coni

Har vært i Hemsedal i helgen, fredag på svarthetta, lørdag på skurvefjellet. Ingenting å si om snøkonsistensen, fantastisk, upåvirket pudder. Men dårlig med såle, så det ble noen skrap på skiene. Det trengs et mildvær nå at det danner seg et godt grunnlag. Skurvefjellet opp direkte fra hemdedal sentrum er virkelig å anbefale. Fin kjøring, både oppe på de store flatene og nede i skogen. Sov i telt i minus 21, men takket været North Face Extreme sovepose var det ikke kaldt i det hele tatt

Vil ikke kverulere her men det er et godt eksempel at klatregraden alene ikke sier så mye om vanskeligheten. Selv om Storen er grad 2 via Mohnsskar så må du først komme opp på Mohnsskar. Og Slingsbybreen og svaene under Mohnskar er definitivt ikke lettgått. Ikke noe teknisk klatring men veldig krevende, spesielt på sommeren.

Har virkelig Centraltind så høy vanskelighet? Mener å huske det som lettere fra nord. Og er den egentlig vanskeligere enn Storen sånn alt under ett? Storen er vel vanskeligere enn Sentraltind. Også under ett.

Jeg synes det er viktig å beskrive hva "vanskelig" betyr. Går man bare ut fra klatregraden (altså 1-10) eller bruker man den internasjonale graderingen F/PD/AD etc. Jeg personlig synes at den internasjonale graderingen er mye bedre egnet å si noe om vanskelighetsgraden. La oss se på Centraltind. Den er klatreteknisk ganske lett men ligger langt vekk fra sivilisasjonen, man er veldig utsatt og lang retur. Å bli tatt av dårlig vær er alvorlig her. Også grunnet høyden. Selv om en eller annen liten pinakel kan bli teknisk mye vanskeligere så er helhetsvurderingen noe helt annet.

Jeg tror jeg gjenkjenner dette partiet fra bildet ditt. Akkurat nå er det bare å tråkke opp på mykt (solside) men solid snø. Jeg tror at forholdene nå er like fine som på sommeren. Kan absolutt anbefale å ta turen nå sålenge været holder seg.

Hei, før inngangen til Koldedalen var det ganske bart. Men fra et stykke inne i dalen hadde det gått an å gå å ski. HAdde målet vært å komme på Uranostind på normalruta over breen hadde vi no tatt med skiene. Da snakker vi om toppturski, fordi snøen er steinhard!

Stemningsfullt på Uranostind: Jeg har vært på mange topper og opplevd mye på fjellet men når det gjeldet stemning så ligger denne turen ganske høyt oppe på lista. Høytrykket har ligget allerede noen dager over Fjellnorge men da fullmånen meldte sin ankomst var det bare å dra på tur. Som vanlig, når det gjelder å dra på en ukedag, var det Helge som ble tau-kameraten. Etter en tidlig avgang kl 4 i Oslo ble vi etter hvert litt små-slitne av å kjøre bil i tåke og yr. Men plutselig, rett etter Tyinkrysset, ble humøret radikalt bedre da tåket forsvant og ble erstattet av blå himmel. Månen skulle bli et vesentlig element av denne turen. Og den hilste oss velkommen fra et sted rett bak storslåtte Falketind. Det la ingen demper på stemningen da vi måtte konstatere at snøfonnene sperret veien inn til Koldedalen og det ble 4 km ekstra å gå. Bortsett fra et superlett tau (som veier ca like mye som et par skolisser), litt klatreutstyr og mat og drikke var det ikke mye i sekkene våre så veien opp til Uranostind sin søregg var lettgått. Ikke bare var været perfekt. Snøen var til de grader optimal at underlaget var bedre en et fortau i Oslo. Å gå på dette skareføre var som å bite i en fersk ciabatta. Vi prøvde oss på søreggen i slutten av september i fjor. Da måtte vi snu grunnet dårlig vær og vanskelige forhold. Denne gangen derimot var alt tilrettelagt. Eggen hadde så gode, det vil si tørre forhold at det neste ikke var behov for tau. Vi gikk på løpende sikringer og kunne toppe ut en god stund foran skjema. Vi skulle ja oppleve litt fullmåne vi. Derfor var det bare å drøye tiden litt og fortsette traversen over Langeskavltind. Denne toppen er jo ikke akkurat den mest spennende. Men stemningen som ventet oss på toppen var rett og slett magisk. Det skjer ikke ofte i en fjellklatrers liv og oppleve solnedgang og måneoppgang på samme topp innen ti minutter. Vanskelig å beskrive, best å se på stemningsrapporten av bildene! Det hele toppet seg da vi traverserte den nedre delen av Uranosbreen i dagens siste lys og fullstendig vindstille. Månen tiltok i styrken og på veien ut til bilen vurderte jeg nesten å ta på solbriller!

Høst i Jotunheimen Del 1 Dag 1: Steindalsnosi: Jeg startet kl 6 i Oslo men klarte til min fortvilelse ikke å ta igjen kompisene mine som sovet i Lom! Klokken har blitt halv to da jeg klatret over toppvarden. Fem minutter for sent, jeg måtte bare konstatere at slaget var tapt. Derimot ble det en bra nedkjøring med litt pudder på toppen og hard men solid føre i nedre del. Fjellet i Norge har endret seg. Da jeg flyttet til Norge for drøye 10 år siden visste folk ikke hva toppturski var. Nå er det nærmest skikjører-folkevandring på Steindalsnosi så tidlig om medio oktober. Dag 2: Etter en fin kveld med øl og Glühwein på selvbetjeningshytte på Krossbu bestemte Helge og jeg meg for å legge ut på Soleibotntind. Vi startet fra tindevegen og gikk på ski innunder nordveggen på Soleinotntind og helt opp på breen. Deretter tok vi en bratt snørenne opp til skaret mellom Soleibotntind og en eller annen nordlig fortopp. Der åpenbarte seg Hurrunganes kremtopper, med Ringstind og Storen i sin fulle prakt. Eggen opp til Store Soleibotntind var en morsom klyveaffære, de vanskelige stedene kunne omgås i snøen på vestsida. Etter en kort og forblåst hvile på toppen med utsikt på hans majestet, Store Austabotntind, gikk vi ned samme vei og kjørte deretter ned til Tindevegen.

har også svart.

høres ut som et spennende prosjekt. Håper jeg får se et kult innlegg om denne traversen på mandag...

Hei Du kan velge mange men må først finne ut hvor du skal. Det kategoriseres ofte tre områder: 1.) Mont Blanc: Her er det stort sett Mont Blanc selv og lillebroren Tacul som skibestiges. Sesongen begynner nok ikke før tidligst april. I høysesongen er det ganske så traffikert. 2.) Walliser Alpen: I Zermatt har du hele Monte Rosa gruppen med masse muligheter. Dufourspitze er vanlig men etter min oppfatning litt kaldt og høyt. Samme Nordend. Breithorn er kjedelig. Ellers kan du gå fra italiensk side. Og da kan du plukke 4000er på rekke og rad. Saas Fee synes jeg er den beste muligheten. Da kan du akklimatisere på Allalinhorn og så ta Strahlhorn eller Rimpfischhorn etter det. Nedkjøring til Zermatt på andre siden er genial. 3.) Berner Oberland: Jungfrau og Monch er vårtopper. Dog lite nedkjøring. Anbefaler starte på JUngfraujoch, kjøre ned, og bestige Fiescherhorn. Så ned til Finsteraarhornhütte. Der kan Finsteraarhorn bestiges. NEd andre side til Wallis. Helt fantastisk. Når vi har snakket om disse 3 områdene så er også de alenestående 4000er skitopper. Piz Bernina (dog litt mer krevende), Grand Combin og Barre des Ecrin. Valget er ditt:-)

Nok en bra filmsnut! Gratulerer med Falkungen. Har vært der to ganger. Den andre gangen var det veldig fint. Da returnerte vi via Falketind. Den første gangen var det mindre hyggelig, retur via helicopter. Mørbanket og skadet etter et fall

Den gyldne høsten i alpene: De aller fleste drar til alpene om sommeren. Men ingenting slår alpene i deilig høstvær. Når høst-høytrykket en gang har kommet i gang så forsvinner det ikke så fort. To uker skyfri himmel er ikke så uvanlig. Medio september kom det opptil 50cm nysnø i høyere strøk i Østerrike. Deretter har det bare vært sol og opp til 25 grader. Også Sveits og Frankrike har kjempeforhold (det meldes om svært gode forhold på 4000 toppene men uten folk og mas). Høytrykket varer fram til medio neste uke, sies det...

Gratulerer! Hyggelig for meg som østerriker å lese et innlegg om Grossglockner.Selv har jeg vært der tre ganger. En gang på sommeren og to ganger på ski. Nesten lettere med ski siden Glocknerleitl ikke er isete på våren. Gjenkjenner du korset og toppeggen? Hørt om Palavicini renna (og sett ned på den fra skaret)? Har ikke gått renna men den høres svært spennende ut.

Ja, vi skulle egentlig stikke innom teltet deres og gi dere mer sjokolade. Men så at teltet var tomt. Vi passert ved 7 tida. Det var artig å se det røde teltet deres 1.000 meter ovenfra. Kanskje vi ses en annen gang i fjellet! Hilsen Helge og Coni

10.september er tidlig dato for første skitur. Gratulerer! Ser at dere faktisk hadde litt pudder. Overaskende med tanke på at vi gikk en knusetørr torfinnstindtravers.

Det er en filmsnut utover det vanlige! Kjempekult!

kl 20:09. Venter fortsatt på årets første skitur-rapport.

Etter mye møkkavær endelig en finværsdag. Fredag, 9.9: Helge, min midt-ukers-fjellkamerat, og jeg på tur igjen. Vi tok båten inn til Torfinnsbu, eller egentlig Langedalen (siden kaia ligger under vann) og startet retning Torfinnstind ved 11 tida (ikke akkurat noe alpestart). Veien opp til Østre er ikke lett å finne, selv om man har vært på toppen flere ganger før. Men vi klarte oss tilfeldigvis rimelig greit og litt før halv to sto vi på hovedtoppen. Etter å ha gått traversen i den andre retningen for noen år tilbake skulle vi nå sette i gang med øst-vest-traversen. Eggen var tørr og vanskelighetene begrenset til 4 rappeller. Kl 3 sto vi på Vestre og konkluderte at det var masse tid å fortsette traversen. Det ble mye steirur videre, noe som førte til at jeg ble litt lei. Derfor krysset jeg til venstre på den ganske så avsmeltende breen sør for Kvitskardstind. Denne breen sliter fælt men er i hvert fall fortsatt i livet mens breen på østsida av Kvitvardstind er nesten borte (i forhold til kartet). Oppe på Kvitvardstind ble vi møtt av vinterlige forhold. Mens hele Torfinnstindområde var knusetørt lo det en del cm nysnø i nordhellingene under Kvitvardstind. Men eggen ned til skaret er såpass enkel at det ikke ble noe problem. Vi bestemte oss heldigvis å droppe fortsettelsen over Mesmogtind. I stedet gikk vi ned breen til Svartedalen. Neon spennende sprekker gjorde det til en artig opplevelse. Returen gjennom Svartedalen tok sid tid, men den fine kveldsstemningen holdt motivasjonen oppe. Noen hyggelige jegere på Nybue som inviterte oss til øl og brødskiver (tusen takk!!) var en kjempefin avslutning på en fantastisk høsttur.

Jeg var i nærheten i går og ser ikke ut som om nysnøen er et problem. Helt tørt alt som er under 2.000 eller sørvendt. Se et bilde fra innlegget mitt under turrapporter.

Jeg skrev under bildet at det var tatt halv veis på eggen. Det er jo feil. Ser at bildet er tatt fra hovedtoppen av Aiguille du Plan.

Endelig var et høytrykk på vei og jeg trykket på bestill knappen på SAS sine nettsider. Etter jobben tok et forsinket fly Helge og meg ned til Zürich. Med hjelp av leiebil kom vi fram til Chamonix rett etter midnatt. Den store planen for de fire dagene opp i høyfjellet var GRAND JORASSES traversen. Fra Torinohytta via bivacco Canzio til hovedtoppen. Her trengs det stabilt vær og gode forhold, leste vi. Været var det ikke noe i vei med og forholdene kunne knapt vært bedre. Fortsatt litt snø i rutene men stort sett bra. Etter mange turer til hjemlandet mitt, og mange bestigninger av 3000 topper i løpet av våren /sommeren var akklimatiseringsprosessen kommet godt i gang for min del. Helge, etter flere måneder på havnivå i Oslo, var nok litt mer skeptisk. Men vi begynte med en aldri så liten akklimatiseringstur. MIDI-PLAN traversen. Etter 2 timers venting i kø kom vi endelig opp med gondolen. Ikke hvilken som helst gondol, men en av verdens kuleste, Aiguille du Midi. Traversen fra toppstasjonen og over til hovedtoppen Aiguille de Plan kan til de grader anbefales. Noe av det flotteste en eggtravers kan by på Og ikke spesielt vanskelig heller. Noen punkter med III-er klatring. AD. Dag 2: Etter en natt i Argentiere kjørte vi gjennom den svinedyre tunnelen under MB til Courmayeur. Enda en gondol og vi var opp epå Torinohytta. Derfra gikk vi nok en akklimatiseringstur til en veldig pen topp. Tour Ronde. Pen er den å se på. Bestigningen er derimot ikke av den fineste sorten. Masse løsgods og fallende stein. Dag 3: Med litt norsk charm og Helges italiensk kunnskaper klarte vi å få plass på en full booket Rifugio Torino. Dagen etter skulle altså Jorasse traversen starte. Kl 5.30 var vi i gang og alt gikk etter planen fram til steggjernet til Helge valgte å ta en snarvei i retning Courmayeur. 500 meter nedstigning på null komma niks. Da røyk traversen. Vi har ikke kommet lenger enn halvveis til Aiguille de Rochefort, 4000 topp nummer 1 på den berømte Rochefort eggen. Og den skarpe snøeggen videre så ikke akkurat ut som om man kunne ta den med bare 50% utstyr under føttene. Men, Helge mente det var greit og så fortsatte vi, gikk over A. Rochefort og videre til Dome de Rochefort. Nok en 4000 topp innkassert. Men videre retning Jorasses med bare et steggjern hadde virkelig vært hakket for ambisiøst for ikke å si dumt. Dermed var det bare å gå Rochefort eggen tilbake og ned til Torino hytta. Ved cappuccinoen på hytta (kaffen er god i Italia, uansett hvor du måtte befinne deg) begynte vi å lage erstatningsplaner. Etter noen vurderinger (Jorasses normalruta etc) valgte vi å dra tilbake til Cham for å satse på en spasertur opp Mont Blanc du Tacul. Det var da i overkant kjedelig mente Helge. Så det skulle bli Mont Maudit i stedet. Vi tok en av de første gondolene opp og ved 8 tida startet vi fra toppstasjonen. Været var fantastisk igjen men vinden blåste som faen. Hadde nok ikke vært noe særlig å klatre IV-taulengder på Jorasses eggen i morgenmørke og kuling. Opp Mont Maudit var det derimot helt fantastisk. Islandskapet og toppeggen med utsikt over 3.000 ned til Chamonix. Kl. 11.20 sto vi på Mont Maudit. Det var ikke vanskelig å overtale hverandre å satse videre retning Vesteuropas høyeste punkt. Den arktiske haugen foran oss har en viss tiltrekningskraft. Verken høyden, kulden eller vinden kunne stoppe oss. Kl 13.20 sto vi på toppen. Dagens siste taulag (av mange). Normalruta ned Gouter hadde vært enkelt men dødsrenna under Gouterhytta på ettermiddagen hadde vi ingen lyst på. Så valgte vi å gå tilbake samme vei. Den store utfordringen: Rekke siste gondol kl 6. Og vi var ikke de eneste som hadde dette målet. Det pågikk et race opp Aiguille du Midi. Alle skulle rekke det. Og fra høytaleren hørte man en irosnisk stemme om LAST RUN NOW. Og last runs ble det flere av. Så det holdt akkurat at vi var ved stasjonen kl kvart over 6. Vi rakk da den virkelig siste gondolen og ut fra vinduet så vi de desperate taulagene som kom for sent.

Hehe, er tilbake i det norske gråværet nå. Er litt heldig med en fleksible jobb og booker biletten alltid etter værmeldingen. Oslo - Zürich får du billig selv om du bestiller en dag før avgang.

Noen uker siden jeg var innom fjellforum. Men her kommer i hvert fall noen bilder fra Dent Blanche turen medio juli. Dent Blanche er virkelig en av de fineste 4k topper. Urørt natur, altså ingen taubaner og bresentre. Toppen må bestiges på egne bein, det vil si fra 1.800 til 4.300. Heldigvis står den sympatiske Dent Blanche hytte på veien. Fra hytta brukte vi 5 timer opp og nesten like langt ned. Normalruta (søreggen) er gradert AD. Bortsett fra et lag var vi helt alene. Og fjell-ensomhet, det er en sjeldenhet på en så karakteristisk og kjent topp som Dent Blanche.

Gratulerer. Nordmenn er overrepresentert på Mont Blanc. Vi, Helge og meg, et norsk-østerriksk taulag, som var på MB i forgårs, møtte to andre norske taulag der. Og forrige gang jeg var på toppen, i 2005 eller noe sånt, møtte jeg også to andre norske lag. Knallforhold i Vestalpene om dagen, forøvrig. Rochefort eggen hadde eventyrlige forhold. Jeg kommer med et eget innlegg når jeg har bildene.