Langbein Rise

Det er viktig at statistikken blir riktig, men når jeg sitter å skriver rapportene hender det at det går litt fort over tastaturet siden jeg blir litt ivrig. Bra att noen passer på

Du har helt rett. Bildet er av Semeltind.

Travers Svartdalspiggane / Langedalstind og Mesmogtind – søndag 23.07.2006 Nørdre Svardalspiggen (2137 moh) ser flott og forlokkende ut fra Gjendebu og Rødtopp hadde sett seg ut Mesmogtind (2264 moh) som dagens turmål, dermed måtte vi prøve å traversjere eggen fra Svartdalspiggane til Mesmogtind. Vi gikk opp i munningen av Langedalen og siktet på vannet som lå på ca 1570 moh. Hadde fått tips av Tryggve om at det var greit å fylle vannflaskene med drikkevann der. Videreoppover gikk vi inn på den vanlige vardede ruten opp mot Nørdre Svardalspiggen, som ble raskt passert til fordel for Store Svartdalspiggen (2174 moh). For å omgå hammeren sør for toppen gikk vi tilbake og ned litt ned i vestflanken. Varder og slitasje viste vei. Det var fristende å dra opp på eggen, noe vi gjorde litt for tidlig. Dermed gikk det litt ekstra tid til å rote seg litt att og fram og litt ned i vestsiden igjen. Når dette problemet var passert gikk det greit vidre til Midtre Svartdalspiggen (2065 moh) og Søre Svartdalspiggen (2065 moh). Store Svartdalspiggen tar seg veldig flott ut rett fra sør. På Svartdalsbreen gikk en flokk på ca 20 rein og snuste seg vei mellom bresprekkene. Vi ville videre og gikk opp på Langedalstinden (2206 moh). På toppen sto en mengde issoleier i full blomst – ett flott motiv. Mot Mesmogtind skulle det bli vanskeligere, men det gikk veldig greit og alle vanskligheter var bare å omgå litt til sør. Opp fra skaret og til topps på Mesmogtind var det artig klyveklatring som ikke var spesielt eksponert. Returen la vi over Langedalstinden og Søre Svartdalspiggen. Derfra videre ned i Langedalen. Det var litt krevende å komme seg ned i dalen på grunn av mye store sva som måtte omgåes, men det gikk greit, spesielt da vi fant en snørenne som sparte knærene for 100 høydemetre. Så var det bare å holde tempoet oppe slik at vi kunne få vår velfortjente treretters på Gjendebu. Slettmarkhøe – mandag 24.07.2006 Morgenen var våt. Regnet høljet ned mens vi spiste frokost. Vi tenkte å ta en rolig dag, så vi satte oss ned og begynte å telle oss gjennom 200 m toppene våre. Før 10:00 letnet været en god del og turtrangen dro oss mot Slettmarkhøe (2190 moh). Vi fikk hyggelig turfølge Sigjørn på veien. Tåkedotter og regnskurer gikk mellom fjellene mens vi var på vei oppover, men vi slapp stort sett billig unna. Turen gikk oppover Veslådalen til broa over Veslåa. Der gikk vi rett mot høyde 1348. Når vi kom opp på Slettmarka var vi på en stor gul eng med fjellsveve og gullris. Videre var det å krysse elva og styre inn på nordryggen av Slettmarkhøe. I bakkene oppover var det en del sva, men disse var enkle å forsjere selv om de var litt fuktige. Selve toppunktet er snødekt og en høe verdig. Vi satte ett kryss i snøen og bestemte oss for at ”her er det”. Returen gikk samme vei og uten de store hendelser. Været ble bedre og bedre utover dagen. Knutseggen / Nørdre og Midtre Knutsholstind – tirsdag 25.07.2006 Skyene fra dagen før hadde dratt sin kos. Vi var litt usikre på hvor vi ville gå, men siktet mot Knutseggen. Gikk opp stien gjennom Svartdalen og krysset elva ved ca 1420 moh. Detter gikk vi mot vann 1590, hvor vi fyllte vannflaskene og tok en liten rast i sola før vi gikk opp mot Knutseggen. Vi trakk litt for tidlig inn mot brekanten og ble straffet med litt guffen klyving, men kom oss opp. Det var en stor opplevelse å komme over kanten å se Nålene på Knutseggen åpenbare seg. Jeg har sett de på bilder og i kikkert mange ganger før, men å stå så nært innpå de var en stor opplevelse. Vi fant en lun plass til lunsj mellom Midtre og Søre Nål. Etter hvilen gikk turen videre opp til Nørdre Knutsholstind (2185 moh) og Midtre Knutsholstind (2170 moh). Vi hadde ett visst håp om å komme til Store Knutsholstind, men det ble med håpet fordi hammeren ned fra Midtre overgikk vår psyke og klatreferdigheter. Dermed ble det retur omtrent samme vei som vi kom opp. Siden vi nå hadde god tid utforsket vi Nålene litt nærmere og kløv opp på tre av dem. Det ble en varm og avslappende nedtur. Hinnotefjellet / Søre Heilstugutind – onsdag 26.07.2006 Hadde egentlig tenkt at dagen skulle bli en hviledag, men været var veldig bra og meldingene for neste dag ikke noe særlig dermed ble det langtur. Startet dagen med Hinnotefjellet (2114 moh) som mål. Det ble en drøy tur innover Storådalen og opp langs Semelåe. Diverse kviger prøvde å muntre oss opp ved å være flotte fotomotiver. Turen var seig, lang og svett, men det var ikke vanskelig å bestige Hinnotefjellet. Søre Hellstugutind (2189 moh) er provoserende nærme, så etter lunsj på toppen av Hinnotefjellet siktet vi på denne. Sørøstryggen vær grei å forsjere. Returen ned langs samme ryggen og sørover fra skaret mot småvannene på ca 1610 moh. Her tok vi en dukkert og fikk skylt av oss svetten. Det var deilig oppfriskende. Da vi kom ned til Gjendebu, hadde værmeldingene blitt oppdatert for litt lenger frem og det så ut til å bli litt vel rufsete. Vi bestemte oss for å dra ned fra Jotunheimen inntil været bedret seg.

Dvs: det er Filefjell som er ditt egentlige fjell. Første ledd av kommer av gammelnorsk for fjell, altså betyr navnet Fjellfjell Ellers er det valig å anerkjenne det høyeste fjellet som FJELLET, det var jo det Eidsvollsmennene gjorde. Det høyeste kjente fjell i Norge på den tiden var Snøhetta. Hvorfor dette forumet heller ikke anerkjenner det høyeste fjellet er også litt underlig. Har det noe med tilgjengeligheten å gjøre?

Jeg måtte ta med meg Rødtopp på Skornetten og siden været var meldt litt grumsete på fjellet dro vi til Drangedal. Tisdag morgen 01.08 var det knall vær. Sto tidlig opp og fikk i oss frokost og lagd niste. Kjørte til Bø i Tørdal og opp Kleppevegen til Nybru. Parkerte bilen like utenfor bommen. Gikk oppover bakkene på veien langs Lianeelva/Buvasselva. Så ble det ett lite stykke på en noe utydelig sti til vi var i hyttefeltet ved Bui. Videre gikk vi på god grusvei langs Svinsundvatnet, Kempåsvatnet og sørover langs Breidlivatnet til vi var der stien tar opp mot Skornetten (883 moh). Deretter var det å følge stien bratt opp til Raundalsfjellet, hvor det flater ut og er en fin tur innover mot toppen. Værmeldingene hadde meldt at det skulle komme trekkende nedbør i fra sør og vi hadde full oversikt over skyene fra toppen. Det blåste litt, men varden er veldig stor så vi satte oss i ly av den. Utsikten var bra. Ser ikke ut til at det er mulig å se havet fra Skornetten, selv havet sees fint fra lavere topper litt lenger sør på Gautefallheia. Etter å ha spist gikk vi samme vei tilbake, men nå tok vi oss tid til å smake på multer og blåbær. 650 m før vi kom frem til bilen begynte det å regne. Turen ble ca 25 km.

Hei Nils. Jeg husket din beskrivelse om tunnelen og jeg synes det var enkleste veg forbi den omtalte ryggen. Det er veldig lite snø i år, så mange av breene er veldig blå allerede. Det har vi jo allerede diskutert på formuet. Har sterkt ønske om å komme meg til topps på Veobreahesten. Hei Astrid H. Jeg liker lange dagsturer når det er flott vær. Må jo bruke dagen. I år så var det veldig mye fint turvær, så det ble mange lange turer. Vi kom oss opp på 27 2k topper (pf > 30 m) og både Rødtopp og jeg passerte 100 2k i løpet av ferien. Fler turrapporter kommer etterhvert.

Fler bilder

Selv om været var fortsatt bra og formen likeså tenkte vi på tidligere erfarninger med langturer hver dag at vi burde ta en hviledag. Dermed kjørte vi til Spiterstulen via Lom. Var litt turister og stakk innom stavkirken. Shoppet smørbrød, megaboller og jordbær til lunsj. Lunsjen ble inntatt èn km innenfor Spiterstulen i Visdalen. Sola steikte og det var deilig å ta livet litt med ro. Store Memurutind – fredag 21.07.2006 Det ble havregrøt til frokost og høydemetre til etterrett. Dagens første mål var Leirhøe (2330 moh). Vi gikk raskt opp på Heilstuguhaugen og holdt høyden bort til Leirgrove. Hadde regnet med å få fylle vannflaskene i bekken, men den var ganske så bregrå at vi valgte heller ett lite vannsig vi fant lenger opp i lia som var kaldt og smakte friskt. Fulgte vestryggen greit opp på Leirhøe. Upåklagelig utsikt og det var spennende å se rett ned på Veobreahesten (aka ”Mammuten” i en tidligere turrapport). Store Memurutind (2367 moh) lokket i sør, selv om vi følte oss usikre på om vi ville klare å traversen over toppeggen. Vi traff ett par på Lerihøe, hvor mannen hadde vært over eggen og syntes denne var tidkrevende og vanskelig. I hvert fall skulle vi bort til den store varden på vesttoppen og sjekke forholdene før vi ga opp. Finere dag til å prøve utfordrende traverser skal man vente en stund på, derfor som tenkt så gjort. Vi gikk raskeste vei til vesttoppen. Satte fra oss sekkene, drakk mye vann og tok med 10 m tauet vårt. Rundet på nedsiden ett sva før Midttoppen. Ned fra Midttoppen gikk en rygg med tunnel igjennom. Kløv gjennom denne og ned i hakket på andre siden. Det gikk greit i ura bort til den sort/hvite hammeren. Her var det ett stort sva med 45° helling. Føltes ganske utsatt, men med gode håndtak og tørt fjell gikk det ganske greit allikevel. Videre bortover fant vi vei litt oppe på eggen og litt nede i sørsiden. Eggen var temmelig luftig mellom to steiner som sto opp som fingre i v-tegn. Vi kom etter hvert frem til østtoppen, som kun hadde en liten minivarde. Det føltes befriende å ha overvunnet så mange utfordringer. Returen gikk akkurat som turen dit, men i motsatt rekkefølge. Etter 3 timer var vi tilbake på Vesttoppen. Trengte en sjokoladepause før vi tok veien ned i Veoskardet og ned mot Hellstuguåe. Nede i dalen dumpet vi rett inn i en diger reinsflokk. Disse måtte fotograferes før vi travet videre langs stien til Spiterstulen og ølene som lokket der.

Værmeldingene var lovende og jeg optimist. Rødtopp hadde vært to uker i Uganda og jeg hentet henne på Gardermoen lørdag 15/07. Det ble ompakking og vi dro til fjells på søndag 16/07. Vel fremme på Leirvassbu gikk vi en liten tur for å føle på været. Mandag kom med regn! Litt skuffet dro vi ned til Lom på shopping. Fikk med oss megaboller fra bakeriet og jordbær. Lunsjet ved Geitsetri. Fikk gått en runde på 1 mil opp mot Gravdalstind og rundt Leirvannet på ettermiddagen. Semelholstind – tirsdag 18.07.2006 Morgentåken letnet raskt og den fineste blå himmel viste seg frem. Toppiveren meldt seg og vi valgte å gå til Semelholstind via Sørvestre Urdadalstind. Det gikk raskt langs stien mot Gjendebu. Mellom Nedre Høgvagltjønn og Langevannet begynte vi å skrå oppover lia og siktet på ca 1600 moh på sørryggen av Langvasshøe der det ikke så ut til å være så bratt. Vi fikk raskt høydemetre og det var relativt greit å gå gressbakkene. På andre siden av ryggen var det ur, men flatere og fortsatt greit å gå. Vi krysset bekkene i botnen under Langvasshøe på ca 1700 moh og siktet mot toppen på Sørvestre Urdadalstind (2080 moh). På Visbrean gikk det en liten flokk rein, men de trakk unna oss. Vi sneide kanten av breen og greit opp på toppen. Det var litt sur trekk, så vi gikk litt bortover ryggen til vi fant en luftig, men lun plass hvor vi kunne ta lunsj. Toppen føltes litt liten mellom alle store naboer. Etterpå krysset vi Visbrean på det flateste, mens vi holdt godt unna brekanten mot Semelholet. Det var mye reinstråkk oppe på breen og ingen store sprekker. De siste hundre høydemeterne gikk raskt og greit i ura opp til toppen av Semelholstind (2147 moh). Utsikten herfra var mye bedre og godværet gjorde dagen perfekt. Returen gikk samme vei. Bukkeholstraversjen – onsdag 19.07.2006 Været var bra og formen stigende derfor ble det Bukkeholstraversjen som skulle til pers denne dagen. Vi startet med å gå gjennom Kyrkjeglupen og krysse nederst i Tverrbytnende før vi forserte sørflanken av Søre Bukkeholstind (2058 moh). Oppe i flanken passerte vi en liten reinflokk. Jeg synes det skaper stemning selv om de er tamme. Vel oppe på toppen var det lunsjtid og her fant vi en veldig varm plass i sola. Videre mot Store Bukkeholstind (2213 moh) gikk det veldig greit og mot toppen trakk vi over på sørvestryggen. Luftig og flott tind med vid utsikt. Så bar det videre mot Midtre Bukkeholstindane (2154 og 2135 moh). Like før skaret mellom Store og Midtre smalet eggen av og ble svært luftig. I første omgang feiget jeg ut og prøvde å omgå på nordsiden (snø og grusdekte sva) og på sørsiden (svært løs ur). Etter å ha tenkt og psyket meg selv litt opp igjen prøve vi eggen nok en gang. Da tok jeg noen andre håndtak og fotfester og så løste det seg egentlig relativt greit. Østtoppen på Midtre Bukkeholstind ble min 2000 m nummer 100. Videre bortover var eggen bred og fin, og dermed lett å følge. Vi gikk opp på V2 (2166 moh) og V3 (2161 moh) på veien mot Vakkerbandet. Opp fra Vakkerbandet mot Bukkehøe (2314 moh) skulle dagens siste crux være. Det var en stor hvit hammer som var veldig enkel å omgå på sørsiden. Vel oppe på Bukkehøplatået var det bare å trave bort til varden. Her tok vi nok en matpause siden dagen ble lang og vi ikke ville rekke middag på Leirvassbu. Så bar det ned østryggen av Bukkehøe. Det ble det etter hvert en svært løs morenerygg hvor stein raste ut for ingenting. Ved å gå på ryggens høyeste nedover unngikk vi at steinene i hvert fall traff oss. Søre Illåe var ganske stor og selv om mange varder viste mulige vadesteder måtte vi helt opp til breen før det ble mulig for oss å krysse elva. Så bar det ned og ut av Illådalen og ned mot kjøreveien i Leirdalen. Vi fikk haik de 3 siste kilometerne til Leirvassbu.

Heisann. Det var nok Rødtopp og meg du så på Knutseggen. Den innrammede person er meg. Vi satte oss ned for å spise lunsj mellom Søre og Midtre Nål like etter du tok bildet. Så du gikk oppover og hørte fra noen vi møtte at du hadde kommet det bortover eggen. Vi hadde ikke så store ambisjoner å komme oss forbi Midtre Knutsholstind, men vi måtte se etter om det var mulig for oss før vi ga opp. Snakket meg guiden Thomas på Gjendebu etterpå: han sa det var greit å komme ned bare man hviste hvor man skulle gå, men det er vanskelig å se den rette ruta ovenfra. Hadde i hvert fall en herlig dag på Knutseggen og satt å koste oss i sola lenge. Kløv også opp på flere av nålene, men ikke Søre Nål siden vi ikke hadde med tau og slikt. Jeg har sett mange bilder av disse nålene før, men å være der selv var en spennende opplevelse.

Enkle inngangsnøkler til floraer er ett problem, men det enkleste for nybegynnere er nok å skille blomsterfarge, grønne planter (bregner ol), trær/busker og gressarter det enkleste. Jeg synes man også burde kunne gå inn via famile og lete seg gjennom lignende planter også.

Har målt primærfaktoren med min GPS til 9 m. Det er absolutt verd å ta en tur for utsikten

Ikke noe problem, gjorde det i forige uke og brukte 12,5 t på turen uten å stresse for mye. Snøfonna sør for Leirhø var ikke mye igjen av, men var svært isete. Å gå toppeggen på Store Memurutind tar tid, vi brukte ca 3 t tur retur.

Hyttene har nok blitt fler rundr Breilivann, men fisken er tilbake mange steder. Hyttefolket holder seg stort sett i nærheten av hyttene sine, det var ikke mange jeg traff, selv på stien opp til Skornetten for for nesten 2 uker siden. Det er fullt mulig å oppleve flotte fisketurer i borgjemte tjern. For litt beskrivelse av Gautefallheia, se http://www.gautefall.no/ http://www.gautefall.net/ http://home.no.net/draguide/gautefall.htm

Bilder

*Lørdag 08.07.2006 Fra hytta vår på Vøllestad har vi fin usikt mot en karakteristisk topp som heter Bjørnheiknotten, 518 moh. Denne har jeg lyst til å avlegge ett besøk, men det blir litt lite på en dagstur alene, så jeg har tenkt å krysse hele Søvassmarka og gå over Slettfjell, 635 moh også. Jeg startet med å gå gamlevei for å unngå riksveien. Ved Halvfartjenn krysset jog over riksveien og gikk på broen over Fjellgårdselva. Deretter rett over Kyrkjemyrane, her begynte utsikten å bli fin og oppe på åsryggen kunne jeg se tilbake til hytta. Å krysse Deildalen var litt vrient da denne var kanske ufsete, men etter den var passert ble det lettere og raskt var jeg oppe på dagens første mål. Usikten var topp og jeg ser jeg må ta en runde mens jeg er oppe på heiene her. Sikter videre mot Brunanheia og så ned til Elghornsfjellet (utt: æljhønnsfjellet). Her tok jeg lunsjen. Nå var også sola kommet godt opp på himmelen, så den steikte godt og en sval bris gjorde det behaglig å pause. Videre gikk jeg ned til Venemyra og på grusvei til oppunder Knutane. Deretter krysset jeg Flottene, ett fint våtmarksområde som er temmelig flatt. Myrene her var ganske tørre så det var fort gjort å krysse dem. Nå begynte jeg å rasjonere på vannet, siden det var så tørt var det vanskelig å finne drikkbart vann. Ved Undhommen passerte jeg et Nøkkerosevann, hvor nøkkerosene sto tett i tett. Her begynte det å stige oppover mot Slettfjell. Oppover lia var det spennende blomster og orkideer. Skardtjennane ble redningen på vannproblemet. Den søre tjenna var ikke så gjørmete/myrete og luktet heller ikke vondt som andre ”vannhull” jeg hadde passert i løpet av dagen. Her satte jeg meg ned og kikket meg rundt. Tok meg tid til å se på Skornetten, som jeg var på for akkurat en uke siden. Siden jeg var god og svett etter bakkene opp til Slettfjell gikk jeg bortom Kattjenn og badet. Det frisket opp. Så la jeg turen bortom Øyvannene og tok Seterveien ned til Fjelltun og Lia. Tilslutt var det bare å runde Solliknatten på riksveien innen jeg var tilbake på hytta. Turen tok meg 10 timer inkludert pauser og var 33 km. Det gikk med 3,5 l vann. *Søndag 09.07.2006 Kjørte jeg til Spangkjerra ved Bø i Tørdal og gikk opp på Rønnomnibben. Været var skyet oppholdsvær, men jeg måtte ut en tur. Tror det er den toppen med høyest status i Drangedal, selv om den er langt fra den høyeste. For en godværstur se denne turbesrivelsen: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3723

Her er ett eksempel på linselus.

Det er nok en klegg, oppe på toppen var det stort sett for mye vind til at de klarte å få til noe, men de svirret rundt hele tiden.

Det merkes, men jeg prøver å ta en skikkelig hvil annen hver time hvor jeg tar av meg sekken, setter meg og tømmer skoa for rusk og rask. Eventuelt en liten svømmetur for å løse litt opp. Det er mer fristende med pause når man har en smakfull niste. Man er da mann!!!!

Veslesmeden er den enkleste av dem alle. Høgronden og Storronden er vel ganske greie for de fleste.

Bilder

* Lørdag 01.07.2006 Dette er en tur jeg har gått å tenkt på en stund: gå fra hytta på Vøllestad og til høyeste toppen på Gautefallheia – Skornetten, 883 moh via hotellet og ned igjen. Det er en lang tur og jeg sto opp tidlig for å kunne bruke hele dagen. Terrenget er stort sett lettgått med noen søkk og daler som kan være ganske ufsete. Det går grusvei inn til Vøllestadtjenna og er lett å gå over Vardane. Ned i Tormoddalen (utt: tørrmodalen) og trenge seg igjennom kratt og beverfelte trær og bratt opp til Løytesåsen. Det er mye elgtråkk, ingen stier, men noen varder (eller ”prestær” som det kalles i Drangedal) viser vei. Her begynner utsikten å bli bra og det føles lett å gå oppe på ryggen på Surtmyrfjellet, langs Koppersvåene til Smørtjennsfjellet. Det var ganske varmt og allerede nå merker jeg at jeg har lite drikke med meg. Mange bekker jeg hadde regnet med å fylle vann i er tørre, men heldigvis er det en kaldkilde ved Vrålsvannet. Her er det en liten, men fin sandstrand (med elgspor) hvor jeg tar dagens første dukkert. Så bærer det forbi Sylvtjønn og sørvest for Uvdalsfjellet. Det er åpent og fint og her tar jeg matpause med pils og spekemat. Videre går jeg ned i Trongene (som er nettopp det) og inn på stien langs Holmevann, som etterhevert går over til grusvei. Mellom Holmevann og Breidlivannet går stien til Skornetten ut og det er lett til topps. Her tar jeg en lengre pause med honningmelon og mer spekemat. Ustikten er vid og flott. Ned fra toppen finner jeg ett elgtråkk ned i Grenhommane. Alle småsøkk prøver å presse meg mot Holmevann, men jeg sikter på Løftsteintjønnane. Det er vanskelig å finne bra drikkevann her, så jeg tar en dukktert i stedet. Kleggene overfaller meg i voldsomme mengder og innen jeg går videre ligger det igjen en stor haug ihjelslåtte klegg. Over Tvågedokkheia og til Djupvasstjønna er det veldig lettgått med langs varder, men ingen sti. Store Djupvannet er dypt og kaldt og egner seg godt som drikkevann. Også her blir det en dukkert. Så er det å krysse Grandalen, gå øst for Dei Store Tjennane og opp på Jørunskardsheia. Herfra bærer det ned i Himmelrike, ett digert svå som danner ett naturlig amfi. Videre raskt ned til Hotellet. På hotellet fikk jeg en god biffmiddag – man trenger litt proteiner etter en lang dag. Siste biten gikk jeg langs riksveien ned til hytta igjen. Turen ble 44 km og tok 14½ timer inkludert pauser. Snittfart mens jeg gikk var 4,1 km/t. Det gikk med 6 l vann og 1½ l øl for å slukke tørsten. * Søndag 02.07.2006 Været var fortsatt bra, men kroppen var noe sliten etter gårdsdagen, derfor bestemte jeg meg for å gå en lett liten tur fra Kleppsvann til Skardsfjellet, 805 moh. Jeg må kjøre til Bø i Tørdal og opp mot Kleppe. Det går merket sti hele veien. Fra toppen ser jeg mye av turen fra i går. Det blir en lang lunsj og mye ettertanke på toppen. Det er bare 6 km tur/retur.

Mulig det, men telemark krever mer trening og teknikk enn randonee, så for den gemene hop er nok randonee mye enklere og gir like mye glede. Med helløftere synes jeg det er overraskende greit i motbakkene sammenlignet med vanlige fjellski.

Bifalles! Hvis det er mest topper og lite flatmark som skal forseres anbefales randonee. For noen vurderinger se her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5334 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5377 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5494

Ned fra Storebjørn går lett på en time. Vi ble sendt ned. Bommen skulle stenges og det ventet brøytemannskap ved bommen som skulle låse den når alle oss var nede.