Stephan

Da salige Jon Tvedt var på treningsopphold i Kenya løp (!) han opp dette fjellet. Men såvidt jeg husker ga han seg før toppen, nettopp fordi det måtte klatres. Jeg har aldri vært i disse trakter selv, men kan umulig forestille meg at han hadde snudd før toppen om det bare var snakk om litt klyving. Se "Året det var så bratt" på NRK. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/293423/.

Denne uken hadde det vært mye regn i Jotunheimen. Mye regn. Og mange feilslåtte værmeldinger. Etter en kikk på utskjelte yr.no og krysssjekking med andre kilder, bestemte vi oss på allikevel på fredagen for å bli også lørdag, og ikke dra sørover før søndag. Etter en liten runde med diverse turforslag, bestemte vi oss for at endelig turmål skulle være Tjønnholstinden, med rute om Bukkehåmåren, Kvassryggen og Høgdebrotet. Ruten har jo nok av fluktruter om f.eks. været skulle hindre oss i å komme fram tidsnok. Vi kom oss ut kl sju sharp, og vandret avgårde fra Vargbakken ca ti over. Kan ikke si annet enn at pulsen steg litt av tanken på en slik tur, siden verken undertegnede eller de to andre hadde gått så lange turer før. Stien var grei å følge. Litt kåling rundt i myra i nedre Leirungsdalen, men det er jo grenser for hvor feil man kan gå oppover Semelhøe mot Bukkehåmåren. Ca tre timer etter start, var vi vel plassert ved toppvarden på Bukkehåmåren. Upåklagelig utsikt. Tiden opp hit kunne helt greit ha vært korta ned litt, men en tung frokost, usikkerheten om hvor krevende turen egentlig ville være, samt litt leting etter tidsvis vanskelig lokaliserbare varder, gjorde sitt til å holde tempoet nede. Uansett var det greit å ikke slite seg ut på første topp, siden vi visste godt at terrenget ville kreve noe mer konsentrasjon oppover mot Høgdebrotet/Tjønnholstind. Det er ingen bragd å slite seg ut de første timene av en heldagstur. Etter en kortutsikts- og sjokoladepause kom vi oss over Kvassryggen. Grei skuring i middels kupert terreng. Første del hadde definitivt et visst transportetappepreg. Litt klyving på slutten opp mot Høgdebrotet, noe som økte spenningen litt, siden en av oss sleit med litt glatte støvler. Men vel oppe kunne vi puste ut og være enige om at det ikke var så ille allikevel, og slett ikke så ille som det så ut fra litt avstand. Fra Høgdebrotet kunne vi endelig se Tjønnholstinden. Tankene gikk til den danske 17-åringen som omkom i fjor, ikke uten en viss undring over hvor det hadde gått så galt. Synet av snøeggen gjorde også at vi begynte å tenke ut mulige fluktruter om snøen skulle være hard og glatt på denne årstiden og tiden på døgnet (kl 12-13). Dette løste seg imidlertid fint, og vi kom oss alle over uten dramatikk. Snøen var myk og fast, og det var ikke vanskelig å tråkke seg over. Hadde det vært skare her, hadde vi imidlertid villet ha en isøks tilgjengelig. For å spare tid bestemte vi oss for å la Steinflytinden vente til en annen gang, og gikk ned til venstre. Herfra kunne vi tråkke oss greit bortover mot Tjønnholstinden i noe løs men allikevel framkommelig ur, og gå greit opp til toppen fra sørsida. Møtet med toppen var vakkert, blandet med en svak følelse av forundring over at ikke utfordringene underveis hadde vært større. På dette tidspunktet så vi at et lavtliggende skydekke var på vei sørfra. Vi bestemte oss for å gjøre pausen kort, og pigge ned slik at vi holdt oss under skydekket og ikke mistet synet av vardingen nedover ura. Innen vi var nede fra det bratteste partiet, hadde skyene dekket til toppen og gjort denne helt usynlig. Med skyene kom regnet, og vi var glade for å være gjennom det bratteste før underlaget ble gjennomfuktet. Herfra fulgte vi en etter forholdene horisontal strekning over Steinflye retning Bukkehåmårtjønn. Ikke den korteste ruten dette, men vi valgte denne for å slippe å krysse Steinflybekken, som kan være ganske stri. Støvlene var fortsatt halvfuktige etter å ha krysset denne et par dager i forveien. Vel forbi Steinflybekken var det cruising i lettgått terreng ned mot Leirungsåe, østsiden av Knutshøe og Vargbakken. Skal si beina jublet over det bløte myrterrenget i nedre Leirungsdalen. Totalt brukte vi knappe 13 timer på denne turen, inkl. ca 1,5 timer til mat og foto underveis. Med tørt underlag kan man antagelig spare en del tid på nedstigningen. Alt i alt en fantastisk tur som jeg gledelig anbefaler alle som er i form til å være underveis bokstavelig talt hele dagen. God tur!

Altså - livets grunnleggende forjævlighet er at man aldri kan være sikker. Man kan ikke vite om ekstreme høydeopphold gir senskader for hver enkelt, og om man skulle møte en ekstremfjellklatrer med reduserte hjernefunksjoner, kan det jo også skyldes andre ting enn tynn luft. Videre, for å vite om barn generelt tåler luften bedre eller dårligere enn voksne, måtte man hatt en større gruppe barn og en større gruppe voksne, og sammenlignet langtidseffekt i et 2x2-skjema der man hadde kontroll over hva forsøkspersonene gjorde mellom høydeopphold og langtidstesting. Dette er en umulig undersøkelse å gjennomføre rent praktisk, og gitt muligheten for irreversible skader på forsøkspersonene, ville jeg ikke gått god for etikken. For å gjøre en lang historie kort, er det svært vanskelig å gjøre forskning på dette, og man overlates til synsing og resonnement. Hjerneceller trenger oksygen for å fungere, og det er gammelt nytt at man helst bør komme seg forbanna fort ned når man har besteget en topp på 8000 meter +. Dette gjelder både for barn og voksne. Imidlertid er hjernens reparasjonspotensiale større hos barn, så jeg vil faktisk gjette at langtidseffektene faktisk kan være mindre hos barn (som gruppe - vi snakker ikke om hvert enkelt individ). En annen side er derimot det at om noe faktisk går galt, vil de fleste være enige om at det er værre om det skjer med et barn enn en voksen. En annen historie er korttidseffektene av tynnluft (hypoksi). I hovedsak bli reaksjonstid lengre, man omsetter informasjon langsommere, i tillegg til at man ikke er bevisst på at man selv fungerer dårlig. Antagelig er dette den største faren, da man reagerer treigere på fare, tar dårligere beslutninger, og ikke er i stand til å forholde seg kritisk til sin egen vurderingsevne. Se f.eks. historien om Sør-Afrikaneren som ringte ned fra toppen av Everest i fem-tida på ettermiddagen for å si at alt var bra og at han hadde nådd toppen (i den famøse 1996-sesongen). Dødsfall må unektelig kunne kalles en langtidseffekt av tynnluft. Litt mindre dramatisk kan du se på NRK-dokumentaren om Jarle Trå, der de viser klipp fra en gjeng forsøkspersoner i høydekammer som ikke får til selv de enkleste puslespilloppgaver (de skjønte ikke dette selv før de siden ble vist opptak på film). Håper dette var et greit svar! S.