Hege P.

Fant den gamle pennen. Men får man "ammo" til den nå? De andre signalpennene jeg finner på nettet er disse plastpennene til flere hundre kroner..

Da vil det være mitt valg når jeg tar en ny tur Norge på langs neste år, tenker jeg. Kan den skremme skattefuten også, tro?

Ja, det var med tanke på å skremme jeg lurte. Før i tiden gikk det an å få kjøpt små "signalpenner" som nødutstyr. Jeg pleide å ha med en slik på aleneturer til skogs. Men så var det en gjøk som fant ut at de kunne gjøres om til enkeltskudd pistol som kunne fyre av .22 -patroner. Så jeg vet ikke om de er i salg lenger. De var på størrelse med en fyllepenn, med små bluss som hadde en rekkevidde på ca. 30 meter. Husker de kunne fåes i røde og hvite bluss i alle fall, og knallskudd. Og du verden som de smalt. Hmm..lurer faktisk på om jeg ikke har den liggende et sted..

Kanskje litt på siden, men jeg spør likevel: Hvordan ville en signalpistol fungere mot for eks. bjørn? En signalpistol er og grei å ha uansett, med tanke på uhell i fjellet. Hva kreves for å skaffe seg en slik? Dersom jeg fikk velge mellom en grov revolver og en signalpistol tror jeg nok jeg ville valgt det siste. Sjansen for å havne i uhell er nok større enn sjansen for å bli angrepet av rovdyr.

Jeg vil kjempe for din rett til å mene det du mener, men jeg vil ALDRI være enig med deg.

Gudbedre! Det der var ikke dumt! Men seriøst: jeg er ikke spesielt redd for å bevege meg i rovdyrtrakter sammen med hundene mine, men tanken på nærkontakt med bjørn er jo der. Men sant og si er jeg mer bekymret for en hissig hoggorm.

Selv bruker jeg en lavvu fra Venor AS, beregnet på 1-3 personer. Denne lavuen er i et solid bomull/polyester stoff og er ikke den letteste på markedet. Andre og billigere typer bruker lett polyesterduk (vanlig teltduk), men er sikkert mer utsatt for gnistskader under bålfyring. Lavvuen fra Venor veier ca. 5.5 kilo komplett med stang, plugger og topphatt. Uten stang vil jeg anta at den veier rundt tre kilo. Ulempen er prisen. Drøye 5000,- Jeg brukte Venor-lavvuen på en del av sykkelturen min Lindesnes-Nordkapp, og har laget en kort omtale.

Her måtte vel en liten lavvu være tingen? Muligheter for bålfyring inne, kletørk, god plass m.m. I skogsterreng trenger du ikke dra på stanga, og da blir en liten lavvu ikke tyngre enn et vanlg tremannstelt.

Vil ha sånn en!

Jeg har hatt alaskan malamute i nesten 30 år. Fabelaktige hunder! Min siste måtte gi seg på grunn av kreft i 2006, og jeg satt igjen med en flott mix av shæfer/elghund. "Buddy". "Buddy" var 11 år gammel da han ble med på sykkeltur Norge på langs i 2010, og fikk i løpet av turen flere tilnavn. Ett av dem var "duracellhunden". Han bare labbet og labbet, og under pauser tok det ikke lang tid før han ville videre! Da jeg kom hjem fra turen i oktober overtok jeg ei tre år gammel akitatispe. De to hundene og jeg er nå ute på flere turer sammen. Gamle Buddy slipper å jobbe mer, han er snart 12 år gammel nå. Taran bærer gjerne kløv, trekker pulk eller saccovogn. Fort går det ikke, men så er vel ikke akitaen kjent for å være en sprinter. Mer som malamuten kanskje. Langsom, men sterk. En traktor.

Er faktisk enig med deg. Det er mye hyggeligere når været er bra. Jeg liker heller ikke vintertemperaturer om sommeren. Da trives jeg best i lavlandet der vi snart får lov til å brenne bål igjen, og med massevis av ved som bare venter på å lage gode kaffebål utover høsten.

Det finnes ikke dårlig vær. Bare dårlige klær. Sies det.

Jeg synes sort er bra jeg. Og det er mye bedre en rustrød.

Ukyndig bruk av strøm kan gjøre stor skade! Jeg skal fortelle om noe som skjedde meg og hundene mine nylig, som eksempel på hva jeg mener: Jeg var på treningstur med sykkel langs veien. Hundene var koblet til sykkelen med "hanefot" og sykkelsele. Langs veien gikk det strømgjerder. En del av strømtråden lå på bakken, og begge hundene var uheldige og tråkket på den. De fikk strøm i seg begge to, og fikk naturlig nok panikk. Det igjen gjorde at de viklet seg godt inn i den strømførende tråden før jeg rakk å gripe inn. Et hendelig uheld selvsagt, men hundene forbant strømmen med å være koblet til sykkelen. Resultatet nå er at de er redd for sykkelen. Skal man bruke strømhalsbånd i forbindelse med dressur må man vite hva man gjør! Ukyndige kan lett ødelegge hunden sin. Det gjelder å gi strøm i akkurat det riktige øyeblikket. Eksempel: en hund som skal gjøres sauerein må ha strøm som den kan forbinde med sau. Om man for eksempel gir strøm akkurat i samme øyeblikk som hunden passerer en stor stein kan resultatet like gjerne bli at hunden blir redd for store steiner. Upraktisk selvsagt. Etter min mening er bruk av strøm en nødløsning, og må ikke brukes av folk som ikke vet hva de steller med. Historien i hovedinnlegget vitner om ukyndig bruk.

Jeg har handlet mye på nett i år. Det jeg blir fryktelig irritert over er når jeg kort etter bestillig får mail om at vare er sendt, uten at det skjer noe mer. Eller når jeg mottar sporingsnummer på mail og det ikke skjer noe mer på flere virkedager. Når jeg så ringer butikken får jeg vite at ordren bare er registrert, men ikke sendt. Årsaken til at jeg har fått sporingsnummer er at Posten har mottatt melding om en kommende sending. Sånt irriterer meg så kraftig at jeg nå konsekvent avbestiller ordren.

Njardarheim i juli (området Øyuvsbu-Håheller-Rosskrepp). Mye lemenskitt, noen gamle døde, men jeg møtte ingen levende lemen. Tydelig at det hadde vært stor aktivitet der, så jeg kokte drikkevann jeg hentet fra mindre bekker og vann.

Har en gammel jervenduk (king size) liggende, lappet og fæl. En av hundene tygget hull i den. Klippet like godt bort foret og tok den i bruk som "tarp". Kjekk å ha i dagstursekken.

Da jeg labbet/syklet Lindesnes -Nordkapp i fjor lærte jeg fort å holde øye med veikanten. Var ikke bare søppel å finne, men ett og annet fint verktøy. Tang, kniv, enda ei tang, skiftenøkkel, en kniv til, ei baufil med ok blad, og en liten hammer. Og noen muttere jeg fant ut at jeg ville ta vare på fordi de passet til sykkelen. Og ja, jeg fant en våt og sliten men ok hundrelapp også.

Og gamle, rustne gassbokser og knuste ølflasker. Som ved en leirplass ved Håhellervannet i Njardarheim.

Hjertens enig, Dag!

Jeg synes det er ok med en steinring dersom det er en bålplass andre sannsynligvis også vil bruke. Noe helt annet er det å lage en ny ring hver gang, på samme område. Kommer jeg til et fint sted med en gammel bålplass bruker jeg selvsagt den. Lager ikke ny. DA blir det forsøpling.

En gang, ved Rosskreppfjorden for noen år siden, ble det tydelig tilkjennegitt at jeg burde dra hjem. Jeg dro ikke hjem.

Det er nå min sommer begynner! Mindre mygg og knott, bedre vær, modne bær, snart slutt på båndtvang og bålforbud. Nå er tiden snart inne til å terge reinjegerne i fjellet. Ja, du vet, de der barske mannfolka med børse og alvorlige blikk. Blikk som surt følger en annen fjellvandrer - en med bærbøtte..

Jeg røyker. Sneipene blir ikke liggende igjen på stedet.

Underlig det der med at tom emballasje er tyngre å bære på enn full emballasje.