Friluftshund

Det er et helt riktig og godt poeng, men for min egen del er ikke noe til 3000 kroner pluss årlige (relativt dyre) abonnement noe jeg prioriterer å kjøpe inn før jeg er på mange, lange turer i områder stort sett langt fra sivilisasjon eller med dårlig dekning. Jeg tror at om man tar i bruk huet underveis på tur og i turplanlegging kan de pengene brukes vel på mange andre sikkerhetstiltak for en middels turgjenger

Ser det er en liten stund siden tråden ble startet og at du har fått mange svar allerede, men siden du var ute etter opplevelser og ikke bare tro tenkte jeg å dele en av mine. Hva hunden tåler av kulde henger nært sammen med hva den er vant med (akkurat som med oss egentlig?). For noen år siden var jeg på tur med min gordonsetter og en vennine med hennes lapphund. Da vi dro ut var det minus ti på gradestokken, men i løpet av natten krøp det ned mot iallefall 17-18 minus da vi våkent til minus 16 dagen etter Før turen hadde vel min hund vært mest ute i kaldt vær og med en oppvekst i Folldal var han godt vant til vinterkulde. Lapphunden hadde vært mye ute på dagsturer, men aldri sovet ute vinterstid før og var jo da innehund når han ikke var på tur. På denne turen måtte lapphunden i soveposen i løpet av natten, mens settern helst ville ligge for seg selv på hjørnet mellom liggeunderlagene kun iført et tynt fleecedekken og en gore tex jakke. Settern er riktignok godt pelset, men en setterpels vil aldri isolasjonsmessig kunne sammenlignes med lapphund sin pels. Denne opplevelsen er for meg en av mine argumenter for at kuldetilvenning har mye å si for hva hunden tåler av kulde.

artig tråd.... Selv har jeg enda bergans Breheimen buksa mi som jeg hadde med på folkehøgskolen for 7 år siden. Den ble brukt hver eneste dag (nesten netter og:P) i et helt år der med variert friluftsliv. Etter året der var den så tilpasset meg at den var bedre enn joggebuksa. Ble vel brukt omtrent daglig i tre år til men etter noen bratte bakker med stein røk dessverre sømmene til slutt på 5.året... Nå er den ikke brukanes som bukse, men den ligger enda i turskapet... Kan jo hende den får nytt liv en dag? Dessverre er ikke den nye breheimen buksa like god... savner den første!

Hva er alderen din da? Jeg er midt på 20-tallet selv, bor i osloområdet

De lærde strides da "huggormtablettene" hjelper mot den allergiske reaksjonen som kommer som følge av ett bitt, men ikke mot giften. Blir hunden bitt i svelg/neseområdet vil tablettene være nyttige da en eventuell hevelse kan hindre pustingen. Ved bitt andre steder, f.eks i beinet, er det potensielt større fordel at det hovner opp. Dette hindrer blodet med giften i å gå rundt og giften spres saktere til vitale organer. Saltvannløsning er som skrevet over her det som vanligst blir brukt som behandling, motgift brukes sjeldent. Dette er iallefall det jeg har fått med meg i forhold til dette fra ulike veterinærer jeg har pratet med. Men alikevel er det vanskelig å vite hva man skal gjøre om man skal på lengre tur eller langt fra folk. Jeg skal selv på tur en måned i sommer og har enda ikke helt funnet ut hva som er lurt å gjøre... Håpe på å unngå ormen?

Liker tanken bak tråden om å dokumentere inngrep for å få folk til å se at oslomarka er i bruk til så mangt. Jeg vet ikke med dere som skriver her, men det er svært mange oslobeboere som er aktive, og kravstore, brukere av skiløypene vinterstid. Om folk bare hadde ønsket seg enkel scooterspor er det også det skiforeningen hadde laget (enkelt og greit fordi det er billigere og enklere å få til), men folk er ikke fornøyd med det. Folk vil ha trikkeskinner de kan gå fort i, skøytespor å trene samt passere i og motgående spor slik at man slipper å måtte møte noen i eget spor. Selv er jeg kjempeglad i skogsløyper som enten gås opp selv eller er gått opp selv, men alle er ikke (heldigvis fra ett egoperspektiv) som meg. Skal folket få brede spor vinterstid må man dessverre også se brede spor sommerstid (selv om jeg støtter at det ikke videre ser pent ut). Det idelle i denne sammenhengen er jo om skiløyper og skogsbil/ traktor/ tømmerveier følger samme led der det går ann! Det er vanskelig det der med å finne balansen mellom bruk, inngrep, vern og inngrepsfritt. Så mange vil så mye. Fortsett å post bilder, interessant å se!

flotte bilder og en fantastisk turidè! Jeg er opprinnelig fra Oslo selv og kjenner ofte på det når turvennene mine prater om turområder at oslomarka blir sett litt ned på som en "overbefolket bymark uten rom for ekte turopplevelser". Jeg har opplevd mangt det og det er gøy å se at man faktisk så nært så tett befolkede områder kan få til en skikkelig tur. Oslomarka fortjener bedre rykte enn det har som turområde

startinnlegget skulle jeg nesten tro at var skrevet av meg selv. Jeg er inne i mitt siste år som student og avslutter i desember, da jeg ikke fikk sommerjobben jeg drømte om tok jeg helomvending og lanserte for opphavet at jeg bytter ut sommerjobb med en sommer til fjells for å fullføre en gammel drøm om å gå Rondanestien. Og da kom bekymringene og den klare talen om at de ikke ønsker at jeg skal gå alene. Jeg kommer til å ha med meg min firbeinte kamerat, så helt alene blir jeg jo ikke. Men faller jeg og slår hode i en sten eller brekkeret ett ben er det jo begrenset hva han kan gjøre utover å trøste eller gi varme. Så jeg ser jo den. Men folk er jo alene på tur hele tiden, hvorfor skal ikke da jeg kunne være det? Store deler av ruta går i nærheten av både hyttefelt og sivilisasjon, det er dekning de fleste steder og man bør jo ha gode avtaler i forhold til oppdatering hjem. Jeg bodde ett par uker mutters alene på en seter i fjor med varierende dekning og feltarbeid som krevde at jeg til tider tok halvdårlige veivalg. Ting kunne jo ha skjedd da også? Og i Norge har vi jo en helt fantastisk oppfinnelse som kalles hjelpekorps. Om en gammel dame sliter seg ut på fjellet får hun hjelp, kan ikke de da komme å hjelpe meg dersom jeg brekker begge bena? Forutsatt at man har mobildekning da. Og så var det dette med ville dyr... Hvor sannsynlig er det egentlig at brumlemann eller ulvefant kommer så nært innpå at de velger å angripe? Sannsynligheten er jo intent annet enn minimal...

Jeg og noen venner har planlagt en 5-6 dagers vandring gjennom Skarvheimen med start på Haugastøl og avslutning ned Aurlandsdalen, kanskje en slik tur kunne vært noe? Vet ikke om dette blir for langt unna for deg, men fjellområdene er flotte i Skarvheimen og Aurlandsdalen er jo noe av det man "må se" i dette landet vårt. Eneste er at den siste biten ned aurlandsdalen kan bli litt folksom, så ønsker du å unngå det bør du vel gå enten i juni eller august

jeg har i vinter blitt skileikinstruktør og har med det innført leking i skiturene igjen. Også når jeg ikke er på jobb. Hopp og sprett er jo leik, aking og basking i snøen, dynking av andre, snøballkrig, lengde hopp fra taket, spurte om kapp... Egentlig er veldig mye av friluftslivet mitt en lek. Selvfølgelig går man jo tur fra a-b også, men det lures ofte inn morro på veien. Har hund og vi trener ofte "naturagility" hvilket vil si at vi bruker trær, bekker, renner, steiner ol til å leke oss frem til trening på ting som han bør kunne på skikkelig tur. Som å gå bak meg, vente, gå under/ over/ gjennom ting. Friluftsliv er mye lek, iallefall for folk som meg som bruker fantasien der man kan. Men vet ikke helt om det var det du var ute etter?

Lenge siden jeg har vært her, men kan jo kommentere;) Den hadde tak og fire vegger, men taket var ikke fullstendig tett og gulvet skeivere enn jan thomas. Maling har neppe veggene sett siden setra ble bygd på tidlig 1900-tallet ett sted

Slukte forrige sesong med ett herlig persongalleri og har så langt sett en episode av årets sesong og tror dette blir bra. Ser det diskuteres en del her om manglende ansvarlig het fra produksjonsteam/ ekspedisjonsledelse at deltagere svimer av pga for lite mat/ drikke. Nå kan jeg vel si meg enig i at dette er noe de burde ha hindret at gikk så langt som det gjorde, men er det ikke også nyttig for deltagerne å kjenne hvor sine grenser går her? Ingenting forteller deg bedre hvorfor du må huske mat og drikke enn en opplevelse av hva som skjer når du glemmer det. Tipper de som svimte av blir gruppens flinkeste til å passe på at alle får i seg nok mat og drikke resten av turen, og vips har man fått en dynamikk i gruppen der noen har tatt på seg det ansvaret. Mitt inntrykk utifra den episoden jeg så er at Monsen i år er litt mer tilbakeholden og heller ønsker å slippe deltagerne frem, la dem inne veien og gruppen som helhet ta utfordringene og prøvelsene. Jeg tror det vil gi deltagerne mye å vokse på.... Og så var det en som nevnte her at de i rullestol bare er en byrde for de andre... Er de egentlig det? Ja, de gir mye slit at folk må dra og dytte på dem i ulendt og utfordrene terreng. Jeg minnes alikevel forrige sesong der rullestolene aktivt ble brukt til avlastning for de med proteser eller andre problemer som ikke sto i veien for at de kunne gå, men gjorde dem slitne. Rullestolene fungerte også som vogn i form av at sekker og utstyr ble lagt på dem. Regner med at lignende ting vil skje i år. De har allerede vært brukt til avlastning. Jeg synes det er knall bra at man viser at det ikke nødvendigvis er en hindring å ha en funksjonsnedsettelse. Alt for mange tror at fordi man har en eller annen skavank så kan man ikke gjøre som andre.... Men selv om man jo naturligvis har visse begrensninger betyr jo ikke det at man ikke kommer seg ut på tur og har like mye vilje og arbeidiver som funksjonsfriske.

Jeg holder på å gå den etappevis med friluftsgruppa på UMB. Første etappen fra Maridalen- Bruvoll var preget av lettgått terreng, for det meste (noen gode motbakker) og fuktig mark. Flere steder bar det preg av den regnfulle sommeren med mye gjørme og vann i myrene. Men med gode sko så bør ikke det by på noe problem. Dere har sikkert sett på det som ligger ute på nettsiden allerede? En del bra på erfaringssiden der.

I år havner jeg vel bare i amatør kategorien, om ikke en måned alene på en nedslitt seter kan telle som å bo utendørs? I så fall får jeg 30 dager til