Terje WJ

Billedmessige klisjéer oppstår fordi det er så mange som liker motivet...

Noen av de bildene av teltet og vidda fikk meg til å vri meg i stolen av glede. Takk!

Over og ut, ja. Jeg tenker at så lenge man gjør det man gjør med ærlighet (og derfor av en form for nødvendighet), er det bare å gjøre det. Man sier aldri farvel til sivilisasjonen i dag, man tar i beste fall kun en pause. Sivilisasjonen eksisterer til enhver tid i bevisstheten vår og ligger der som en garantist for at alt vil gå bra. En nødpeilesender blir bare en utvetydig konkretisering av denne bevisstheten. Vi i Norge skal være veldig takknemlige for at vi både kan si opp jobben og ha midler til og trygghetsfølelse nok til å være ute i naturen eller på en eller annen reise i lang tid. Her til lands har man ingenting å frykte annet enn våre egne negative følelser, frykt og eventuelle ensomhet. Personlig har jeg ingen drøm om å gjøre noe lignende, men jeg forstår deg, Erik, og andre som tar de samme valgene. Erik, fortsett å være ærlig med deg selv. Ikke bruk for mye penger på utstyr (penger kan brukes mye bedre, f.eks. til å kjøpe mer fritid). Lykke til! Min greie har vært følgende: ha lite gjeld og utgifter, jobbe deltid (ca. 50 % fast) og dra på relativt mange og kortere turer. Sjelden mer enn én uke om gangen. Særlig fra 2006 - 2009 var det greia. Men jeg mistet den indre roen av flere grunner. Dessverre. Jeg kjenner for tiden et savn etter å oppleve den indre roen som naturen gir. Nå er det lenge siden jeg har vært på alenetur, senest mars 2013. Men det har vært svært få de siste årene. Selv om jeg har vært på flere aleneturer og kjenner lysten til å dra på flere igjen, så er det noe som holder meg tilbake. Frykten for å være alene. Frykten for mørket. Jeg har nå vært for lenge i sivilisasjonen. Søkt trygghet gjennom andre mennesker og forsterket min egen redsel. De sansene som vekkes til live når man er alene i naturen, de er blitt slått av. Jeg er redd for å være alene og redd for mørket fordi det er så lenge siden de var slått på. Til slutt et bilde fra en alenetur i Trollheimen 2006 - frokost i juli (når det er lyst døgnet rundt):

Teltet til høyre er mitt. Hilleberg Unna, kjøpt tidlig i 2006. Har vært med overalt. På bildet er det oppslått ved Stabbursdalsvannet i Stabbursdalen i Finnmark. Teltet til venstre er Exped Auriga, som i motsetning til Unna, har to åpninger og plass til to personer. Dette teltet har jeg brukt mindre. North Face VE25, en klassiker i basecamper i Himalaya og utrolig solid. Men til mitt bruk i den norske fjellheimen, hvor jeg slår leir på ettermiddagen og går videre neste dag, synes jeg det er upraktisk. Her VE25 utenfor Snøheim like ved Snøhetta i januar 2009. Snø og atter snø. Neste telt på innkjøpslisten blir nok Helsport Fjellheimen 3 X-Trem. Det har to innganger, det er et tunneltelt og lett å slå opp raskt for én person. Dessuten stort nok for to selv om vinteren. To innganger er bl.a. noe jeg ønsker fordi jeg har en hund. Når jeg lager mat, kan han gå ut og inn gjennom den ene inngangen uten å tråkke på primusen... Teltet kan sees her: http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/XTREM/Fjellheimen_X-Trem_Camp Jeg har også vurdert Hilleberg Keron 3. Men liker livmorfølelsen Helsport-teltet gir meg. Helt irrasjonelt, selvfølgelig. Samme livmorfølelse kan fåes med Hilleberg Nammatj 3, gjerne GT-versjonen for ekstra plass. Men det har kun én inngang...

Det er noe mer snø 1. mai i år enn 1. mai i 2009, ifølge SeNorge.no. Jeg var der i slutten av mai 2009 (21. - 24. mai) og da så snøforholdene i Grøtådalen og nordsiden og sørsiden av Store Svuku (på bildet med telt ser vi nordsiden), slik ut. Bildet av elven er elva Grøtåa (jeg bader selvfølgelig ).

Jeg bare undrer meg... På Akademikerbreen på Svalbard meldte NRK idag at Sysselmannen måtte redde 19 personer fordi teltene deres begynte å ryke i stormen. Ifølge artikkelen (se nedenfor) var vindhastigheten målt til 27 m/s i kastene. Vinden skiftet dessuten retning flere ganger. Telttypen og bilde fra leiren kan dere se her hos Nrk: http://www.nrk.no/nordnytt/her-reddes-turistene-1.11675537 Såvidt jeg kan se, er teltene i gult og rødt av typen Svalbard 4 eller 6. Ett av teltene ser tydelig ødelagt ut (#4 fra høyre). To telt ble etter sigende ødelagt. Skulle ikke disse teltene holde vind på 27 m/s i kastene? Jeg kan ikke tro at de som drar til Sydpolen, Patagonia, etc. (Ousland-arrangerte turer bruker bl.a. Helsport på Patagonia) vil mene at disse teltene ikke tåler en storm. Hva er det eventuelt deltagerne på denne skituren på Svalbard har gjort feil? Kan de ha vært svært uheldige? Hvis man åpner opp åpning til teltet og vinden får skikkelig tak, så kan vel nesten hvilke som helst telt ryke...? Det ser ut som det har skjedd med det jeg har kalt telt #4... Duken Helsport bruker i Svalbard-teltene har 20 kg rivestyrke, hevder Helsport. (Se: http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/Alt_du_trenger_aa_vite_telt/_Materialer_telt) Jeg vet at bl.a. at Keron-teltene til Hilleberg har 18 kg rivestyrke. (Se: http://hilleberg.se/sv/node/305) Mao: Hillebergteltene ville ha revnet de med under eksakt samme forhold og betingelser? Noen innspill...?

Alt det som blir sagt her, stemmer også for meg. I en ganske lang periode var jeg overdrevent fokusert på utstyret. Den perioden sammenfalt med at fjellet var noe helt nytt for meg, så det er ikke så rart at alt utstyret man er nødt til å anskaffe, særlig for vinterturer, krever en viss oppmerksomhet. Men jeg overdrev det inntil et punkt hvor selve årsaken til at jeg faktisk gikk til anskaffelse av det, forsvant. Årsaken er jo nettopp det dere beskriver. Nemlig det enkle. Jeg vet at godvær er fantastisk, slik som nå for tiden. Jeg var på tur alene i påsken, kun meg, bikkja og et lite telt på Hardangervidda (jf. fjellforumrapport: http://www.fjellforum.no/topic/26759-hvorfor-våkne-opp-på-vidda/). Strålende vær hver dag, ikke en sky. Kaldt om natten, men det gjorde ingenting. Jeg var varm. Men jeg kjenner av og til, kanskje ofte, et savn etter dårlig vær, hvor nettopp det enkle, som for eksempel teltet, står frem med større styrke. For når været er dårlig og det enkle (slik som telt, sovepose, primus, vann, enkel mat, noe klær, eventuelt ski og pulk) viser seg å være mer enn nok også da, synes jeg at jeg får forelagt meg et bevis på at det enkle faktisk er mer enn tilstrekkelig. Gleden av å ligge i teltet og kjenne at vinden river i det (det behøver ikke å være storm, frisk bris er nok til å kjenne på dette). Gleden av å gå i regn og sludd, eller snø, eller kulde, sette opp teltet, skifte klær, krype ned i posen, få varmen og drikke en varm kopp med kaffe, te, solbærtoddy... spise et varmt måltid... Lytte til været utenfor. Regnet på teltduken. Hvis det er trær i nærheten, hvordan de kjemper i vinden.. bruset fra den store skog... Og så åpner man teltet neste dag... Det er tystere nå. Kanskje solen stikker frem, kanskje skyene fremdeles ligger tungt over terrenget, men det er ikke verre enn at man kan gå ut av teltet og strekke seg, kanskje gå og fiske, legge seg utenfor og spise frokost, pakke og gå videre forbi neste fjelltopp, eller inn i neste dal, over neste pass... Alt du trenger i sekken på ryggen, eller i pulken som henger på bak... Eller bare bli liggende. PS. Nedenfor er det et bilde av et sted man kunne finne på å bli liggende (Stabbursdalen i september, Finnmark):

Takk for hyggelige kommentarer. Fjolstilfjells: Ja, det er et Unna-telt. Hunden liker seg best inne når det blir kaldt (og foretrekker sjeldent snø...), så om vinteren ligger han alltid inne i teltet. Men ikke om dagen hvis vi blir liggende. Da vil han være ute. En av nettene lå jeg 12 timer og sov. Det gjorde bikkja òg... Hehe...

Først vil jeg si tusen takk til Hardangervidda - og takk for at den ligger så sentralt plassert i den delen av landet jeg bor i. Da jeg slo opp teltet, hadde jeg ikke gått langt, jeg befant meg til og med i et område hvor mange mennesker går forbi hver dag, ikke minst i påsken. Hundrevis passerte meg da jeg dro den fullastede pulken etter meg i den kvistede løypa. Så langt øyet kunne se var det skiløpere, både barn og voksne. Det ble omsider ettermiddag, og et par timer før solnedgang, var nesten alle gått hjem. olen gikk ned og jeg var helt alene. Det ble kaldere. Stillere. Ingen vind. Ikke en gang bevegelse i teltduken. Der lå jeg og bikkja mi, Orvis. Månen kom opp. Jeg sovnet tidlig, våknet tidlig. Solen var såvidt oppe igjen og dagen lovet å bli akkurat som igår. Men hvorfor våkne opp på vidda? Tusen takk for at vidda er skrinn, at grunnen er fattig på metaller, at den er kald og vinterlig, ubekvemmelig og uten kystlinje. Ja, det skal sies, et skremsel av et menneske passerte teltet mitt, omsider enda flere der borte i det fjerne; etterhvert som solen steg, kom de klyngevis, igjen var løypa full. Det forsonende ved det var at alle var på vei forbi. Ingen grunn i verden for dem å bie. De hadde et mål om å komme seg av vidda i løpet av noen timer. Hvilket betød at jeg atter ville gå kvelden i møte alene. Tusen takk for vidda! I likhet med museer og kirkegårder er det få som ønsker å bli værende der. Men jeg innrømmer at da jeg satte kursen hjemover, var det godt å ha noen å komme hjem til.

Jeg har vært en del i Femundsmarka, både vinter, vår og sommer. Men aldri om høsten eller opp mot jul. Det er noe jeg virkelig ønsker. Å se frosten en hustrig morgen i oktober, november der inne, virkelig noe jeg får lyst til. Kan hende med kano... Takk for inspirerende bilder!

Man har jo, som alle vet, lett for å skrive om produsenter når de ikke leverer det de har lovet. Det er forbausende lett å motivere seg til å klage... Selv har jeg gitt etter for den motivasjonen noen ganger, men nu er saken annerledes... Noe helt motsatt. Jeg sendte en mail til Rottefella for noen dager siden fordi bindingen min hadde gått i stykker pga materialtretthet (bilde av bindingen ble vedlagt). Bindingen er ikke lenger i deres sortiment, så jeg var helt avhengig av at noen - sportsbutikk eller Rottefella - hadde noen ekstra liggende. Rottefella svarte at det hadde de, og fordi den var utgått (og fordi feilen skyldtes materialtretthet?), fikk jeg den tilsendt vederlagsfritt. De betalte t.o.m. portoen! Tusen takk, Rottefella!

Jeg har Hilleberg Unna og North Face VE25. Snart kjøper jeg vel et nytt et, eller to (for jeg greier ikke å bestemme meg).

Det ser jo bra ut! Takk.

Takk!

Hei, ifølge SeNorge.no (velg: snødybder) virker det som det er for mye snø for toppturer til fots i dette området på nåværende tidspunkt. Vi skal være der helgen 22. - 24. juni. Vi tenkte å gå på toppene Kvassryggen, Tjønnholsoksle, Leirungstindene, o.l. Hvis lite nok snø, fra topp til topp, ellers hver og en fra dalen. Er det noen som kan gi korrekte opplysninger? Takk!

Mitt følge og jeg gikk den omvendte veien i august 2007. Målet var å gå alle toppene rundt Knutsholet med start fra Skarvfløytinden (eller hva den nå heter), men vi rakk ikke toppene i sør og derfor gikk vi ned fra denne ringen med topper etter Midtre Skarvfløytinden og over til nettopp Tjønnholsoksle. Det gikk bra, selv med stor sekk på ryggen. Ingen sikring nødvendig. Men akkurat nå virker det å være en del snø der... Her er turrapporten fra den turen: http://www.fjellforum.no/index.php?/topic/7857-knutsholet-rundt-2408-%e2%80%93-26082007/

Hvor mye snø er det? (Kan ikke være så mye siden du gikk over Rondeslottet) Vurderer Rondane som alternativ til Jotunheimen i midtsommerhelgen pga mye snø i sistnevnte område (ihvertfall iflg. SeNorge.no)

Det er stein på stein på stein i Rondane. Klart du kan gå med stor sekk over massivet, bare gå rolig, så ordner det seg nok. Jeg ville gjort det hvis jeg skulle over på den andre siden. Jeg vil slenge på et spørsmål her. Planen er å ta en tur til Storstygge Svånåtind og ryggen videre til neste topp (husker ikke navnet). Uansett, trenger man vanligvis ski/stegjern i andre halvdel av juni i det området?

Jeg sitter her hjemme i Halden med en slapphetsskapende influensa og har ikke så mye energi til å drømme om nye turer (rart det der...). Men jeg husker godt, særlig noen av de utrolige teltplassene jeg har vært så heldig å oppdage. Én av dem ligger i Femundsmarka. En kamerat og jeg var på kanotur der i 2007. Det var juli. Vi hadde padlet et godt stykke. Så snodde vannet seg inn i tynne løp rundt en øy og noen odder. Og der på én av oddene, la vi til land og slo leir. Bildet viser ikke herligheten bak kamera, for det ville mulig være å avsløre den hemmelige teltplassen for kjennere. Fra der vi satt og stirret inn i bålet kunne vi løfte blikket og se inn i Femundsmarkas helligste, og et fantastisk vannsystem. Motivet er tatt samme kveld vi opplevde et større abborbett. På veien dit hadde vi også fått en ørret, og ja, til og med en liten gjedde. Det hadde vært en bra dag.

Den er faktisk gjennomførbar, men forutsetningen er at man ligger på snø eller jord, og dét mer enn noen få centimeter

Det er det verste jeg har sett!! Jeg vet at ekspedisjonsmannen Mike Horn bruker en kjele som han også skiter i når det er veldig dårlig vær og ikke kan gå ut av teltet. Kanskje en løsning som burde kommersialiseres?

Rasepisoden var en liten vekker. Når sikten er dårlig, er det jo vanskelig å få øye på skavler o.l. Ekstra forholdsregler burde derfor taes i terreng over 25 grader, og desto mer etter det har vært mye vind. Artig å lese om folk som drar andre steder enn Jotunheimens tindeverden. Bra sted det, men føler at innlandet langs svenskegrensen er mye mer et sted for meg. Selv var jeg i Børgefjell 8 dager i juli/august ifjor, et helt annet sted da enn i desember. En vintertur til Børgefjell kommer helt sikkert! Legger ved et bilde som en kontrast til vinteren i Børgefjell.

Jeg har lest alle. Noen flere ganger. De inspirerer, det er det absolutt beste ved dem. To av turbøkene har jeg satt særlig pris på: Den beste er "Til fots gjennom Alaska", nest best er "Nådeløs villmark. Canada på tvers." De fanger essensen ved ham og hans lidenskap. Svært inspirerende. Men hvis man ønsker et bedre språk og mer magi, anbefales Helge Ingstads bøker, især klassikeren Pelsjegerliv, men også Øst for den store bre (om hans overvintring på Grønlands østkyst) og Nunamiut - blant Alaskas innlandseskimoer (om hans ene år sammen med det nevnte folket).

Dere har sikkert gått inn i en sportsbutikk og fått øye på en sinnsyk dustete dings som liksom skal gjøre livet ute i naturen mer lettvint. Jeg har himlet med øynene flere ganger, og skjønner meg rett og slett ikke på dem som gidder 1) Å tenke ut et dusteprodukt, 2) Designe det, 3) Finne underleverandører for å kunne produsere det, 4) Sette i gang produksjon, 5) Tilby det til sluttforhandlere, 6) Gå god for det... Hvilket de neppe gjør, all den tid ethvert dusteprodukt er et innlysende dusteprodukt og ingen ved sine fulle fem vil gå god for det. Men så har vi den kyniske økonomen med en underfundig sans for alt det ubrukelige såkalte friluftsmennesker kan finne på å kjøpe. XXL selger denne teleskopiske grillpinnen. Hurra!! Nedenfor er det et bilde av en kniv med kompass og lykt. Eh? Leste jeg riktig? Jepp! Hei og hå! Koster visst 85 kroner, og annonsen understreker at den er av god kvalitet. Den er dog ikke til salgs i en sportsbutikk.

I naturen ruver fjellene. I hjemmet bagatellene -Eivind Bergrot- Det er akkurat slik jeg føler det for tiden. Men man må ikke glemme at det stort sett er mye vanskeligere å takle bagatellene hjemme enn å ligge foran bålet under en furu, eller å gå en eller annen haug med kilometer på tur. Ofte er det mao. bagatellene som virkelig ruver.