Langbein Rise

Siden Rødtopp, Ellen, Geir og jeg var i området og det så ut til å bli noen dager med ok vær i Breheimen kjørte vi inn Fortundalen forbi Nørstedalsseter, inn Middalen og parkerte ved Middalsvannet. Vi lastet opp sekkene med breutstyr, sjokolade og øl, mens Geir tok med fiskestenger. Hestbrepigger Vi startet å gå innover stien mot Trulsbu forbi Middalsbu. Det gikk noen byger i området, men været holdt steg stort sett ok for oss. Toppen av Vestraste Hestreapiggen kom og forsvant i skyene stadig vekk. Ved vann 1382 stoppet vi for å spise, mens Geir tok matpakka i den ene hånda og fiskestanga i den andre. Etter mat og fiskepausen satte vi kursen omtrent rett mot Hestbrepiggane. Det gikk gjennom grov ur og over sva, forbi Rasmustjønne og opp til fonna mellom høyde 1802 og Vestraste Hestbreapiggen. Der satte vi igjen sekkene og gikk opp på Vestraste Hestbreapiggen. Skyene hadde trukket litt høyere, så vi fikk fin utsikt. Videre mot Vestre Hestbreapiggen gikk det lett langs ryggen. Det var surt og kaldt på toppen, så vi ble ikke lenger enn at vi rakk å sende en MMS med hilsen til familie og venner. Returen til sekkene gikk samme vei, men vi fikk en liten men tett snøbyge på besøk. Vi gikk fonna nedover så langt den gikk. Der kom vi ut på løs ur og skumle våte sva. Vi måtte gå sikksakk nedover for å omgå vanskeligheter. Heldigvis fikk vi litt hjelp av noen snørenner. Det var godt å komme ned i dalbunnen og trave langs vardinga til Trulsbu. Trulsbu Geir testet fiskestanga i kulpene rett ved hytta, mens vi andre fyrte opp ovnen og tente stearinlys. Hytta ble raskt varm og trivelig, mens en batteriradio sendte ut gode hardrocktoner fra P3’s program Pyro. Etter middag og øl var det godt å få hvilt ut i gode senger. Om morgenen skinte sola inn vinduene og gjorde det lett å stå opp. Holåtindane Vi startet med å gå innover Vesldalen og runde rundt sørflanken på Austre Holåtind og deretter opp på bandet mellom Austre og Midtre Holåtind. Vi fant en lun hole og spise lunsj mens vi talte opp fjellene i Jotunheimen. Sekkene fikk stå igjen mens vi spratt opp på toppen av Austre. Så ned igjen, plukke opp sekkene og fyke mot Midtre. Vi så at tunge skyer begynte å trekke inn fra vest. Oppe på Midtre Holåtinden var skyenes nedbør nesten fremme ved oss. Vi ignorerte Tussetind og gikk ned mot Holåbreen så høyt som mulig. I brekanten tok vi på oss breutstyret. Mens vi holdt på med det la tåka seg nedpå toppene og regnet ville være med på topptur. Vi gikk opp nordøstryggen på Vestre Holåtinden og toppet med stegjerna på. Det ble kun tid til et par sjokoladebiter før vi trasket ned på breen igjen og videre ned samme ryggen. Tåka hadde lagt seg på ca 1800 moh. Deretter rett sørover til vi kom ned til ca 1720 moh og ut på sørvestryggen av høyde 1816. Så ut på fonna som ligger på toppen av Bualøyfti. Denne fonna hadde nesten smeltet bort, så vi virret mellom steiner og vannpytter og deretter ned Bualøyftet. Dette hadde blitt vått, glatt og utrivelig, men det gikk raskt bort til bilene allikevel. Nørstedalsseter Vi kjørte ned til Nørstedalsseter og kom akkurat til middag. Det ble verken tid til dusj eller tildeling av senger, men det gjorde ikke noe når vi fikk herlig reinsdyrsteik. Det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen og treffe hyggelige folk som serverte godt øl. Liabrekulen En dag med delvis skyet oppholdsvær passet perfekt til å fiske for Geir, mens vi andre tok en tur på Liabrekulen. Vi kjørte anleggsveien helt inn i Vetledalen og tok beina videre på stien. I stikrysset tok Geir mot Grønevatna, mens vi tok mot Liabreen. Det var mye vann i elvene, så det var litt vanskelig å krysse breelva, men vi kom over og hadde god fart. Det ble surere og kaldere jo høyere vi kom. Ved ca 1550 moh tok vi av fra den merkede stien og rundet inn mot Liabrekulen. På ca 1850 moh fant vi en lunsjplass, men det var ikke så trivelig å spise på grunn av været. Fra lunsjplassen gikk det raskt opp på toppen. Utsikten var flott selv om mange av de høyeste toppene skrapet opp i skyene. Vi fikk sett mye av vestre deler av Jotunheimen, Breheimen, Jostedalsbreen og Hurrungane. Vi fortsatte videre over toppen og mot høyde 1808. Der passerte vi en artig formasjon før vi tok ut på brefonna og skøytet oss ned til høyde 1648. Det var vardet ned til Grønevatna, men ikke gått nok til at det hadde dannet seg noen sti. Vi fant etter hvert igjen Geir som var fornøyd med dagens fisking

Turtagrø Trass i usikre værmeldinger tok Fjellsportgruppa i Storebrand sjansen på at turværet ble greit. De fleste tok fri på fredag og reiste opp torsdag ettermiddag / kveld. Da vi kom til Turtagø var det varmt, men vindfullt. Vi ble 9 stykker, fra 31 til 69 år. Utpå kvelden tok det til å regne kraftig. Hvordan skulle dette gå? Ganske bra, faktisk. Dyrehaugsryggen Fredags morgen kom med sol og skyer som skrenset de høyeste toppene. Glade fordelte vi oss i to biler og kjørte opp anleggsveien nederst i Ringsdalen. Nattens voldsomme regn hadde fått Ringselvi til å svulme så mye at kraftverkets slukt ikke klarte å ta den unna. Dermed måtte vi kjøre ned til bilbrua og starte 60 høydemeter lavere. Så var det å traske i vei opp forbi Nedre og Øvre Dyrehaug. Noen små regnbyger kom truende nær, men ellers ble ikke turen spenndene før vi kom opp på Nordre Dyrehaugstind. Eggen var passe smal og luftig slik at alle kom mer eller mindre greit til Store Dyrehaugstind. Etter en fotosessjon, mens skyene prøvde å kjøle ned øra, tok vi til å lirke oss videre mot Søre Dyrehaugstind. Ingen ville være dårligere enn noen annen, så alle gikk videre på sitt vis, noen litt nede i siden der det gikk og andre danset på eggen. Sjokoladen smakte godt på den fine flata på Søre Dyrehaugstind. Returen gikk på omtrent samme vis, men i motsatt rekkefølge. Eggen tok 5 timer tur retur. Deretter var det å trave ned for å rekke øl og middag. Det lå faktisk ganske mye snøfonner nedover, noe som var morro og sparte endel knær. Det begynte å regne igjen og holdt på nesten hele natta. Vi rakk middagen med hårfin margin og gruppen ble enda en person til. Store Soleibotntind På morgenen gjemte fortsatt toppene seg i tåkeslør, men vi fikk noen kjappe glimt og så at det var kommet snø over ca 1850 moh. Dermed måtte vi finne på noe enkelt. Løsningen ble en hviledag på Store Soleibotntind. Det ble 7 med på denne turen og vi parkerte ved Tverrelvi som renner ut fra Soleibotn. Grusryggen oppover var lettgått og udramatisk, men da vi kom opp på snøen ble det veldig glatt. På ca 1900 moh fikk vi også besøk av skyene. De kom og gikk slik at vi måtte passe på for å få tatt bilder av de flotte nabotoppene. Lunsjen på toppen smakte uansett godt. Nedover igjen gikk det smått til å begynne med siden det var så glatt. Etter snøen var passert gikk det lettere. Noen fine snørenner ble også utsatt for helkjøring. Nesten nede ved bilene var det noen tuer med mode blåbær som ble fortært. Lovskar Det hadde regnet og kommet nysnø på toppene også denne natten. Fire av oss tenkte det måtte gå greit opp på Midtmaradalstindane via Lovskar. Vi kom avgårde relativt tidlig og raste opp mot hytta på Bandet. Det tok i underkant av 2 ½ t. Vi traff noen som hadde prøvd på Storen og gitt opp. Det gikk enkelt over Midtmaradalsbreen, men opp snørenna til Lovskar ble det vanskelig. Snøen lå bare halvveis opp. Der hvor snøen manglet var det vått og mye ekle løse steiner. Etter litt forsiktighet kom vi opp på Midtmaradalsryggen og spiste lunsj. Vi fikk besøk av to drevne tinderanglere som kom fra Turtagrø og skulle videre ned til Utladalen. Planen vår var å prøve Nordre Midtmaradalstind. Vi gikk nordover på ryggen og fikk utsikt til pinaklene. Ettersom vi kom høyere ble det våtere og glattere. Det fornuftige valget var å snu, dermed fikk tindene stå for seg selv idag, mens vi returnerte tilbake til sivilisasjonen.

Namnå-Gråhesten-Sormsberget-Lindtjernet Med usikre værmeldinger dristet Rødtopp og jeg oss ut på stisykkeltur. Diverse truende haugskuer viste seg frem, men det gikk bra til å begynne med. Vi startet turen på Namnå og syklet opp forbi steinbruddet og inn på en fin bred barnålsti kalt «Spikern». Så ble det inn på grusvei en liten stund og følge merking mot Møllerudskoia. Etter denne var passert gikk det på fin sti i slak motbakke opp til Gråhesten. Det passet fint å sette seg ned på benken der for å skrive seg inn i gjesteboka og ta en matbit. Videre ble «Spikern» østover bare et utydelig far videre. Vi valgte derfor en tydligere sti sørover merket med blå prikker. Denne viste seg som en herlig singeltrack som snodde seg nedover mot Frysjøen. Det gikk kyr ute i skogen og hadde tråkket endel hull i stiene, men det var ikke så vanskelig å forsere. Det gikk over rabber, sva, røtter og myrhull. Ved Kallneskoia ble skyene for nærgående og slapp en skur over oss. Derfor satte vi oss i vedskjulet for å vente ut været. Etter skura hadde trukket unna seilte vi videre nedover, men nå var stein og røtter blit våte og glatte så det ble atskillig vanskeligere å holde seg på syklene. Før vi kom på riksveien kom vi inn på gamleveien mellom Kirkenær og Svullrya. En flott opptråkket sti gledet oss på tross av at vi ble innhentet av regnet igjen. Vi passerte Bekka og deretter ut på riksvegen ved Lintjernet. Så returnerte vi til Namnå via Bergesida. Namnå-Sormen-Bergersetra-Byersetra-Hokåsberget Værmeldingene var akkurat den samme og siden vi observerte at stiene ble dårligere jo lengre unna Kirkenær de var valgte vi en runde med mer grusveier. Startet fra Namnå og inn Monsrudveien forbi bommen og opp til Sormen. Vi traff en liten bøling kyr som glante dumt på oss syklister. Etter å ha passert Sormen prøvde vi å fortsette på «Spikern» over til Bergersetra. Stien var greit tråkket opp, men ikke enkel å sykle på. Det var vått og glatt, men vi så potensialet i stien hvis den ble litt mer brukt av andre enn klauføtter. Etterhvert begynte det å regne igjen. Under taksjegget på Bergersetra spiste vi lunsj og ventet på bedre vær. Videre valgte vi grusveiene til Blomberget. Her måtte vi krysse terrenget for å komme inn på veien ved Sesseltjenna. Det viste seg å gå et tråkk gjennom lyngen vi kunne følge. Dette var ok å sykle ned til myrkanten. En liten sky hadde sneket seg innpå oss og gikk til bakholdsangrep. Kaldt pissregn gjorde at vi søkte ly under en gran mens det værste passerte. Så surklet vi videre over myra og opp på grusveien. Solen ville også være med å lage vær. Den varmet godt i ryggen mens vi syklet opp til Bristol, hvor den merkede stien over Hokåsberget begynner. Selv om stien ikke var veldig mye brukt var den lett å følge og god å sykle på. En fin flytsti til vi kom opp på utsikten på toppen. Videre nedover hadde skogen overtatt endel av stien, så vi måtte ta omveier for å komme ned gjennom tett ungskog. Vel nede ved Nordgrensetra var det bare å tråkke til på grusveien tilbake til Monsrud og videre til Namnå.

En varm og fin morgen med skyfri himmel fristet til en heldagssykkeltur. Jeg startet fra hytta på Vøllestad og syklet asfaltveien til hotellet. Det er 200 høydemeter på 7,5 km og tok 25 min. En god oppvarming med andre ord. DnT-merkingen startet allerede nede ved hotellet, så det var mye enklere å finne starten på stien i forhold til sist jeg var her. Det bar det inn på grusveien opp til hyttefeltet Bleka og første vei til høyre. Stien begynner ved et stort brunt skilt merket ”Gamlevei” og er ganske lett å følge i terrenget der den slynger seg rundt på sva og rabber. Den er en flott singeltrack og det er moro å sykle. Oppe på heia ved Holmtjenn åpner terrenget seg opp og det er bare å nyte en vid himmel og herlig sykkelterreng. Stien runder Reinsvannet på østsiden og sneier det flotte svaområdet Benkane på vestsiden. Deretter går opp langs nordsiden av Reinsvannsnuten og sammen med stien som kommer fra hyttefeltene rundt Sagtjenn. Reinsvannsnuten rundes på vestsiden og så går det ned et bratt søkk før en står nede på neste svaområde som strekker seg helt bort til Stolvassnuten. Her er det en perfekt lunsjplass på toppen av sydstupet. For å komme videre fra toppen rundes stupet på vestsiden og det går bratt ned mot et nytt stort svaområde. Her passeres også en heller med gamle navnespikk. Der er det mulig med en tørr overnatting hvis slikt er aktuelt. Det går raskt videre nedover svaene til Solhjulet fra bronsealderen og bort til elvekryssingen. Her så jeg at det var vardet en utydlig sti mot Stolvannet noe som fristet meg til å lage en rundløpe ved å sykle ned mot Hellersvann langs Stolvassåna, noe som skulle vise seg være lettere tenkt enn gjort. I hvert fall gikk det over myr og lyngrabber mot Stolvannet og deretter langs svaberg mot den hviteste sandstranda ved Stolvassodden. Her var det deilig å ta et bad i heten. Så videre mot Stolvassosen, men det viste seg at jeg ble offer for min egen utforskertrang. Et stup gikk rett ut i vannet, så jeg måtte bære sykkelen opp gjennom ufset langs i Grautedalen og opp gjennom Stigen. Oppe på høydedraget var det myrete og sykkelen måtte trilles bort til svaene langs Stolvassåna. Det hadde også begynt å skye over og det tordnet i det fjerne. Jeg hastet videre ned mot Hellersvann og håpet på at stien som var merket på kartet over Benneberg og Veting skulle være fin å sykle på. Når jeg kom innunder Sølvbergnuten viste det seg at stien kun var vardet og knapt tråkket opp i det hele tatt. Sammen med at det kom en liten sky og slapp en skikkelig regnskur over meg ble det en liten nedtur. Svaene ble såpeglatte så jeg måtte trille sykkelen omtrent helt frem til Grusveien innunder Mjonevasslia. Derfra gikk det rasende fort (ca 12 km på 28 min) ned Søvassmarka og tilbake til Vøllestad. Totalt ble turen nesten 7 timer og 4 mil.

Kronprins Olavs var jevn og hompfri... Selv om vi skimtet opp til kraterkanten var det ikke lett å få noen gode bilder. Det var varierende vær og litt disig. Vi hadde større og bedre seilbåt. Ikke noe spesielt innestengt luft der, selv om det var endel spy i lufta en periode

Det kostet blod, svette og tårer Hvis du tenkte mer på penger finner du info her: http://www.ecoexpeditions.no/westernguide/janmayen/janmayen.htm

Fler bilder

Polar Bear Rødtopp og jeg mønstret på yachten «Polar Bear» (http://www.thepolarfront.com/polarbear) i Moskenes. Der ble vi tatt imot av Simon, Phil, Mark og Jason som var habile seilere og skulle passe på en gjeng svært uerfarne sjøfolk. Vi traff Tinderanglerene, et team fra NRK, to Sunnmøringer, en kjentmann på Jan Mayen og en wannabee guide. Vær og vind var imot oss, noe Simon viste på draftet over Norskehavet med tallerkener merket H, L og vindretninger. Derfor ble det heller en tur til Nusfjord og litt mann-over-bord øvelser. Dagen etter var det mye yr i luften og litt tåke på toppene, men det hindret ikke oss fra å gå en tur til Nesheia (425 moh) via Sommartuva og fisken. Vi fikk tid til bli litt kjent med hverandre og nok utsikt til å få tatt noen bilder av båten fra toppen. Til middag fikk vi godnyheten om at det var mulig å dra mot Jan Mayen snarest mulig, men det kunne bli litt heftig sjø det første døgnet. Norskehavet Alt gikk fint ut fra Nusfjord og ut langs Lofoten. I Moskenstraumen fikk vi føle skikkelig sjøgang og god vind. Det førte til at nesten alle landkrabbene ble sjøsyke. Simon, Phil, Mark og Jason fikk ikke mye hjelp før vi kviknet til igjen etter omtrent halve seilasen. Norskehavet er øde og sikten var laber, så vi speidet forventningsfullt mot vest etter Jan Mayen. Vi hadde stort sett bare selskap av havhester. Da vi nærmet oss land ble det mer fugleliv og vi fikk se masse hvaler, blant annet vågehval, spermhval og spekkhogger. Med ett dukket også Jan Mayen ut av tåkesløret sitt. Vi seilte på nordsiden og så de flotte bråfallene som kommer ned fra Beerenberg, blant annet Weyprechtbreen som starter helt oppe i Sentralkrateret. Målet var å komme inn i Kvalrossbukta og ankre opp der. For å komme i land måtte vi dra på oss overlevelsesdrakter mens vi putret inn til stranda i en liten gummibåt. Stranda var helt grønnsvart fin sand av olivin. Vi ble møtt av masse sjøfugl og to biler fra basen på Jan Mayen som skulle hjelpe NRK rundt på øya. Jan Mayen Fra Kvalrossbukta fikk vi skyss til Gamlemetten. Landskapet vi kjørte gjennom var vulkansk og veldig annerledes. Det ble en liten stopp i Jøssingdalen for å få litt krigshistorie, Jan Mayen var den eneste del av Norge som ikke var okkupert under andre verdenskrig. Vi slo raskt opp en lavvo ved Gamlemetten og gjorde i stand middag før vi gikk oppover mot Beerenberg. Ett kort øyeblikk fikk vi se toppen før skyene dro over igjen. Turen gikk over Libergsletta og Essefjellet for så å fortsette videre inn i Alfred Øyendalen. Det lille runde krateret Kummen beundret vi og gikk opp på kraterkanten. Oppe på breen på ca 700 moh slo vi opp teltene og lagde leir for natten. Beerenberg Morgenen etter våknet vi skydekket hengene akkurat ned til teltleiren. En rask frokost ble unnagjort og vi skilte lag med NRKs om gikk ned igjen for å lage naturprogram om Jan Mayen. Vi gjenværene sju tok med breutstur og trasket inn i tåka. Det gikk jevnt og seigt oppover. Ved ca 1500 moh begynte vi å skimte sola og ved Nunataken kom vi endelig ut i sola. Her ble det også på men breutstyr for videre oppover er breen svært oppsprukket. Tinderanglerene som hadde vært med i fjor sa det var mye mer snø i år. Det gjorde turen enklere siden mange bresprekker var dekket med snø. Det var bratt og gikk trått oppover. Etter å ha kommet over sprekkområdet ved ca 2000 moh gikk vi ut av tauet. Videre opp kom vi inn på kraterkanten litt vest for Wordietoppen. Deretter ble det stor fart mot Haakon VII Topp (2277 moh). Utsikten var herlig der vi sto over tåkehavet og kunne se hele krateret på vulkanfjellet Beerenberg. Rødtopp og jeg fikk frie tøyler til å ta med oss Merkantontoppen (2188 moh) også. Vi møtte de andre igjen ved tauet. Tåka hadde trukket nesten helt opp hit. Nedover gikk det fint og om ikke lenge kunne vi ta av oss breutstyret igjen ved Nunataken. Vi kom raskt under tåka og vasset oss vei i løs sørpesnø ned til teltleiren. Morgenen etter våknet vi til skyfri himmel og tok masse bilder av Beerenberg og Sør-Jan. Etter en god frokost pakket vi sammen og gikk ned til Gamlemetten. Olonkinbyen De av oss som ikke hadde vært på basen Olonkinbyen fikk også en snartur dit. Været ble raskt verre, kaldt og overskyet. Vi var utrolig heldige og fikk servert middag. Det ble også tid til shopping av Jan Mayen-effekter (les: suvenirer) pluss en rask omvisning. Mens vi var på basen hadde det begynt å regne. Så bar det raskt tilbake til Kvalrossbukta. Hvor vi igjen måtte dra på oss overlevelsesdraktene og føle oss som pingviner. Retur Returen gikk rund sørspissen av Jan Mayen, men den så vi ikke mye til på grunn av lave skyer og regn. Heldigvis ble vi ikke så sjøsyke som vi var på tur andre veien. Etter ett døgn sluttet det å regne og etter hvert fikk vi mulighet til å kose oss i midnattssola over Norskehavet. Da vi kom til Lofoten igjen viste været seg fra sin beste side og vi kunne seile over flatt hav på Vestfjorden. Vi ankom Bodø ved midnatt og kunne ta en runde på byen før vi køyet. En fantastisk tur selv om det ble mye seiling og båtliv.

Er ikke terrengsykling en lek da?

Har lagt inn ruta på Garmin Connect: http://connect.garmin.com/activity/6606991

Badevannet var nok varmere enn du tror. Elva renner over masse steiner og sva, dermed varmes den ganske raskt opp på solfylte dager

En strålende og varm Pinsehelg passet for å teste kremen av Gautefallheias sykkelmuligheter. Planen var en skikkelig langtur på Pinseaften og en test av svaene (eller svåer som det heter i Drangedal) rundt Himmelrike Pinsedagen. Pinseaften Etter en skikkelig kraftfrokost startet vi fullastet med vann fra Vøllestad og sykliet asfaltveien opp til Søliane. Planen var å følge DNT-stien mot Reinsvann, men vi så ikke hvor denne tok ut, så det ble grusveien opp til Beiktjenn og ut på rabbene mellom Holmtjenn og Hyttjenn. Det var en del fine sva på vei mot høyde 595. Så tråklet vi oss ned på DNT-stien ved Store Daltjenn. Stien fulgte rabber og sva mot og deretter langs Reinsvann. Stien var som lagt opp for sykling og innbød både til fart og lek. Så bar det oppover forbi Langsteinane og tilslutt karet vi oss opp på Reinsvannsnuten for å spise lunsj og nyte utsikten. Vi studerte diverse sva fra avstand og vurderte mulighetene. Etter å ha spist, og ikke minst drukket mye væske tok vi stien ned igjen forbi Langsteinane og ut på Svaene som kalles Benkane. Fra toppen så det flatt ut, men vi fikk slite for moroa. Det gikk opp, ned og runtomkring. Vi skulle videre til Store Øyvann, så vi siktet mot stien over Nonsåsvarden. Det var ikke lett og ble mye trilling før vi fant den. Det gikk greit til vi skulle forlate stien og ned i Øyvannskveven, Hvor det gikk hodestups nedover bratte og vriene rabber. Vel nede ved Store Øyvann fant vi vårt mål: den gamle seterveien ned til Lia. Ned frqa Kjellaren er Seterveien er en perle av en singeltrack med lange flyt, steiner, røtter og mye blåbærlyng. Den var fordel med gode dempere for blåbærlyngen skjulte mange av steinene. Det ble en herlig runde med stort potensial selv om vi kunne vært foruten noen av transportetappene. Uansett var slitet verd turen! 1. Pinsedag Etter førdagens tappende etappe valgte vi å kjøre opp til Alpinsenteret for å sykle til Himmelrike. Vi syklet opp og over Kvitebergsheia, ned i Himmelrike og så opp på høyde 634. Vi skremte ut ei røy som lå på egg, men den skremte oss like mye. Så svingte vi inn på Hesthei. Et område med små rabber og fine sva. Hvilken lek og sykle på. Vi traff to forundrede fotturister som ikke helt forsto vår glede av å sykle rundt på heiene. Deretter rundet vi tilbake og opp på Jørunskarsheia hvor vi spiste lunsj i solsteiken. Kroppene våre krevde nye lag med solkrem før vi igjen syklet ned i Himmelrike og krysset opp på Kvitebergsheia igjen. Det var fortsatt mye igjen av dagen og vi var svært opphetet, så vi avsluttet med bading i Fjellgårdselva og moro i Løytefossen.

Dynafitt-bindingen er mye lettere og festet på tåa gjør det litt mer naturlig å gå med. Bindingene holder lenge selv på de feiteste skia om du da ikke er av de som kjører aller tøffest.

Var nok en god fotograf der... Godt å vite at det er fler erfarne fjellfolk enn meg som begynner å "pipe" litt når forholdene blir litt tøffere enn evnene.

Ja, det var greit. Fin, fast snø. Problemet var at jeg gikk på ski helt opp og ikke følte meg kapabel til å renne utfor helt øverst

Det var tid for Storebrands Fjellsportgruppes våravslutning. Himmelspretthelgen var holdt av for fjelltur i lang tid i forveien. De fleste var klare for å prøve randoskia og Krossbu er et ypperlig utgangspunkt for mange flotte skitoppturer. Værmeldingene var litt ymse, men optimister lar seg ikke kue så lett. Vi kom opp onsdag og kvelden gikk med til finplanlegging av de kommende dagene og haussing av stemningen. Konsumering av tilmålte mengder øl ble gjort for å forebygge stivhet. Toppsanking og Himmelsprett Torsdagen kom med lovende vær, selv om noen tåkedotter danset rundt toppene holdt de seg stort sett til de omkringliggende områder og lot oss være i fred. Vi gikk fra Krossbu og fulgte restene av kvistaløypa fra Påska opp på Smørstabbreen. Det var godt og varmt i sola så svetten randt i strie strømmer. Vi delte oss for noen ivrige ville ha med Veslebjørn også. De gikk raste opp renna under denne toppen, mens resten gikk renna opp på Storebjørn. Til lunsj samlet vi oss på toppen av Storebjørn. Noen fikk også tid til en powernap, mens vi andre samlet sol. I det fine været ble det etter hvert ganske folksomt på toppen. Nedkjøringen fra Storebjørn mot Bjørneskaret bød på supre snøforhold. De mest skiivrige karet seg opp renna på Saksa med ski på beina for å få noen ekstra og litt brattere svinger. Enkelte sa seg deretter fornøyd og rant ned til Krossbu. De resterende siktet videre mot Sauen og Kniven, noe som gikk greit med de fine snøforholdene. Dermed kunne også baktroppen renne ned til middag på Krossbu. Enkel bestigning av vrien topp Fredag morgen var tåkedottene litt mer nærgående og beina ganske seige, så det passet med en litt kortere tur. Vi startet opp bakkene fra Krossbu igjen og siktet mot Veslefjellet. Tåka innhentet oss i det vi var i skaret over til Hurrbreen. Dermed satte vi oss ned for lunsj og venting på bedre tider. Værgudene sto oss bi og tåka fant andre å plage så vi kunne renne nedover Hurrbreen og nyte et stykke vakker natur. På ca 1800 moh holdt vi høyden inn på fonna som ligger vest for Fremre Skagsnebb. Det gikk greit opp fonna og de fleste satte kloklig skia igjen der. To overivrige skientusiaster labbet og slet helt opp på toppen, noe de ikke fikk nyte for de pep og bar seg når de skulle kjøre ned igjen. Returen gikk samme vei som opp og vårslushen var generøs. Det ble mange fine svinger og sure lår. Åpenbaring Værmeldingen hadde lovet at det beste været skulle komme lørdag, men det hold ikke stikk. Det regnet kraftig om natten og det var fortsatt tåke om morgenen. Troen på værmeldingen var sterk, så vi kjørte bort til Ringsdalen. Mange hadde samme tanker som oss og det sto masse biler langs veien. Skia måtte bæres i ca 1 km før det ble nok snø og gå på. Det var varmt og tåkedottene lekte rundt. Hver gang sola slapp til ble vi kokt i vår egen svette. Vi fulgte de andre opp og rundt mot Store Ringstind. Det føltes som om tåka hadde satt seg på toppen da vi kom opp, men en del venting ga resultater. Store Austabotntind åpenbarte seg og det ble fotosession. Det dukket også andre Fjellforumere frem av tåka. Nok en vellykket bestigning. Tåka holdt seg stort sett unna oss videre utover dagen, men lå allikevel truende nær hele tiden. Snøen var blitt god og vårmyk i varmen så det var moro å renne ned fra toppen. Vi hadde god tid, så de som orket plukket med seg Midtre Ringstind også. Søndagstur Som søndagstur passet det med Store Steindalsnosi. Vi parkerte ovenfor Gjuvvannet og gikk opp langs bekken rett mot toppen. De foregående dagene hang fortsatt i beina, men det gikk allikevel raskt til topps. Toppen stakk akkurat opp i tåka, så lunsjen ble noe sur og hustrig. Nedkjøringen varmet desto mer og gjorde at turen var verd slitet.

.

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

GPS kart og profil

Valdresflya hadde åpnet og værmeldingene positive med fregnevær for helgen. Lørdag Hellstugubreen Våknet til skyfri himmel og frisk fjellfeber. Frokosten fikk raskt bein, eller kanskje heller ski å gå på, selv om vi traff fjellvenner fra Hamar til frokost. Det var ikke all verden med snø rundt Spiterstulen, men det er som vanlig. Med feller og iver gikk det raskt innover Visdalen. Sola begynte å ta godt når vi kom til Hellstugudalen. Opp Hellstugubreen var det kun t-skjorte som gjalt. Våre to fjellvenner hadde også ugjorte ting på Hellstuguryggen, så vi fulgte dem hakk i hel. Vi fant en lunsjplass i sørhellinga på Søre Hellstugubreahesten og koste oss med utsikten til Gjendealpene. Derfra gikk vi rett opp i skaret sør for Midtre Hellstugutind og Rødtopp føk langs eggen og til topps. Så gikk det ned derfra og vi fant nytråkket spor opp i skaret mellom Nestsøre og Store Hellstugutind. Sportråkkerene var heller ikke langt foran oss. Vi valgte å ta Store Hellstugutind først, mens de andre delte seg og den ene fokuserte på Nestsøre. Jeg synes utsikten fra Store Hellstugutind var fantastisk og fortjener flott vær. Så bar det ned igjen og krysse med våre to venner. Fornøyd etter å ha plukket 3 nye 2k topper rant vi nesten hele veien tilbake til Spiterstulen. Det ble plass for mange fine svinger selv med vanlige fjellski. Søndag Loftet Loftet er en perfekt søndagstopp med randoski og i bilen er det plass til mye. Det var fortsatt snø helt ned til vegen ved Jotunheimen Fjellstue dermed var det bare å spenne på skia for å starte oppstigningen. Været var litt ymse med skydotter som føk runt toppene og litt lett snødrev. Vi fikk følelsen av at skyene stort sett omgikk Loftet til vår store glede. Snøen var hard fra morgenen og beina var tunge etter gårsdagens tøffe tur, men hva gjør vel det? På ca 1900 moh fant vi noen lunsjsteiner. Litt sur vind la en demper på stemningen og vi stabbet oss videre opp til varden. Etter at et par skyer hadde blåst forbi tok sola overtaket på Loftet, mens skyene hadde runddans på de andre toppene i nærheten. Så tok vi av fellene, strammet opp skiskoa for 1200 fallmeter. Øverst oppe var det hard vindpresset snø, men under 1800 høydemeter begynte den å mykne. Under 1600 moh var det bare deilig vårslush. Helt nederst ble det litt råttent, men det holdt til at vi kunne mer eller mindre renne helt ned til bilen.

Jeg er også lang og tynn - sliter med å finne passende langde på bukser. selv om produsentene lager lange utgaver er det relativt få butikker som tar det inn. Har god erfaring med de som selger Arc'teryx. Haglöfs har mange modeller som passer lange og tynne personer selv om de ikke merker tøyet spesielt med det.

Skjærtorsdag Mye grumsete værmeldinger voldte oss besvær, men vi fant ut at Femundsmarka kunne være et alternativ. Rødtopp og jeg ankom Elgå rett etter at snøværet hadde gitt seg og snøen raste av trærene i ekpressfart. Vi lempet telt, mat, øl og annet nødvendig pikkpakk i pulken. Deretter satte vi på feller, jeg tok pulken og så labbet vi i vei oppover skuterløypa mot «Fjellet». Snøen viste seg å være temmelig råtten, så det var ok å følge en oppkjørt løype. Det gikk i godt driv oppover og vi tok av fra løypa og gikk inn Sagbekkdalen Det var flott utsikt ned mot Femunden som bredte seg nesten endeløst fra sør til nord nedenfor oss. Ved ca 900 moh spiste vi lunsj i sola og Rødtopp overtok pulken når vi startet opp igjen. Etter å ha passert høyeste punkt i skaret på 994 moh tok vi av fellene og så skrånet vi ned mot myrene nedenfor Storsteintjønnan. Der fant vi en flott teltplass ved noen digre steiner. Plassen hadde ly, gode solforhold og fin utsikt. Ikke langt unna var en åpen bekk hvor fossekallen fløy rund og passet på oss uten å være sky. Fornøyd satte vi opp telt og ordnet middag. Langfredag Vi våknet tidlig og så at sola skinte på teltduken. Siden vi følte oss i god form la vi ut på langtur. Først siktet vi mot Salsfjellet. Vi suste over den steinete flya og kom bortom Linnés veg fra 1734. Vi kom oss opp på topp 1206 på Salsfjellet. Samtidig ble været dårligere med sludd og vind. Siden det var vanskelig å finne ly dro vi frem vindsekken for å spise lunsj. Vi lar oss ikke kue så lett av litt vær og siden sikten fortsatt var god siktet vi mot Storslågskaret og fulgte med på himmelvelvinga. Innen vi krysset Grøvelåa letnet været igjen og turen ble trivelig. Opp fra skaret mot Elgåhogna var det en skikkelig bratt kneik. Det tærte på kreftene, men det ble oppveid av utsikten som ble flottere og flottere. Sølen åpenbarte seg i sørvest som en massiv knute av noen fjell. Oppe på toppen av Elgåhogna (1460 moh) kom og gikk tåkedottene. Vi klarte allikevel å få med oss hele utsikten. Ned derfra var det en flott nedkjøring til skaret vi gikk dagen før. Under ca 1000 moh var det mye råtten snø, men det gikk allikevel greit å komme seg tilbake til teltet. Påskeaften Dagen begynte stålende med sol fra skyfri himmel. En perfekt dag å sjekke utsikten fra Stor-Svuku tenkte vi. Snøen var allerede råtten fra morgenen, men det stoppet ikke oss. Vi gikk på østsiden av Revlingkletten og opp på Litl-Svuku. Det ga krefter å kjenne sola varme. Videre opp mot topp 1352 (østtoppen på Stor-Svuku) begynte kulingen fra sør og dytte på oss. Det føltes ikke godt. Videre mot topp 1394 tiltok kulingen, men vi måtte ha lunsj. Dermed ble nok en lunsj inntatt i vindsekken. En god lunsj med varm sjokolade ga nye krefter og vi trosset vinden og kom oss greit opp på Stor-Svuku (1416 moh). Vi gikk rund hele toppen for å se utsikten til alle kanter. Veivalget ned la vi litt lavere og unngikk dermed mye vind. Nede ved Litl-Svuku kunne vi virkelig kose oss i sola. En solbakke med råtten snø tok livet av mitt kamera. Tilbake i fossekallbekken fikk Rødtopps kamera også problemer, så en topp dag kostet oss to fotoapparat. Middagen smakte godt på en solvarm kampestein. Etterhvert trakk solen ned og vinden tiltok så mye at vi måtte bardunere teltet bedre for natten. Påskedag Etter en vindfull natt fant vi det best å returnere til sivilisasjonen. Solen skinte, men vinden var fortsat ilter. Vi startet tidlig for at snøen skulle bære mest mulig og gikk tilbake samme veg som vi kom.

Ser dere har diskutert dere frem til det meste med bildet. Kameraet (Ricoh Caplio R7) pleier å ta ganske bra bilder til å være et kompaktkamera, men det var ganske disig så jeg måtte jobbe litt for å få frem fjellene sånn nogenlunde...

Her er utsikten fra Jøranfisen på Vikerfjell 21.03.2009

Fantastisk mye snø på Vøllestad og Gautefall: 120 cm. Rødtopp og jeg skulle innvie foreldrenes nye hytte. En god kombinasjon. Lørdag skitur til Slettfjell (635 moh) Vi våknet til tåkeskyer som lekte med sola og fikk i oss en god frokost. Sa hadet til foreldrene og startet ned jordet utenfor hytta. Snøen bar godt selv om det var mye nysnø, sank bare 10-15 cm nedi. Deretter bar det over Fjellgårdselva og inn på den ubrøytede Slettfjellveien som stopper rett bak Undhomsknatten. Det var mye reve- og fuglespor å se. En orrhane spratt ut fra snøen rett foran skiene, gjett om vi skvatt. Trærene lente seg snøtunge hele veien oppover og stemningen var magisk med tåkeskyene som danset rundt omkring. Oppe på toppen fant vi en plass i sola hvor vi spiste lunsj. Med så fine skiforhold ville vi gå lenger, så vi satte kursen mot Stor-Øyvann via Kattjenn. Det var morro å få litt nedoverbakker. Tåkeskyene trakk sløret for sola, så den så vi ikke noe mer til resten av dagen. Ved Lille-Øyvann kom vi inn på skuterspor som gikk rett til Øyvannssetra. Det gikk fort i skutersporet. På Øyvannsetra røyk det fra pipa, så vi banket på. Der var det kjentfolk som bød oss inn på kakao og hjemmebakt julekake. Det smakte godt. Det ble et hyggelig treff. Derifra gikk vi opp Øyvannskveven og over Kjelleren. Det ble mye morro ned Seterbakkane. Vi skulle mot Vøllestad, så vi svingte av ved Stormyrfoten og gikk over Russknatten ned i Jonskås og videre over Øygarden. Da var det ikke langt igjen tilbake til utgangspunktet. Tilbake på hytta var middagen klar etter at vi hadde fått oss en god dusj. Det smakte etter en lang flott dag. Søndag skitur over Tjennliheia (442 moh) og Solliknatten Været var omtrent det samme som dagen før. Vi ville ta en kortere tur, så vi gikk på ski til Vøllestadtjenna og gikk opp høydedragene til Tjennliheia. Det lå mye tung snø på trærene og dyrespor var det mye av. På utsiktspunktet på Solliknatten skremte vi en elku med kalv. Vi overtok plassen deres for å spise lunsj. Ned derfra tok vi Skreilia ned mot Lia. Krysset så Fjellgårdselva og fulgte denne ned til Vøllestad igjen.