedrag av Bacardi Breezer fra El Cap. Kule greier. Og en flink sneglespiser viste bilder fra Chamonix. Jeg gikk til hotellet og la meg mens Olsen orget. Tidskabalen gikk ikke opp, så planen om å gå Rulten med Olsen ble avblåst. Heldigvis liker ikke Andreas, Rusbrusen og Finske Fredrik oddetall på craget, så jeg fikk henge på dem. Det var veldig hyggelig syntes jeg. Jeg trengte bare ta med et tau til og med. Jeg tenkte nervøst på hvordan det ville bli å klatre med disse som går Wi7. Jeg vet ikke engang hva Wi7 er for noe. Fredag På: Andreas, Bacardi, Finsk1, Franskmann1, Franskmann2 og meg selv. S&D: Andreas og Martin bailet etter 40 hard klatring på en linje. Jeg og Finsk1 gikk 5,5 taulengder før bail på moderat linje. Ellers: 17 timers biuakk på brygge i påvente av båt. Den Nye Rusbrusen / Bacardi Breezer / Alco Poppen i ribben på vei til The Dark Side of The Rult. Den store dagen. Oppe tidlig. Olsen ville vi skulle rekke tilbake til foredraget av Polardronninga. Men alle som kan legge sammen to pluss to skjønte at det ikke kom til å funke. Ribben gled ut i den blå timen. Inn en fjord, men hvor er Rulten? Viste seg at båtmannen tok oss til feil side av fjellet! Men det gikk ikke å legge til i andre fjorden sa ha. Kom dåkker av båten! WTF? Feil side av fjellet. Joika. Og vips stod vi der perplekse uten å vite helt hva vi skulle klatre. Det ble drøftet mange mulige linjer. For det var fjell på denne siden også. Snøforholdene gjorde at vi etter litt gåing og tenking unngikk grytene og flankene. Gull. Franskmann i soloppgang. Andreas var gira på å sjekke ut en dal og det viste seg å bli Jackpot. Franskmennene ga opp håpet noen hundre meter før vi fikk se skatten. Anmarsjen var tung syntes jeg. Andreas var snill og dyttet meg oppover når jeg tråkket spor. Den terapeuten der vet åssen man skaper god stemning i laget. Linjer! Linja jeg og Fredrik prøvde. Føkk for noen linjer der oppe. Andreas og Bacardi var gira på noe som for meg så veldig hard ut. Jeg og finnen var mer gira på pilaren til venstre som så snillere ut. Sånn fordelte taulagene seg. Og vi gikk mot hver vår klippe med kun et halvtau per lag. Da jeg skulle lede opp første, kom det fra Fredrik; Ka heter du? Jeg heter Kjetil, sa jeg. Og ledet i vei. WID:RIO Lvngthdrm! En renskåret matrise av riss, dieder, pillarer og flak ga mange muligheter. Klatringen var typisk tynn is opp diedere og kaminer med moderate crux innimellom der formasjonene morfet seg til små boller med riss. På vei opp en bolle tryna jeg, men hang igjen i billiken. Stjegjernet løsnet, men for en gang skyld ble jeg ikke satt ut. Jeg gikk videre med øksene tettere og manøvrerte via flere flytt for å ikke få for mye belastning per punkt. Det funka og føltes bra resten av vegen. Utsikt opp og ned. Hahahaaaaaaaaaa. Toppen av tredje. Jag gillar det här! Vi ble bare mer og mer fornøyde. Det var helt fantastisk. Det tok litt tid å hakke frem standplasser, men ellers gikk ting smooth. Lange trange kaminer med is i. Vi lo oss oppover. Etter fem lengder skjønte vi at vi ikke ville rekke båten. Etter fem og en halv skjønte vi at det ble bail. Men for en vakker bail. Fredrik rulter seg oppover. Hele dagen hadde jeg klatret uten frykt. Men da jeg rapellerte nedover med kun et halvtau kom suget i magen. Det er føkkings dust å klatre alpint med et tau. Vi siktet oss mot høyre der en snørenne kom ned. Det var veldig tidkrevende å finne ankre under rimen. Man spleiser som vanlig på det man henger igjen, men jeg var mer beskjeden enn vanlig da vi ikke brukte mitt rack. For Fredrik tyner maks klatring ut av hver Euro, og nå kom Fredriks finnlands-svenske side frem. Han ville nok spare mer på slyngene enn meg. Og racket manglet virkelig lange slynger. Jeg startet med å rope opp spørsmål om det var ok å kutte opp et par slynger. Han ville komme ned og lete selv. Men jeg spurte bare for å være høflig. Resten av vegen ned kuttet jeg opp slyngene uten å spørre Snålsvante. Jeg var glad over å ha tatt med hexene og boltene mine. De kom til nytte. Til slutt landet vi på snø og via litteranne nedklatring var vi trygge og glade. Olsen påpekte etterpå at selv om andre tar med rack, så har man ansvar for å sjekke det selv. Godt poeng. Og neste gang blir det to tau. Trygg på bakken. Så var vi ved fjorden. Vi kunne brutt oss inn i noen hytter, men så føkka var vi ikke. Med soveposer og brenner skulle dette gå bra under åpen himmel. Nede på brygga hadde franskmennene børstet brygga for snø. Grunnet alt pudderet var det ikke lett å finne noe bedre enn brygga. Vi la oss til der. I følge avtalen ville båtmanne hente oss mellom seks og syv neste morgen. Det ble torskegryte til meg og steinbit til Fredrik. Litt tørrprat om vinkler på isøkser, skibindinger og hvor mye rosiner man får for ti euro i Norge. Fredrik fortalte åsså en vits om Finnen, Bellmann og Norsken i saunaen. Den endte med at Norsken ikke kom ut fordi ballene satt fast mellom plankene. Sånn gikk timene der søvn og våken tilstand fløt i hverandre. Lørdag På morgenkvisten tikket en melding inn: Pga tidevannet kunne vi ikke hentes før 13:15. Nå var dunposen så våt at den var blitt gjennomsiktig øverst. Men det var ikke mange minus, så det funka å slumre litt utover dagen. Jeg foreslår at Kluben kjøper denne hytten. Etter 17 timer i soveposen krøp jeg ut og rakk akkurat å pisse før ribben ankom kaia. Det var litt av et syn som møtte turistene på fjord cruise: To rufsete klatrere, han ene kun iført stil-longs (meg), og masse frossent utstyr. 17 timer føling i fjæra... På vei tilbake kræsja vi i en bøye. Men propellen var like hel og snart så vi kaia og Bacalao. Nå var et intenst eventyr i ferd med å bli til et minne. Snart satt vi tørre i sofaen på Bacalao, nippet kaffe og mimret over en kjempefin tur. Lørdagskvelden var det fedlesgryte og multimediashow av Melingen fra Patagonia. Veldig bra greier. Og som ikke det var nok spanderte dirtbagen Martin en Bacardi Breezer på meg. Søndag Både jeg og Olsen var litt bakfulle. At jeg nå var blitt immun mot stanken fra alt som hang til tørk på rommet, gjorde at jeg sov lenge og godt. Vi nøt en dag uten andre planer enn å rekke flyet. Kaffen var god og burgeren åsså. Veldig fornøy med hele turen. Tusen takk til Olsen og Blixt som arrangerte samlingen. Mens vi andre bare møter opp, bruker disse to fritid (og klatredager) på å skape kjempebra arrangement. Den dalen vi klatret i bak Rulten er en skatt. Jeg tror den plassen alene kunne oppfylt de fleste av mine klatredrømmer, sommer som vinter. Nå som jeg har sett den og følt den, vil jeg tilbake. Takk til båtmannen som lurte oss til feil sted så vi fant det vi søkte. Jeg føler med som en unge som akkurat har fått sjokolade med narkotika i. Jeg er blitt hekta. Hekta på The Dark Side of The Rult.

For spesielt interesserte. Nå kan man laste ned Olsendriver som pdf magasin i høy oppløsning. Magasinet er en samling av Olsendrivers bloggposter fra 1995 til 2011. Designet er enkelt og tilpasset at man skal kunne printe det ut selv i høy oppløsning på kontoret (etter arbeidstid) http://olsendriver.b...-blogg-fra.html The ultimate manual for joika alpinismus. Tittel: PÅ TUR MED OLSEN - en blogg fra fortiden Beskrivelse: Den Ultimate Manual For Joika Alpinismus Innhold: Turer med The Ols fra 1995 til 2011 Pris: Gratis! Format: A4 pdf for print Antall sider: 158 Dokumentstørrelse: 166 MB Oppløsning: 300 dpi for print i høy oppløsning Print setting: Dobbeltsidig blir finest Varighet: Dokumentet vil ligge ute frem til Julaften 2012 Advarsel: Sært innhold for spesielt interesserte. Link til nedlasting: PÅ TUR MED OLSEN - en blogg fra fortiden

Kanon film. Skikkelig feel good joika movie. Det liker vårs.

Bom digi bom di dæng! Fett!

Her kommer bilde CR fra Nordribba på Store Trolla. Brepulsing, is, miks, frossen mose og masse snø. Førern sa 15 taulengder. Hahahi 15 taulengder fra Innerdalshytta, flirte vi. Etter ti fulle lengder innså vi at ruta faktisk er 15 føkkings lengder. Og at for å ha lys på den utsatte returen ville vi ikke rekke toppen. Det ble traversbail ut på flankene. Vi kom oss ned i rett tid, fornøyde med valget om å baile. Resten får bildene formidle. Henky oppsummerte turen som Tintin i Tibet. En fin dag godt innenfor komfortsonen. Legger nok ut en liten film fra turen senere i uken på www.olsendriver.blogspot.com

Veldig fine bilder!

Takk for pos tilb Nå ligger det film fra turen her: http://olsendriver.blogspot.no/2012/10/dj-torcelz-xxx-goes-trip-hop-premiere.html Tur i skyene er tøft det selv om utsikten mangler...

TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura

PS: Video fra turen. Sorry men klarte ikke legge inn videon direkte her... http://olsendriver.b...oes-techno.html

Seffern Kjell Iver Skagadalen 21 -23.Sept 2012 På: Meg selv og Dr.Henky. S&D: Andrews Renne, Store Skagastølstind. En flukt fra virkeligheten inn i en mer virkelig virkelighet; Alpinismus. Forhold: Vintercrispt og litt damp i toppen av renna lzm. Vindstille. Skyfritt. Et ganske feilaktiv førsteinntrykk for Henky hehe. Foto: Dr.Henky og meg selv. Halv fredag, så bat out of Trondheim. E6 og VPG kaffe. Shoppe shoppe, høstveger mot fjellene med tiltagende Montanafaktor. Toppet seg da vi rundet vannskillet i solnedgang. Hurrungane i tjuefirekarat rett i fleisen. Hvorfor er jeg tilbake først etter tolv år? Jeg bor jo bare fire og en halv time unna… Snublet oss opp til Klubhytten i mørket. Vindstille og med snøskille ca ved hytten. Opp syv på lørdan. Planen var Nordøstflanken på Store Dyrhaugstind etter inspirasjon fra denne bloggen og denne. Ruslet av gårde i nitiden med minimalt rack og god tid, trodde vi. Nesten oppe ved breen innså vi at snøen vi vasset i til knærne kanskje var et tegn på en viss skredfare oppi flankene. Der lå snøen tykt, nedre toer partiet var nesten helt dekt av snø. Bestemte oss kjapt for å heller prøve Storen. Gå opp mot hjørnet med opsjon på enten Heftyes eller Andrews. En vinn-vinn-situasjon. Jeg tok lett på det. Men det krevde mer rack og to tau til retur. Jeg løp ned til hytten mens Henky pløyde opp breen. Nerover gikk det unna. Kastet utover racket i hytten og dro med meg en masse stål, aluminium og nylon. Følte meg fit som føkk oppover. Hihiii så sprek jeg er! Helt til breen. Der fikk jeg en skikkelig smell. Glad for å følge Henkys spor opp til Bandet der han ventet. Et skred dundret i Dyrhaugssiden og bekreftet at vi hadde gjort et klokt valg. Snødybden økte med høydemeterne. Stegjern på nesten rett ovenfor Bandet. Hadde undervurdert forholdene på anmarsjen. Vi var slitne begge to men vi kom oss jevnt og trutt opp mot hjørnet. Solen stekte bra så vi valgte Andrews som fortsatt lå i skyggen. Tre taulengder med Winter Wonderland. Masse kule flytt, graving, banning, banking av bolter, banking av hexer, alt som er gøy på en gang. Åssen kom jeg opp her for fjorten år siden med bare en øks? Nei miksklatring på lette ruter er gøy ooooo mæææææn. I Skaret under toppen var sola på sitt høyeste. Hele Storen dampet og vi ble innhyllet i særdeles lokal tåke i noen minutter. Toppen var pakket i tørrsnø som nesten skjulte pissflekkene fra nordtindaspirantene. Vi sugde inn utsikten og det lille av drikke vi hadde igjen. På toppen av Skandesfjellene. På toppen av verden. Alpinismus Alarm! Jeg var usikker på å rote meg ned til helikopterslynga, så vi valgte samme vei ned som opp. Fant ikkeno etablert anker, samme hvor mye vi gravde. Dem blokkene vi fant stolte vi ikke på, så vi satte tre fine kiler og firte oss ned i solnedgangen. De neste to ankerne var etablert fra før. Nederst i renna backet jeg opp en gammel slagbolt med en kile og vi kom oss trygt ned selve klatringen. På svaet under sugde snødekte sva med vestveggen som hoppkant. Vi satte nok et anker en siste rapell bragte oss ned til flatere snøbakker. I boblen fra hodelyktene malte vi i vei nerover breen. Lykkelige men mer slitne enn forventet. Ved hytta hadde Henky entrecote, lammekotelletter og potetstappe fremme på fem minutter. Det smakte så jeg nesten begynte å grine. Øllen var så god at jeg skalv. Overload av gode inntrykk absorberes av en uttørket og frynsete kropp. 11 timers kvalitetsøvn på Schjelderubens rom, seng nummer fire. Alpinismens bakrus er den beste rusen. Jeg står opp, åpner døren og ser rett på Slingsbys isøks der den henger på veggen. Under det innrammede lommetørklet med hellig snørr fra den store tindebestigeren. Jeg bukker ærbødig og går mot kjøkkenet. Der slår en vegg av bacon og kaffe meg nesten i svime. Setter oss ut i solveggen med Skagadalen som reflektor. Megasun on steroids. Vi spiser en frokost som går over i lunsj og middag. Alle kombinasjoner er lov. Øl, eplekake, bacon, kaffe og mer øl. Så varmt at jeg slår hull i isen og tar et bad. Himmel på jord. Vi holder hviledagen hellig. Et taulag på tre kommer nedover. De har startet i griseotta fra Turtagrø og bailet fra V-Skaret. Klokt valg da de hadde med kun en isøks hver og nok forventet litt mindre vinter. Etter å ha gjort opp hytta går vi høye på alpinismus ned til bilen. Storen i hvitt over oss. Høsten er gul under oss. I dag er jeg fortsatt høy på turen. Alpinismens bakrus er den beste rusen. <CR Slutt>

http://olsendriver.blogspot.no/2012/09/winter-game-on-storen-via-andrews-renne.html

Premie til vinnern fra VPG http://olsendriver.blogspot.no/2012/09/alpinismus-quiz-no1.html

living the dream! fin tr og fine bilder. high sierras er fett åss.

Trollatraversens hemmelighet: http://olsendriver.blogspot.no/2012/08/fjellfolket-i-brattgjemtgjelet.html

http://olsendriver.b...jobbfkk-en.html

Føkkeru fett!

Ja. Åsså preikes vårs hos broærn i slutten av august Adler.

http://olsendriver.b...-walkabout.html

Kompiser var der nå i Jan. Sjekk bilder her: http://olsendriver.blogspot.com/search/label/Jakten%20P%C3%A5%20Den%20Forsvunne%20Diamant

Da løste saken seg på best mulig måte: http://olsendriver.blogspot.com/2011/12/bolterne-responderer-angaende-bolting-i.html

Hva med Oppdal? Det er is i Drivdalen. Med kulden som kommer nå blir forholdene bedre. Også kort vei til Sunndalen (og Romsdalen). Der finner man mange fine topper man kan gå eller scramble opp på. perfekt om man vil prøve å hakke seg opp en lett snørenne eller bort en rygg. Sjekk bloggene under, de omhandler turer derfra i høst/vinter. http://alpinist.no/?page_id=7 http://olsendriver.blogspot.com/

Valgresultatet: http://olsendriver.blogspot.com/2011/11/olsene-marius-olsen-range-it-is.html

I helgen ble traversen gått i veldig gode forhold med sykkel inn på bar vei. http://olsendriver.blogspot.com/2011/11/cr-av-marcus-nw-snhetta-12112011.html

Kjære fjellbrødre og søstre. Olsendriver oppfordrer dere til å stemme i årets viktigste valg: http://olsendriver.blogspot.com/2011/11/valg-pa-olsendriver-hva-skal-var-alpine.html Ref tidliger tråd på forumet, nå er tiden inne for å stemme. AA

Mye bra her da. Synes dere skulle skrivd på olsendriverns kommentarfelt