HakonJ

Fritidsparafin er bankers! Tennvæske (C10-13) fungerer også veldig bra, og er lett tilgjengelig. Greit å vite at dette er et alternativ, i alle fall så lenge det er varmere enn -15 °C.

Jeg har eid begge disse brennerne (eller, riktignok den eldre coleman-versjonen som heter Peak 1, fra 80-tallet). I vind synes jeg Svea 123 er noe bedre, men den er likevel ikke kjempegod i vind. Ville anbefalt vindskjold til begge to om det er vind av betydning. Når det gjelder effekt/koketid er Coleman en soleklar vinner. De er ca like raske å fyre opp, men det tar litt tid før Svea 123 når full effekt. I tillegg er maksimal effekt større på Coleman. Den er også stødigere med kjeler/gryter på, og har større tankvolum. Selv solgte jeg Coleman-brenneren fordi jeg verdsetter enkelheten og påliteligheten til Svea 123 mer enn effekten til Coleman. Det lavere effekt-området til Svea gjør den mer velegnet til steking og småkoking, om det skulle bli aktuelt på noen av turene. Svea: Mer pålitelig, lettere, litt bedre i vind, bedre til steking/småkoking. Coleman: Bedre effekt, stødigere, større tankvolum.

Mine kriterier for vinterbrenner: - God nok drivstoffkapasitet (>3-4dl). Det går med mer drivstoff på vinteren, og fylling er i tillegg mer knotete enn på sommeren. - Relativt høy effekt (>2000W oppgitt). Slik at snøsmelting/vannkoking skal gå raskt nok ved behov. - Pålitelig og reparerbar i felt. Brenneren er viktigere på vinteren, dermed vil jeg ha en jeg stoler på og som er enkel å reparere om noe skulle gå galt - Må gå på parafin. Jeg er feig og risikoavers. Faren for brannulykker reduseres med et mindre flyktig drivstoff, men ulempen blir at drivstoffsøl ikke fordamper/forsvinner like lett. - Må kunne justeres ned til lav effekt. Jeg liker å kokkelere litt på tur (dvs gjøre litt mer enn bare tilberede drytech o.l.), og da foretrekker jeg å ha muligheten til å småkoke/småsteke. - Må ha ren forbrenning og lav CO-produksjon, også med kjeler. Her er kjelevalget viktigere enn brennervalget, egentlig. Jeg unngår kjeler med varmeribber. Kostnaden blir høyere forbruk av drivstoff. Basert på dette trives jeg godt med følgende brennere på tur: Optimus 111 - en favoritt! Litt bråkete, men veldig enkel i bruk. Stødig med tunge kjeler, og godt beskyttet i metallkassen. Den veier dog sitt. trebens messingprimus (ala Høvik 41, Optimus 00, Radius 21) - Scorer maks på pålitelighet og reparerbarhet i felt. Kanskje den brennertypen jeg stoler mest på. Ulempen er behov for demontering under transport, samt at den blir litt topptung med store kjeler. Krever egen underlagsplate for bruk på snø. Optimus 111T - lik Optimus 111 på mange måter, men brenner stille. Perfekt når man er flere i teltet og ønsker litt kosefyring med mulighet til å prate normalt. Ulempen er at den er litt mer komplisert i konstruksjonen, og brenner ikke fullt så rent. Phoebus 625 - Brenner helt stille og helt rent, med svær drivstofftank. Kjelestøttene er ganske dårlige, og effektreguleringen kan være litt vrien. Som ren "varmeovn" i telt er den suveren, men ikke den beste til matlaging. En må bare leve med kompromisser når det gjelder brennervalg. Du spør hva som er det beste valget av brenner, men her finnes det ikke noe entydig svar, da svaret avhenger av hva du vektlegger. Finn ut hvilke kriterier som er viktige for deg, da blir det enklere å ende opp med en brenner du selv er fornøyd med.

Hvordan er slitestyrken (sammenlignet med silnylon)? Med et telt til 7000 ønsker man i alle fall at det varer en stund!

Jeg kommenterte egentlig generelt på tarp som løsning i uvær, og burde kanskje heller sitert ditt første innlegg. Du mente @Nordhauk var bastant som påstod at tarp var ukult i uvær, men da snakker han vel ikke nødvendigvis kun om sikkerhet? For å få til et tarpoppsett som (kanskje) er like stormsikkert som et egnet telt, må man altså ofre det meste annet slik jeg ser det, og det er ikke spesielt kult. Kan være greit å ta med i vurderingen for trådstarters del.

Med 50-60cm takhøyde i en spiss i midten, og alle sidene festet langs bakken (uten noe form for fast inngang?) tror jeg 2-3 værfaste dager blir rimelig stusselig, selv om oppsettet tåler været greit. Ingen mulighet til å sitte oppreist, og en duk som konstant blafrer/trykker mot kroppen. Når alle sidenekantene må klistres helt mot bakken begynner vel kondens å bli et problem også. Er vel ingen tvil om at telt er det mest praktiske og komfortable når det kommer til vind i høyfjellet. Jeg kjøper argumentet med lite vindfang, men ville fortsatt stolt langt mer på et telt laget for høyfjellet. Har enda tilgode å finne en filmsnutt av et tarpoppsett i storm på høyfjellet, og det tror jeg det er en grunn til.

For meg er det ikke effekten som i hovedsak gjør Svea 123 lite attraktiv til vinterbruk, men tankvolumet. Det er på litt over 1dl. Til vanlig vinterbruk, og spesielt med 2 personer, må man altså fylle tanken opptil flere ganger per dag.

Flammespredningen er nok minst like god som på overnevnte Optimus Vega og Primus EasyFuel. Bruker den ofte til steking, og har ikke opplevd at varmen er spesielt sentrert i forhold til andre brennere. Merkbart bedre enn en typisk toppmontert gassbrenner.

Har hørt det samme, men hva er egentlig grunnen til dette? Dess lavere du stiller effekten, dess lengre unna dysa havner nåla, så nålas påvirkning bør vel bli mindre når du justerer ned effekten? Har også hørt at det hjelper å ta ut nåla og sette inn på nytt slik at den står lavere i brenneren. Er ganske fort gjort, så det er kanskje verdt et forsøk om man sliter med effektjusteringen.

1. Propellflylyden er varemerket til 123'en 2. Du trenger ikke gjøre noe som helst. Når brenneren er avkjølt vil du uansett ende opp med undertrykk i tanken. Bare husk å utligne trykket før bruk. 3. Den skal være utmerket å simre med, men det er litt treghet i systemet, så du ser ikke effekten av justeringen før etter et par sekunder. Prøv deg forsiktig frem, skru ned litt og litt. På min kan jeg ha suppegryta stående på uten at det koker.

En brenner som i og for seg ikke er spesielt moderne, men som alltid har vært svært populær, er Svea 123. Den kom på midten av 50-tallet, og det virker nesten som om populariteten har tatt seg litt opp igjen de siste årene. Har sett en del tråder om den her på Fjellforum. Den fikk innebygget rensenål etter hvert, og går nå under navnet Svea 123R eller Optimus Svea Climber. Effekten er ikke like rå som de mest moderne brennerne, men den er likevel langt mer effektiv enn Trangia-brenneren. Synes det er bedre å lage mat på denne enn de kraftigste brennerne, rett og slett fordi effekten kan justeres til et veldig lavt nivå, i motsetning til f.eks Primus Omnifuel o.l. Konstruksjonen gjør den også svært pålitelig, veldig lite som kan gå galt med denne. Passer utmerket for 1-2 personer vår/sommer/høst.

At det stort sett bør gå helt fint. Vurderer det selv i år. Rundt Volsjøan og Rølvoltjønnan kan det være litt snaut med trær og le. Ved Røa, Revsjøen, nedre/midtre deler av Mugga og Grøtådalen er det masse skog. Dette er områdene jeg har erfaring med. Bare husk finmasket myggnetting (mot knotten)

Solkrem!

Jeg kaller det bare ekstrempakking, enten det er den ene eller andre veien. Like sprøtt begge deler

Kan anbefale Staffan Lindstrøms fluefilosofi om du synes alt utstyret blir avskrekkende. Han binder enkle og funksjonelle fluer, med relativt få materialer. Han har mange gode fluer, men spesielt CdC Døgnflueklekker og CdC Caddis er to fluer jeg kan anbefale fra ham (dette er mine tolkninger, så de er nok ikke 100 % lik hans fluer, men gir likevel et greit nok bilde på stilen): Enkle og rufsete, men dette er blant mine favoritter. De gir livlige og gode/riktige avtrykk i vannflata (som jeg har mer tro på enn at selve fluekroppen skal se mest mulig korrekt ut). Staffan har skrevet en bok kalt "Bare ett kast til", hvor han tar for seg en god del teori på insekter, fluefiske og fluemønstre, ispedd mange fine historier. Anbefales!