4 Juni 1986 ble en liten gutt født på et sykehus i Lørenskog utenfor Oslo. Ganske nøyaktig 30 år senere står den samme gutten nord på Blefjell og stirrer utover en mørk vannflate som koker av vakende ørret på jakt etter kveldsmat. Helt plutselig hogger det til i andre enden av 0,18 sena og gutten er overbevist om at det er kilosfisk det er snakk om...
Dag 1, fredag 3. juni
Omsider er det min tur til å fylle 30 år og jeg har lagt bursdagsfeiringen til fjellet. Nærmere bestemt Blefjell. Jeg kommer meg ikke av gårde før nærmere 12.00 på fredagen. Jeg har søkt fri fra jobben og er i utgangspunktet klar for en tidlig avreise, men B-mennesket i meg sørger for en lite effektiv morgen. Jeg får omsider pakket siste rest i sekken og setter meg i bilen. På vei sørvest gjennom Oslo, forbi Drammen og nedover mot Kongsberg leser jeg 30 grader på termometeret i bilen og er forberedt på en varm marsj i fjellet.
Da jeg ankommer parkeringen ved Einarstjønn har det digitale kvikksølvet, til min glede, sunket til litt mer behagelige 18 grader. Det har attpåtil skyet litt over og med en svak vind i luften viser det seg å være intet mindre enn et perfekt vandrevær.
Det ligger igjen en del snø oppe i fjellet og myrene er fryktelig våte på vei opp, så jeg tror ikke det er veldig lenge siden stien var dekket av snø.
Med en eim av villmarkens parfyme (myggmelk, solkrem og en god dæsj svette) i neseborene, en sekk som nok en gang er i tyngste laget og nye sko som sitter som et skudd går det ganske radig oppover lia. Til tross for en noe flau kondisjon.
Etter to timers gange slenger jeg fra meg sekken inntil hytteveggen på Eriksbu ca. kl. 17.00. Rundt hjørnet titter det fram en kar som viser seg å hete Fredrik opp.
Fredrik er opprinnelig fra Haugesund (mener jeg å huske?), men er nå bosatt i Stockholm med svensk kone. Han ligger i solen og venter på en kompis som sitter fast i rushtrafikken i Asker. Med andre ord har Fredrik god tid. Jeg har ikke nevneverdig hastverk jeg heller så jeg setter meg ned for å slå av en prat. Fredrik serverer kaffe og praten dreier seg fort inn på tidligere turer, oppsynsmenn og fisketips.
Før jeg vet ordet av det har vi sittet og skravlet i nærmere halvannen time og det er på tide å slenge sekken på ryggen og ta fatt på siste strekningen opp til vannet jeg har sett meg ut. Jeg takker så mye for både kaffen og praten og fortsetter videre. Når kompisen omsider kommer har de tenkt seg sørover til Store Ble neste dag, så kanskje vi sees der oppe i fjellheimen?
Bakken opp til Uverudfjell er bratt og nå kjenner jeg virkelig melkesyra i lårene, men med nok pauser oppover går det greit. Jeg skremmer til og med opp tre ryper som aner fred og ingen fare der de sitter i lyngen og koser seg i sola. Morro!
Jeg finner meg en fin leirplass ved utoset på vestsiden av Storegrøvatn og slår opp teltet mitt her. Omtrent på sekundet jeg er ferdig med å få lempet alt utstyret inn i teltet kommer regnet. Snakk om bra timing! En liten strekk på liggeunderlaget mens jeg hører på den deilige lyden av lett regn på teltduken gir meg kreftene tilbake etter marsjen opp.
Regnet letter etter en halvtime og jeg tar med meg liggeunderlaget ut for å se de siste solstrålene forsvinne bak toppen mot vest. Nå er det ikke lenge til stanga skal svinges!
Dag 2, lørdag 4. juni
Jeg våkner til strålende solskinn på teltduken. Slett ingen dårlig start på bursdagen sin. Jeg starter dagen med en skikkelig frokost bestående av bacon og tomatbønner og den nytes under en skyfri himmel.
Jeg går ned til vannkanten for å sjekke om det er en sulten ørret som har blitt lurt av marken i natt; ingenting! Det ble ingen fisk i går kveld heller, jeg så faktisk ikke så mye som et eneste vak. Det lover ikke bra. Jeg bestemmer meg derfor å prøve lykken i det noe større nabovannet Blomtjønn, til tross for at det snart er midt på dagen.
Der jeg står på en høyde og skuer utover ser jeg at det er mange fine fiskeplasser på sørsiden i vannet. Jeg slepper meg ned, fester en Aura Flake, sort og grønn, på stanga og går i gang. Jeg fisker meg nedover vestsiden av vannet, langs sørsiden og opp et stykke på østsiden. Jeg bytter sluk, Sølvkroken Classic i forskjellige fargekombinasjoner, Møre-silda, Abu Garcia Toby, spinnere i forskjellige varianter, woblere, men akk nei. Ingenting her heller. Jeg ser i det minste to vak, så jeg vet det er fisk her. Etter tre timer resultatløst fiske bestemmer jeg meg for å dra tilbake til leir og heller prøve igjen i kveld.
Ganske nøyaktig idet avgjørelsen faller dukker det opp to kropper. En far og sønn fra Kongsberg. De har dratt opp 4-5 stekefisk på rund 200-300 gram. Alle på flue. Så det er det ørreten tar her oppe altså? Typisk at jeg hverken har med fluer eller er fluefisker.
På vei tilbake til leiren treffer jeg på min nye venn Fredrik. Denne gangen har han følge av kompisen Sverre som omsider kom seg ut av byen. Istedenfor Store Ble har de bestemt seg for å utforske vannene nordøst før toppen. De ønsker meg gratulerer med dagen og vi fortsetter i hver vår retning. Trivelige folk!
Tilbake i leiren finner jeg frem bursdagskaken. Fyrstekake som har fått litt juling i sekken på vei opp, men som like fult smaker fortreffelig. Jeg skyller ned med litt Cognac og kaffe. Slik sitter jeg en stund og nyter det flotte sommerværet.
Jeg tar en ny runde rundt vannet jeg har camp ved, men fortsatt ingenting. Her også prøver jeg alt slukboksen min har å by på, men ingen napp, ingen vak. Det er så jeg begynner å tro at dette vannet er fiskeløst?
Etter mange timer i stekende solskinn tar jeg meg en tur inn i teltet for å slappe av litt i skyggen. Jeg setter på litt musikk og dupper av en times tid.
Siden fiskelykken har vært alt annet en tilstede frem til nå blir bursdagsmiddagen i år en storfegryte fra drytech. Den inntas på en av de flotteste restaurantene i mils omkrets. Jeg sitter og glaner utover vannet mens den tidlige junisolen synker bak åsryggen bak meg.
Med middagen innabords pakker jeg fiskeveska atter en gang for å prøve kveldsfisket i nabovannet, da det fortsatt ikke er noe aktivitet i Storegrøvatn. Idet jeg slepper meg ned fra høyden ser jeg at ørreten har et enormt insektsgilde ute på vannet. Det nærmest koker der ute!
Jeg sniker meg inntil vankanten og kaster ut i nærheten av de største vakene, ingenting. Jeg bytter sluk, ingenting! Det fortsetter å koke der ute. Kanskje jeg skal prøve en spinner med fjær på? Det er det nærmeste jeg kommer en flue og flue fungerte bra for far og sønn i stad.
På vei over fjellet tidligere på dagen nevnte Fredrik at han hadde fått et tips fra en lokal om at en oransje spinner med hvite prikker skulle virke bra her oppe. Jeg sjekker i boksen og jammen har jeg ikke en. Den festes til enden av sena, ingenting! Det var da voldsomt til kresen fisk!!
Jeg bytter omsider til en sort sluk med oransje prikker. Da jeg sveiver inn på det andre kastet ser jeg at det svømmer en fin ørret på rundt 400-500g bak sluken helt inn til land. Den blir skremt i siste liten og stikker av. Men nå ser det i det minste ut til at jeg kanskje har funnet sluken som frister?
48 sekunder senere kjenner jeg det nappe i andre enden av 0,18 sena og jeg gjør et mothugg. Det går ytterlige 3 tiendedeler før det spreller i andre enden!
"YES! Kilosfisk!" er naturligvis min førstereaksjon. Jeg er helt overbevist!
Men idet jeg ser en ryggfinne bryte overflaten innser jeg at førstereaksjonen kan ha vært en smule overdrevet. Da jeg får den opp på land viser det seg at den ikke er stort større enn 100g. Den er pent kroket med en krok i underleppa bare, så jeg sier takk for en meget kortvarig euforia til knøtten før den får livet tilbake i vannet.
Selv om det ikke var den store fangsten har likevel ørretfeberen bredt seg i kroppen. Kan man ha en bedre bursdag? En total stillhet bortsett fra bekken som klukker for seg selv borte i lia, "plopp, plopp" fra alle vakene på vannet, "svisssjjjj" fra stanga om og om igjen etterhvert som jeg avfisker området. Sleng på en rød himmel i vest, fuglene som synger sanger frem og tilbake, en upåklagelig temperatur og du har en drømmekveld i fjellet.
Etterhvert som det blir mørkere og det ser ut til at fisken begynner å takke for maten bestemmer jeg meg for å trekke tilbake til leiren. På vei tilbake går jeg på et lite vann som ikke er større enn maks 30x70m.
"Her kan det umulig være fisk" tenker jeg for meg selv mens jeg kaster ut sluken. Og det skal vise seg å stemme, jeg går videre.
Da jeg kommer oppå åsryggen får jeg utsikt ut over Hardangervidda farget orasnje av de siste solstrålene langt der borte i nordvest. Jeg gleder meg allerede til å tilbringe en uke der litt senere i sommer. Kanskje kilosørreten er litt mer bitevillig da?
Da jeg kommer frem til leir viser det seg at klokken er kvart på tolv og jeg tenker det er like greit å gå og legge seg. Det har vært en fiskeløs, men likevel en nydelig bursdag i fjellet
Jeg sovner til lyden av ryper og bekken som renner i det fjerne.
Dag 3, søndag 5. juni
Avreisedagen er som avreisedager flest, ihvertfall for min del, kortvarig. Jeg tar frokosten utenfor teltet mens svartkjelen putrer på gassbrenneren. Jeg får alt utstyret ut, river telt og pakker i sekk.
Turen ned fra fjellet går betraktelig fortere enn opp. Jeg nyter utsikten utover mot Åklinuten samtidig som beina går på autopilot i retning bilen. Rett før jeg kommer til Eriksbu, mens jeg følger stien langs vannkanten, skremmer jeg opp enda to ryper. Jeg må få tatt denne jegerprøven snart og komme meg ut på jakt. Rekker jeg det før høsten tro?
To timer etter jeg slang sekken på ryggen står jeg igjen på parkeringen ved Einarstjønn. Bursdagsturen min i fjellet er over.
Men før jeg setter meg i bilen og kjører hjemover må jeg bytte sokker og sko. Jeg er fortsatt klissvåt etter et overraskende møte med myra bare 30 meter fra teltet i dag morges. Istedenfor å gå de 15 meterne rundt, gikk jeg ut på den pill råtne snøen som lå oppå myra. Med sekk veier jeg vel rundt 115 kilo og det måtte gå som det gikk, jeg sto med myr opp til knærne.
Jeg har nettopp fylt 30 år, men noen ting er man tydeligvis aldri for gammel til å lære...
Villmarkshilsener fra Thomas!
