Terje WJ

Å nå toppen i null sikt eller kuling, er for meg meningsløst. Det filosofiske innholdet i ikke å nå målet er betydelig, og skal ikke undervurderes. Det sosiale er uansett det aller viktigste.

Hei, vi brukte bare kompass og kart... Sporloggen ligger derfor i sjelen.

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Et par bilder til:

Det var blitt kveld. Skyene som hadde ligget over oss siden vi startet, forsvant. Vinden avtok og temperaturen falt. Før det ble helt mørkt, så vi frostrøyken stige fra tjern og vann. Midt på natten våknet vi til intens rypeskvatring. Ja, og ut på morgenen våknet jeg igjen, da til en helt annen lyd, ukjent, som om noe romsterte i tingene våre. Jeg tenkte med en gang på bjørn, for igår hadde jeg oppdaget et bjørnespor rett nedenfor kollen vi lå på. Vi befant oss i Finnmark og hadde slått leir i Øvre Anarjohka nasjonalpark. Uvillig løsnet jeg på soveposen, reiste meg opp i sittestilling og fikk åpnet glidelåsen til teltet. Lyden var der fremdeles. Skulle jeg titte ut? Jeg måtte anstrenge meg for å få hodet ut av teltåpningen. Og der, der fikk jeg øye på bråkmakeren. Det var hunden min som hadde hele snuteskaftet nede i smørpakken vår. Det var to hovedformål med turen. Vi ville ha svar på om månedslange turer var noe for oss, og så ville vi se Finnmark. Fra Sihccajávri til Suossjávri brukte vi 13 dager, vi gikk i snitt 11 km per dag. Landskapet var som man foventer av en vidde, flatt og ensformig. Denne etappen var egentlig ganske kjedelig, og grunnen var bare delvis at det var mye myr, kratt og ensformige, vide flater. Den egentlige grunnen var at vi gikk så korte dagsetapper og at det var overraskende få fiskemuligheter. Alle mindre vann som ikke har tilsig fra elv, er døde fordi de bunnfryser om vinteren. Først etter en drøy uke (bl.a. pga. ruta vi hadde valgt) kom vi til et ordentlig vassdrag, nemlig Áhkkanasjohka, en ganske stilleflytende elv som til slutt renner ut i Karasjohka. Der dro vi opp et par kilosørreter, og faktisk en del gjedde. Denne delen av vidda gjør seg nok best sent på høsten, da all bjørk og lyng er rød og gul, eller kanskje helst om vinteren, da alt er vidunderlig hvitt og uendelig. Etter 13 dager på vandring, fikk vi tre dager i Karasjok, hvor vi blant annet hentet kanoen. En stor, grønn gummibag stod bak disken på posten på Coop Mega. Vi stusset, for årene skulle jo ha vært festet til sekken. Det var de ikke nå. Heller ikke betjeningen visste hvor de var. Det skulle vise seg at årene hadde forsvunnet underveis. For å bøte på dette, var vi overalt i Karasjok, t.o.m. i en byggevarebutikk, men ingen hadde årer å oppdrive, vel, hvis vi da ser bort ifra ham som hadde et par små barneårer beregnet til gummibåter. Tidlig i overimorgen skulle vi dra videre, så vi måtte skaffe årer kjapt. Lakselv er nærmeste tettsted, men bussforbindelsene er dårlige, det gikk dog en buss til Karasjok imorgen, så vi tenkte at vi kunne ringe noen sportsbutikker og kanskje be om en aldri så liten tjeneste. Ved Intersport i Lakselv tok en som heter Erik telefonen. Vi spurte om de hadde årer. Ja, det hadde de. Vi er i Karasjok, forklarte vi, og har ikke bil... Kunne du sende dem med bussen imorgen? Ja, det kunne de! Men hvordan skulle betalingen foregå? Enden på visa ble at en kamerat av Erik plukket opp årene på bussen i Karasjok og kjørte dem til hytta vi leide på Karasjok Camping! Slik fikk vi årer og Erik betaling! Med årer og kano tok vi fatt på neste etappe den 4. september. Mat hadde vi for tolv dager, men unntak av middag, som kun holdt til en åtte, ni. Vi regnet med å få fisk. Bussen gikk 05.55 og yr lå i luften som bløt masse. Innimellom ble yr til regn, kaldt regn. Det fristet ikke å legge i vei på en ny etappe denne dagen. Men vi gjorde det som rett var og jobbet på. Slik fikk vi en pangstart og dermed en opptur i stedet for. Opp fra Suossjávri til Mollésjohka fjellstue, som er et populært sted mellom Iesjávri og Iesjohka, men som var helt tomt da vi kom forbi, er det fire bæringer hvorav tre av dem er mellom én og to kilometer lange, i tillegg er det et sted hvor man kan velge å line (første stryk etter Suossjávri), men da må man etterhvert ordentlig ut i elva. Oppover hele Iesjohka bet harren villig, og vi kastet selvfølgelig på vakene. Men den største vi dro opp, tok vi ved Iesjavri. Fine 1.1 kilo. Ett av problemene våre var at vi på den første etappen gikk for sakte gjennom et for oss delvis uinteressant terreng og lot være å bli værende på de stedene som virkelig var fine, for da hadde vi liksom ikke tid. På etappe to fortsatte dette, og det selv om vi hadde lange arbeidsdager. Vi følte rett og slett tidspresset og gav ikke oss selv muligheten til å ta noen hviledager. Hvis jeg skal komme med en anbefaling for sommer og høstturer, følg vassdragene i større grad enn vi gjorde. Dessuten er inntrykket mitt at vidda i øst, altså i Anarjohka og nordover mot Karasjok, er mer severdig. Der er det også en annen type skog, hvis jeg ikke tar feil.

Fantastisk deilige bilder. OSI fjell og jeg forsøkte å nå toppen av Snøhetta helgen 22.-25. januar og hadde akkurat sånn vær som askogvoll... Litt på siden av temaet (kort svar er mer enn nok): Mayhassen, hva slags kamera bruker du? Jeg skal snart investere i et SLR, og lurer ikke bare på hvilke som tar bra bilder, men også hvilke som tåler vær og vind og et liv i en sekk. Jeg har tittet på Canon 40D, Nikon 90D, Nikon 300D og Canon 50D. Alle er jo bra, har også vurdert å kjøpe Nikon 200D brukt, mye kamera for pengene...

Jeg gleder meg til påska, da blir det en 10 dagers tur et eller annet sted i Norge, hvis jeg får fri hverdagene i påskeuka, da, hvilket det ser ut som om det er omtrent 90 % sjanse for, og det er en sannsynlighetsprosent jeg liker! Før det blir det en langweekend med en kamerat og en hyttetur på Hardangervidda med dama. Nå i februar hadde jeg hatt lyst til å ta en tur over Hardangervidda, men må jobbe. Penger inn nå, betyr mer fri senere. Jeg tenker langsiktig.

Ja, så du så den. Takk! Etter turen tenkte vi at det neppe blir noen langtur igjen, men nå savner vi det å være på tur i flere uker... Kano er en utrolig flott måte å komme seg gjennom naturen på. Estetisk, fordi man beveger seg stille og ser verden fra en vakende fisks perspektiv. Og så kan man jo ha med seg mer av det gode... Hvor går din neste tur? Lang eller kort?

Hei, det var en artig tur. Artig er det også at en kamerat og jeg i samme tidsrom gikk fra finskegrensen ved Sihccajávri til Lakselv. Ruta var slik: Sihccajávri, innom Anarjohka, så nordover over vidda til Suossjávri, opp Iesjohka, over Iesjávri, gjennom Stabbursdalen til noen km før elva kroker seg og endelig ned til Stabbursneset over fjellet sør for elva. Varighet: Fra 20. august til 13. september. Vi brukte en Ally fra Suossjávri og nordover, derfor også gjennom Stabbursdalen, men bar kanoen, som nevnt, over fjellet sør for elva fra stedet litt før elva vender østover. Liten vannføring og mange stryk var grunnen. Farkosten din egner seg langt bedre i sånt elveterreng... Her er noen bilder:

Takk, redlo!

Bra Eirik! Bildet om natten med måke, mygg, sol og telt, likte jeg veldig godt. For en kontrast på bildet av den pent skydandenderte blå himmelen! Orvis er jo skjønn!

Jeg hørte av noen drevne fluefiskere at det er best å besøke området litt ut på sommeren, f.eks. august. For da er det mørkt tidligere på kvelden og dermed større sjanse til å få stor fisk. Da slipper man å måtte fiske om natten. Men fisk får man stort sett uansett, har jeg skjønt. Det er vel ulovlig å fiske der etter 10. september, eller noe sånt. Kanskje er vannene unntaket. Altså vanlige fiskebestemmelser.

En kamerat og jeg, dvs. Fjellforums Etsvends og Terje WJ, var blitt nysgjerrige på Børgefjell etter en masse hype. Med oss hadde vi Orvis, den nye hunden min, en Alaska Huskey som åpenbart liker å kløve. Vi hadde også fiskestenger med, klare for kilosfisk. Hvordan var så Børgefjell denne første gangen? Hver dag var det mellom 25 og 30 varmegrader. Hver dag var det blå himmel. Hver bidige dag var uten den riktige fjellfølelsen, det var mer som en rar ferie, en surrealistisk versjon av Benidorm. Et avbrudd må nevnes, i form av én time eller to med regn, torden og lyn. Været gikk visst lei av seg selv og utløst spenningen effektivt. Slik jeg ser det, var det det flotteste øyeblikket i nasjonalparken, som både ligger i Nordland og Nord-Trøndelag. Vi hadde bestemt oss for å legge opp til en rundtur sør i Børgefjell. Vi startet med å ta båt over Namsvatnet (200 spenn per pers) og endte opp ved samme vann åtte dager senere. Først dro vi opp et stykke i den bjørkekledte Viermadalen, deretter mot øst og over Lotterfjellet, Nobrinfjellet og så nordover inn i Store Børgefjellet, ved vannene nord for Saapmanjaevrie. Disse områdene er stedvis steinørken (geologisk betraktet) og tilsynelatende tomme for fisk. Det var ihvertfall vår overbevisning inntil vi hørte diverse historier ved reisens slutt. Fisk er det visst overalt, men ikke alle steder biter den på hvert kast, for å si det sånn. Altså i motsetning til hvordan turen vår begynte: Den første skikkelige fiskedagen var en sinnsyk introduksjon til ørretbetthimmelen. På det første kastet dro jeg opp fisk, så det andre, også det tredje, bare napp på fjerde, så fisk på femte, sjette, syvende, åttende, ikke niende, bare napp, så tiende, ellevte, og så videre. Jeg dro opp en ørret hvert sjette minutt i to timer. – Etsvends fisket dessverre et annet sted og jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å løpe fra all fisken og finne ham... Det verste var at vi gikk forbi denne utrolige fiskeplassen dagen etter, også da bet det på hvert kast, og det selv om det var et helt annet tidspunkt på dagen. Etsvends kan bekrefte. Resultatet bestod av nesten kun steikefin steikeørret på 300-400 gram. Altså ingen store, men hvem har behov for det på et slikt sted? Deretter ble fisket mer på det jevne, dvs. kjedelig, og vi mistet gradvis lysten (eller hva, Eirik?). De menneskene vi traff fortalte oss at nattestid var tiden å fiske på (selvsagt). Men det blir for ekstremt, vi to kan fint sova bort sumarnatta, ho er ikkje for ljos til det. Forresten var Børgefjell oppsiktsvekkende tomt, det første mennesket vi så, traff vi først etter seks dager. Dett er sikkert en anelse forskjellig fra Jotunheimen denne siste uken av fellesferien. Etter vår leir ovenfor Saapmanjaevrie gikk vi over Viermafjellet i nord – og dermed over fylkesgrensen til Nordland – til en sekkedal ved navn Viermejælla, hvis grunne elv vokser seg mer fyldig mot sørvest og fyller opp Viermavatnet. I den elven er det noen gode kulper med fint fiske. Etter frokosten morgenen etter – som gjerne trakk ut pga min langsomme stil – begav vi oss videre nordover til elven sør for Store Kjukkelvatnet, et vassdrag vi neste dag igjen fulgte helt ned til innoset til Jengelvatnet og videre til sørenden av Blyvatnet. Og det var på denne strekningen vi begynte å se folk. Her trekker nemlig både gubber og kjerringer oppover etter at de er blitt satt i land på østenden av Namsvatnet, like ved munningen av Storelva. Det er ikke mer enn en dagstur på sti og så er du ved noen flotte stryk, fosser og vann, sågar med godt fiske, og ikke minst fine sandstrender om man går på vestsiden. Vi gikk nedover på østsiden, men badet likevel. Godt å få av den seige hinnen av solkrem, svette og stank. Vi gikk en 7 - 12 km hver dag, 7 leirplasser på 6 fine steder. Det første stedet lå i en liten lomme i kratthelvetet i Viermadalen. Her anbefales det å trekke ned mot elva eller opp over fjellgrensen (nok av bekker). Etsvends legger forhåpentligvis til flere bilder og et kart(?).

Jeg har tenkt å ta toget fra Oslo til Trondheim med hund (i juli). Det har jeg aldri gjort før. Hvordan er deres eventuelle opplevelser av å ha med hund på slike reiser? Dagtid, nattestid? Og hvis hunden ikke kjenner meg så godt? Skal sannsynligvis låne en. Alaska Husky.

Sommeren i fjor var super, det spørs bare hvor man befinner seg, og at man ikke kun tenker på Østlandet: 24. mai - 7. juni: Knallvær i Lofoten hele tiden (bortsett fra én dag). Stygt i Oslo/sørpå? Én uke i midten av juni: Knallvær i Femundsmarka (stygt der alle andre var? ) Én uke i slutten av juli: Bra vær i Femundsmarka (stygt der alle andre var? ) 6. - 11. august: Knallvær i Trollheimen (bortsett fra én dag) Jeg hørte med de på Finsehytta i fjor, de hadde hatt omtrent én solskinnsdag. Og gjett, da var jeg der! Jeg tror jeg var heldig med valg av steder og tidspunkter...

Ingen bor på sætra, men den er utleid hver uke fra omkring mai/juni til langt ut på høsten. Du padler oppstrøms om du padler østover mot Stormyrtjønnan, så det blir sikkert en del bæringer (men det er jo ikke så langt, så det går nok bra). Jeg har aldri fisket i de vannene, men fisket der er vel bedre enn i Røavassdraget, og, som en del sier, er det litt overfisket i Femundsmarka. Prøv! Kanskje det blir knall...

Jeg har det faktisk omvendt for tiden. Jeg synes "turen" før turen er noe pes. Og jeg har skjønt hvorfor: Jeg har egentlig ikke overskudd til å planlegge noe særlig (for mye jobb og for mye jobbmas i hodet), men siden jeg ofte må planlegge (ihvertfall noe), blir det bare tungt. Så hvorfor da dra på tur? For å komme meg vekk fra jobbmaset... Heldigvis er jeg snart ferdig med den delen av jobben som skaper maset. Hm, ordet "mas" forkommer ofte ovenfor... Jeg misliker å bruke det om mitt eget liv. Men snart...

Generelt tror jeg at de som realiserer Drømmeturen har en tendens til å realisere flere drømmeturer og at bedre økonomi derfor alltid kommer sist. Men først må man jo få litt bedre økonomi for å komme seg dit....

Fiskekort kan jeg si noe om. Du kjøper det via inatur.no. Tilsynelatende veldig enkelt. Du kjøper kun ett fiskekort, det kortet som gjelder den såkalte Finnmarkseiendommen. Dekker 96% av hele fylket. Hvis du skal fiske på de resterende 4%, får du kanskje problemer...

For et herlig mål! Det er noe med det å ha et skikkelig prosjekt å jobbe med. Det kan jo være andre ting enn en langtur, men å jobbe mot en stor reise der fremme - som vil rykke deg ut av de uendelige og likegyldige gjentagelsene i hverdagen og inn i eventyret - er spesielt. Lykke til! Orion Extreme? Jeg er veldig interessert i å høre om det teltets egenskaper. Kunne du holde oss/meg oppdatert? (Et nytt telt som visst skal tåle meget, à la VE25 til North Face, er MSR Asgard. Litt billigere. En eventuell teltdiskusjon hører forøvrig ikke til her... )

Jeg lurte på hvilken tur dere anser som drømmeturen for dere personlig. Om det er til utlandet eller i Norge, spiller ingen rolle. Vil dere helst dra alene eller sammen noen? På egen hånd eller gjennom en ekspedisjonsarrangør? Hva motiverer dere? Tiltrekkes dere av eventuell status, eller er det bare eventyret som teller? Hvor lenge skulle turen vart? Kravet må være at det ikke bare er en løssluppen drøm, men at dere faktisk har vurdert å realisere drømmen, men at det kanskje vil ta noen år før det blir mulig (eventuelt hvorfor?). Jeg kunne tenke meg til å dra til Canada, og grunnen er at det er så vilt, tomt og vakkert. Jeg liker så godt den villmarka som kjennetegner skogen som går langs tundraen, den som bl.a. Ingstad og en viss annen person har gjort kjent. Ulv og bjørn både skremmes jeg av og tiltrekkes. Før jeg drar dit, må jeg bl.a. lære meg å jakte, bruke våpen, o.l. Kan ingenting. En tur med kano er det som lokker. Jeg ville ikke dratt alene, man ler mye mer når man er to. Og kanskje jeg burde satset på tre måneder. Da kommer man langt. F.eks. fra et sted langt inne i Landet (som Ingstad alltid beskrev det som), til et sted ved kysten, eller en stor sjø. Gjerne fra juli til ut september, oppleve overgangen til høst. Motivasjon? Eventyret, helt klart! Et par artikler fra Friluftsliv som pirrer lysten: Med kano til Canada En sommer i Canada

Lindap: Stabburselva tror jeg er ganske enkel å padle hvis man bærer de strekningene man ikke tror man kan bruke kanoen, så får det bare bli en hel del bæring på oss, som ganske riktig er nybegynnere i kano. Vi får ta det som trening og en nyttig erfaring. Men takk for advarselen.

Jeg har vært der noen ganger. Det er et skikkelig flott område. Personlig veksler jeg mellom fjellene i vest (à la Jotunheimen) og Femundsmarka. Jeg kommer alltid tilbake til dette området. I fjor var jeg der fire ganger, til sammen én måned. Hva fisket angår, er Røavassdraget bra, men nok en smule overfisket. Jeg anbefaler andre steder. Hvor som helst! Prøv! Her er rapportene mine som ligger på dette forumet. Håper de er til nytte God tur! Juli 2007 Juni 2007 April 2007 Påsken 2007

Tusen takk! Og en god tur skal det vel bli.

Takk, Linda, det er kanskje ingen dum idé å unngå å bli fanget i en canyon. Men hva med videre østover mot Porsangerfjorden, like ille? Vi har jo tenkt oss helt ut i fjorden. Minst mulig gåing, og ihvertfall ikke noe gåing ut på noen vei før vi blir tvunget.