Terje WJ

Det er ikke en enkel elv dere har valgt å padle.

Da lærer vi jo kanskje å padle...

Masse nyttig info fra dere. Takk! Den artikkelen kan du gjerne sende. Mase, jeg har sendt deg min e-post addr. i en pm.

Det jeg fryktet mest var at det var liten eller ingen vannføring i september, men det er det jo ikke.

Jeg gleder meg til fisket!

Hvordan er det å ta med en sammenlagt Ally på fly? Er det bare å si fra på forhånd at vi har ekstra kolli?

Ah, supert. Da blir det 5 kg ris og fiskestanga. Men i september må det vel være lenger mellom betta, eller hva? Er det kobber og rødt, blankt og den slags som funker der også? Hva med røya, hvilke sluker/spinnere går den etter? Vi er ikke fluefiskere, skjønner du...

Støtter asghegg her. Har ikke gått hele dalen, men deler av den (fisket selfølgelig). En del strie sryk og mindre fosser. Ser imidlertid ikke det som et problem. Les elven godt og ikke ta sjanser. Ta dere god tid - fisket i øvre deler av Stabbursdalen er ikke oppskrytt... Har forøvrig vært der i tiden dere beskriver og da var det svært lite vann.

Hvor tenker dere passere nord for Iesjávri? Kommer dere over ved Bojobeasjávri?

Akkurat hvor vi kommer, tar vi underveis, men at det blir omtrent ved Bojobeasjávri, er nok sannsynlig. Er det et fint område?

Fisket er ikke noe særlig, altså. Det tipset tar vi med oss. Mao, ikke satse på å fiske hver middag...

Ja! Vi kommer til fots fra hovedveien som går sør for den.

Hei,

til dere som kjenner forholdene.

Hvordan er det med kano i dette området de to første ukene av september? Vannføring? Elvenes strihet?

Målet er Stabburselva og ut i Porsangerfjorden.

Hva vil dere anta er god tid på denne strekningen?

Vi har en Ally 17' DR (flatbunnet). Vi er to personer og to bikkjer. Kan bli litt trangt. Går bra uten bikkjer andre steder, det vet vi.

Spørsmålet er om elvene er for strie for en fullastet kano av dette slaget...

Vi har planlagt å bruke to kanoer (må da kjøpe én til, noe som koster en del...), er det virkelig nødvendig mtp elvenes eventuelle strihet? Altså, trenger vi lettlastede kanoer?

Jeg - vi - setter veldig pris på svar. Takk.

"Viddestemning" er ordet! Jeg er blitt så glad i Finnmarksvidde uten å sette min for der at jeg bare må gjøre det - snart.

Bra at du skriver om det du gjør. Gjerne mer bilder.

De siste bildene:

En liten gjeng med ski på beina krøp opp gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll stasjon på Dovrebanen. Det var fredag 18. januar 2008. Vi hadde tre dager. Et sted der fremme i vest lå Snøhetta. Hvis vi greide å unngå å få øye på dette fjellet, ville turen være vellykket. Ifjor til samme tid hadde vi samme mål, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7496. Et typisk trekk ved OSI-fjell, fjellgruppen ved UiO, er å ha et filsofisk omvendt forhold til topper.

Det begynte dårlig. Sikten var nemlig temmelig god. Etter vi hadde karet oss opp skråbakken med den tidvis tette bjørkeskogen, ble sikten enda bedre. Her var vi i det åpne. Her ante vi de treløse sletter og den uhindrede synslinje mot fjellet vi ikke ønsket å få øye på.

Etter bjørkeskogen kunne vi ta av skifellene – eller for dem som klønet det til for seg, ta av skifellen på venstre ski og gå tilbake igjen for å finne den høyre – ingen lett jobb i over én meter med pudderpulver. For all del, tenkte vi, ikke se i retning av Snøhetta! Med blikket mot bakken skjente vi vestover, vel, ihvertfall denne mannen skjente, og det fordi sekken min var full av kaker som alle lå på den ene siden, på lesiden. Dessuten hadde jeg sovet lite og heller ikke fått de nødvendige fire timene til å spise frokost og drikke kaffe. (Forøvrig: Å stå opp, anser jeg som en stressfull start på dagen.)

Vi kom oss inn den dalen som elven Kaldvella har skåret sitt spor i. Vi fulgte den mot dens kilde, pissoaret på DNT-hytta med navn Reinheim. Det gikk bortover, det gikk oppover, av og til nedover (da satt jeg på rumpa og spise litt kake mens det stod på), og det gikk treigt. Vi så villreinen, en flokk på mellom 100 og 2000 dyr, avhengig av hvem av oss du spør. Jeg ligger i det øvre skiktet, da jeg er en optimist. Flokken ble visst skremt av å se fem bipedale skapninger gli gjennom terrenget. For dem var vi nok Reinsdyr-Jesus, i stedet for å tråkke gjennom, gled vi på snø. Vettaskremt, løp flokken for harde livet, jeg tror én kilometer på under to minutter, og sånn jeg ser det, trengte de den trimmen, fete som de er blitt i det tilnærmet rovdyrfrie Dovrefjell. Det er én jerv i Dovrefjell og han har søkt asyl i Sverige.

Selv om vi startet klokken ni fra Kongsvoll, passerte klokken både to og tre før vi begynte å snakke om hvilken stein som var Reinheim. En gang tippet jeg at jeg så hytta, men etter bare ni stavtak skjønte jeg at jeg tok feil. Nok en stein, som forøvrig rakk meg til kneet. Med andre ord, det var dårligere sikt. Ikke tåke, men mer i retning yr. Altså i retning: Suksess! Simpelthen umulig å få øye på Snøhetta! Vi ble alle svært lettet, ja, stemningen ble av det muntre fjellslaget, du vet, når man begynner å dra vitser om stegjern og vindvotter. Da klokken var rundt halv fem, fikk vi endelig øye på Reinheim. Egentlig skulle vi ligge i telt, men det blir for dumt da vi befant oss rett ved en hytte full av Joikaboller. Bolla vant!

Inne på hytta spilte noen titusen, som er en underart av det mer avanserte femhundretusen. Vi andre åt og glodde i veggen. Neste dag var det kuling og vi våknet med et unisont Hurra! Ikke en gang i nærheten av å få øye på Snøhetta! Da kunne vi gjøre det vi egentlig kom hit for. For noen var det å bygge igloo, mens for andre var det å trene på å sette opp tesilteltet Svalbard 3 High i den sterke vinden. Hvorfor ordet ‘tesil’? Jo, for når det regner, kan du legge teposer utenpå ytterduken og få te inn i teltet. Sagt på en annen måte, vannsøylen på teltet er så lav at det ikke egner seg for annet enn kalde og tørre dager. Det er iallefall min erfaring. Én av oss mente at han skulle prøve å kite litt i kulingen (også kalt ‘å kulen’), men siden kiten bestod av et lite håndkle med en hyssingstump i hvert hjørne, ble ikke farten, eller for den saks skyld, løftet i kiten særlig mye å skryte av. Når vinden kom bakfra, ble ikke kiten fylt med vind på grunn av at mannen som skulle trekkes bortover skjermet for all vinden. Så kort var hyssingen. Den selvsamme mannen var det som bygde en igloo. Rent psykologisk er det en interessant vending: Først prøver han å kite med et håndkle i kuling, så går han over til å bygge en igloo i fire timer, det også i kuling. Fra å være en venn med vinden blir han altså opptatt av å beskytte seg mot den. Den ekstroverte blir altså introvert. Iglooen er forøvrig et symbol på det grublende mennesket. Merkelig er det at denne igloobyggeren valgte å sove på hytta natten som fulgte. Følgelig ser vi denne rekkefølgen: Først en kiting i kuling med håndkle, så igloobygging (begynnende innadvendthet og grubling), deretter går han inn i en hytte og legger seg (her forlates grublestadiet til fordel for resignasjonen).

Dagen etter våknet noen av oss opp i et telt. Bl.a. jeg, for du skjønner, jeg får klaus etter for mange dager på hytte, f.eks. mer enn én (dette er et tegn på omvendt resignasjon, nemlig isolasjon. Eh?). De andre, med unntak av igloobyggeren, våknet opp i den vidunderlige og effektive inuittarkitekturen.

Vi vasket så Reinheim og satte kursen nedover dalen igjen. Sikten var mindre god og heller ikke denne dagen fikk vi øye på Snøhetta. Jippi! Blide og fornøyde suste vi mot NSB. Den turen som tok syv timer opp tok halvparten ned. Hele turen nøt vi fordelen av å ha en eks-marinejeger til å brøyte spor. Anbefales!

Vi var tre kamerater som var heldige. Over fjellet hvilte det fønvinder som stammet fra fremtiden à la april 2008. Krystallklar himmel, melkeveien der oppe om natta, glitrende snø og blåswix extrahimmel. Men dette dreier seg om bilder.

Derfor: (God jul og godt nyttår!)

Det gjør veldig godt med en sånn tur, ikke bare i blant, men ganske ofte.

Det fine med sånne turer er forøvrig at man oppdager at man ikke har sangtalent.

(Ok, jeg rotet med et par fakta. Bra er det at det finnes noen som vet bedre!)

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden.

Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig.

Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138.

“Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Resten:

Fortsetter:

Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant.

Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning.

Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå.
En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne.

Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert.

Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig.

Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen!

Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av).

Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).

To bilder til:

Flere bilder:

Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin.

Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre.

Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45.

Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.

Takk for kjempefin turrapport. Har sjøl kano ved vannsystem NV for København

Det er ikke der du skal ha den! Men det forstår du, skjønner jeg.

Oioioi.. Ser nydelig ut

-Gleder meg til Onsdag 12 september. Da blir det Femundsmarka

Ingen grunn til å bli hjemme. Når du kommer tilbake, formidle dine inntrykk på fjellforum.net.

Hvis behovet for en utfordring fortsatt er der, så...

Noe bilder til:

En kamerat spurte om jeg ville være med å padle gjennom Femundsmarka i slutten av juli. Jeg hadde selvfølgelig hatt vett nok til å innvilge meg mange fridager i sommer og det var ingen problemer med å sette av elleve dager til en kanotur. Ekstra motiverende var det at jeg aldri hadde padlet før. Han hadde en lett Ally-kano. Alt vi manglet var flytevester. Ingen hindringer, med andre ord.

Vi startet fra Käringsjöen i Sverige og hadde som mål å padle til Elgå. Det skulle vise seg at elleve dager var så god tid at vi ble rastløse av all avslapningen, og det selv om det var en åtte, ti bæringer, de var nemlig så korte at de ikke utgjorde noen forskjell. Den siste bæringen fra utoset til Nedre Roasten og til Røaoset ved Femunden, hvor passasjerbåten legger til, var bare deilig. Det hjalp heller ikke på rastløsheten at vi fisket som f... uten å få noe særlig. Vår store dag hva fisket angår, var ved Reva. Et skikkelig abborbett varte i en drøy time, på slutten dro undertegnede opp en gjedde på litt over kiloen (altså en type gjedde som vinner i smak det den mangler i kilogram). Utover det var fisket labert. Vi fisket fra land, vi kastet fra kanoen, vi dorget, brukte flue, sluk, spinner, tredde mark, brukte søkke, dupp og ingenting, vi la ut snøre om natten, vi håpet – men det nærmeste vi kom storørreten var ca. 150 meter: Da vi nemlig hadde slått leir midt mellom Nedre og Øvre Roasten, så vi noen komme forbi i robåt og dra opp en ørret på 1.5 kilo rett foran oss. Hadde vi mistet troen på at det var storfisk i Femundsmarka, fikk vi vel tilbake troen der og da.

Mellom Kløfthåen og Storbuddhåen hadde vi en særskilt fin leir, men valg av leirsted tvang seg frem av seg selv, for å si det sånn. I det første tilsynelatende padlebare stryket i dette området traff vi en stor stein og ble stående fast, deretter havnet vi på tvers og veltet. I sekundene rett før dette levde det kanskje et visst håp hos oss begge om at dette vil gå, men da han som satt bak så at han som satt foran – dvs. jeg – reiste seg i kanoen, ja, da svant ihvertfall håpet hans. Heldigvis hadde vi alt pakket ned i pakkposer, og det eneste som ble bløtt, var vi. Støtet mot steinen var kraftig nok til at en av aluminiumsstengene i kanoskjelettet brakk og et annet ble bøyd. Duken fikk også noen sår. Dette betød heldigvis ingenting for ferden videre.

Å padle *direkte*fra det nevnte sted i Sverige til Femunden, tar to dager. Skal du helt til Elgå, regn med tre. Siden vi hadde elleve, gjaldt det altså å padle lite og langsomt. Dette ble vanskeligere og vanskeligere og konklusjonen ble vel at neste gang må vi utfordre oss selv en smule mer. Vi greide å hale turen ut til åtte dager. Kameraten min mente at han aldri hadde hatt det så slapt, faktisk var han så uthvilt etter turen at han ikke en gang ble påvirket da vi drakk øl nede på Femundsenden, hvilket medførte at vi besluttet å dra hjem samme kveld. Jeg var litt nervøs for at han overvurderte sine bilførerevner og sin edruelighet, men han tok seg f... på at han var helt fin. Og det gikk bra. Traff ingen elger og var hjemme på rekordtid.

Vel hjemme igjen kunne vi slå fast at turen hadde foregått i oppholdsvær og tidvis under deilig, varm sol, men ingenting som skikkelig monnet, heller ingen ordentlige værskifter opplevde vi, hvilket nok var en grunn til det labre fisket.

Et munnhell sier det slik:

Det finnes ydmyke unge klatrere, og det finnes djerve unge klatrere.

Det finnes ydmyke gamle klatrere, men det finnes ingen djerve gamle klatrere...

God tur!

Jeg har lest halve rapporten (t.o.m. Tøye grenser del 2) og må bare avbryte for å skrive at jeg skjønner at adrenalin har forskjellig virkning på oss mennesker. Munnhellet ovenfor er, selv om jeg aldri har hørt det før, et jeg har gjort til en del av meg. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet - rett og slett: Jeg har gjort det til sport å snu. M.a.o. kjedelig, kjedelig, kjedelig...

Derfor: Jeg er ikke imponert over sjansene du tar, Mayhassen. Jeg er bare glad det ikke gikk galt.

Det skal dog sies at jeg synes min egen fremelskede forsiktighet (som er en reaksjon på min tidligere tankeløshet, hvor jeg som eksempel kan nevne at jeg en gang drev å skiftet skifer på et bratt tak, som var 12 m over bakken, samtidig som jeg drakk øl, dvs. vi trakk ikke bare skifer opp på taket...), gjør mine egne turer litt for kjedelige. Men jeg velger tydeligvis kjedsommelighet fremfor adrenalin.

Men ingen skal kritisere din fysiske form, Mayhassen. Supert! Ingen skal heller kritisere din iver! Super, den og!

Vi skal nok komme oss igjennom krattskogen, dessuten, som du er inne på, det vil bli en kontrast til det "deilige" livet på tindene. Jeg skal ringe Gjendebu noen dager før, så får vi se. Takk.

Takk, Nils, for gode nyheter. Bildene viser at området duger bra til teltplasser. Dessuten, skal sjekke om båtskyss er mulig.

Vi kommer fra Gjendebu og går gjennom buskaset mot og opp på Skarvflytindene for å gå Knutsholet rundt.

Er det noen som vet hvordan det er med teltplasser rundt selve Skarvflytindene? Av kartet synes det å være en del flate områder, bl.a. ligger det små to vann rett nedenfor i vest. Skulle gjerne ha funnet plass til to firemannstelt...