Jan Erik Hansen

Enig med Grimner i at du bør velge en dunpose så lenge du ikke er plaget med allergier. For komfortabel bruk ned mot -5 anbefaler jeg en med dunvekt på 400-600 gram (avhengig av dunkvalitet). Om du liker å ligge med mye klær kan du gå 100 gram lavere. Å holde den tørr er en enkel sak med litt erfaring. I kort betyr det å pakke i en vanntett pakkpose, og ikke ta den ut før du er under tak. Pass også på å lufte posen en halvtime om morgenen for å få ut fuktighet før du komprimerer den. Kvalitet koster, men om du aksepterer 100-300 gram ekstra sparer du fort en tusenlapp på posen. For eksempel koster Xero serien en drøy tusenlapp mer en Helium serien fra Mountain Equipment for soveposer med samme temperaturområde. Du finner tilsvarende poser fra mange produsenter. Selv benytter jeg en Marmot Atom som er komfortabel ned til noen minusgrader med lakenpose og ullundertøy på kroppen.

Har funnet min nisje i hakket over UL, og trives ganske godt der. I all hovedsak følger jeg den enkle regelen om å spørre meg selv: "Hva greier jeg meg uten?". På den måten er jeg mer bevisst på hvorfor ting er i sekken, i forhold til om jeg stilte spørsmålet om hva jeg (tror jeg) trenger. Etter å ha kortet lengden på utstyrslista velger jeg så ganske enkelt det letteste som gjør jobben på den type tur jeg skal på. Som tjernivar og qwer993 er jeg glad i noe lett på beina, men holder meg hakket over terrengjoggesko eller sandaler. Bruker halvhøye fjellsko på 500-600 gram, som fungerer bra på korte-, lange- eller bratte turer med steinur og tøft terreng. Når jeg prøver nye sko er kriteriet at jeg ikke kjenner en spiss stein gjennom sålen. (Og ja, det kan ende med et skjeivt blikk når en drar frem småstein fra lomma inne på butikken...) Men fotoutstyret, der får ikke vektnerden slippe til... Så med 2,5 kilo kamera og duppeditter ender vekten likevel opp i 10 kilo på en tredagers, så medlemskapet i gramjegerklubben må jeg se langt etter

Om en likevel planlegger med å sende poste restante til PIB, må en jo innom butikken for å hente pakken. Da er det et valg om en vil satse på posten eller butikken for å spise seg mett... Om en tenker 2 uker mellom hver proviantering, og planlegger ruten litt, er det få steder langs en typisk NPL rute en ikke kan handle på butikk. Noen etapper kan det selvsagt være aktuelt å få levert en pakke på turisthytter e.l. Andre steder kan det være lite utvalg av turmat i små nærbutikker. Mange depot er ikke nødvendig for å gjennomføre en lang tur i Norge. Det blir et valg mellom hvor du vil legge ruten, og hva du ønsker å spise.

Det samme forbudet mot hund gjelder også i Padjelanta. Men har truffet flere med hund, som sier de får noen sure blikk og kommentarer og hatt litt problemer på hyttene, men ellers ingen store problemer.

Enig med Johan2000 om at starten ved Abisko ikke er den mest inspirerende. Du får noen glimt av canyonen i starten, men ellers stort sett skog og breie ATV spor inn til Abiskojaure. Fra Sälka og sørover er Kungsleden en lett sti i flott natur. En avstikker og alternativ rute mot Ritsem er helt klart en flott tur. Som Willy vil jeg anbefale å bruke Nordkalottruta som utgangspunkt. Da får du en svært variert tur med mange flotte fjellområder. Fremdriftsvennlig og lett langs Kungsleden. Litt mer krevende i Narvikfjellene etter Gautelishytta og sørover til Hellemobotn. Fra Hellemobotn blir det lettere gjennom Padjelanta, til den store finalen i Sulitjelmafjellene. Nordkalottruta fra Abisko til Sulitjelma er en passende tur med 26 dager til rådighet og 6 hviledager. Da kan du ta et par ekstra dager ved Kebnekaise, legge inn noen fiskedager, gå ned til Hellemobotn eller ta en avstikker med båtskyss fra Staloloukta og inn mot grensa/Rago. Har du fire dager ekstra når du kommer til Sulis er det bare å fortsette til Junkerdalen. Om du ikke har full oversikt over Nordkalottruta finner du turdokumentet mitt før turen i 2011 her

Som nevnt så vil belastning være avhengig av kjørestil, og det blir større belastning om en bremser mye i svingene en om en kjører mer rett ned. Er usikker på om om en person på telemarkutstyr gir større belastning en en på rando utstyr. Du skriver at telemarkskjøreren var nummer 6 i følget. Det er mer sannsynlig at dette er den utløsende årsaken. Om det er svake lag i snøen, for eksempel nedsnødd overflaterim etter kuldeperiodene i vinter, kan tidligere skikjørere ha svekket bindingene i henget, slik at nummer 6 løser ut skredet. Dette er en av grunnene til at det anbefales å kjøre en og en, og stoppe i sikkert område mens en venter på nestemann. Undersøkte dere snølagene og bruddkanten etter at skredet gikk?

Er litt usikker på om du får rabatt med DNT medlemskap på STF hyttene. Mener jeg fikk det på Ritsem i 2011, men litt usikker. DNT samarbeider noe med STF, så sender du en e-post til DNT får du svar. Når det gjelder vading er det ikke mange som kan kalles heftig i august, om det ikke er usedvanlig mye regn. Unntaket er på etappen mellom Røysvannhytta og Hellemobotn. Der er det 1-2 vad som kan være utfordrende med stor vannføring. Resten er greie vad og gir god kjøling for beina. Ellers vil du i Sverige knapt bli våt på beina. Der er det klopper over alle fuktige flekker, og broer om bekkene er mer en 2 meter brede (litt overdriving, men bare litt).

Lett sekk er digg, men på en slik tur vil jeg tro det er maten som vil veie mest. Da kan det være greit å handle mest mulig underveis. På de fleste hyttene langs Kungsleden er det mulig å kjøpe noe proviant. Ikke alle har frysetørket turmat, men utvalget i knekkebrød, sjokolade og havregryn er stort sett godt i Sverige. De har også en del hermetikk, men da er det greiest å bo på hyttene. Du kan for eksempel etterfylle på Alesjaure - Ritsem (butikk) - Staloluokta (stort utvalg av turmat i kiosken) - Sulitjelma. Går du Narvikfjellene er det bare ubetjente hytter og sekken blir tyngre. Selvsagt mulig å fiske underveis på norsk side.

Om du bør ta med telt eller satse på kun hytter er litt avhengig av rutevalg. Langs Kungsleden er det mye folk i juli/august, og det kan være folksomt på hyttene. Er du morgenfugl og liker å starte 0600 bør det være greit å få plass. Selv har jeg bare brukt telt langs Kungsleden, og har stort sett hatt stiene for meg selv etter klokka fire. Er heller ikke noen fan av de store og tidvis upersonlige svenske turiststasjonene, men det er en smaksak. Om du følger svenske stier til Ritsem og tar båten over Akka og videre langs Padjelantaleden er det greie avstander mellom hyttene. Det kan ofte være mye folk i Staloloukta (Helikopter landingsplass fra Ritsem), men ellers greit. Sårjåsstugan like før Grensa er liten og kan fort være full, men ikke så alt for langt til Sorjushytta på norsk side. Om du planlegger å gå Nordkalottruta gjennom Narvikfjellene til Hellemobotn er det relativt lange dagsetapper etter Sitashytta og til Ritsem. Etappen fra Røysvatnhytta til Ritsem er ca 60km med en del vadinger, så her kan det være greit med teltet. Gode teltplasser finner du på grensa der stien tar av ned til Hellemobotn. Avstikkeren ned til Hellemobotn er også en flott tur.

Godt sagt. Det er mange grunner til at folk besøker Femundsmarka. Noen blir inspirert av Monsen, andre er på utkikk etter et annerledes fjellområde. Med tanke på de som blir inspirert av Monsen er det jo flott at noen ikke vil reise siden Monsen har vært der. Da går det opp i opp. Har besøkt Femundsmarka 10 ganger de siste 10 årene, og kjenner ikke igjen beskrivelsen av Monsen faktoren for området. Monsen oppdaget ikke Femundsmarka, og det var folk der også før serien gikk på TV. Den største forskjellen er oppmerksomheten Femundsmarka har fått her på Fjellforum. Det eneste året jeg har truffet mange folk i området var i 2007, ellers er det sporadisk. Noen ganger møter en større grupper, noe som får det til å virke folksomt, andre ganger kan en gå alene hele dagen fra Røoset til Svenskegrensa. Noen nevnte også søppel og bålplasser i tråden. Allerede på første turen var det mange bålplasser, gjerne med få meter mellom. De siste to årene har det blitt litt bedre, og mener naturveilederne som er stasjonert på Røvollen gjør en god jobb. Det er kjørt inn ved til enkelte teltplasser, slik at det er enklere å fyre bål i disse områdene og andre steder spares. De samler også sammen søppel og tar dette med ut. Effekten er at når en ikke finner søppel i bålplasser eller andre steder, er terskelen for selv å legge igjen noe større.

En vårskitur i området Hjerkinn - Snøheim - Reinheim - Kongsvoll vil være en flott opplevelse, med ikke alt for lange dagsetapper. Litt mer usikker på hvor det er størst mulighet til å se moskus på denne tiden. For størst sannsynlighet for å se Moskus ville jeg valgt sent juni eller senere på sommeren. Da er det stor sannsynlighet for å treffe moskus i Stroppelsjødalen. Selv har jeg truffet moskusen tre av tre ganger i området der Kaldvella møter Stropla. Om dere starter fra Kongsvoll er det mulig å snakke med moskusguidene om hvor flokken holder til. Om dere starter fra Snøheim og går ut Stroppelsjødalen kan sikkert betjeningen eller gjester på Snøheim eller Reinheim si noe om hvor moskusen er blitt observert de siste dagene. Mulig jeg er i området i sommer, så da er det bare å sende en PM når dere har bestemt dere for tidspunkt.

Ser ut til at vi egentlig er helt enige, og bare diskuterer forbi hverandre

Du har helt rett i at livet ikke er risikofritt, derfor forholder vi oss til denne risikoen ved å være bevist på den, og benytte utstyr/handlinger som reduserer risikoen. I trafikken bruker vi bilbelte, forholder oss til medtrafikanter, følger reglene (stort sett) og finner en telefon for å ringe etter hensiktsmessig assistanse når det går galt. På sjøen har vi med redningsvest, VHF og nødpeilesender (avhengig av båtstørrelse og hva som er påbudt). På toppturer på ski måler vi bratthet, vurderer skredfare og har med søkestang, spade og skredsøker. Å ta med mobil, SPOT, satelittelefon eller nødpeilesender på fjellet er ingen garanti, men kan øke sannsynligheten for at det går bra de gangene "Shit happens". Med tanke på SPOT og nødpeilesender er det flere tilfeller hvor folk har blitt reddet, en det er tilfeller av unødvendige redningsaksjoner. Her er et eksempel: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7741914 Om en er bevisst på begrensninger og gjør gode avtaler støtter jeg Fimax sitt poeng:

Står jo ikke noe i artikkelen om hva som var årsaken til at signalene ikke kom frem, bare en generell betraktning fra redningslederen: – Jo lenger nord man kommer, jo dårligere blir signalet. Når man ferdes rundt høye fjell og dype daler så blir ikke kontakten med satellitten like god, forteller redningsleder Sten-Rune Nikolaisen til NRK. Dette er et kjent fenomen som har blitt diskutert flere ganger tidligere her på Fjellforum. Har selv opplevd det i forbindelse med dype daler med fjellsider mot sør. Greit å kjenne til, men tror holdningen til Fimax er den beste: Uansett om det er SPOT, Satelittelefon, mobil eller nødpeilsender er det viktig å vite begrensningene til disse og hvordan de best kan brukes. Da er de en god backup å ha den dagen en har behov for hjelp.

Vi brukte tilsvarende matte i forsvaret og den fungerer godt på relativt jevnt og hard underlag. Den var også grei å ha som ekstra beskyttelse utenpå brenneren under transport og tar liten plass, så god løsning. Problemet som du frykter opplevde vi på de mattene vi hadde. Om en rotet på matten under forvarming, ble matten veldig varm, og det var fare for å svi underlaget. Med litt forsiktighet, og om en passer på å fyre opp utenfor teltet eller på snøunderlag er dette ikke et problem. Foretrekker også en lignende løsning som ideen med Gulvlaminat. Stabilt underlag, og nyttig om en skal reparere noe eller trenger et hard og fast underlag av andre grunner. Selv laget jeg av 3-4 mm tykt våtromspanel som ble limt mot et 6mm liggeunderlag. Lettere en laminatet og fungerer som sitteunderlag når det snus.

Du har ingen grunn til å føle deg truffet ut fra denne beskrivelsen. Slik jeg forstår det driver du et friluftsliv der utstyret er en sentral del for at du i det hele tatt skal komme deg på toppene, eller gjennomføre turen. Det er stor forskjell fra å være bevisst på kvalitet, funksjon og hva en trenger på turene en skal, en det å benytte utstyr eller friluftsliv som et middel for å bli sett som konklusjonen i avhandlingen beskriver. Det jeg er mest nysgjerrig på i forbindelse med avhandlingen er hva som defineres som friluftsliv, og om det skilles mellom ulike former for å oppleve natur.

Skal ikke uttale meg om Are Severin har grunnlag for påstandene, uten å ha lest avhandlingen. En kort nettartikkel fanger jo sjeldent opp forskjeller i demografi eller ulike grupper av de som bruker friluftsutstyr. Oppgaven er jo også skrevet på bakgrunn av kvalitative intervjuer (ukjent antall) og i et økologiskøkonomi perspektiv. Håper avhandlingen blir tilgjengelig på nett etter disputasen. Med tanke på Monsen, så pleier jeg å skille mellom tre grupper av de som blir inspirert: 1. De som utøver "Villmarksliv", ser Monsen filmer/leser bøker og blir inspirert til å finne sin egen tur i samme stil. 2. De som ser Monsen og forsøker å kopiere turene gjennom å ha liggnede utstyr og reise på turer i samme område. 3. De som tror Monsen er fasiten og representerer det som faktisk skjer ute i naturen, men enda ikke er gamle nok til å reise på tur alene.

Står en liten artikkel i an.no der Are Severin Ingulfsvann hevder at Friluftsliv blir ordinær forbrukskultur. Artikkelen er i forbindelse med en PhD disputas som skal være i Bodø i morgen http://www.uin.no/om...ngulfsvann.aspx Avhandlingen konkluderer med at det er en verdiforskyvning. Friluftslivet blir omdannet fra å bestå av verdier som i liten grad er materielle til å bli en ordinær forbrukskultur. Dette skjer gjennom å framstille konsum som løsningsmetodikk – alt blir bedre med nytt utstyr – noe som igjen skaper en konkurranse om å ha mest eller nyest utstyr og kunne prestere ”best”. Denne type forskyvning er hovedsakelig rettet mot kulturens verdisektor, i forhold til naturs verdisektor holder man hovedsakelig på friluftslivets tradisjonelle verdier. Forskyvningen innebærer at friluftslivet blir mindre rettet mot naturopplevelse og kunnskap om naturen, til fordel for utøverens opplevelse av å bli sett av andre. Interessant tema som kanskje er verdt en tur på forelesning for de som er i området.

Ideell lengde er til toppen av støvlene/skiskoene. Da kan du ha på buksa mens du pakker teltet og gjør deg klar for å gå. Når du starter dropper du da buksa til knærne, og tar av Anna, uten å måtte ta av eller på skoene.

Var det meg du mener er "You know what you are" og skriver BS? Sipatruljer på store steder, som Hemsedal eller Trysil jobber daglig med snøskredproblematikken. Om du tar kontakt direkte med skipatruljen i Hemsedal vil du få bekreftet at faregraden ikke er vurdert ved å se på værmeldingen og stikke fingeren i lufta. Det brukes tid på grundige vurderinger og prøver. Dessverre er det mange mindre skianlegg med tilgang til store områder utenfor bakkene som ikke har profesjonelle skipatruljer. På steder der de som har ansvaret for sikkerheten også kjører tråkkemaskin og sitter i heisen er det mindre som blir gjort. Utenfor selve alpinanlegget har ikke skipatruljen myndighet. En vurdering av skredfaren er en service til oss som liker å lage egne spor, sammen med merking av hvor de kan være potensielt skredfarlig. Det samme gjelder områderi The Rockies jeg har besøkt. Der er anlegget tydeligmerket med sperrebånd, slik at en må passere porter for å komme utenfor patruljert område. Terskelen for å sprenge ut skred er nok høyere i norge, men det skjer. Her er et par eksempler: http://www.nrk.no/ny...andet/1.8011083 http://www.friflyt.n...ges-skredhenget Mine erfaringer er forresten fra Wyoming, Idaho og Montana,men antar at kulturen er tilnærmet lik i Colorado og Utah. Når det gjelder NGI/NVE og skredvarsling utenfor alpinanlegg, så har vi fortsatt mye å gjøre. Tidligere har det meste av fokuset vært på sikkerhet rundt bebyggelse og veier, og generell skredvarsling har vært noe meteorologene har stått for. Lyspunktet de siste årene har vært snøskredvarsle for romsdalen, som nå skal bli en del av varsom.no. Venter fortsatt i frykt/spenning på hva som skjer når dette blir et offentlig ansvar. Er dette et greit svar, eller er jeg fortsatt full av BS?

Herlig video Phaser! Viser at det meste er mulig med litt ferdigheter, og barnslig turglede Til spørsmålet: Både NNN BC og 75mm er egnet til vidde, i fjellet og til skileik. Begge systemene har sine fordeler og ulemper. NNN BC er etter min mening litt mer behagelig å gå med, og er klart å foretrekke om en av og til plasserer skiene nede i oppkjørte spor. Bakdelen med systemet er at en er rimelig ute og kjøre om låsesystemet ryker. 75mm har bedre nedoverbakke egenskaper, og med en reim, gammel kandaharbinding og litt stålstreng kan en lett fikse bindingen om den ryker. Uavhengig av system, så har afe rett i at skoene har stor betydning for kontroll i nedoverbakke. Selv bruker jeg NNN BC på turski uten stålkanter. De fungerer godt i kombinasjonen oppkjørt løype, skileik og turgrupper uten de store ferdighetene. På fjellskiene med stålkanter har jeg 75mm, noe som fungerer godt til på høyfjellet, med pulk og lette toppturer underveis. Skulle jeg hatt bare et par ski for kombinasjonene du nevner tror jeg valget i dag ville blitt Fischer E99 med Rottefella NNN BC Magnum og de skoene som passet best på foten.

En trenger ikke begå feil for å lære noe nytt. Det holder lenge med nysgjerrighet og ønske om å lære noe nytt. Et eksempel kan være å ta et kurs, lese bøker og så følge med i fjellet når en er på tur. Ser du for eksempel noen av faresignalene: Naturlig utløste skred. Ser du at det har gått skred i området, tyder dette på at snødekket er meget ustabilt, og at det skal liten belastning til for å løse ut et skred. Drønn i snøen. Drønn i snøen kommer av at snødekket ”setter seg”. Det tyder på svake lag nedover i snødekket, som kollapser, for eksempel som følge av vekten av skikjører. I bratte hellinger, kan dette være nok til å løse ut et skred. Sprekker i snøen. Ser du sprekker i snøen, eller observerer at snødekket sprekker rundt skituppen, er det fare på ferde. Dette tyder på store spenninger i snødekket, og belastningen av en skikjører kan være nok til å utløse spenningene, med et skred som resultat. Kan du ta med deg spaden ut i et sikkert område (terreng under 25 grader eller et heng under 5 meter høyt) og sjekke selv hvordan lagene i snøen ser ut. Har du fulgt med på været de siste ukene, har du et grunnlag for hvordan været påvirker snøen. Gjør du dette over flere vintre vil du sakte opparbeide deg mer kunnskap og en erfaringsbase for gode vurderinger, uten at du trenger å selv bli begravd i et skred for å lære. Det er med andre ord ingen snarveier, men erfaring over tid med ulike forhold som gir gode vurderinger. Et kurs er bare en lett innføring for å komme i gang og sikkerhetsutstyret er bare førstehjelp når skredet går.

Om forbudet er midlertidig eller ikke er jeg skeptisk til forbud som går mot friluftsloven på bakgrunn av at noe kan være risikofylt. Dette forbudet er heller ikke unikt. I fjor ble det innført et lignende forbud i Tromsø, og hver gang noen omkommer er det alltid noen som krever at noe blir gjort. Jeg frykter også at slike forbud kan skape presedens i senere saker der enkeltpersoner viser dårlig dømmekraft. Å innføre et forbud kan derfor bli en sovepute for handlingslammede politikere eller politifolk for å vise handlekraft. Da har man ryggen fri, og kan si at en har gjort noe. Kjernen i problemet blir ikke borte av den grunn. Fare for andres liv er heller ikke et reelt alternativ. Selv om det er en vanskelig beslutning, skal redningsmannskap vurdere situasjonen og egen sikkerhet før de går inn i et område. Er det for mye vind nær fjellet, blir basehopperen hengende til bedre forhold. Er det skredfare, blir det likredning når forholdene tillater det. Min holdning er at informasjon og holdningsarbeid er en bedre tilnærming en å innføre forbud. Skrekk scenario er (om litt satt på spissen) at en kommer til et punkt der folk spør seg selv om det er forbudt i stedet for å vurdere selv og tenke konsekvenser før en handler.

Dessverre er det ikke uvanlig at folk gir blaffen i sperringer og varselskilt. Da jeg jobbet som skipatrulje var det rutine å reise opp nett og bånd etter at noen hadde funnet en "snarvei" eller bare måtte ut for å "vurdere selv". Faren er da selvsagt at noen uten erfaring også kan finne på å kjøre samme linje, siden det er spor der. Et ekstra provoserende tilfelle var tre snowboardere som skrenset forbi og sprutet snø på meg, mens jeg satte opp skilt med skredfare ovenfor et heng. Det er heller ikke alltid så lett å inndra heiskort. Utenfor løypene er det fri ferdsel. Innenfor anlegget kan en inndra heiskortet, men ofte nekter folk å gi fra seg kortet, og da har ikke de som jobber der myndighet til å bruke fysisk makt. Løsningen blir som regel å følge etter de til heisen, og nekte adgang. Trikset er da å vente til de har passert keycard leseren, og kanslere kortet (fungerer best på de med sesongkort). Jeg har noen heiskort på samvittigheten

Skiptrauljene på steder som Hemsedal, Oppdal, Myrkdalen, Trysil, o.s.v. er profesjonelle, og utfører mye av det du viser til. Sprengning er sjeldent i, eller i nærheten av norske anlegg, men forekommer. Mer vanlig er daglige snø-undersøkelser, ski-cutting, informasjon, og generelt forebyggende arbeid. Faktisk vil jeg si at mange norske anlegg holder samme nivå som mange av de anleggene jeg har besøkt i USA, og gjør mer med tanke på å ansvarliggjøre folk. I skredulykkene som var utgangspunktet for forbudet var ikke metoden fulgt. Hadde kjørerne fulgt advarslene fra skipatruljen, og brukt afterskimetoden, hadde dødsulykken og det andre skredet i Hemsedal vært unngått. Dessverre er dette vanlig i norske alpinanlegg. Folk respekterer ikke advarsler, eller vurderinger fra de som jobber med dette til daglig. Mange gode poeng du kommer med. Tror også mange skredkurs ikke holder mål med tanke på å lære gode vurderinger. Å lære seg å vurdere skredfare på en god måte tar mange år med erfaringer under ulike forhold. Snø og når den løser ut er rett og slett ikke noe du lærer i løpet av en kveld eller to på kurs. Våger derfor påstanden om at mange skredkurs mer kan sammenlignes med førstehjelpskurs for hva du kan gjøre når noen blir tatt av skred.