Jan Erik Hansen

Når har du tid Martin Gjellestad? Er i området en stund fremover, så bare å si fra når du har lyst på tur. Har du mulighet på hverdager er det helt topp. Mulig skade i rygg og fot gjør hele turen litt lang, men turen opp på Tverrfjellet og over Trolltindene bør gå bra. Når snøen kommer har jeg planer om en topptur i renna til høyre for toppen om snøforholdene er stabile. Da hadde det vært greit med flere på tur.

Takk for det Tessatroll! Har vokst opp bare noen kilometer fra grottene, så har blitt mange turer opp dit siden vi ble tatt med på tur på barneskolen. Oppdager noe nytt nesten hver gang. Og på særlig spreke dager byr tinderekka over på en lokal variant av Romsdalseggen: 5 timer over 7 topper med utsikt mot Hustavika og Romsdalsfjella. Bare å ta turen, så skal du få en guidet tur om jeg er på traktene (gjelder alle Fjellforumfolk)

Trollkyrkja er et av de første stedene jeg besøker når jeg er tilbake på Nord-Vestlandet. Ikke uten grunn. En stor kalksteinsåre går gjennom fjellmassivet, og elva har gravd ut ganger i fjellet over tusener av år. Selve hovedattraksjonen er Sør-Norges lengste kalksteinsgrotter. Tre av grottene er lett tilgjengelig for de som tar turen opp til Trollkyrkja. For to av hulene er hodelykt er påkrevd, mens den midterste ligger slik at dagslyset er tilstrekkelig. Det er også en fjerde grotte som er tilgjengelig for de som er kjent, og har med litt ekstra sikringsutstyr. Etter å ha pakket hodelykt, snyltekopp og dunjakka i sekken var jeg klar for nok en tur til Trollkyrkja. Bilen ble parkert på parkeringsplassen langs riksveien mellom Moen og Eide. Turen videre gikk i kaldt og klart høstvær i rolig tempo oppover stien. Underveis stoppet jeg ved en av de mange små kulpene langs elva for å smake på altervannet fra Trollkyrkja. Iskaldt og krystallklart, fullt av mineraler. Hadde jeg hatt litt mer forretningssans skulle jeg tappet noen liter på flaske og solgt det til turister som «Trollvann». Jeg ville garantert blitt en rik mann i løpet av en kort turistsesong. Forretningssansen innen «svindel og bedrag» bransjen er imidlertid dårlig utviklet, så i stedet puttet jeg snyltekoppen i lomma og fortsatte opp til grottene. Lynkurs i geologi Mange snakker om å bevare naturen. Naturen selv kunne ikke brydd seg mindre. Naturen forandrer seg hele tiden. Det tar bare litt lenger tid en et korps pressefolk har tålmodighet til. Struktur, prosess og stadium er tre stikkord som geologer bruker for å beskrive hvordan naturen forandrer seg. Stein er ikke bare stein. Bergarter kan være harde og solide eller lagdelte og ha mange sprekker. Dette kalles struktur. På Vestlandet er det mye gråstein, eller gneis som det står i boka. I fjellet der Trollkyrkja ligger går det en åre av kalkstein og marmor. Det er mange geologiske prosesser som skjer i naturen. Ved Trollkyrkja er det vannet som tålmodig har brukt tusenvis av år på å forvitre kalksteinen, mens gneisen som tåler mer vær og vind holder stand. Resultatet er at fjellet ved Trollkyrkja er som en sveitserost av sprekker og grotter som vannet har gravd ut. Inne i hullet i bergveggen har elva spist fjell til frokost og laget marmorskulpturer etter lunsj. På fagspråket kalles dette stadium, og den som kjenner språket kan lese naturen og se historien om millioner av år med fjellkjededannelse, istider og regnbyger hugget i stein. Det er ikke rart en av og til kan bli litt steingal. Inngangen til den midterste grotten – Katedralen På vei inn i den nederste grotten. Et par steder må en bøye nakken, men ellers er det greit å gå oppreist. Lagunen innerst i den nederste grotten. Ute i dagslyset går turen videre opp til Trollkyrkjevatnet. På andre siden av dalen ligger Kvannfjellet og minner om at snart er det skiføre. Trolltindene ovenfor grottene er flott for litt luftig klyving, og byr på Frænas beste nedkjøringer på vinteren. På vei ned skimtes fjellene i Moldepanoramaet bak siste blåne. Trollkyrkja var vell verdt turen i dag også. Grotter er rett og slett kult. Vis hele artikkelen

Mens vi venter på skiforhold benyttes dagene til sjøørretfiske på Nord-Vestlandet. Dagens tur til Svanvika på Eide endte med en fin porsjonsfisk på 0,6 kilo.

Fin historie Anders, og det frister med tur i fjellene der etter å ha lest dette. En trenger ikke å reise helt til nord for stor fisk. Legger også merke til at du har satset på varmejakke.

Mulig gramjegerne mener jeg ikke er lettpakker lenger når sekken nå har krøpet opp i 10 kilo + proviant på teltturer. Men siden det er 2 kilo fotoutstyr + fiskeutstyr i sekken, så drister jeg meg til å legge til link til pakkelisten (på bloggen) : http://www.tursiden.net/2014/10/pakkeliste-for-teltturer-pa-barmark/

I dag ble det muligens siste tur med fiskestanga på fjellet for i år. Turen gikk til ørretvanna i Dødesskogen. Is i vannkanten og noen få vak, men ikke noe på kroken. Da snøret begynte å ise og toppringen frøys igjen var det bare å pakke sammen.

Som Tessatroll skriver er det ingen formelle krav til utdanning for den som skal drive med guiding eller kursing innen friluftsliv. Det er imidlertid ikke det samme som at alle, uavhengig av kompetanse og bakgrunn, kan lede organiserte turer eller ta betalt for guiding, fjellføring eller kurs. Den som tar seg betalt for oppdrag innen friluftsliv må forholde seg til ulike lover, som produktkontrolloven og HMS/internkontroll. Skal en, for eksempel, være ansvarlig for fjellføring med klatring må en ha foretatt HMS analyser og ha andre formaliteter på plass før en kan selge et produkt. En del av HMS analysen vil naturlig nok være hvilke kompetanse som kreves for å lede aktiviteten på en trygg måte. For å starte med guiding er det første som bør gjøres å sette seg inn i hvilke lover og regler som gjelder. Videre bør en være kjent med hva som er normal praksis for de som allerede driver med lignende aktiviteter. Snakk gjerne med etablerte guideselskap om hvordan de gjør det.

Fungerer godt den sekken som dagstursekk om en ikke vil tømme ryggsekken når en er på tur. Bruker selv bare kartmappen som ryggplate, noe som fungerer helt greit. http://www.tursiden.net/2013/07/ultra-sil-day-pack-superlett-dagstursekk-for-lange-turer/

En generell kombinasjon av dette kan jo være noe å spinne videre på. For eksempel er fotoprosjekt for å følge et fjell eller område i 12 måneder, eller forsøke å fotografere og beskrive variasjonene i friluftsliv i et område gjennom årets 12 måneder (fullmånetur i januar, vintertur i februar, toppturer i mars, påsketur i april, isfiske i mai, fjellvandring i juni, fisketur i juli, bærplukking i august, rypejakt i september, bålkveld i gapahuken i oktober, koietur i november og romjulstur i desember).

Er stor tilhenger av å bruke konsentrert tid til en aktivitet om en vil mestre den. Angående kiting, så har jeg ikke prøvd det før, men har mulighet til å låne for å prøve en gang eller to. Er det så moro som det ser ut er det jo alltids mulighet for å bruke noen uker på det senere. Tanken med å prøve nye aktiviteter er å komme litt ut av komfortsonen og få litt variasjon. Sist vinter forsynte jeg meg litt for grovt av snø og skikjøring, så det endte med at jeg etter 5 måneder var rimelig klar for barmark og åpent vann den siste måneden med skiføre. Blir det å starte er prosjekt med å prøve nye ting, så blir det selvsagt også tid til ski (som er det som får det til å krible i kroppen så snart jeg kjenner det første kjølige draget i høstlufta), samtidig som jeg kan lære noe nytt, og kanskje finne nye favorittaktiviteter.

«Vi møtes ved Irggasjavri på tirsdag», var den ikke fullt så detaljerte avtalen Anders og jeg ble enige om på SMS. For å være sikker på at vi ikke rotet det til ble vi enige om at den som kom først fant en fin teltplass på vestsiden. Dermed så det ut til å bli et nytt turmøte med sunnmøringene Anders og Kathrine. Denne gangen i mitt eget nærområde: Øvre Dividal nasjonalpark. 1400 kilometer til turstart Vi hadde egentlig tenkt å få til et møte i Tromsfjellene tidligere på sommeren, men da det enda ikke var isfrie vann 1. juli ble det ikke noe av turen. Mens Anders og Kathrine fortsatte med sitt tureventyr på Nordkalotten tilbrakte jeg ferien på Nord-Vestlandet. Nå var det blitt fredag 1. august, og det var tid for å pakke sammen etter en lang og herlig tursommer i heimfjella. Etter å ha feiret bursdagen min på lørdag pakket jeg bilen på søndagen. Litt utpå dagen var jeg klar for å reise nordover og avslutte ferien med noen dager på fjellet. Kjøreturen nordover var så begivenhetsfattig som bare en kjøretur langs E6 kan være. Stopp for å fylle kaffe for hver Statoilstasjon, en matbit i Steinkjer, skogbrann ved Snåsa, 3 timer i baksetet på Saltfjellet, frokost i Fauske og 25 timer senere var jeg fremme i Bardufoss og kunne pakke ut. En liten time senere hadde jeg pakket ut av bilen, pakket om sekken, skiftet til turklær og var klar for tur. Før jeg gikk ut døra sjekket jeg værmeldingen. Det var varslet tordenbyger senere på ettermiddagen, og det samme gjaldt dagen etter. Lite lysten på å starte turen i øsende regnvær og våte klær bestemte jeg meg for å ta med et ekstra sett regnklær og tørt skift tilgjengelig i bilen, og stoppe ved Veslevatnet mens jeg ventet på at Tordenbygen skulle passere. Omtrent samtidig med at kilometertelleren på bilen passerte 1400 kilometer siden jeg startet dagen før traff de første regndråpene frontruten. Snart regnet det jevnt, og tordenskrall kunne høres i det fjerne. Det klarner opp ved Veslevatnet Fin plass med utedo Etter en halvtime ved Veslevatnet begynte det å klarne opp. Snart var himmelen igjen blå, så jeg gikk tilbake til bilen for å skifte til tørre klær før jeg kjørte inn til Frihetsli for å starte den egentlige turen. Det begynte å bli kveld da jeg kom frem til Frihetsli. Planen var derfor å starte med å gå inn til Ole Nergård bua for en god og lang nats søvn før jeg fortsatte innover dalen i retning Irggasjavri. Ole Nergård bua viste seg å være en trivelig liten koie nede ved elvekanten. 2 sengeplasser, et lite bord, en vedovn, vedstabel utenfor, utedo, og ikke så veldig mye mer. Jeg tente raskt opp på bålplassen utenfor og satte over middagen. Mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig pakket jeg ut liggeunderlaget og soveposen. Da viste det seg raskt at mitt trofaste Thermarest underlag hadde fått nok et hull. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Gå aldri ut døra uten duct tape. Noen biter med tape senere var underlaget tett som nytt, og etter en middagsbit sovnet jeg som en stein. Ole Nergård bua er en åpen Statskog koie Enkel og trivelig standard for en god nats søvn. Gå aldri ut døra uten duct tape Thunderbolts and lightning, very very frightening Neste morgen gikk jeg videre forbi Dividalshytta og Havgahytta for å komme frem til avtalt sted ved Irggasjavri. Terrenget var lettgått, og med unntak av et par små vad gikk det fort sørover. Etter hvert som jeg kom til myrene etter Havgahytta begynte det også å bli tett mellom multene. Mens jeg beitet meg over den ene flotte multemyra etter den andre begynte det å buldre i sør. Jeg kunne se veggen med tunge grå skyer komme mot meg, og satte opp farten. Det fristet lite å have midt i en heftig tordenbyge ute på myrene, så jeg småløp i retning Guomojavrrit mens jeg tenkte «telt, kaffe». Fremme ved det største av Guomojavrrit kjente jeg temperaturen synke og vinden komme. Uten et sekund å miste slengte jeg fra meg sekken og fant frem teltet. De første dråpene landet akkurat i det jeg satte ned de siste pluggene, og før jeg fikk fylt kjelen og krøpet i sikkerhet pøste det ned. Smådryppende fyrte jeg opp primusen og kokte kaffe mens en strofe fra Queen gikk på repeat i bakhodet: «Thunderbolts and lightning, very very frightening». Å sitte alene i et lite telt midt på fjellet mens det tordner og lyner utenfor er ikke en drømme situasjon for å si det slik. Med kaffekoppen som trøst krøp jeg sammen midt i teltet og håpet det snart var over. Dividalshytta Multefangst etter Havgahytta. Det tykner til i sør. Jeg rekker akkurat frem til Guomojavrrit før himmelen åpner seg. En blir liten i et telt midt i en tordenbyge. Jeg lar teltet tørke en halv time etter tordenbygen. Turmøte ved Irggasjavri Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Lettet over å igjen se blå himmel lot jeg telt og utstyr tørke en halvtime før jeg pakket sammen og gikk videre. Ikke lenge etter passerte jeg Moarsejavri, og så vakringer etter grov fisk ute på vannet. «Her var det fint, flotte teltplasser, stor fisk, hit skal jeg tilbake», noterte jeg i bakhodet, og prøvde et par kast før jeg fortsatte. Fremme ved Irggasjavri gikk jeg langs vestsiden for å se om jeg så det røde teltet til Anders og Kathrine. På kartet la jeg merke til et område som viste åpent og tørt terreng, så jeg regnet med at de hadde funnet veien dit. Jeg ble likevel gående langs vannkanten, og prøvde noen resultatløse kast underveis. Rett etter dagens siste vad var jeg fremme ved området som på kartet så ut som et fint sted å sette opp teltet. Det viste seg at Anders og Kathrine hadde tenkt likt, og fra skogkanten så jeg et rødt Hilleberg Allak nede ved vannet. Ikke før hadde jeg fått øye på teltet, så dukket hodet til Anders ut lufteventilen. Det ble et hyggelig gjensyn med turfolket jeg hilste på i Femundsmarka i fjor. Anders og Kathrine kunne fortelle at de akkurat hadde kommet frem til plassen og slått opp teltet før tordenbygen traff de. Jeg kokte opp litt vann til kaffe, og så ble vi sittende og prate om turen så langt, og turene tidligere på sommeren. Omsider fikk jeg satt opp teltet, og vi prøvde fisket i Irggasjavri. Etter noen små ørreter som knapt greide å gape over sluken gikk vi i stedet over til å lete etter tørr ved. Snart hadde vi fyrt opp et lite bål med sur bjørkeved, og ble sittende lenge ut over sommernatta og snakke om turer og friluftsliv. Å høre Anders og Kathrine fortelle om tureventyret de hadde hatt på Nordkalotten ved et bål langt inne på fjellet var en opplevelse. Moarsejavri I Moarsejavri vaker det grov fisk. Omsider får jeg øye på teltet til Anders og Kathrine. Turmøte ved Irggasjavri. Kveldsstemning og gode historier ved bålet. Storrøya i helvetesvatnet Før vi tok kveld ble vi enige om å gå opp til Doarrojavri neste dag. Jeg hadde lyst til å ta turen innom et par småvann på veien, så vi tok ut et område å møtes. Avtalen var at den som kom først fant et greit sted for teltet. Neste morgen pakket jeg dermed sammen teltet etter et par kaffekopper og startet på turen til Doarrojavri. Underveis stoppet jeg ved de to småvannene jeg hadde sett på kartet for å fiske litt. Begge vannene var langgrunne, så etter å ha satt meg fast i bunnen et utall ganger spiste jeg lunsj og gikk videre til Doarrojavri. Fremme ved vannet fant jeg raskt et greit sted å sette opp teltet, og prøvde noen kast med stanga. Det tok ikke mange kastene før den første røya satt fast på kroken. En flott røye på 3-400 gram. Ikke lenge etter kom også Anders og Kathrine ruslende innover dalen. Jeg viste de teltplassen, og etter en god og lang kaffepause tok Anders og jeg oss en fisketur. Kathrine ble igjen for å slappe av med en god bok på lesebrettet. Etter å ha fisket oss innover til innoset hadde også Anders fått en røye på 3-400 gram. Lei av å trampe rundt i våt myr, og kaste i et langgrunt vann kikket vi på kartet. Vi så et lite vann som lå litt lenger inn, og helt inntil en bratt fjellside. «Der må det være dypt», sa Anders. Navnet, Helvetjavri, eller Helvetesvatnet på norsk, gjorde også sitt til at vi raskt bestemte oss for å gå opp til vannet. Oppe ved Helvetjavri steg optimismen raskt da vi så den bratte fjellsiden i bakkant, og smeltevannsbekkene som stupte ned fra snøflekkene oppe i Kistefjell. Å dømme etter den bratte fjellsiden og skredura på sidene mistenkte vi at det var isfiskere som hadde satt navn til vannet. Der ville jeg ikke våget meg ut på isen for å si det på den måten. Det gikk ikke mange minuttene før Anders satte ny personlig røye rekord. En Røya som knapt var like lang som sluken. Mindre fisk er det ikke mulig å få på kroken. Selv om størrelse ikke var stor, gjorde synet av fisk til at optimismen steg et lite hakk. Det var i det minste ikke fisketomt. Helvetesvannet skuffet ikke. Der ute i dypet svømte det rundt et beist av en røye. Den røya er noe av det råeste jeg har kjent på en fiskestang, og det endte med at fisken sleit av sena og stakk av sluken i munnviken som en gulltann i et hånlig glis. Jeg skal ikke gjenta hele historien. Den har jeg fortalt før, så den kan leses i denne artikkelen: «Noe som lignet på en røye». morgen ved Irggasjavri. Anders er fornøyd med en fin steikfisk. Fiskerekorder må behørig dokumenteres, også når det er snakk om ny minsterekord. Strålende blid og fornøyd med nok en stekfisk. Helvetjavri Røya som stakk av med sluken Kveldsmat i teltet. Den lange hjemveien Neste morgen takket jeg Anders og Kathrine for et par trivelige dager sammen på tur, og startet på turen hjem. Tanken var å gå over til Galgojavri, og Anjavatnet før jeg avsluttet turen. Høyrefoten var imidlertid ikke enig, så da jeg kom til Galgojavri fant jeg frem kartet for å vurdere turen videre. Korteste rute ned til parkeringen var 12 kilometer. Ned til Anjavatnet var det litt kortere, så jeg kunne gå dit, og så 14-16 kilometer neste dag tilbake til bilen. Det verket i hele foten, og jeg greide ikke å gå langt før det var tid for pause. Det kjentes rett og slett ut som om alle bein i høyrefoten var forstuet. Jeg bestemte meg for å satse på den korteste veien tilbake til bilen, og heller bruke 2 dager på de 12 kilometerne om nødvendig. Det ble en lang tur. Jeg gikk til det gjorde for vondt å gå, plasserte sekken på bakken og la meg på ryggen med beina på sekken i 5-10 minutter. I starten greide jeg et par kilometer for hver pause, før det ble kortere og kortere etapper. Etter 12 kilometer på 12 timer var det seint på kvelden før jeg var tilbake ved bilen. Galgojavri En hoven og ikke direkte behagelig fot å gå på. Det ble mange pauser på hjemturen. Anjavassbrua og snart nede. Herfra brukte jeg «bare» 4-5 timer til parkeringen. Etterord Til tross for litt ubehag i foten den siste dagen er turen nok et godt turminne fra Øvre Dividal nasjonalpark. Det er alltid hyggelig å treffe turglade folk på fjellet, og røya som fortsatt svømmer rundt der inne i fjellet… Senere har ortopeden forklart at problemet med foten skyltes et utslitt stortåledd (artrose), og hevelse på grunn av arret etter operasjonen på lilletåleddet. Når jeg gikk så lange etapper i myke sko ble beinene i stortåleddet presset sammen, slik at det kjentes ut som om hele foten var forstuet. Løsningen til ortopeden for å fortsette å gå på lange turer var enkel. Stive såler slik at det ikke blir for mye bøy i leddet og tilpassede såler. Med noe stivere såler ble det mange turer senere på sommeren og ut over høsten. Korte dagsturer på 20-30 kilometer er ikke noe problem, så nå gjenstår det bare å teste om foten holder lengre turer i sko med stivere såle. Anders og Kathrine har også skrevet en historie fra sin tur i Øvre Dividal nasjonalpark på bloggen. Den er absolutt verdt å lese. Vis hele artikkelen

Kikket raskt på Tindefjellsryggen. Så ut som en fristende tur ja, av typen der en trenger følge. Den er absolutt notert ned. Takk for tips, og mulighet for selskap på tur. Tenker jeg bruker den neste uka eller så til å bestemme meg for et endelig prosjekt. Blir helt sikkert nok enslige skispor i vinter, så har jeg muligheten til å få selskap på noen turer er det bonus

Korteste og enkleste rute til Lodalskåpa er vel fra Bødalssetra? så da er vest helt greit.

Det er absolutt notert. Øst eller vestsida? Har bare vært med på turen opp fra Fåbergstølen -Småttene- Ståleskaret, så kjenner ikke ruta fra Bødalssetra. Vintertur ville jeg ikke kaldt det nei. Typisk tur som er best i april/mai. Har avspasering til over påske, så setter en tur til Lodalskåpa på lista til vurdering for vinteren/våren.

Absolutt en anbefalt tur. Gikk forbi der på en tur over Josten for noen år siden, men var ikke på toppen. For meg er det en utfordring å få til med tanke på turføle siden det er snakk om bre for å komme dit.

Kan være litt av en utfordring det på vinterføre, avhengig av hvor tett til grensen en skal holde seg. Har vel slitt nok de NPL folkene som har insistert på å holde seg på norsk side hele veien, og endt opp med å rusle vei fra Hellemobotn til Sulitjelma.

Noe som ingen har gjort før er ikke så lett å komme på gitt. Holder egentlig lenge med å utfordre meg selv til å gjøre noe jeg ikke har gjort før. Har hatt en liten brainstorm med meg selv, men klarer ikke helt å bli enig. Har tenkt på ting som Toppturer på Moldepamoramaet, prøve en ny aktivitet hver uke (kiting, snøhule, telttur, topptur, isfiske, pulkløp, osv.), fotoprosjekt, 100 toppturer (doble fra i fjor). Men fantasien er begrenset, så håper på noen gode forslag. Akkurat nå heller jeg mest mot toppturer på Nord-Vestlandet og å starte et forsøk på å prøve/gjøre 52 ulike turaktiviteter i løpet av 2015.

Hehe. Har tenkt tanken i år, og mange ganger tidligere. Men er ikke så begeistret for lange turer på vinteren alene. Kveldene blir fort lange i teltet om en går alene på tur om vinteren, så det holder med opp til en uke om gangen. Og så liker jeg ikke tanken på å måtte tenke fremdrift fremfor å gå opp på hvite topper og renne ned. Norge på langs frister mest på beina (bortsett fra trøndermyrene).

Om en liten måned er leirskolesesongen slutt, og jeg har over 5 måneder med avspasering foran meg. Siden turutstyr er dyrt, og deltidsjobb kjennes på lommeboka blir det sikkert litt vikarjobbing. Likevel er fem måneder fri lang tid, og lediggang er som kjent roten til alt ond, så jeg må finne noen prosjekter til vinteren. Men hvordan velge (tur)prosjekter når det er så mye å finne på i Norge om vinteren? Så om du har forslag til et kult prosjekt for vinteren trenger jeg forslag. Har du en (tur)drøm som får det til å krible i kroppen, og pulsen til å øke bare du tenker på det?

Uff, isfiske... Bare sitte der og vente, mens fjellene rundt ligger hvite og badet i sol. Men var hyggelig å treffes inne på fjellet Anders, så blir med dere jeg. Du får sitte med pilkestikka og sørge for middagen, så tar jeg meg en skitur i mens

Kjent sak det der. Både når det gjelder vekt på sekken, og når jeg får med kompiser som ikke er så vant med å være på tur. Noen kilo ekstra merkes fort på tempoet i motbakkene. Egentlig ganske så trivelig. Da er det bare å sette ned tempoet, virre rundt, klatre på stein, gjøre noen kast med stanga eller fotografere litt og føle deg i superform

Mange gode forslag, og er vel bare å si "Ja takk, alt sammen" når det er snakk om en skikkelig langtur. En blir lei av det meste om en spiser det samme hver dag, uansett om det er havregrøt, risgrøt, musli, pannekaker eller andre godsaker. Stikkordet på langtur er variasjon, så prøv mange av tipsene og bruk de du liker best.

Tja, både maskina og den eksterne disken kan krasje. Da mister du enten det du har, eller må betale en pen sum for å få det reddet. Enkle prinsippet med backup er jo at bildene (og andre filer) er lagret på minst to steder.

Backup er en fin ting. Hadde en gang en instruktør som sa "Kun idioten lærer av egne feil, den smarte lærer av andres feil". Vel, når det kommer til backup lærte jeg ikke av hva andre sa, så smart er jeg ikke. Det positive er at jeg heller ikke er noen idiot, for ikke lærte jeg av egne feil heller Første gang jeg hadde en PC som gikk i svart mistet jeg noen måneder med bilder for å si det slik. Ble litt mer påpasselig med å ha backup på ekstern harddisk etter det, men så glemmer en å ta backup noen måneder, og serverer en ny kopp kaffe til PCen... Nå har jeg to eksterne harddisker, en i Nord-Norge og en i Sør-Norge (viktig med geografisk skille i tilfelle brann...). Prøver å ta backup med 2-3 ukers mellomrom, og synkroniserer hver gang jeg bytter landsdel. Muligens litt overdrevent, og holder nok med en ekstern lokalitet. På lengre turer passer jeg også på å sikre at jeg ikke mister alle bildene om minnekort ryker. Har med 2-3 minnekort, og bytter minnekort i kameraet daglig. Skulle et minnekort mister jeg da bilder fra annenhver dag i stedet for flere dager i strekk. Har ikke opplevd at minnekort ryker enda, så bare en skrivebordsteori til nå. Og da kom jeg på at det er over en måned siden sist jeg tok backup. Da vet jeg hva resten av kvelden skal brukes til