Terje WJ

Hvis man skal bli rik (à la 10,000,000 på banken) før man våger, er det det samme som å innrømme at man ikke våger. For å risikere, må man risikere noe, og i denne sammenhengen dreier det seg alltid om å risikere å ende opp med å få dårlig råd. Streben etter rikdom og materielle goder er jo så å si innbegrepet på det livet jeg ikke ønsker å leve. Det krever jo nettopp en 100% ++ jobb og dermed at nesten all den dyrebare fritiden går tapt. Og mens man arbeider for å bli rik, blir man vant til å ha rikdom som mål - man blir langsomt en annen enn den som en gang ønsket å leve annerledes.

Jeg har en sånn, men uten glidelås. Jeg har hatt med min vinterstid 4 ganger det siste året. Kjøpte den ifjor vinter. Veldig fornøyd, men jeg har ikke ligget kaldere enn i underkant av 20 minus i telt, men da bare med vanlig ullundertøy og ikke skikkelig snøret igjen. Det er jo kjent at Monsen hadde den med vinterstid på Canada på tvers, og hvis den holdt for ham, tenkte jeg, holder den sikkert for meg. Men ikke glem å kjøpe et skikkelig underlag, gjerne to som legges oppe hverandre.

Takk, jeg blir motivert av å høre sånt. Teltet jeg bruker heter Unna og er produsert av Hilleberg. Ettmannstelt. Jeg synes det er for lite for vinterbruk, siden det mangler et skikkelig fortelt og på grunn av plassen krever litt for mye forsiktighet når jeg fyrer primus. For vinterbruk foretrekker jeg nok et tremannstelt til én eller to personer. Dessuten er det kanskje for svakt for et alvorlig uvær, men det er visst veldig vindstabilt, og med doble stenger (du må da kjøpe et ekstra par fra produsenten) holder det kanskje mot det meste. Eirik og Bjørn Erik: Hva med rett og slett å bruke en plastikkpose når man har støvlene nedi soveposen?

Stoffpose, det var en bra idé!

Eirik: Det får du sikkert til. Du har ihvertfall et skikkelig telt hvis innkjøp må rettferdiggjøres. Håvard: God idé med å legge støvlene under posen. Men i posen? Bedre å varme dem på primusen, kanskje? Jeg sitter også i posen og gjør "alt". Strammer strikken rundt brystet og tar fatt på oppgavene.

Takk. Da jeg våknet i dag morges (kl. 08.00), var det 17 minus. Litt senere hørte jeg av noen i byen at det var rundt 30 minus (?). Tror de overdrev. Men i kveld: Temperaturen kan ha falt betraktelig siden jeg dro derfra klokken 14.13. (?) storm.no melder rundt -16 for tiden fremover: http://www.storm.no/tv2/

Noen flere bilder.

Målet var opprinnelig å dra til Røros for å oppleve skikkelig kulde. Klimaendringene ville det dog annerledes. Målet ble å tilbringe seks dager alene på et fjell øst for Bergstaden, om ikke for kuldens skyld, så for å bli bedre til å takle det å ligge i telt vinterstid. Jeg er ganske grønn på det feltet og føler meg altfor usikker til at det er komfortabelt med tanke på lengre turer. De to første dagene tilbrakte jeg på samme sted bare noen kilometer fra byen. Årsak: influensa. Dernest begav jeg meg opp på vidda, hvor jeg også tilbrakte to dager. Årsak: latskap. En form for kulde gjorde seg nå gjeldende. Den femte dagen våknet jeg til minus 15, hvilket var nok til at jeg under leirbrytningen begynte å fryse så mye på mine tær at jeg til slutt – etter å gått på ski og hoppet rundt en halv time – måtte ta av skoene for å yte manuell assistanse med hendene. Det funket. Hva gjorde jeg feil? 1) Jeg varmet ikke opp støvlene over primusen (de var derfor like kalde som luften). 2) Jeg hadde ikke hatt sålene i soveposen. 3) Jeg brukte dampsperre (plastikkposer) og skapte dermed en termoeffekt(?) som forverret det faktum at jeg ikke hadde varmet støvlene opp. God lærepenge, jeg er veldig glad det ikke var tredve minus. Støvlene mine er et par Varg Morgedal. Størrelsen er ikke stor nok til at det er plass til noen tovet ullsokk, kun ett par tynne ullsokker kombinert med ett par tykke ullsokker og eventuell dampsperre. Dessuten er sålen veldig stiv, hvilket gjør at bøyingen av fotbladet blir mindre enn den kunne være (Alfa Skarvet har f.eks. en veldig myk såle, men den er til BC-binding) og dermed blir foten vanskeligere å varme opp. Nest siste dag gikk jeg en 7 kilometer med pulken på vidda før jeg slo opp teltet på et vakkert sted i skogen et par, tre kilometer fra byen. Siste morgen var det 17 minus og jeg følte vel at dette var vinter, uaktet klimaendringer. De første dagene lå temperaturen rett under null. Dette var god trening, også med å dra pulk, noe jeg ikke er vant til. Forøvrig tror jeg at jeg har funnet ut at jeg vil gå til anskaffelse av en hund, og rasen må bli Alaska husky.

Takk.

Jeg vet ikke om det er tøft. Selv føler jeg at jeg ikke har noe valg. Spørsmålet er hva man holder ut med, og hvordan man skal få til det å trives mest mulig. Å svare ordentlig på det spørsmålet er blitt nødvendig.

Men skrivefeilene i dem er selvsagt ikke mine. Ang. sidene dine: Bra jobba!

Du bli med, veldig best. Det er bare å melde seg inn i Osi-Fjell! http://www.osi.uio.no/fjellgr/site/

Jeg synes forberedelsene ikke en gang er én tyvendedel av moroa. All moroa finner sted i fjellet, eller kanskje jeg burde si, all roen. Tilstedeværelsen. Pusten min endrer seg markant, den blir dyp og langsom. Akkurat som pulsen. Jeg er i en situasjon hvor jeg vurderer hva jeg skal gjøre med hensyn til jobb. Jeg har sagt opp den jeg har. Snart er jeg også uten leilighet. Sommeren skal jeg bruke til å tenke – føle – over hvordan jeg ønsker å leve. En jobb på fjellet har jeg selvfølgelig vurdert. Også jeg har visse motforestillinger. Men som ellers her i livet, må man våge. Jeg ser frem til å finne det ut.

Et par bilder til.

Dette var en tur arrangert av OSI-fjell ved UiO. Målet var å slå opp teltene i Hjerkinnområdet på fredag kveld og gå opp på Snøhetta og tilbake til teltene på lørdag. Søndag skulle brukes til en liten skitur før vi satte kursen hjemover. Det skulle vise seg å være for ærgjerrig. Fra Hjerkinn til toppen av Dovres stolthet er det vel i underkant av 2 mil og 1200 høydemeter. På lørdag skulle vi altså ha gått nesten 4 mil. Men vi var lenge optimistiske, det vil si inntil vi begynte å gå på lørdag. Været på lørdag gav oss frisk bris fra nord i omkring tolv, fjorten minus. Med vårt mål betød det dessuten motvind. Siden vi også slurvet litt med orienteringen, innså vi snart at vi måtte nøye oss med “å ta en tur i området.” Hvilket vi gjorde. Og det ble en fin tur. Alt dagslys ble brukt opp, ihvertfall av en del av oss. Noen så nemlig sitt snitt til å dra tilbake til leieren for å fylle bringen og boltre seg i soveposen. På fredag var været ganske dårlig. Da vi kom til Hjerkinn, stanset vi en bil med en eldre mann (og en bikkje i baksetet) for å spørre om hvor vi kunne parkere. På opplysningen om at vi hadde tenkt å dra opp toppen av Snøhetta, gransket han oss et øyeblikk og sa: “Hvor jævlig har dere det egentlig der hjemme?” Til det svarte sjaføren vår at vi hadde godt utstyr. Alle vet jo at det er alt som skal til. Erfaring er for gamlinger. Dette var forøvrig samme helg som de søkte etter denne hundekjøreren som blant annen VG har skrevet så mye om. Han forsvant jo i et område ikke langt fra oss, jeg tror det var Oppdal. Selv om det snødde og blåste der vi var, hadde vi en virkelig god helg. Mye på grunn av en fantastisk leirplass, som lå i ly av liten fjellbjørkeskog.

Det som punkterer diskusjoner som denne er den innstillingen at det ikke spiller noen stor rolle om jeg blir bløt eller ikke, for når jeg kommer frem og for eksempel har slått opp teltet, vil jeg ganske enkelt ta på meg tørre klær. Forøvrig er den store fordelen med gore-tex (og dermizax, jeg har bare prøvd disse) at stoffet tørker fort, at det ikke gjør meg gjennombløt og at det i likhet med regnklær generelt ikke lar vinden trenge gjennom. I regnvær/sludd/sterk vind bruker jeg en regnbukse til 150 kroner som rekker til nedenfor knærne og et par gamasjer (av dermizax) som overlapper og gir utluftning. Fungerer utmerket. Ellers NATO sommerbukse. Innvendingen mot en slik regnbukse er at den ikke er veldig solid, så hvis man, ikke planlegger, men faktisk skal gå blant torner og kratt, rutsje nedad fjellsider, og lignende, burde man heller kjøpe en skallbukse, kanskje til og med en trelags.

Da Helge Ingstad oppholdte seg blant indianerne i Canada, i hele 4 år, hadde han verken kart eller kompass. Det kompasset han hadde gikk i stykker tidlig (hvis jeg husker rett). Terrenget der er svært flatt, og særlig på tundraen er det få holdepunkter. I Jotunheimen er det langt lettere å orientere seg, og at Tom legger igjen kompasset hjemme (sommerstid), er svært forståelig. Faktisk vil nok det å legge det igjen, føre til at man skjerpes. Altså en god idé i en del tilfeller. Men vi mennesker er forskjellige, også hva orienteringsevne angår. Jeg har en venn som har bodd i Oslo i flere år og fremdeles ikke finner frem. Han har svekket stedsans. Han er ekstrem, helt klart, men det finnes sikkert dem som bare har en svakt svekket stedsans - ja, det kan kalles for en egen sans - og for dem vil nok kompass/gps være å anbefale uansett årstid. Av en tidligere bekjent av meg ble jeg en gang fortalt om en same, som på spørsmålet om han brukte kart, svarte: Hva skal jeg med kart, jeg har jo aldri vært her før. Et paradoksalt svar, men det snur opp ned på vårt tenkesett. Nemlig, hvis du er ny i et område, lær området å kjenne, skap et kart i ditt eget hode. Med kart, kompass, og særlig gps, er det lett å stirre seg ihjel på disse hjelpemidlene og overse terrenget nesten helt. For å bli kjent må man selvsagt studere omgivelsene nøye, legge merke til formasjoner, trær, topper, steiner, elver, på hvilken side av trærne det er mest mose, osv, osv. Nå, det må jo sies at de færreste besøker samme området særlig mange ganger, kanskje bare noen ganger i løpet av livet, og at det å bli ordentlig kjent i området derfor ikke er mulig, og følgelig at kart bør tas med. Men apropos MESTEREN. Det finnes mange eksempler på at eksperter/mestere har omkommet, og det må vel bl.a. skyldes at de ofte blir litt sløve. Ta Formo som gikk gjennom isen i Nordmarka, et område han har brukt i kanskje 30 år (hva skal jeg med ispigger?), ta Næss Jr. som døde i en vegg med porøst fjell (ja, ja, jeg fikser nok det)... Mange slike eksempler finnes. Dagens jungelord: Ydmykhet kan redde mange, og selvsikkerhet kan være dødelig når det ikke kombineres med nettopp ydmykhet.

All ære til dem som liker mine innlegg.

All ære til Cecilie Skog, som gjorde det mens vi andre satt i sofaen og så på Norge Rundt. All ære til dem som gir blanke i hva andre måtte mene og lever sitt liv som de vil, og det selv om de lever et sånt oppblåst og overvurdert polfarerliv. All ære til dem som både har ønsket å bestige Everest og har gjort noe med det. Ifølge http://www.everesthistory.com/everestsummits/summitsbyyear.htm har mer enn halvparten av alle bestigninger funnet sted etter år 2000. All ære til dem som skriver om sine turer, og det være seg om de gir det ut i bokform eller ei. En digresjon med mening: Rundt 400 f. Kr. var filosofi en liten spesialdisiplin for en gjeng rike grekere, i dag finnes det millioner av bøker, og en myriade artikler om filosofi. På verdensbasis publiseres det kanskje noen tusen artikler hver dag, en del færre bøker. Stakkars den som er interessert i emnet. All ære til dem som kommer seg på en topp i morgen fordi de har lyst. All ære til dem som deler erfaringen med oss andre. All ære til misunnelsen, den lyver aldri: "Også jeg har jo lyst til det! Men jeg får det ikke til." All ære til den som er klokere om kvelden enn da han stod opp. (En variasjon av et kjent Lincoln-sitat: "Jeg gir ikke mye for den mann som ikke er klokere i dag enn han var i går." Et svar han angivelig gav da han ble beskyldt for å ha skiftet mening.) All ære til naturen, både det øde, høye og flate. All ære til fjellbjørka. All ære til fjellbekken. All ære til dem som reiser alene.

Fine bilder. Min første tur alene i fjellet gikk bl.a. om Jammerdalsbu. Deilig og åpent terreng med mange gode minner.

Du er lovlig treig til å legge ut bilder, men du skal ha at alle du har tatt av meg er ganske bra.

Alltid godt å se et telt halvveis nedgravd i snø! Faktisk. Bra at du ikke har noe imot å dra på tur alene. Hunden din, tåler den noe særlig kulde? Hvilken rase er det (har ikke greie på hunder...)?

Hei, jeg kjøpte meg en Black Diamond Spaceshot 2 hodelykt for noen måneder siden og er veldig, veldig skuffet over batterilevetiden, både ved bruk av halogenpæren og led'ene. Selv med led'ene, og det på svakeste styrke, brukes batteriene (hele 6 stk AA) opp i løpet av noe sånt som 10 - 15 timer. Bruker jeg led'ene noen få timer kan jeg nesten ikke bruke halogenpæren før den begynner å blinke pga lite batteri. Helt håpløst Jeg har prøvd tre forskjellige typer batterier, bl.a. Duracell. Lykten er blitt brukt både i rundt +10 og i minusgrader, hvilket egentlig er irrelevant da jeg har hatt batteripakken under skjorten og inntil kroppen hver gang. Er det noen andre som har vært like uheldige i sitt valg av lykt? Finnes det noen med noen reddende tips? Legger ved et bilde av lykten så folk kan kjenne igjen et dårlig produkt ved senere anledninger.

Målet med denne 5 dagersturen var å teste ut en del nytt utstyr og friste sterk kuling i telt alene. Især det siste utgjorde et spenningsmoment da jeg tidligere kun hadde ligget totalt én natt i telt vinterstid. Etter to dager, på fredag, skulle to kamerater komme med toget og tilbringe helgen sammen med meg. Vi dro alle tilbake til Oslo på søndag. Det nye utstyret bestod bl.a. av en parispulk og et par skistøvler. Da jeg kom opp på Finse med 12 toget på onsdag, var været grått og kjedelig, dog med god sikt. Men siden erfaringen min med vinterturer var nesten lik null, gikk jeg bare et par kilometer (sørvestover) før jeg slo opp teltet (et Keron 4). Dagen etter, dvs torsdag formiddag, var det ingen antydning til det meldte uværet, men så ble klokken 14... Vinden akselererte og snøen bygde seg opp rundt teltet og la seg særlig på den korte siden som vendte mot vinden. Mengden ble omsider så stor at den tynget ned hele forteltet. Først tenkte jeg at det kanskje var greit for nå ville jo all den snøen fungere som vindskjerm, men så ble jeg nervøs for at duken skulle spjære. Det endte med at jeg gravde vekk snøen på utsiden og fylte opp en del av ytterteltet på innsiden slik at duken ikke ble presset ned av snømengdene. Da jeg hadde gjort det, så jeg at det fungerte – og jeg ble rolig. På grunn av snøfonnen som hadde bygget seg opp, lagde vinden etterhvert turbulens slik at snøen slutte å legge seg på den siden av teltet. Jeg satte klokken på ringing om natten for å grave vekk snø og sjekke barduner. I løpet av kvelden og natten økte snømengden med ca. én meter. Uværet fortsatte enda ett døgn. Det ble derfor to døgn i telt. Omtrent da kameratene mine ankom teltet på fredag ettermiddag, gav uværet seg. Og hvilken forskjell! Nå ble det så mye latter og prat at det bare kunne ha fortsatt og stormet. I ettertid innser jeg at jeg kunne ha slått opp teltet på en slette (jeg hadde valgt en slak bakke som hellet mot øst) og dermed sørget for at snøen ble blåst bort i langt større grad, men da hadde jeg måttet utsette meg og teltet for sterkere vind (noe sikkert teltet ville ha taklet, men som jeg ikke var moden for). Det blåste forøvrig hele tiden fra vest. Lørdag ble det tid til en 4 timers skitur i terrenget. Ingen stor test av utstyret, men jeg fikk ihvertfall bekreftet at plastposer som dampsperre fungerer ypperlig (tynn sokk innerst, så en pose og deretter en tykk ullsokk utenpå det hele) og at støvlene ikke gav meg gnagsår. Parispulken trakk jeg bare første dagen og hjem igjen på søndag. Den gled godt, men var ikke så lett å kontrollere i nedoverbakker med tau som drag. Løsningen var å la den gli ved siden av meg eller ta veldig fart, skjønt det siste ikke er så lett når man bruker feller og underlaget brått veksler mellom skare og fonner med løssnø... På lørdag og søndag var temperaturen mellom -5 og -7. Den sistnevnte dagen var t.o.m. solfylt. Da uværet raste, lå temperaturen rundt 0. På torsdag opplevde jeg attpåtil litt regn. Vel, nå er det jul, så god jul og godt nytt år!

Jeg har funnet ut at for å få min Omnifuel (ny i mars 2006) til å brenne godt på lav effekt, må jeg pumpe mye mer trykk i flasken enn det som virker rimelig. Ellers ingen problemer. Mrk: Jeg bruker kun miljøbensin, da det brenner renest. Som nevnt, kjøpes på Statoil i en grønn 5 liters dunk (Alkylatbensin 4 takt for gressklippere). Den orange dunken er tilsatt olje og må ikke brukes. Jeg var på tur med en fyr forrige vinter som fortalte at fjellgruppa ved NTNU hadde testet alle mulige brennstoff og funnet ut at den brant renest. Jeg nevner dette fordi jo renere resultat ved fyring, jo mindre problemer. Parafin brenner for eksempel ikke særlig rent.