Gaute Michel

Det var i fjor sommer at jeg fant ut at Kyrkja kunne være en fin fjelltopp å bestige. Noen måneder senere satt jeg på bunnen av Kyrkja i småregn og tåke. Lenger kom jeg ikke. Det var lite aktuelt å gjøre noe forsøk. I helgen som var, var det meldt godt vær i området rundt Leirvassbu, og jeg, kone og hund fant det for godt å kjøre nedover til Jotunheimen. Det var Midtre Tverrbottinden som var målet. Ut fra boken til Per-Arne Andersen, På tur - Leirvassbu, skulle det være en grei tur. Men med en hund som er med på fjelltur for første gang, og en kone uten verdens beste balanse, så kom vi ikke lenger enn til Leirholet. Men en flott familietur ble det. Kyrkja ble et mål for dagen etter, mens kone og hund skulle bruke dagen rundt Leirvassbu. En tidlig start ble det ikke, men jeg kom meg avgårde med godt mot. En klar og blå himmel, sol, mild bris og en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr. Et videokamera i lommen og et kamera rundt nakken. Det tok selvsagt ikke lang tid før det ble noen stopp for nettopp å ta bilder. Tenkte i utgangspunktet å komme meg opp på Kyrkjeoksle først, for å ta bilder mot Kyrkja, men det ble med tanken. Fulgte naturlig veivalg frem til bunnen av Kyrkja og brukte ca. 2 timer i...hm...mitt vanlige tempo. Kikket opp mot Kyrkja og kunne se noen prikker her og der, som bevegde seg både oppover og nedover steinura. Litt stresset var jeg, av flere årsaker. For det første har jeg et snev av høydeskrekk. Jeg har gått til Galdhøpiggen fra både Spiterstulen og Juvasshytta, så det er ikke noe som gir seg utslag av at jeg beveger meg i høyden. Det er mer de luftige partiene som jeg vet eksisterer nær toppen. For det andre, så følte jeg at jeg var litt sent ut, og ville ikke være sistemann til å ta fatt på oppstigningen, og så stå nær toppen helt alene for ikke å ta sjansen på å gå videre. Jeg så noen gå oppover en snørenne som er nederst. Andre gikk ved siden av. Jeg valgte snørenna, og fant ut, halveis opp, at dette ikke var så lurt. Mye krefter gikk med. Etterhvert valgte jeg å gå til venstre for denne. Det gikk bedre å gå på steinene. Litt forsiktig måtte jeg være, så kameraet rundt nakken ikke skulle få seg en ufrivillig kræsj i stein. Det har dessverre skjedd før. Jeg hadde opprinnelig to par foran meg som jeg prøvde å holde følge med. Men etterhvert forsvant de ut av syne. Når jeg kikket meg bak en gang i blant, kunne jeg ikke se noen som kom etter meg. Stress...stress. Ellers var turen frem til det første luftige partiet helt grei. Rett før jeg kom dit, så kom det et dusin mennesker nedover. Jeg hadde sett dem på toppen gjennom telelinsen litt tidligere. Ikke alle av dem så ut som de var så utrolig fjellvante, men det vet man aldri. I det vi passerte hverandre, tenkte jeg at hvis alle hadde vært på toppen, så måtte jeg klare det også. Fremme ved det første luftige partiet var jeg muttters alene. De jeg passerte var borte fra synsfeltet og de jeg visste var foran meg, var sikkert på toppen. Dette var jo ikke bra. Jeg kikket fremover og så bare en vegg av stein. Det var to lysere partier. Det ene til venstre og det andre til høyre. Jeg gikk litt frem og tilbake for å se om det var naturlig å komme opp begge veiene, eller om ett var mer naturlig enn det andre. Etterhvert fant jeg ut at opptigning på venstre side var mest naturlig. Jeg kikket oppover i 5 minutter. Det så ikke direkte vanskelig ut. Spørsmålet var vel om det var like enkelt å komme seg ned igjen. Det gikk i hvertfall greit å klatre opp det første luftige partiet. Kamera og videokamera var på dette tidspunktet pakket godt ned i sekken. Rett etter dette partiet var det en varde, og jeg bet meg merke i hvilken side av varden jeg hadde kommet opp på. Der møtte jeg det ene av de to parene jeg hadde prøvd å henge meg på. De var allerede på vei ned. Det andre paret kunne jeg se på toppen. De var også på vei ned, men de klarte ikke helt å finne riktig vei frem til det andre og siste luftige partiet. Etterhvert klarte de å finne ut av det, samtidig som jeg kom meg til bunnen av dette. Vi stod og kikket på hverandre med noen meters høydeforskjell. Jeg spurte om det var flere på toppen, men det var det ikke. Jeg spurte om det var enkelt å komme seg til toppen etter at jeg hadde kommet meg opp det luftige partiet, og det var det. Jeg stod der og tvilte litt og lot dem komme ned først. Det så litt ekkelt ut. Jeg stod der helt til de forsvant fra synsfeltet. Nå stod jeg der alene. Til å begynne med så dette luftige partiet svært vanskelig ut. Etterhvert så det enklere ut. Problemet for mitt vedkommende var at det var luftig. Og at jeg fremdeles ikke helt kunne se toppen av Kyrkja. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg sikkert kunne komme meg opp men ikke nødvendigvis ned. Det var jo et dilemma. Jeg satte fra meg sekken og tok meg en velfortjent pause. Klarte ikke helt å nyte utsikten før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk mot det nederste luftige partiet for å ta noen bilder. Da kom en av de som nettopp hadde kommet ned fra toppen oppover igjen. Han hadde glemt av en sekk en eller annen plass. Han brukte ikke mange sekunder på å komme seg opp det nederste luftige partiet.For å være ærlig så tenkte jeg tanken, "500 kroner for å følge meg til toppen". Men det var bare en tanke som kom og gikk. Uansett, før jeg fikk tatt et blunk, så hadde han funnet sekken, og noen sekunder senere hadde han allerede kommet seg ned det første luftige partiet. Jeg satt en halvtimes tid i håp om at det skulle dukke opp flere som skulle til toppen. Jeg hadde nesten gitt opp. Sekken var på ryggen og jeg var i ferd med å manne meg opp til å gå ned det første luftige partiet og godta nederlaget, når det dukket opp et nytt par i horisonten. Jeg nærmest sprang mot det øverste luftige partiet. Som om jeg var på vei opp. Barnslig? De var kjappe til bens og vi nådde det øverste luftige partiet samtidig. Jeg kom meg greit opp. Etterpå lot jeg dem passere og sa som sant var at jeg hadde høydeskrekk og valgte og følge dem videre til topps. Ingen høydeskrekk når jeg satt på varden og ingen foreløpige tanker om nedstigningen. Jeg bare nytet den fantastiske utsikten. Samtidig var det en veldig god følelse av å ha nådd toppen. For mitt vedkommende er det en helt annen følelse enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Etterhvert kom det flere til toppen. Nedover igjen gikk jeg mellom de to jeg hadde fulgt til topps. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg følte at jeg ikke klarte å finne de rette grepene, at jeg ikke klarte å plassere føttene riktig og at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for å gå ned med ryggsekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Og jeg følte at den liksom kom i veien for meg hele tiden. Jeg kom meg omsider ned det øverste luftige partiet. Det som virket som en evighet var nok ikke så lenge i virkeligheten. Det som var mest oppsiktsvekkene var at jeg heller ikke var særlig høy i hatten når jeg kom meg ned det nedeste luftige partiet heller. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Nå skal det sies at jeg ikke klarte å observere noen av de andre med særlige problemer med å komme seg ned. Og det er ikke få som bestiger Kyrkja og faktisk må ned igjen. Så jeg tror nok det meste ligger i psyken. Men det er i hvertfall min opplevelse. Jeg var utrolig stolt etter å ha kommet meg ned de luftige partiene. Og selvsagt for å ha vært på Kyrkja. Akkurat der og da sa jeg til meg selv, "aldri mer", og i hvertfall ikke å vandre over luftige fjellpartier. Men jeg ser ikke bort fra at det blir en tur til Kyrkja også ved en senere anledning. Jeg tok flere bilder og laget en liten video av turen. Jeg har prøvd å få med de luftige partiene. Men jeg skal innrømme at jeg var litt for stresset til å bruke mye tid på det. Ellers var det et fantastisk opphold på Leirvassbu. Min kone hadde kjøpt inn champagne for å feire toppturen med. Om noen uker er jeg nedover igjen og da er det Besseggen som står for tur. YouTube video fra turen til Kyrkja fra Leirvassbu: Bilder er lagt ved. Både fra utsikten før Kyrkja er nådd, oppover mot toppen og selve utsikten.

Årets to første toppturer i Jotunheimen er under planlegging. Men etter å ha lest gjennom en del forumposter, ser jeg at mine foreløpige veivalg kanskje ikke stemmer helt med hva andre gjør. Og da er det best å spørre. Leirhøe Første tur tar utgangspunkt i Spiterstulen og målet er en topptur til Leirhøe. Min opprinnelige plan var å gå opp stien mot Glittertind, for deretter å ta av og først gå til Spiterhøe og deretter Leirhøe. Retur samme vei. Men jeg ser at svært mange går opp langs Hellstuguåe og deretter til venstre før Hellstugubrean. 1. Hvordan er det å gå opp her (fra Hellstuguåe) mot Leirhøe? Er det mye løsstein? 2. Jeg ser på kartet at stien bare går frem til Hellstugubrean. Er det et naturlig veivalg videre oppover? 3. Hvis man har med hund, er det da et bedre veivalg å gå opp mot Skauthøe og Spiterhøe først, og ikke langs Hellstuguåe? Besshøe Min andre tur er til Besshøe. Jeg er ikke sikker på om utgangspunktet blir fra Gjendesheim eller Bessheim fjellstue. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå opp mot Bessheimrundhøe og Bukkehøe før jeg gikk til Besshøe med retur samme vei. Men så ser jeg på GPS kartene til mange forum medlemmer, og der er veivalget noe anderledes. Jeg ser mange følger Bessvatnet og deretter over Grotåe og deretter opp mot Besshøe. 1. Er sistnevnte et bedre veivalg? Er det mye løsstein opp mot Besshøe fra Grothåe? 2. Er det en bru over Grotåe? 3. Hvis man har med hund, er det bedre å gå opp mot Bessheimrundhøe og Bukkehøe? 4. Hvilken turisthytte er den normale å starte fra på denne turen? Årsaken til spørsmålene om løsstein, er at jeg og en kamerat var på vei til Styggehøe i fjor. Vi prøvde å gå opp på baksiden av fjellet, men måtte snu pågrunn av all løssteinen. Det var litt ekkelt å stå nærmest fast der oppe å se all steinen som bare rutsjet nedover etterhvert som man prøvde å få et fotfeste.

Hei, du har så rett. Jeg har god tid. Intet hastverk. Men er rapporten min postet feil? Jeg ser der ligger under toppturer som inkluderer tinderangling. Skulle den vært i tur rapporter slik mine andre rapporter er?

Av en eller annen grunn, så har Styggehøe vært på listen av topper jeg ønsket å komme meg opp på i år. Mest sannsynlig er nok årsaken at hver gang jeg har vært på Spiterstulen, så har dette fjellet fanget blikket mitt. Og så ligger det liksom rett ved siden av Spiterstulen, som foreløpig har vært utgangspunktet for mine fjellturer. Jeg ringte en kompis og lurte på om han ville være med. Ga han ikke allverdens med alternativer til topper, og en uke senere var vi på vei. Jeg prøvde flere ganger å ringe til Spiterstulen for å ordne med overnatting, men det måtte jeg gi opp. Men jeg har overnattet flere ganger på Elveseter også, og slik ble det. Vi kjøpte et detaljert kart over Styggehøe på Elveseter, og de kopierte samtidig noen sider fra en førerbok? som viste de vanligste måtene å komme seg på toppen. Vi studerte kartet vel og lenge og fant ut at dette skulle la seg gjøre. Parkeringsplassen på Spiterstulen ble vårt utgangspunkt. For å være på den sikre siden, gikk vi inn i resepsjonen for å forhøre oss litt om vi hadde valgt riktig måte å bestige dette fjellet. Vi fikk pratet med en fører. Han kunne fortelle at de to vanligste rutene for å komme opp ikke var så lette. Det var samtidig mye løs stein. Vi kunne gå på baksiden av fjellet. Han satte et kryss i kartet hvor det gikk bru over elva. Når det gjaldt stivalg opp mot selve toppen, fortalte han om 3 snørenner som gikk ned fra fjellet og at det gikk an å enkelt komme seg opp en plass rundt der. Samtalen varte maks ett minutt. Vi så nok sikkert ut som noen spørsmålstegn der vi tuslet ut av resepsjonen, men klokken var bare 8 om morgenen og vi hadde god tid. Heldigvis så det ut som at det kom til å bli en flott dag. Lite skyer og ikke så veldig kaldt. Vi fulgte den røde T merkede løypa innover Visdalen. Stien går jo ikke helt ved elva, så det var ikke lett å se noen bru. Vi sjekket kartet og fant ut at det enda var en stund til brua, i forhold til det føreren hadde sagt, men nå begynte vi å tvile litt. For nå hadde vi endt opp ved en bru som visstnok tok oss over elva, men ikke nødvendigvis dit vi ville. Så da ble det til at vi snudde. Omsider fant vi brua. Den var ikke synlig fra stien og vi fant heller ikke noe skilt som viste at brua eksisterte. Men det kan godt være vi som ikke hadde øynene med oss. Vi klarte ikke helt å finne noen sti på andre siden av elva, men det er ikke sikkert at det er det heller. Etterhvert kom vi til Bukkeholsbekken. Vi var litt usikker på om vi skulle krysse denne og at det da ville bli lettere å komme seg opp til Bukkeholet. Men vi fant ut at vi skulle holde oss på høyre side av bekken og prøve å følge den oppover. Omsider kom vi oss i Bukkholet. Nå var det å prøve å finne en grei måte å komme seg opp på Styggehøe. Fra hvor vi stod, så det jo ut som de verste høydemeterene allerede var tilbakelagt ved å nå Bukkholet. Og det som nå gjenstod, var en slak rygg med stein. Vi var ved godt mot. Tok oss en pause og diskuterte veivalg som om vi var svært så fjellvante. Det var en flott begynnelse, men så ble det plutselig mye vanskeligere. Løs småstein var en ting, men de var ikke helt stødige de store steinene heller. Etter noen små steinsprang, hvor vi så steinene virkelig få fart på seg nedover fant vi ut at vi måtte gå parallellt oppover. Det holdt et lite stykke, men så sa det stopp. Vi speidet etter små grønne områder, men det var ikke lett å få noen oversikt. Vi fant noen snøområder, men her gikk vi rett gjennom. Omsider fant vi ut at det ikke var helt forsvarlig å gå videre. Vi fant ut at å gå ned fra der vi var, ikke var like lett som å komme opp dit. Det så ut som om det var lettere å komme seg ned 10 meter lengre unna. Disse 10 meterene brukte vi en halv time på. Det var ikke en eneste stein som satt skikkelig fast. Jeg skal innrømme at jeg var litt smånervøs. Vi endte opp i Bukkholet igjen på en liten ukjent topp på 1774 meter, ikke langt fra Bukkeholsbrean og Bukkeholshøe. Dette var trøstepremien. Det var i hvertfall en topp. Ja, det var et nederlag å ikke komme seg opp på Styggehøe. Jeg har lest flere innlegg på både fjellforum og andre forum som viser at det lar seg gjøre. De fleste har dog gått her på vinterstid med ski. Men Bukkholet er ikke å forakte. Så jeg karakteriserer turen som en flott tur. Nydelig utsikt og med fjelltopper som fremdeles er ukjente for meg, men som jeg etterhvert forhåpentligvis blir kjent med. Flott vær var det også. Vi kom oss omsider ned igjen, men det var ikke like enkelt å finne riktig veivalg. Noe vi forsåvidt visste når vi gikk opp til Bukkholet. I ettertid er jeg glad for at vi var 2 som gikk denne turen. Vi møtte ikke et menneske på vår ferd og man kunne lett sette en fot mellom noen steiner og ikke få den opp igjen. Måtte være svært så skjerpet gjennom Bukkholet. Vi brukte 13 timer på turen. Vi var nede ved parkeringsplassen på Spiterstulen ca halv elleve. Godt fornøyde begge to. Så var det rett til Trondheim. Ingen video av denne turen, men noen bilder ble det. Styggehøe fra Spiterstulen. Dette er vel mot Solskinnstoppen. Fra kanten av Bukkeholet i retning av Visdalen. Noen som vet hvilken topp dette er? Kan det være Spiterhøe eller Leirhøe? Den lille toppen nede i høyre hjørne ble vår "topp" 1774. Dette er vel også slutten av Bukkeholet. Gutta på tur. Kjell Tore og meg selv. På vei ned fra vårt forsøk på Styggehøe. Kjell Tore i lett trim ned. Glad for å være på fastere grunn. Styggehøe fra Bukkeholet. Styggehøe fra Bukkeholet. Her en plass var de prøvde å komme opp. Vi er litt usikker i ettertid, men vi tror det er der man ser snøområdene vi prøvde å komme opp. GPS'n viste 1852 sist jeg sjekket.

Oi. oi. Dette så jo spennende ut. Spørsmål 1 På det øverste bildet, ser det jo fremkommelig ut. Men hvor ville damen (som vi ser i venstre bildedel på øverste bildet), ha befunnet seg hvis hun hadde vært i det nederste bildet der hvor vi ser hele toppen? Spørsmål 2 På det nederste bildet, er det tråkket man ser helt til høyre på fjelltoppen man går for å komme opp? Kyrkja blir gått nå i august, og jeg gleder meg. Men jeg ser allerede nå at jeg kommer til å ha sommerfugler i magen

Spørsmål om Styggehøe: Fredag 27 juli kjører jeg ned til Spiterstulen. Lørdag den 28 juli tenker jeg å gå til Styggehøe. Dette blir en alene tur. I fjor gikk jeg alene til Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Brukte litt over 5 timer opp (og 5 timer ned). Jeg regner med at Styggehøe ligger innenfor mitt kondisjonsnivå. Men jeg har et spørsmål. Jeg bruker kartene på www.ut.no som referanse for spørsmålet. Jeg har sett litt på forumposter angående denne toppen og gps referanser og forstår det slik at man går til venstre for den lille breen på vei opp? Når jeg er på toppen 2213, ser jeg at det går en liten egg ned mot et punkt 2011 som er på vei mot Nørdre Bukkeholstindan. Er punktet på 2011 et realistisk sluttpunkt for denne soloturen eller er det for bratt ned og for bratt opp igjen? Er foreløpig ikke så veldig begeistret for luftige områder og har på det nåværende tidspunkt ikke tenkt på å komme ut for områder hvor jeg trenger tau. Ellers er tilbaketuren langs samme rute for å nå Spiterstulen igjen. Finnes det linker til bilder som viser akkurat denne eggen fra 2213 og ned til 2011? Spørsmål om Kyrkja: Søndag den 19 august er det planlagt tur til Kyrkja. Nå skal jeg ha med familie fra USA som aldri har gått i fjellet før. Dette er en langhelg, så det blir nok lettere turer for dem også. Men selv har jeg lyst til å nå denne toppen. Jeg har sett noen YouTube videoer av turer til Kyrkja og sett noen bloggposter med bilder. Foreløpig ser det greit ut. Men jeg har ikke klart å se området som betegnes som vanskelig. Noen sier det er enkelt og andre vanskelig. Har også lest noe om at 2 av 10 snur rett før toppen, inklusive en kamerat som forsåvidt ellers ikke har noe problem med å komme seg opp Munken, et klatrefelt i Trøndelag. Jeg skjønner at dette er individuelt, men er det noen som kan legge ut noen linker til bilder som viser området hvor folk snur. Hvordan ser det ut rundt det vanskelige området? Takker så meget på forhånd. Gaute

Hjertelig takk for svar. Da blir det Garmin Oregon 450. Så får jeg google litt og finne ut hvordan jeg kobler track loggen mot speilreflekskameraet gjennom programvare. Gaute

Jeg liker å ta bilder når jeg først er i fjellheimen. Det er en del av turen. Men ofte ender jeg opp med bilder som jeg i ettertid ikke helt klarer å finne ut hvor de var tatt fra. For å ta et helt teoretisk eksempel som kanskje ikke stemmer med virkeligheten; på vei opp mot Galdhøpiggen kan det være flere muligheter til å ta et bilde av Glittertind. Så det kan hende at jeg tar en del bilder på vei oppover.Men så sitter du der med en perfekt bildekomposisjon og et bilde du gjerne kunne tenke deg å ta en annen gang med bedre himmel. Du sitter hjemme foran PC'en en måned senere og lurer på hvor i granskauen dette bildet ble tatt. Nå har jeg allerede googlet meg frem til at min GPS blir enten Garmin Oregon 450 eller 550 med kamera. Glup ide 1: Jeg kjøper selvsagt en Garmin 550 med kamera. Jeg er strengt tatt ikke ut etter kameraet på GPS. Men jeg kunne tatt et bilde med dette kameraet, nok til å sanke inn GPS koordinatene slik at når jeg tar de "virkelige" bildene,med speilreklekskameraet så har jeg en gps-posisjon. Glup ide 2: Ellers kan man bare kjøpe en Garmin 450 og sette på en gps sender på blitz-skoen på speilrefkelskamerat for å gjøre det samme? Er det noen som har noen ideer rundt dette eller erfaringer som man kunne dele? Er ikke helt sikker på om mine egenkomponerte glupe ideer er så glupe når det finnes så mange som sikkert har mer erfaring på dette området enn meg. Gaute

Hei Det var en så herlig tur at jeg måtte nesten skrive litt om den. Og måtte jo vise noen bilder også. Midtre og Store Hellstugutind og Semeltinden vil nok være svært interessante til neste år. Jeg må innrømme at jeg har litt høydeskrekk. Derfor synes jeg det er greit med litt brattere terreng, men som fremdeles ikke kvalifiserer til klatring. Og jeg regner med at utsikten derifra er helt fantastisk. Og selvsagt, Teddy må jo være med. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt en ekstra tur nedover og fått med meg Glittertind, men det må nok bero til neste år det også. Ikke mange jeg kjenner som er fjellinteresserte, så jeg er litt avhengig av å mase litt. Men jeg endte jo opp med å gå på Galdhøpiggen alene, så det lar seg vel gjøre å gå til Glittertind alene også. Ja, hva kannadieren mener er ikke greit å forstå. Trodde ikke dette forumet var særlig utsatt for spam. I morgen reiser jeg til USA en 10 dager og da hadde jeg ikke kommet til og bruke forumet og heller ikke vært oppmerksom på det. Men moderator Torgeir som er ansvarlig for turrapporter har blitt varslet. Sendte han nettopp en mail, så får vi se hva som skjer. Gaute

Jeg sier bare YIPPIIII! (Jeg tror bildene har kommet i motsatt rekkefølge). 27 august forsøkte jeg å nå toppen sammen med en kamerat. Regn var det hele veien. Stormkast mot Svellnose. Makker'n sa takk for seg før Svellnose og klokken gikk raskt. Ingen foran eller bak meg. Jeg nådde Svellnose 2272 og sa meg fornøyd med det. Stolt for å ha tatt det jeg tror var den riktige avgjørelsen. Men herregud. For en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim. Ikke (excuse my language) faen om jeg skulle bare gi meg. Og denne gangen skulle jeg gå alene. Jeg var litt redd for at dette ble litt i siste liten på året, men jeg bestilte rom på Spiterstulen med håp om at det ikke ville være for mye snø om 2 uker. Min kone kan ikke gå i fjellet. Men både hun og hunden var med på turen som moralsk støtte. Og vi kjørte nedover den 9 september. Noe regn men ikke mye. Vi fordelte litt kamerutstyr. Det er hun som er fotografen i familien. Og så hadde jeg med meg videokamera. Men tursekken var strippet for alt unødvendig utstyr som var med sist. Denne gangen var det en ullgenser og ekstra votter. Og en matpakke og mye vann. Kone og hund fulgte meg til elva. Så var det bare å labbe i vei. Man skulle tro det var psykisk lettere denne gangen. Fordi man visste hva man gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein man måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men den gang ei. Det var heller psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg i akkurat det samme terrenget som sist. Men, man kan ikke la det ødelegge. Det var bare å se seg rundt og fokusere blikket på andre topper og andre detaljer. Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt. Det er min maksfart. Og med stavene karret jeg meg frem. Jeg kunne se folk langt ned i dalen, der hvor man kan stå og fremdeles se ned mot Spiterstulen. Pussig nok, så tok alle meg igjen. De nærmest sprang forbi. Det var ett ektepar som holdt følge. De hadde 3 unger med, og de kunne ikke være særlig gamle. Vi holdt ikke følge, men de spurtet forbi. Og så tok de pause. For det var alltid en av ungene som ble sliten eller ville ha mat. Så nådde jeg dem igjen. Og noen minutter senere var de forbi igjen. Jeg mistet dem av syne mot Keilhaus topp. Og så var det et ektepar i femitårene. De jobbet seg saktig oppover. De var bak meg for det meste , og vi vekslet noen ord. Men jeg så de slet litt. Og det slo meg da at jeg gikk jo i akkurat samme tempo. Selve turen var fantastisk. Det regnet på fredag og det regnet på søndag. Men på lørdag, da jeg gikk var det nydelig. Varmt var det ikke. Men et fantastisk vær. Og denne gangen kunne jeg litt flere navn på topper rundt meg, så jeg følte meg liksom litt kjent. Jeg slet litt etter å ha kommet opp Piggrove. Men denne gangen kunne jeg se Svellnose fra lang avstand. Jeg gikk jo selvsagt opp på toppen av den denne gangen også. Det var ikke før på veien ned fra Keilhaus topp på vei mot Spiterstulen at jeg så stien gjennom snøen slik at man ikke trengte å gå opp. Her tok jeg meg en velfortjent pause. Når jeg gikk ned fra Keilhaus topp på vei mot Galdhøpiggen var det flere som var på vei tilbake. Og da skjønte jeg at på en trafikkert dag, så kan det fort bli folksomt og trangt på akkurat den delen av stien. Jeg møtte snøen som hadde lagt seg på bakken ved Keilhaus topp. Det var ikke mye. Steiene stakk opp fra sneen, og det var litt vanskelig å plassere føttene. Tråkket man på sneen var man ikke helt sikker på om man traff på en stein med en gang eller om det var langt ned før man fikk fast grunn... og heller ikke vinkelen på steinen. Men det gikk bra. Og det tok litt å komme opp helt til hytta fra Keilhaus topp. Jeg hadde jo som sagt det ekteparet i femtiårene rett bak meg. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn et ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom på toppen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene. Men jeg nådde toppen. At ca 100 stykker passerte meg på vei opp, og jeg passerte ingen, spiller ingen rolle. Jeg klarte det. Det er tross alt min andre fjelltur på to tiår, så jeg er fornøyd. Og for en herlig utsikt. Fjell overalt. Litt sne på de fleste. Nesten som melis som var drysset over. Hytta hadde jo selvsagt stengt når jeg kom, men jeg fant meg en fin plass ved siden av, tok på meg ullgenseren og spiste av matpakken. Det var flere som var der. Ikke mange. Men jeg fikk spurt litt og fikk god informasjon om hva jeg egentlig kikket på. Det var bare herlig. Jeg var der ikke lenge. Kanskje en halvtime. Men da var jeg nesten siste mann igjen, og ville helst se folk foran meg i løypa. Men etterhvert som kameraet kom frem og videokameraet, så var jeg svært så ensom etter nedturen fra Keilhaus topp. Jeg fikk tatt noen herlige bilder av et taulag å vei til Juvasshytta med telelinsen. Det bildet er med her, men skal bearbeides litt i Photoshop før det legges ut på min egen blogg. Jeg brukte over 5 timer opp og litt over 4 timer ned. Tror hele turen tok 9.44 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og jeg er fremdeles glad for at jeg brukte staver. Jeg fikk et godt inntrykk av Glittertind som står på agendaen til neste år. Så jeg er nok bitt av basillen. Kona og hunden ventet ved elva når jeg kom ned. Jeg så ikke noe til ekteparet i femtiårene etterhvert som jeg kom ned mot Piggrove. Holdt litt utsyn fra Spiterstulen og når klokken nærmet seg 8 om kvelden så gikk jeg inn i resepsjonen og nevnte det. Men de kunne fortelle meg at de var på vei ned. De hadde observert dem i kikkert. Så de følger med litt, og det er jo godt å vite. Det ble masse bilder og enda en video. Det går visst litt på både norsk og engelsk i videoen, men sånn er det. Bilder ble det også. På søndag kjørte vi hjem. Vi kjørte til Juvasshytta først for å ta bilder på vei ned. Men så kom tåka. Så vi kjørte ned. Da lettet tåka og vi kjørte opp. Det striregnet hele veien hjem. Det er en annen historie. Men jeg har vært på Galdhøpiggen. Yippii! Video fra denne turen 10 Sept 2011: http://www.youtube.com/watch?v=uLF8-fUmR4Y Video fra forrige tur 27 Aug 2011: http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

Det ble en sen start fra Trondheim på fredagen og en ulykke på E6 foran oss endte i stans og køkjøring i lang tid. Men vi var begge i godt humør og etter værmeldingen å bedømme, skulle det bli bra vær på lørdagen. Vi kom frem til Spiterstulen rundt 23:30. Litt stresset var vi på forhånd da de helst ville vi skulle komme senest 23:00, men vi ga beskjed om hvor vi lå an med kjøringen og det gikk bra. Ved midnatt var vi installert på rommet. Jeg hadde snakket litt med personalet ved resepsjonen og de kunne fortelle at det var meldt dårlig vær på lørdagen med regn og vind og at de anbefalte andre fjellturer enn det å bestige Galdhøpiggen. Det var ikke det jeg ønsket å høre, men denne turen hadde jeg ønsket lenge. Jeg har ikke gått særlig i fjellet på 25 år og var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles. Kompisen visste vel ikke helt hva dette innebar og når jeg kom tilbake til rommet etter å ha snakket med personalet, var vasken fyllt med øl. Litt diplomat måtte jeg være, for det var nok min ide å gå opp til Galdhøpiggen. Selv ble det ett par øl, mens kompisen fortsatte med både whisky og cognac. 03.30 ble lysene slokket. Var oppe til 08.00 og laget frokost. Det regnet bra ute og jeg kunne høre en antydning til vind. Kompisen hadde lånt seg sekk. Den var nok ikke av de minste og kanskje mer beregnet på fjellvandring og ikke en topptur. Min kone hadde sendt med oss sin egen fjellsekk som var mindre. Det ble litt prøving og feiling før han fant ut hvilken sekk han skulle bruke og før vi var klare til å gå, hadde det gått noen timer. Vi var ved godt mot når vi krysset elven ved Spiterstulen. Kompisen var vel ikke helt i form og det gikk litt sendt med gåingen. Vi bruker å gå på Ladestien i Trondheim noen ganger, og da er det jeg som henger etter som et slips. Så det kom som en overraskelse at det var meg selv som var i føringen. Det ble litt for mange pauser. Samtidig måtte jeg være litt taktisk. Gikk jeg for sent oppover kunne han ende opp med at han enda senere. Gikk jeg for raskt kunne det være demotiverende for han bak. Ikke enkelt. Samtidig ble vi passert av alt som kunne bevege seg oppover stien, så tempoet var ikke noe å skryte av hverken for min eller hans del. Tok noen bilder som er nederst på inlegget. Videoen varer i 9 minutter. Den ligger nå på YouTube. Tror det er etter 6 minutter at klippet av regn og vind virkelig vises. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo (En røyk og en øl er vel ikke akkurat sunn kost på fjelltur, men videoen var opprinnelig ikke ment til annet en privat visning.) Vi hadde begge forberedt oss på turen. Jeg hadde kjøpt meg Helly Hansen skalljakke og Bergans bukse. Ikke det dyreste de hadde men heller ikke det billigste. Men jeg hadde vært påpasselig med at klærne var både vindtette og vanntette. Jeg var innom flere ganger og tror jeg gikk betjeningen på nervene, men jeg var fornøyd. Ryggsekk ble det også. En 35 liters, som holder det jeg trenger på slike turer. Fjellsko har jeg fra tidligere. Kompisen hadde også kjøpt klær. Men han hadde bare passet på at de var vindtette og ikke vanntette. Men han hadde med seg regnbukse. Den kom av ganske tidlig oppover Piggrove da han ble svært klam på innsiden. Han hadde nok også tenkt seg en tur med real turmat på vei, og sekkene var fyllt med litt unødvendige artikler som gassbrenner, gass og real turmat. Og selvsagt en øl og konjakk for selve toppen. Jada, gutta på tur. Etterhvert som vi kom opp den første lange kneika hadde vi vel begge regnet med at terrenget flatet ut litt. Men det gjorde det ikke. Fremdeles stigning, men ikke like mye. Vi møtte mange som var på vei ned. De fleste hadde snudd før de nædde toppen. Men noen hadde vært der. Det ble litt demotiverende for kompisen og motivasjonen var vel ikke på topp. Hos meg derimot var det motsatt. Det ga meg bare mer motivasjon og viljestyrke til å klare det. Ett par hundre meter nedenfor Svellnose kom tåka og vi så lite. Det høljet ned regn. Kunne høre det på hetten til skalljakken. Dunk, dunk, dunk i raskt tempo. Det var herlig. For ser vi bort fra at jeg var litt våt av svette, var jeg helt tørr fra regnet. Vinden var kraftig. Prognosene for vinden var 20 m/s. Det ga noen krafitge vindkast til tider og jeg kunne kjenne at jeg ikke alltid stod like støtt der jeg balanserte på steinene. Tåka lettet og vi kunne se Styggebreen. For en herlig utsikt. Dessverre for kompisen, kunne han også se langt opp mot Svellnose. Og her sa det stopp. Regn og kraftig vind hadde gjort sitt. Han var gjennombløt. Turskoene hadde heller ikke demmet opp for vann. Han hadde ikke trekk på sekken og jeg regner med at med alt regnet på vei oppover så veide den et kilo eller mer. Dette var jo et dilemma. Hadde dette vært en tur vi begge hadde planlagt, så ville vi snudd og gått ned samtidig. Jeg hadde full forståelse for valg av feil klær, litt for tung sekk og lite motivasjon med regn og vind. Men jeg tror nok at litt for mye alkohol, litt for lite søvn og det at vi kom avgårde litt for sent også var en medvirkende faktorer. Så jeg hadde fremdeles mye motivasjon og viljestyrke igjen, og var vel "hmm.. pottesur?" I hvertfall bestemte vi oss for at han skulle gå ned og jeg fortsette. Jeg satte inn ett ekstra gir og kom meg opp på Svellnose. En topp skulle jeg bestige. Regnet gjorde meg ingenting, men vinden økte i styrke. Det var noen som kom ned fra Keilhaus Topp, men jeg så ingen som kom bak meg på vei opp mot Galdhøpiggen. I realiteten ville jeg være siste mann opp og siste mann ned. Jeg hadde brukt 5 timer sammenlagt opp til Svellnose. Jeg regnet med en time og litt mer videre oppover. Det ville bli ett kappløp med klokken for å komme ned før det ble mørkt. Og jeg erindrer fra tidligere turer at knær og nedoverbakke ikke var en god kombinasjon. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe på Svellnose var at hvis jeg gikk opp til toppen, var jeg faktisk alene på fjellet. Ramlet jeg på steinene eller vrikket en fot m.m. så var det ingen som kom bak meg som kunne observere at her var det noen som hadde problemer. Og dekning må mobiltelefonen hadde jeg ikke. Så her satt jeg på Svellnose, rimelig fobannet. Men jeg lot ikke det ødelegge for turen. Jeg satt der en time. Kikket ut over Styggebreen på den ene siden, Svellnosebreen på den andre. Opp mot Keilhaus Topp og ned mot retningen av Spiterstulen. For en fantastisk utsikt. Jeg hadde bært på kamera og linser og et videokamera på vei opp. Nå kom kameraet ut av sekken. Fikk tatt noen bilder. Jeg hadde det herlig. Jeg tok den ene ølèn jeg hadde med, men konjakken kom ikke opp av sekken. Jeg stod trossalt ikke på toppen av Galdhøpiggen. På vei ned var jeg i godt humør. Jeg var nede ved Spiterstulen før det var mørkt. Gåstavene hadde fungert bra på vei oppover, men den ene staven hadde gått litt i stykker på vei ned. Det var ikke før langt ned i Piggrove at jeg reparerte den. Om knebeskytterne hjalp vet jeg ikke. Jeg kjente det godt i knærne da jeg kom ned, men jeg hadde ikke vondt i dem. Noen hundre høydemetere før Spiterstulen møtte jeg ei jente som hadde vært på toppen. Det hadde vært så mye vind og kaldt der oppe at hun hadde ikke vært der så lenge. Men hun hadde veldig svært vondt i føttene. Det var den eneste personen jeg tok igjen. Jeg tilbød henne gåstavene hvis hun leverte dem i resepsjonen, men det var visst ikke knærne som var det verste. Det var feil valg av sko. Vi slo følge resten av veien ned. Kompisen hadde allerede kommet seg helskinnet ned og øl lå i vasken til kjøling. En diskret form for klage kom fra naborommet. De lurte på om det var noe feil på rørene da de kunne høre vann i timesvis. Jeg hadde faktisk full forståelse for dette. Sikkert svært irriterende. Noen øl ble det til kvelds, men hverken whisky eller konjakk for min del. Vi klarte å komme oss ut av rommet til 12.00 på søndagen og så var det bare å kjøre tilbake til Trondheim. Jeg lærte mye på denne første fjellturen min på mange år. Jeg hadde riktige klær for været. Ullgenser hadde jeg også i sekken, men den ble ikke brukt. Jeg hadde to par hansker, men de var begge søkkvåte etter turen, så her blir det sikkert et innkjøp. Glem alt som heter gassbrennere, gass og real turmat. I hvertfall i slikt vær. Sekken var akkurat passe tung eller lett avhengig av hvordan man ser på det. Så med dette ut av sekken, så har jeg plass og vekt til å ha med telelinse. Matpakken var ikke rørt, men en brødskive eller to på Svellnose hadde ikke skadet. Jeg hadde med nok drikke. 2 imsdal flasker på 0.7 liter i hver sidelomme på sekken, 1.5 liters imsdal i sekken, og en energidrikk. Den viktigste lærdommen var vel å ikke være så diplomatisk. I seng før midnatt. Skal det være en øl eller to og annen alkohol med i bildet, så er ikke midnatt det rette tidpunktet. Og, uansett om det er vanskelig å svelge, så er det ingen skam i å snu. Greit nok, jeg kom opp til Svellnose. Men i ettertid var det likevel en fantastisk tur og det ga den mersmaken jeg håpet på. Og selvsagt blir det et nytt forsøk. Enten denne helgen eller neste, hvis været tillater det. Denne gangen alene. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

Heia. En stor takk. Mener jeg gikk inn på denne menyen tidligere, men at den bare ga data pr. måned. Men da måtte jeg selvsagt ha gjort en feil. Du har rett i at den gir vindhastighet, men ikke nedbør. Det var jo synd. For det regnet hele dagen og til tider kraftig. Det hadde vært artig å vite hvor mye. Ringte opp til Spiterstulen, bare for å høre om de hadde noen hint om nedbørsmengde eller om de kanskje hadde måler selv. Men det kunne hun ikke svare på da hun var opptatt. Regner med at det var gjester i resepsjonen hun hintet til. Lurte på om de hadde en måler, slik at jeg kunne ringe tilbake på et bedre tidspunkt i morgen, men det ville hun hverken bekrefte eller avkrefte. Jeg tenkte egentlig å hente ned dataene fra et av nettstedene på lørdagskvelden da jeg kom ned fra fjellet, men de kunne bare fortelle meg prisen på internett tilgang, ikke hvilket brukernavn eller passord som var påkrevd. Jeg får prøve meg frem. Regner med at dataene er å finne en eller annen plass. Det er bare jeg som ikke har vært flink nok til å google. Gaute

Hei. Jeg skrev inn noen spørsmål på forumet for ikke lenge siden, angående en topptur til Galdhøpiggen. Jeg fikk noen svar og tenker og gi en tilbakemelding. Samtidig tenker jeg å skrive en tur rapport om min tur og lage en video. Jeg gikk inn på forskjellige nettsider angående været den helgen før jeg dro avgårde, inkludert nettsiden www.yr.no. Jeg fikk gode prognoser som jeg kunne forholde meg til. Nå etter turen vil jeg gjerne ha med hvordan været var, for å ha med i rapporten, videoen og for egne notater, men jeg finner ikke ut hvordan jeg får skaffet tilveie dette. Når jeg for eksempel går inn på nettsiden til yr, så ser jeg bare de nærmeste dagene og langtidsvarsel. Når jeg skal ha noe tilbake i tid, får jeg ikke frem akkurat lørdag den 27 august 2011. Er det en mulighet for dette og hvilke menyer må jeg inn på? Gaute

Hei Koppen. Hjertelig takk for svar. Jeg tar med meg gåstavene og har på meg knestøtten. De ble kjøpt så tett opp mot turen at det ble vanskelig å prøve ut utstyret på forhånd. Men på en første tur kan det være godt å være på den sikre siden. Så får jeg med tiden finne ut om jeg klarer meg uten. Gaute

Lørdag den 27 august skal jeg på Galdhøpiggen. Vi starter fra Spiterstulen hvor vi har bestilt rom for helgen. Bortsett fra en fjelltur for 10 år siden, har jeg ikke gått i fjellet på over 20 år. Jeg gleder meg til turen, men gruer meg litt. Kondisjonen er ikke noe å skryte av, men har forberedt meg noe. Jeg bor i Trondheim og har gått Ladestien i snitt en gang i uken de siste to månedene og det tilsvarer 1.2 mil hver gang. De siste gangene med ryggsekk med 2.5 kilo. Det har gått greit, men sliter litt i de få oppoverbakkene som er der. Prøver jeg meg på lengere oppoverbakker kan jeg kjenne pulsen i ørene, men det går over etter at jeg har roet ned litt. Det jeg husker fra militæret er at jeg var litt utsatt for benhinnebetennelse, noe jeg kjenner antydninger til når jeg går litt for raskt i nedoverbakkene på Ladestien. Og jeg husker at på noen lengre fjelltur så fikk jeg veldig vondt i knærne på vei ned. For noen dager siden tok jeg en prøvetur med noe innkjøpt utstyr, fra Trolla (0 m.o.h.) til Gråkallen (551 m.o.h.) Brukte 2.14 minutter på vei opp, som også inkluderte noen stopp for fotografering. Sekk med innhold var 7.1 kilo. Jeg kjøpte meg Komperdell gåstaver og gummiknotter. Regner med at gummiknottene er for bruk på asfalt. Den første delen av turen til Gråkallen var på asfalt, men her opplevde jeg at med gummiknotter så skled stavene svært mye og jeg fikk ikke godt feste. Det samme skjedde på grus. (Dette er da i oppoverbakkene). De ble derfor tatt av og jeg fortsatte med bare piggen på resten av turen. Jeg følte at stavene kom til sin rett når jeg gikk oppover bratte smale stier, men de ble på en måte litt i veien når det var liten stigning eller på flat mark. Nedover stiene på vei tilbake vet jeg ikke helt hvor mye hjelp de var, men det kan godt være at det var uvant å bruke staver og at man må finne seg en teknikk. Spørsmål: Kommer stavene til sin rett på vei mot Galdhøpiggen? Tenker her på oppstigningen fra Spiterstulen hvor det er ganske bratt? I vått terreng og ellers, vil piggen bare synke ned slik at den heller skaper en ubalanse når man går? Etter et par timers bruk var det et ubehag på innsiden av tommelen. Bør man sette på et plaster på tommelen på forhånd eller noe annet? Jeg er 168cm høy. Er det en ideell høyde disse stavene bør være på? Jeg kjøpte også Select Profcare knestøtter. Disse kom i liten, medium og stor størrelse. Jeg prøvde disse på sportsbutikken og kom frem til at medium passet meg. Brukte også disse på vei opp mot Gråkallen. Det var veldig uvant å bruke dette. Det eneste direkte problem som oppstod var at de på baksiden av kneet gikk litt sammen slik at det skapte et lite ubehag, men ikke mye. Det står i beskrivelsen at de gir varme og støtte og at baksiden er i perforert neopren som sikrer økt fleksibilitet og pusting. Knestøttene vil vel komme under stilongsen. Spørsmål: Er dette med knestøtter mere beregnet på idrettsfolk eller har de noe for seg på fjellet? Vil de gi litt ekstra varme til knærne? Utfra værmeldingen så har vi kanskje ikke truffet så veldig bra med været denne helgen. Jeg tenker her litt på at når de først er på så blir det litt styr å ta dem av. Jeg gleder meg til turen og skal gå i rolig tempo og nyte utsikten. Og det blir nok flere turer da dette er noe jeg har ønsket å gjøre lenge. Spørsmålene virker kanskje nybegynneraktig til de fleste, men når det er over 20 år siden jeg gikk i fjellet aktivt, så er det nettopp det jeg er; nybegynner. Håper noen tar seg tid til å svare.