Langbein Rise

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Jeg vet ikke hvor mange Himmelrike/Himmerike som finnes i Norge, men det er definitivt flere. På den lokale dialekten sier man Himmerike.

Terrenget på Gautefallheia er kupert med mye glissen skog, så selv om området ligger under tregrensa er det lett å få oversikt. Siden det er trær er det lett å finne ved til bål, noe som gir ekstra kos ved pauser. Det er stort sett lett å gå utenom oppgåtte stier også, så jeg synes det er et trivelig område å ferdes i

Jeg er ikke lettskremt, så når det krasler utenfor hytta Halloweenkvelden er det nok bare rådyr på leting etter epler. Derfor sov jeg godt og sto opp i grålysningen for å spise frokost. 10 cm nysnø gir ett vakkert landskap. Startet fra hytta på Vøllestad (ca 280 moh) i det sola sto opp og gikk mot Løytesåsen (520 moh). Det var masse spor etter storvilt, spesielt rådyr, men også elg og hjort. Videre over Surtmyrfjellet (622 moh) og langs overkanten av Kopporsvåene. Jeg fulgte ett elgtråkk, noe som var litt lettere enn å brøyte spor selv hele tiden. Videre over Smørtjennheia (675 moh) og ned til Vrålsvatnet – syntes jeg var kommet litt nærme hyttefeltet på Laukfjell, men det fikk så være. Så gikk jeg til Store Djupsanfjellet (689 moh) hvor jeg stoppet for lunsj. Fant en tyrirot som jeg fyrte opp og koste meg 1 time i sola. Etter hvilen gikk turen forbi Sølvtjenn og dagens vanskeligste passasje. For å komme over Djupsåna gikk jeg rundt nesten hele Djupsanvannet. Jeg skremte opp storfugl, orrer og ryper. Vidrere langs Sveigvann og opp på Jørunskarsheia (704 moh). Derfra fulgte jeg den vanlige stien ned til Gautefall turisthotell. Det gikk raskt siden mange hadde tråkket den opp. Fra hotellet fulgte ble det en time langs riksveien tilbake til hytta. Totalt ble det 24 km og 1000 høydemeter på 8 timer. Det var en fantastisk tur, men føreforholdene gjorde at den passet best for Langbeinte Riser.

Det var gode utsikter for godt vær. Rødtopp og jeg hadde valgt noen luftige topper: Sjogholstind og Søre Uranostind. Fredag kom vi opp til Fondbu. Det var mye forskjellige typer fjellfolk der og været var overskyet. Lørdag morgen våknet vi til tåkeskyer som lå ned ved ca 1400 moh. Sjogholstind var dagens mål. Det er en lang tur, så vi gjorde frokosten raskt unna og kom av gårde. Det gikk veldig raskt opp stien gjennom Mjølkedalen og snart kom vi inn i tåka. Sola kunne skimtes innimellom, så det var håp om klarere vær. Håpet ble til virkelighet da vi kom opp på 1500 moh og kunne begynne å skimte Storegut og Høgbråthøgde. Over tåka var det skyfri himmel. Det var flott å se Sjogholstind badet i sol. I Sjogholet forlot vi stien og gikk mellom vannene. Det var stedvis satt opp varder og det var ikke vanskelig å finne vei i det fine været. Vi gikk opp sørvestflanken og fulgte en slags hylle som gikk opp til ett lite platå på ca 1820 moh. Deretter fulgte vi sørsiden av ryggen opp til ca 1950 moh. Så måtte vi opp på eggen som var ganske luftig, men grei og klyve opp. Til sist var vi oppe på topplatået og kunne kose oss bort til toppen. Det er to varder, den store står på punktet merket 2141 på kartet. GPS'en ga også samme høyde, men det står en mindre varde 120 m lengre bort. Denne andre høyden ga GPS'en 1 m høyere. Nå er det en viss usikkerhet i høydemåleren, men ved å gå tilbake til storvarden og sikte på fast fjell høydene, så sneier siktelinja akkurat toppen på Storebjørn på 2222 moh. Siden Sjoholstind bare er 2141, så skulle det tilsi at det nordligste toppunktet med den minste varden er høyere enn storvardetoppunktet. Været var så flott at vi ble sittende 1,5 t på toppen og bare nøt. Ved 12-tiden lettet tåka og vi kunne se ned i dalene også. Vi gikk ned samme vei som vi kom opp. Det gikk raskt og greit. Etter 10,5 t sto vi nede på Fondsbu igjen. Søndag morgen var skikkelig høstfrisk med rim på bakken. Etter frokost kjørte vi inn anleggsveien i Koldedalen. Fra parkeringen ved bommen gikk vi på østsiden av elva fra Urdadalsvatnet. Så siktet vi oss inn på Uranoseggen. Noen skyer begynte å dukke opp og svev rundt toppene, men holdt seg stort sett unna oss. Det gikk veldig greit opp til 1900 moh. Derfra er det endel luftig klyving. Når eggen flater ut føles det svimlende høyt, særlig når blodsukkeret og væskenivå er lavt på grunn av stor toppiver. Lunsjen ble inntatt på fortoppen for å bringe kroppene mer i balanse igjen. Siden jeg hadde vært på toppen før, satt jeg heller på fortoppen og fulgte med Rødtopp som svingte seg over til selve toppunktet. Med god konsentrasjon gikk det helt fint. GPS'en målte toppen til 2049 moh. Nedover gikk det forsiktig for å passe på føtter og knær. Da vi kom ned på ca 1790 moh fant vi en lun plass og brygget te og solbærtoddy. Videre nedover var turen relativt begivenhetsløs og etter i underkant av 7 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Det lød bare så morsomt å skrive og så har det vært mye dårlig vær i fjellet de to siste sommerene.

Mine treningsmotbakker ligger i Lillomarka og jeg pleier å ende opp på toppen av Grefsenkollen

Ikke i det hele tatt

Anne Lise, Rødtopp og Langbein Rise på topptur. Turiver er en funksjon av diverse motivasjonsfaktorer: optimisme, utsiktspotensial, hvileperiode, dagsform, værmelding, rapportpotensial, bevegelsestid og vær, mm. Inkludert i rapportpotensialet er spektakulæriteten. Tåke har svært lav motivasjonsfaktor, men når optimisme og flere av de andre motivasjonsfakorene går mot uendelig blir det en bra tur allikevel. Det ble en slik tur til Olavsbu. Værmeldingen var lovende og håpet var at tåka skulle lette utover dagen når vi startet fra Eidsbugarden. Så når tåka så ut til å letne og sola kom fram mens vi spiste lunsj ved Lille Sjogholsvatnet var alt som det skulle være. Men været er ikke engang lenger hva det var, så da vi kom inn i Rauddalen la tåka seg klam og våt over landskapet. Vi sjekket inn på Olavsbu og skulte ut i tåka. I noen glipper i tåka skimtet vi Mjølkedalstind og optimismen var vekket igjen. Vi siktet på høyde 1807 innunder tinden og forserte høydemeterene raskt. Deretter opp på vestryggen inntil vi stanget i en bratt hammer. Problemet løste seg raskt da det var satt opp en masse småvarder og viste vei. Stien var også velbrukt, dermed gikk det lett å finne vei selv i tett tåke. Eggen ble smalere og luftigere jo nærmere toppen vi kom. Kombinert med at tåka gjorde steinene våte og sleipe ble det en svært spektakulær tur. På toppen sluddet det, men hva gjør man ikke for å slukke litt turiver. Ned igjen gikk vi i våre egne spor tilbake til Olavsbu. Turen tok 9 timer inkludert pauser fra Eidsbugarden. Det gjorde at selv pasta napoli med bogskinke smakte fortreffelig. Morgenen etter gikk skyene høyere og bare 2k m toppene skrapet oppi dem. I tillegg silregnet det. Hjemover måtte vi uansett, så etter å ha gjort unna morgenstellet trasket vi ut og tok Rauddalen østover mot Gjendebu. Da vi rundet innunder høyde 1586 stoppet regnet og skyene begynte å slå sprekker. Turen videre ble en kosetur blandt vakre tinder. Vi gikk av stien og siktet på vannet mellom Grøneberget og Høgdebrøtet. Ved sørenden av det var det flott å sette seg ned for å nyte lunsjen. Derfra gikk vi mot høyde 1415 og inn på stien langs Gravatjernet. Det gikk raskt ned og vi fant ut at tåka stanget i fjelltoppene langs nordsiden av Bygdin.

Ingen tur er lik selv om målet er det samme! Det er digg å kunne komme seg ut på tur og så rapportere om det etterpå. Jeg sender linken til familie og venner så de også får ta del i hva som skjer. Det kuleste er når overskriften kommer av seg selv ute på tur! Når jeg sliter med turrapporter, slik som fra Okstindane turen, da hjelper ofte å starte med en overskrift og kikke litt på bildene (eller omvendt) - ta en øl og kose seg. Og så ikke legge lista for høyt og etterhvert blir det morro å skrive synes jeg og da går resten av seg selv. Og så kan jeg heller slette litt av det uinspirerte til slutt Dette her ble litt virrete, men håper at det kan inspirere noe(n)

Vi var ute i 12 timer. Gikk tilbake til bilen.

Angående høyeste Tvilling så står postkassa på fortoppen - ingen merking opp til hovedtoppen. Som du nevner er det ikke vanskelig å klyve opp. Bildet er fra hovedtoppen, fortoppen skimtes bak i tåka. Har hørt mye rykter om de blyge søstrene ikke liker å lette for ofte på tåkesløret sitt Har dere lagt merke til lykketrollet på Skjæringen?

Kan anbefale Skornetten på Gautefallheia. Flott topp både sommer og vinter. Her er ett eksempel på hvordan den kan taes: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5809

Vi hadde liksom en positiv værmelding som lokket oss ut og så ville vi ha vinden i ryggen, men dengang ei... Det var ikke vanskelig å følge merkingen

Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.

Værmeldingene på yr.no fungerte bra for oss. Vi sjekket via mobiltelefon når det var dekning og meteogrammene stemte omtrent på timen. Ingen av oss er særlig stø i fransk, men det går på et vis alikevel.

Da har jeg fikset bildetekstene.

Vi gikk ut fra Heimdalsmunnen på ca 1150 moh. Det var mye råtten snø der og det varer nok ikke lenge til den blir borte. Oppe ved vandrehjemmet var snøen mye bedre og ligger nok mange uker til.

Det ble litt rot med bildekommentarene, så jeg ga det opp. Første bilde og siste bilde byttet kommentar.

Fjellsportgruppa i Storebrand trengte å ut og lufte seg igjen. Vi ble en gjeng på 7 personer og lånte Storebrand sine leiligheter på Beitsostølen. Ragnar stilte i splitter nye randoski og dermed ble det felleklipping på fredagskvelden. Vi andre hadde vanlige fjellski. Lørdag morgen åpenbarte seg med sol fra skyfri himmel og mye varme. Vi kjørte over Valdresflya og parkerte ved Heimdalsmunnen. På feller labbet vi raskt innover Leirungsdalen oppover til ca 1300 moh hvor vi begynte å skrå oppover lia mot Tjørnholsoksle (2145). Det gikk raskt unna siden det ble vanskelig å holde tempoet nede med tråkkepåskiabimboen hele tiden jagenede som nummer to etter temposetteren hele tiden. Ved lunsjtid sto vi på toppen og kunne føle at vi hadde fått luft under vingene. Det føltes godt å kunne spise nisten mens vi nøt utsikten over Leirungsdalen og tindene rundt om i Jotunheimen. Rando-Ragnar følte at nye sko produserer nye gnagsår, så han snudde og fikk nyte en god nedkjøring i skikkelig vårsørpe. Den resterende gjengen hadde sterke ønsker om å gå på flere topper. Dermed ble først Søre Skarflytind (2210) oppsøkt. Vi gikk videre nordover på eggen mot Midtre Skarflytind (2154) for å prøve lykken i hammeren innunder denne toppen. Det ble med forsøket, siden det ikke føltes trygt å klyve rundt med skisko. Litt slukøret trakk vi oss tilbake, men dagen var ikke over for oss enda. Vi gjorde ett fremstøt mot Skarvflyløyfttinden (2250). Opp dit gikk det veldig greit og vi så oss fornøyd med tre topper på en dag. Nedkjøringen var tung i vårsørpa og det føltes godt å ha kommet seg ned til bilene igjen. Til kvelds ble det en herlig gryterett med stekte kløyvde poteter, asparges og brokkoli. Neste morgen var det overskyet, men ikke værre enn at det var værd ett forsøk på skitur. Vi kjørte igjen til parkeringen ved Heimdalsmunnen og siktet oss inn mot Kvassryggen (2071). Det hadde vært varmegrader om natten og snøen var sørpete, men det gikk stort sett greit innover mot Steinflybakkan. Vi skrådde over mot Bukkehåmmårtjønne og etter 2 seige timer sto vi på kanten av Steinflya. Det blåste kuling midt i mot og skyene lå nedpå Bukkehåmmåren (1910). Motivasjonen for å gå videre blåste bort like fort som tåkedottene og vi trakk oss tilbake samme vei som vi hadde kommet. Det ble en kald lunsj i gjelet ved Steinflybekken. Rando-Ragnar hadde fått nok av gnagsår og dro ned til byen. Ettermiddagen ble istedet sjopping på Beitostølen. Middag ble en fantasisk kyllinggryte med pesto. Kokkene er vordene brudepar og hadde andre planer for søndag. De dro ned til dalen for å fikse bryllypsting. Dermed var vi bare fire igjen. Temperaturen hadde falt adskillig til mandag morgen, men sola hadde også trengt gjennom skydekket. Det så dermed ut til å bli en lovende dag. Vi brukte samme turplan som dagen før og siden vi hadde kvittet oss med litt daukjøtt var tempet stort opp mot Kvassryggen (2071). Dermed hadde vi tid til en lang lunsj og avslapping i solsteiken på toppen. Dagens mål var egentlig Eggen (2020) og etter en stund rant vi ned mot nordflaken av Eggen. Det skulle vise seg å være en utfordring siden snøen i nordhellinga var beinhard skare og det krevde tøff kanting av skia. Ankler og lår fikk kjørt seg skikkelig. For å komme opp mot Eggen var det nødvendig å snøre på stegjern. Det var i hvert fall relativt lett å gå på skaren selv om det var bratt. Etter litt strev i bakken fant vi toppvarden som var svært så fotogen. Det føltes som en stor belønning å være på tur i vakkert vær i fantasiske omgivelser. Returen ble samme vei som opp, men sola hadde tint opp snøen på Steinflya og i Steinflybakkan var det flott vårsørpe til nedkjøringa.

Det tar ikke lengre tid å reise Oslo - Jotunheimen Nord enn å reise Oslo - Chamonix. Norwegian har billige billetter. Har du tid, utstyr og kunnskap, så er det ikke så vanskelig - særlig når været er bra!

Her er kartene

Plass på hyttene reserverte vi i god tid på forhånd. Bamse Brakar, The Dog, Raggen og jeg (Langbein Rise) tok kveldsflyet fra Oslo til Geneve. All bagasjen kom frem. Fra flyplassen videre ca 1 time med taxi til Chamonix hvor vi overnattet. Det regnet på kvelden, men værmeldingene var lovende og vi var spente optimister. Dag 1: Grands Montets – Refuge d' Argentière Det ble sol og jeg våknet til helikopterdur og at de sprengte ut rasene rundt heisområdene. På formiddagen ble det litt surr og vi måtte kjøpe noen småting. Dermed fikk vi ikke tatt bussen videre til Argentière før ved lunsjtider. Vi tok heisen opp til Aiguille des Grands Montets (3295). Ned derfra fikk vi pudderføre nedover. Jeg gikk på trynet i løssnøen og måtte lete i over ett kvarter før jeg fant igjen begge skia. Kjørte ned på Glacier d' Argentière i ca 2600 m høyde. Derfra labbet vi på feller opp til Refuge d' Argentière (2771). Det ble varmt i solsteiken, og jeg ble gjennomsvett på vei opp til hytta. Totalt ble det en kort tur på ca 3 timer. Like etter vi kom frem seilte ett løssnøskred rett over sporene våre. Litt guffent, men det forteller at når sola for varmet opp snøen på ettermiddagen løsner det lett skred. Møtet med hyttesystemet i Alpene ble litt anderledes fra det jeg var vant til i de norske fjellene: strengere og trangere, men helt greit. Dag 2: Refuge d' Argentière – Champex Morgenen tok vi 05:00. Det gjorde også de fleste andre. Det var selvbetjent frokost. Vår andre dag på tur ble også bare fint vær, selv om det bygde seg opp haugskyer over dalene. Fra hytta rant vi ned på breen til ca 2600 moh. Der fulgte vi sporene andre hadde satt før oss opp til Col du Chardonnet (3321). Vi hadde fått advarsler om at renna ned fra skaret skulle være svært bratt, men det var ikke mer enn 40-50°. Jeg gikk ned med stegjern og isøks. På med skiene igjen og vi randt innunder Grande Fourche og tok på oss feller for å komme opp til skaret Fenêtre de Saleina på 3261 moh. Så gled vi bortom Cabane du Trient og videre ned østsiden Glacier du Trient langs dramatiske brefall. Ved ca 2770 moh tok vi rett til høyre og opp i det lille skaret Col des Escandies (2793). Da gjensto en flott nedkjøring i seig vårsnø ned Val d' Arpette. Fra ca 1600 moh kjørte vi i alpinløypene med så vidt nok snø til at vi kom helt ned til hovedveien gjennom Champex. Vi fikk tak i en taxi som kjørte oss til Bourg St Pierre. Denne dagen kåret vi til turens flotteste: flottest natur, mest spennende og beste nedkjøring. Dag 3: Bourg St Pierre – Cabane de Valsorey Kvelden i forveien rekognoserte vi litt rundt i denne trange koselige byen. Krokusene hadde akkurat begynt å blomstre og dannet en vakker ramme rundt stedet. Vi følte det var riktig å starte tidlig denne dagen også. Siden det var 1400 høydemeter og det kunne være greit å ikke bli kokt av sola. 3 av oss gikk på Crocs, men det funket bra og var deilig å slippe plastskiskoa for en stund.Vi måtte bære skiene i nesten 2 timer oppover dalen innen vi fikk snøføre. Utpå dagen fikk sola tak og myknet snøen. Det gjorde også at det ble mange glipptak som tappet krefter, men vi klarte stoppe og studere utsikten med gjevne mellomrom allikevel. Det tok i overkant av 5 timer å komme frem og ble en seig dag med mye svette. Så dermed var det godt å komme fram til Cabane de Valsorey (3034) og bli servert kald øl og salt suppe. Dag 4: Cabane de Valsorey – Cabane de Chanrion Dette skulle være en av de fine nedkjøringsdagene, men først måtte vi opp 600 høydemeter til Col du Couloir (3660). Deretter en kort, bratt bakke og så opp til Col du Sonadon (3520). Så fulgte nedkjøring blandt brefallene på Glacier du Mont Durand. Beste nedkjøring var mot til Grand Charmotane hvor sola hadde myknet den øverste delen av skarelaget. Til sist måtte vi litt opp for å komme frem til Cabane de Chanrion på 2462 moh. Det tok oss ca 5,5 t og ble dermed en lang ettermiddag på hytta. Denne hytta var ikke så full og det var god plass på sovesalen. Dag 5: Cabane de Chanrion – Cabane de Vignettes via Pigne d' Arolla Siden vi hadde vent oss til å stå opp i 5-tiden, så fortsatte vi med det. Normalruta går opp Glacier d' Otemma som er flat og kjedelig. Vi valgte heller å gå over Glacier du Brenay som har ett bratt brefall og opp på Pigne d' Arolla (3790). Vi våknet til stjerneklar himmel og været holdt seg fint hele dagen. Det var mye fjell å ta bilder av underveis. Brefallet forserte vi på stegjern eller skarejern. Skarejern gikk raskest. Siste stykket opp til Col du Brenay var langdrygt, men på toppen av Pigne d' Arolla ble vi belønnet med kjempeutsikt. Nedkjøringen til Cabane des Vignettes (3160) var bratt og fin. Proteinhungeren var stor da vi kom frem ved lunsjtider, så vi prøvde rösti med egg og øl. Det smakte fortreffelig. Hytta var nyoppusset og moderne. Dag 6: Cabane de Vignettes – Zermatt Værmeldingen var tiltykning til snø utpå ettermiddagen. Turen mot Zermatt er over 3 mil og går over 3 skar. Vårt motto er opp med sola og ut på ski for å bli blid. Først krysset vi over Glacier de Mont Collon og opp til col d' Evêque (3382). Deretter en fin nedkøring til Haut Glacier d' Arolla og så opp til Col du Mont Brulè (3213). Deretter en langdryg tur over Haut Glacier de Tsa de Tsan opp på Col de Valpelline (3557). Nå begynte vi å føle uværet som kom trekkende. Det var kald vind og snø i lufta. Matterhorn prøvde stadig å gjemme seg i tåka. Det var spektakulært å svinge seg nedover mellom alle brefallene og blåisen rundt oss. Tilslutt kom vi inn i alpinanleggene ved Zermatt og ved ca 1600 moh tok snøen slutt. Det gjorde ikke så mye siden vi da var ved nest nederste heisstasjon Furi og fikk en øl i sola. Bonusdag: Breithorn Vi våknet til regn nede i Zermatt, men vi tok heisen opp til Kleine Matterhorn (3883) og været letnet. Skyene lå fortsatt nede i dalene og danset av og til opp på toppene. Vi labbet opp på toppen av Breithorn, 4164 moh. Der nøt vi lunsjen mens vi skuet utover Alpene. Etterpå ble det herlig nedkjøring i pudderet som hadde falt på natten. Videre ned fra Breihornplatået kjørte vi i alpinanlegget på Theodulgletcher og havnet etterhvert på ølstasjonen ved Furi. Vi fikk oppleve Alpene fra en av sine beste sider med bra vær i en uke. Lykkelige tilbrakte vi den siste dagen med sjopping i alle sportsbutikkene i Zermatt. Så tok vi toget tilbake til Genev og flyet hjem.

Etter å ha labbet hele Påsken på randoski føler jeg meg nå veldig klar for Alpene. I snitt hver dag ble det ca 2 mil bortover og 1000+ høydemeter.

Årets Påske var tidlig og dermed kan det fort bli kaldt, men vi bestemte oss for å bestille rom på Krossbu god tid i forveien. Ettersom tiden nærmet seg var værmeldingene litt usikre, men som den optimisten jeg er så jeg solgløtt der andre så snøstorm. 3 andre venner og vennersvenner hengte seg på, så vi ble Rødtopp, Langbein, Anne Lise, Tom og Nila. De 4 førstnevnte pakket seg inn i en bil og dro fra Oslo onsdag. Vi ble godt tatt i mot av Kåre med snøskuter og ble kjørt opp i gnistrende månelys. Nila er svensk og kom først på kvelden Skjærtorsdag. Når neste dag opprant var det blitt overskyet, men skyene gikk høyt og vi kunne se solskiva. Værmeldingen var tiltykning til snø utover dagen og det skulle bli max -8°C. Frokosten smakte godt og etterpå var vi mer enn turklare. Rødtopp og jeg gikk på randoski, mens Anne Lise og Tom satset på fjellski. Målet var å ta topper rundt Leirbreen. Midt ute på breen kunne vi fortsatt skimte sola, men det begynte å snø og blåse. Dermed ble det til at vi skyndte oss opp på Kalven (2034 moh). Innunder toppen var det ly og lunsjen ble inntatt i all hast i tett snøvær. Det var muligheter for flotte svinger med randoskiene i masse nysnø, men alle konturer ble hvisket ut av snødrevet og gjorde at man ikke ante opp og ned og dermed ramlet man på flatmark. Nedturen ble derfor litt nedtur. Etter å ha trøstet oss med en kjempegod middag kom Nila frem til hytta. På kvelden ble vi også kjent med Knut som viste bilder fra Alpene og Haute Route. Langfredag kom med nye muligheter og tilsynelatende bedre vær. Nå hadde lysten våknet for å prøve sørlige Smørstabbtinder, Gravdalstind og vise Nila Jotunheimen. Nila fikk teste hvilken velsignelse feller kan være i gode motbakker. Vi fulgte kvistaløypa oppover, men da vi nærmet oss breen slo været seg vrangt. Sur vind og tett snødrev gjorde livet ufyselig. Jeg holdt også på med uttesting av sokkekombinasjoner, noe som slo særdeles uheldig ut. Dette førte til at jeg måtte bytte sokker i uværet. Der og da bestemte vi oss for å snu og la tindene stå standhaftige for seg selv. Nede ved Krossbu var været mye lettere, men andre vi pratet med hadde også opplevd ufyselige forhold oppe på Smørstabbreen. Lunsjen tok vi innendørs og testet ut hvilken sofagruppe som var best. Etterpå lånte vi kjelker og lekte oss litt for å bruke litt oppspart energi. Knut viste flere fjellbilder etter middagen og stemningen økte ettersom værmeldingen viste positive tendenser. Eneste skår i gleden var at termometeret viste -20°C på morgenkvisten. Uansett skinte solen Påskeaften og vi ble klare for å prøve toppene sør for Smørstabbreen igjen. Det føltes som alt skulle klaffe, men Nila klarte å ødelegge fellen sin. Noe som ble raskt fikset av at Langbein hadde surret litt sølvtape rundt staven og det reddet dagen. Oppover langs kvistløpa bar det og ikke etter alt for lenge kom Sørvestre Smørstabbtind til syne. Nila opplevde de norske fjellene som ”härligt knepptysta”. Han hadde heller aldri vært over 1850 moh på ski og fikk satt ny høyderekord på Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Rødtopp, Tom, Anne Lise og jeg gikk opp på Gravdalstind (2113 moh), mens alle ble med over Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørøstre Smørstabbtind (2030 moh). Det ble en seig dag for oss to som gikk på randoski, men humøret steg ytterligere etter en øl til tørsteslukker og gløgg før middagen. Påskemiddagen var ren nytelse. Knut ga ett siste lysbildeshow fra både Jotunheimen og Alpene før natten innhentet oss. Påskedagen så ut til å bli like fin selv om det fortsatt var kaldt. Dagens mål ble plukket ut til å være Store Smørstabbtind (2208 moh). Vi gikk oppover mens vi nøt utsikten til fjellene rundt. Etter hvert rundet på oppsiden av stupene nord for Leirvannet. Og siktet oss inn på nordryggen av Store Smørstabbtind. Da vi var klar for siste oppstigningen fra ca 1900 moh kom noen sure tåkedotter og slikket seg rundt fjellene. Det føltes veldig kaldt. Nila valgte å holde seg lavt og passe skiene mens de fire andre overvant fjellet og seg selv. Langbein ble så kald på føttene at han valgte å fyke ned til Krossbu for å varme seg. Anne Lise og Tom lot seg friste til å ta med seg Storbreatinden (2018 moh) også. Tåkeskyene drev etter hvert vekk og sola fikk varme uhindret. I ett lunt vindhull i snøen ble det tid til en slumrestund før returen til hytta. Nå hadde mange fått nok av fjell og dro ned til lavlandet, mens vi og noen få andre valgte å friste en dag til. Det skulle vi ikke angre siden Påskens flotteste dag kom med skyfri himmel og høy sol. Nila måtte rekke flyet på Gardermoen, så dermed ble det bare de fantastiske 4 igjen på fjellet. Turen gikk først over Veslebreatinden (2092 moh) og så fant vi en lun plass under Hurrbreatinden (2060 moh) hvor vi spiste en god lunsj. Dagens siste mål var å gå eggen over til Bakre Skagsnebb (2093 moh). Det var spennende, utfordrende og slitsomt. Derfor føltes det som en stor seier når vi nådde toppen og hadde kommet oss tilbake til skiene ved Hurrbreatinden. Deretter ble det å renne inn i solnedgangen og komme seg ned til bilen.