rypehund

Jeg har brukt både 210 og 270 teleskopstang fra Shimano og er svært fornøyd med stengene. På samme måte som trådstarter synes jeg det er veldig praktisk å transportere teleskopstengene i sekken i stedet for i ha dem i en stangpose på sekken, evt gå med dem i handa. Dessverre satte det øverste leddet seg fast på den ene stanga og i arbeidet med å få det løs ødela jeg hele greia. Så om det er en svakhet med stanga eller min handtering kan vel stilles spørsmål ved. Jeg har i hvert fall til hensikt å skaffe meg en ny.

En liten erfaring: etter 2 års opphold og en heldig trekning for kort i Alta-elva, tok jeg fram utstyret. Sjekka fortom og kasteline og trodde alt var vel. Etter noen kast hogg en pen laks i, kanskje 10-12 kg, utrush, og bom stopp på snella. Snapp! og en laks svømte rundt i kulpen med en flue og en bit fortom i kjeften. Analysen etterpå: Snøret hadde kilt seg i overgang mellom bakline og kasteline, og hadde jeg vært åndsnærværende nok til å gjøre et rykk hadde hele greia løsnet og fortsatt å løpe. Så moralen er: dersom du tar fram utstyr som har stått en stund, så husk å trekke hele snøret av snella før du evt tar det i bruk. PS, det ble en laks til på døgnet, men akk, det var en hunlaks, så den måtte slippes.

jeg prøver meg på xxl på en Fjellheimen superlight 3, på nettshopen, men klarer ikke å finne ut om 25%tilbudet gjelder dette, og hvordan man evt får den fram. Noen siom kan hjelpe meg?

Takk for en fin turskildring. Jeg er en av de som de siste 15 åra har stått i kø når annleggsveien fra Kunes og opp på fjellet åpner den 20. juli ved midnatt for å oppleve friluftslivets årlige høydepunkt. Jeg kan underskrive de fleste av de fantastiske opplevelsene som beskrives. Men det blir litt feil hvis man får inntrykk av at kilosfiskene står i kø. Fisk får man alltids, men det kan gå noen timer mellom hver gang man får noe over halvkiloen, og de over kiloen - det er ikke tilfeldig at de har klart å bli såpass stor - de er lur! Det er store fjellområder i terrenget Laksefjordvidda/Ifjordfjellet med hundrevis av store og små vann, men etterhvert har motorisert frerdsel både sommer og vinter begynt å sette spor ved de mest populære vannene. Så her er det et ansvar, både for den enkelte turgåer, og for våre myndigheter å gjøre alt for å bevare disse fantastiske områdene slik de enda framstår - som et sted der sjelen får fred, adrenalinet får fri flyt når storørreten slår til, og kroppen får de fysiske utfordringer den trenger for å handtere en travel hverrdag i mer siviliserte strøk.

Mine erfaringer og refleksjoner etter å ha bodd i Finnmark i en mannsalder, og hvor såkalt fritidskjøring etter merkede løyper har vært tillat, er følgende: 1 snøscooter er blitt allemannseie. Det finnes i dag omtrent like mange registrerte snøscootere som det finnes biler i Finnmark. Dette gjør at “hele folket” er på tur de siste ukene før ferdselsforbud inntrer i begynnelsen av mai. Det kreves en omfattende infrastrukturutbygging i form av parkeringsplasser, løypemerking, søppelhandtering osv 2 de aller fleste forholder seg lovlydig til det lovlige løypenettet. Men det krever et ganske omfattende kontrollapparat for å holde “disiplinen” 3 man får raskt et “scooter-industrielt kompleks”, bestående av scootereiere, forhandlere, serviceleverandører, interesseorganisasjoner etc, som representerer en formidabel politisk kraft, og den vil bli særlig sterk på kommunenivå. Disse vil presse på for stadig økte bruksmuligheter og ytterligere liberalisering. Slik sett settes det i gang en prosess som vil være svært vanskelig å reversere i retning av en mer restriktiv politikk. 4 det heter at den norske fjellheimen er stor og at det er plass til alle. Problemet er at det ofte er naturgitte ferdselsårer som er interessant å bruke, både for snøscooterkjøring og for skigåing, slik at det lett oppstår arealkonflikter/brukskonflikter. Etter alle disse årene har jeg akseptert at snøscooteren er kommet for å bli i Finnmark, og jeg har funnet det formålstjenlig å tvangsmessig la være å irritere meg over dem. Det går an, men tidvis koster det litt.

Jeg registrerer at mens jeg har hatt tre herlige dager på rypejakt med min matkresne hund, så har det foregått en tildels heftig debatt som kanskje hadde utgangspunkt i en praktisk problemstilling jeg har, men som etterhvert har antatt mange veier. Jeg vet ikke hvor interessant mitt tilfelle er, men saken er at jeg har forsøkt i tilby min hund tørrfor, vom og hundepølse, men hun vil altså ikke ta til seg mat. Vi snakker om en 3-4 dagers tur i begynnelsen av høstjakte - det som for ganske mange av oss er et høydepunkt i naturopplevelse, kameratskap, fysisk og mental oppladning og what not. Vi snakker om dagsturer på 10 timer +/-, med rimelige pauser slik at både mann og hund får hvilt seg. Vi snakker også om en hund som bor hos en alminnelig friluftsglad familie, ikkje aktive hundesportfolk. Og vi snakker om en hund som er frisk og livsglad, og som ikke har problemer med å spise ellers. Hun får tørrfor som hovedingrediens, og middagsrester oppå: fisk, grønnsaker, kjøttrester, saus og hva som ellers måtte by seg, og det går ned på høykant. Så for meg framstår problemet kanskje mer som et psykologisk problem enn et menyproblem Det er mange og lange innlegg,med noe "støy" innimellom, som gjør det litt vanskelig å oppfatte budskapet. Men jeg har i alle fall fått med meg at brødmat gir ikke energitilførsel til hunden under den aktivitetsutoldelsen en lang jaktdag - for ikke å si tre på rappen - er. Litt uklart om det er skadelig, bortsett fra en mulig allergifare. I løpet av de tre dagene ser jeg at kreftene blir mindre hos huinden. Om det er fordi hun får for lite næring eller fordi hun blir sliten er vanskelig å si. Det siste er vanskelig å gjøre noe med, borftsett fra å la henne hvile mer. Om det er det første, så er det nettopp det jeg hadde ønsket å få råd/svar på. OG debatten har forsåvidt gitt noen interessasnte innspill. Det remediet jeg har funnet som virker best er faktisk å kjøpe karbonadekaker (med så lite salt i og så høy fettprosent som mulig) Det går ihvertfall ned til en viss grad. Eller så kan jeg rapportere om at der jeg har jakta i Finnmark har det vært store kull, men langt mellom dem. Så får man mellom situasjonene glede seg over en vidunderlig natur, utrolig mye blåbær, en hund som stråler av glede over å få gjøre det den er avlet for, og en mulighet til å tenke enkle tanker i en ellers komplisert hverdag.

I en eller annen sammenheng har jeg lest at det ikke har noen hensikt å gi hunder brød, fordi de ikke er i stand til å nyttiggjøre seg noen av de næringsstoffene som er i korn. Jeg har problemer med å få mat i min Kleine Munsterlander når vi er på jakt over flere dager, bortsett fra brød, som hun faktisk liker veldig godt. Spørsmålet er om dette har noen næringsverdi for hunden. Det må understrekes at dette ikke er "kjøpbrød", men et solid hjembaktbrød med mye grovt mel og frø i. Er brød bare vomfyll eller gir det energi til en tøff jaktøkt?

et ikke uvesentlig poeng er hvilken hund du skal ha de 330-350 dagene i året du ikke går på jakt. Skal du ha en hund som skal være inne i huset, sammen med en familie evt små barn eller skal du ha en hund som står ute i en hundegård. Skal du ha en turkompis som kan gå fri sammen med deg på fjellet, eller skal du ha en som du må ha i bånd når du er ute? Et tidligere innlegg sammenlignet det å skaffe seg hund med å kjøpe en ny bil. Jeg vil tro at avgjørelsen er like mye basert på irrasjonelle momenter. Jeg har en Kleiner Munsterlander som er god i massevis for min jakt (men som jeg ikke ville drømme om å stille på jaktprøve med), som er en fantastisk familiehund (dvs rolig og avbalansert) og som er en trivelig kompis sammen med meg på fjellet året rundt. Og når vi er på jakt så er det ikke slik at hun jakter "på det andre fjellet". Den ideelle jakthund er i praksis et kompromiss mellom mange ulike egenskaper som gjør at du og hunden kan leve godt sammen alle dagene i året, og ikke en som scorer maks på en enkelt egenskap

hei Jeg har i ganske mange år vært med en kameratgjeng i de områdene dere skal til, med kano. Rett nok etter at bommen er åpnet, slik at vi har kunnet kjøre opp til store Måsevann. Derfra har vi padlet over dette vannet og inn til Mardas. Jeg vil understreke det som er sagt over om at det er et stort vann og været kan sette opp store bølger i løpet av kort tid. Men det er altså fullt mulig å trekke kanoen fra Mardas til Dolla - det har vi gjort i mange år. Poenget er å ha en kanotrille. Det går en kjørevei fra politihytta ved Mardas og til Dolla via Gæggejaure som er helt overkommelig å trekke en tom kano etter. Fra sørenden av Dolla kan man enkelt trekke/bære kanoen over til nederste Lavnesvann. Jeg vil ikke anbefale å prøve å trekke kanoen over mot midtre eller øvre Lavnesvann - her er det mer myrlendt. Derimot er det veldig greitt å trekke kanoen over til Nammet. Også nordover fra Dolla ligger det en del fine vann som er verd å prøve. Generelt vil jeg si at elvene i området ikke er veldig egnet til å padle i, de er ofte grunne og steinete. Derimot er det mange moreneflater uten særlig vegetasjon hvor det er lett å trille en kano