Det er et interessant problem du trekker frem her.
Du skriver at:
Det er ikke så mye tvil om at snøen har blitt transportert av den kraftige vinden og har lagt seg i lesidene bak skavlene. Det skal ikke så mye vind til før det kan transporteres store megder snø (en meter og mer) inn lesider under/bak skavler. Skavlene i seg selv er ikke så farlige, så lenge man holder grei avstand og ikke går oppå dem. De er skumlere på våren når det blir mildt og de begynner å knekke av.
Så din vurdering at det var skredfare ville jeg si er helt riktig. På magefølelsen ville jeg si 3-markert utifra de opplysningene du gir om skarelag (gir dårlige snøbindinger) og mye vind (snøtransport). Ikke så mye å si om den saken.
Det som er virkelig interessant er gruppedynamikken på tur. Det er ikke noe "kjøreregler" for grupper. Det er opp til den enkelte gruppen å gjøre sine vurderinger. Ofte er det en i laget som kan mer ann andre og gjør disse, ellers så er man enige på roller på forhånd (jeg gjør dette på tur, jeg passer på skred, en annen som er bedre enn meg på ski tar linjevalgene, en tredje fikser mat/primus osv. På denne måten føler også alle at de bidrar på turen). Problemet oppstår, tror jeg, når det er mange som skal oppover til samme topp uten å være i et følge. Jeg har oppservert samme situasjon som du beskriver på Sunnmøre. Folk ser at andre har gått før og tar ikke sine egene vurderinger; fordi noen andre har gått der før.
Skredforskning viser at det ikke nødvendigvis er de første som går som utløser et skred. Det kan godt være den 3-4 som gjør det da snøen fordi snøen da har fått for mye belastninger. Samme med skredgraden, da det er flest som dør i grad 3-markert, gjerne når det klarner opp etter vind og snøfall og "alle" skal på tur. Snølagene har da ikke stabelisert seg, 2-3 dager etterpå snøfallet kan snøen være helt fin.
Moralen er til slutt, er man i tvil om et veivalg så er man selv ansvarlig for å snu. Men dette er ikke alltid lett under gruppepress. Ingen vil vel oppfattes som en "turbrems" eller pyse.