Jan Erik Hansen

Har blitt litt for glad i komfort med årene, så har ikke planer om å prøve på vinteren. Men skulle nok latt seg gjøre, så lenge en kunne fyrt stort nok bål

For 9 år siden la jeg ut på en tur utenom det vanlige. Jeg gikk i tre dager og to netter med utstyr for under 1000 kroner. Igjen og igjen spurte jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Ikke var det et veddemål, ikke hadde jeg noe å bevise, og for å gjøre det komplett så fortalte jeg aldri noen om turen. Så hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor gikk jeg på tur med utstyr for under 1000 kroner? Jeg har fremdeles ikke noe godt svar. (På grunn av lengde og formatering anbefales artikkelen å leses på bloggen) Utstyrshysteri Det hele startet med at jeg kjedet meg en sen sommerkveld. Jeg klikket meg rundt på nettet og havnet på diskusjonsforumet til magasinet Friluftsliv. Der fant jeg en tråd med tittelen «Utstyrshysteri», eller noe lignede. Det var den samme diskusjonen som har pågått på nett helt siden noen fant ut at det var lurt å putte en spiss stein fremst på pilen. «Trenger en skalljakke til 4000 kroner, eller holder det med billigklær?». «Da jeg startet med friluftsliv…». Holder det med en Ludviksekk til 100 kroner på tur? Noen hadde luftet tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner. Jeg leste, og kommenterte at en lett finner en brukt Ludviksekk til 100 kroner. Flere kommenterte med hva en kunne finne billig, og hvor unødvendig det var med skikkelig utstyr. En tanke snek seg inn i bakhodet. Jeg skrev det ikke, men der satt jeg og ga «gode» råd om ting jeg ikke hadde forsøk, og det var sikkert mange andre som gjorde det samme – snakket om ting vi egentlig ikke hadde erfaring med. Var det derfor jeg dro på tur? Tja, egentlig ikke. Saken var den at jeg hadde en gammel Ludviksekk i kjelleren, og, som sagt, så kjedet jeg meg. Et realitykonsept: Tusenkronersturen Etter å ha lest ferdig snurret tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner fortsatt i bakhodet. Dette kunne være en ide til en realityserie: Deltagerne får utlevert et kart med inntegnet rute og tusen kroner til å skaffe det nødvendige utstyret. I hodet mitt hørtes det ut som en god ide der og da, så jeg tenkte: «Hvorfor ikke? Jeg gjør det». Jeg fant frem notatboka, og utvidet realitykonseptet stadig mer. Noen regler må en jo selvsagt ha før en kan legge ut på tur: Du skal gjennomføre en tur langs ruten som er tegnet inn på kartet. Turen skal gjennomføres alene, og uten assistanse fra andre personer. Du får 1000 kroner, og skal selv skaffe utstyret til turen. Du velger selv hva som du skal ha med, og hvor du handler utstyret. Det skal maksimalt være 20 ting med på turen. I tillegg til utstyret skal det være med mat og en sikkerhetspakke. Dette er ikke med i beløpet, men må få plass i sekken. Det skal være med et kamera til å dokumentere fadesen. Ut på handletur Dagen etter fant jeg frem et ark, og satte opp en handleliste. Så startet første oppgave: Skaffe turutstyr for under 1000 kroner. En presenning fra Felleskjøpet er billigere en et telt, så det valget var enkelt. Det er mange steder en kan finne billig turutstyr som holder for en tur eller to. Blant mye skrot på Fretex og loppemarkeder ligger det enkelte brukbare ting. Europris, Biltema og andre billigbutikker har gjerne ting de kaller for friluftsutstyr. Går en innom et militærutsalg koster det ikke mye for gammel og brukt utstyr. Jeg startet med å ta turen til en butikk med gamle militæreffekter litt utenfor Molde. På militærutsalget fant jeg tykke ullsokker, solide støvler, en ny feltbukse og litt annet utstyr som ikke en gang forsvaret ville bruke lenger. Deretter gikk turen videre til Europris og Felleskjøpet for å se om jeg fant noe som kunne brukes på turen. 2 timer senere hadde alt jeg trengte for tusenkronersturen. Utstyrslista ved start I god Thoreau stil førte jeg nøye regnskap over alle utgifter til tusenkronersturen. Noe av utstyret lå allerede og støvet ned i kjelleren, så det sjekket jeg bare prisene på. Klær Underbukse: Sjekket billigste på Europris og brukte en fra skapet: 20 kr T-skjorte: Reklameskjorte: gratis. Ullsokker: Solide ullsokker fra forsvaret: 30 kr Bukse: Eldre modell feltbukse fra forsvaret, ubrukt: 100 kr Skjorte: Eldre modell arbeidsskjorte fra forsvaret, brukt: 75 kr Jakke: Regnjakke med kamomønster, brukt: 75 kr Genser: Forsvarets ullgenser, brukt: 100 kr Hodeplagg: Svensk feltlue, ny: 50 kr På beina: Viking slagstøvler fra militært overskudd, ubrukt: 150 kr Utstyr Sekk: Forsvarets Ludviksekk brukt av 66 Johansen fra Alta: 100 kr Sovepose: Brukt militær kneppepose med tre lag: 90 kr Kniv: Morakniv med rødt skaft fra Europris: 27 kr Presenning: Grønn, 3x5m fra felleskjøpet: 50 kr Tau: 10 meter fra Europris: 30 kr Myggolje: STOPP fra Europris til: 40 kr Fyrstikker: Hva koster en pakke? 5 kr Toalettpapir: Stjal noen meter fra et offentlig toalett: Gratis Vannflaske: Tom saftflaske, panten er 2,50, men ble pantet etter bruk: Gratis Kokekar: Hermetikkboks med spagettigryte: Gratis (mat) Regnskapet for hele turen ble: Klær: 600 kroner Utstyr: 342 kroner Totalt: 942 kroner Så med utstyret på plass, og penger til overs, var det tid for å pakke sekken og stikke på tur. Jeg fant, jeg fant Neste dag tok jeg sekken på ryggen, gikk ut bakdøra og var klar for et mikroeventyr. Det tok ikke lang tid før jeg gikk forbi noen rester etter et sauegjerde. «Jeg fant, jeg fant», sa jeg som Espen Askeladd i eventyret, og plukket med meg litt streng fra gjerdet. Strengen kunne helt sikkert brukes til noe senere. Litt stålstreng kan sikkert brukes til noe. Fem timer senere var jeg fremme ved Langdalsvannet og spente opp presenningen som en gapahuk, før jeg sanket ved til bålet. Med stor grundighet sorterte jeg veden etter størrelse og bygde opp et perfekt bål. Never i bunn, tynne kvister, litt tykkere kvister, og et godt lager av grovere kubber for å fyre ut over kvelden. Deretter var det bare å sette fyrstikken bort til neveren og se flammene spre seg. Stolt over å ha fyrt bålet med en fyrstikk fant jeg frem boksen med Spetti for å lage meg et kokekar. Først brukte jeg Morakniven til å åpne boksen, så kom strengbiten fra gjerdet til nytte. Jeg laget et hull i hver side av boksen, og bøyde strengbiten til som hank. Mens kveldens middag putret over flammene, spikket jeg en liten skje av en bjørkekvist. Skjeen fungerte bedre enn Spettien smakte, men jeg ble da mett av en liter ubestemmelig pasta imitasjon. Etter middagen rullet jeg ut min nye trelags sovepose til 90 kroner. Modell 1945, stod stemplet på trekket. Den ble et tykt og behagelig underlag resten av kvelden mens jeg lå i gapahuken og stirret inn i flammene. Bålkveld. Til slutt var veden oppbrent, og jeg krøp jeg ned i soveposen. Eller, navigerte meg frem mellom lagene, til jeg omsider fikk alt på plass, og kunne strekke meg ut. Gnagsår og leverposteikaffe Morgenen etter kastet jeg sekken på ryggen. Den kjentes lett ut, helt til den traff mine såre skuldre og frembrakte et umiddelbart flashback til aspiranten. Så inderlig godt husket jeg hvordan vi hatet Ludviksekken, og jubelen den dagen vi ble tatt opp på oppklaringslinja og fikk utlevert Reckon Pack. Reckon Pack med polstrede skulderreimer og skikkelig hoftebelte. Aldri mer skulle vi bære på en Ludviksekk med skolisser til skulderreimer. Jeg fortrengte flashbacket og satte i marsj mot Lunddalsvatnet. Turen videre gikk gjennom fuktig myr, og mine nye flotte Vikingstøvler kom til sin rett. Jeg kunne vade over små bekker og holdt meg både tørr og varm på beina. Grepet var ikke like imponerende, så da det begynte å gå nedover forsvant beina under meg og jeg endte på ræva. Etter noen timer merket jeg at støvlene, med stor iver, hadde gnagd seg inn i hælene. Etter hvert hadde blemmene vokst seg til respektabel størrelse, så etter at gapahuken var satt opp ble jeg sittende med bare føtter ved bålet resten av kvelden. Kaffekopp hadde jeg glemt på utstyrslista, selv om jeg kunne tatt med en snyltekopp uten å sprenge budsjettet. Dermed måtte jeg improvisere. En bjørkegrein med passende vinkel ble splittet og tilpasset slik at den fungerte som en hank på en tom leverposteiboks. Første koppen hadde en tydelig bismak av tidligere innhold i koppen. Leverposteikaffe. Etter et par kopper var det slutt på bismaken, og jeg kunne nyte ekte bålkaffe resten av turen. Etter turen Dagen etter lå jeg lenge før jeg pakket sammen og gikk hjem igjen. Ludviksekken ble satt bakerst i boden, og der ble den stående til jeg flyttet noen år senere. Utstyret hadde fungert fint på tur selv om jeg savnet polstrede skulderreimer, hoftebelte, telt med myggnett og gode sko. Uka etter pakket jeg sekken og reiste på fisketur i Sunndasfjella. Ludviksekken fikk stå i fred innerst i boden med alt utstyret urørt. Turen ble gjennomført med telt, skikkelig sekk og gode fjellsko som ikke ga meg gnagsår, helt uten dårlig samvittighet. På nett fortsatte diskusjonen, og redaksjonen i Friluftsliv hoppet på ideen om en tur til under tusen kroner. Det endte senere i en serie spredt ut over tre nummer av magasinet. En lignende artikkel uten beløpsgrense har også endt opp i Fjell og Vidde, der det handlet om brukt utstyr fra brukthandel. Loppemarked er enda ikke brukt, så den kommer snart. Alle disse artiklene handler om det samme. Noen som har utstyrsboden full prøver å vise at en ikke trenger nytt og flott utstyr for å dra på tur. Utstyrshysteri og anti-utstyrshysteri Debatten om hva en trenger på tur er like gammel som menneskeheten, tror jeg. Helt siden en kreativ steinalderjeger banket til en flintstein og satte den fremst på en pil har debatten rast. «Vi greide jo å fange dyr før, så hvorfor skal vi lage nye piler?», var helt sikkert den første reaksjonen fra resten av jaktlaget. Diskusjoner om utstyrshysteri er en gjenganger på nettforum om friluftsliv. I frustrasjon over at folk stadig skal ha noe nytt, forsøker noen å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Dermed er debatten i gang. Utstyrshysteri eller anti-utstyrshysteri, kall det hva du vil. En trenger ikke å bytte jakke hver gang det kommer en ny farge. Samtidig er det like meningsløst å hevde at en ikke skal kjøpe kvalitetsutstyr. Det er mulig å tenke kritisk over hva en har behov for, uten å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Det handler om å velge det en selv er komfortabel med. 9 år etter tusenkronersturen Jeg fortalte aldri noen hele historien den gangen jeg var på tur, men lot den støve ned i turdagboka. 9 år senere ligger jeg med feber og leser i den gamle turdagboka fra 2005. Mellom en tur på Hardangervidda og Dovrefjell finner jeg notatene fra turen. I turdagboka står historien med realitykonsept, detaljert budsjett og tanker om utstyrshysteri. 9 år senere tenkte jeg det var tid for å dele historien, til skrekk og advarsel for andre som måtte ha lignende tanker. Jeg vet enda ikke hvorfor jeg gikk turen. Det eneste jeg er sikker på er at jeg brukte flere hundre kroner på utstyr jeg aldri brukte igjen. Og så kjedet jeg meg den uken. Vis hele artikkelen og flere historier på bloggen

Helt klart noe som vil gjøre at det virker som om det er få lettpakkere som er på lengre turer/ekspedisjoner. Vil tro at aktivitetene folk gjorde før de begynte med lettpakking også har stor betydning for hva slags turer de legger ut på som lettpakkere.

I områdene du nevner er du vel aldri mer enn en lang dags vandring unna en koie, samelandsby eller andre former for sivilisasjon. Men om det er villmarkspreget og oppfatningen av uberørt og ikke tilrettelagt natur du mener er jeg enig. Men om formålet med tråden ikke er semantiske dikkedarier om hva som er en ekspedisjon, men om det er mulig å stikke på langtur/ekspedisjon som lettpakker er svaret ja. Men det er selvsagt ikke for alle, om en er lettpakker eller ikke. Det krever at en har tilstrekkelig erfaring til å vite hva utstyret en bruker tåler og hva som er nødvendig. M.a.o. det holder ikke med svart belte i kjøkkenvekt og excel.

Med en lett sekk er det helt greit å gå 3-5 mil om dagen. Flere dager fra vei og sivilisasjon blir vanskelig i norge. Skal gi eksempler på turer om du klarer å gi eksempel på en ikke lettpakker som går slike turer i Norge.

Selv kaller jeg det tur med passende prefiks (ski, fot, telt, dags, lang, topp, klatre, padle, etc.). Setter forøvrig et skille på to uker for å kalle noe for en langtur. M.a.o. Er en uke en lang tur, men ikke en langtur. Å gå på tur to uker eller mer på fjellet med lett utstyr er akkurat som å gå på tur med tyngre utstyr, bare lettere

Bruker en enkel, og muligens ikke anbefalt tilnærming til smør på tur. Er jeg på langtur blir all mat bedre med en skje smør, og smøret får bare finne seg i å holde seg brukbart hele turen. Har en lufttett plastboks som jeg fyller med meierismør (ca 0,3 kilo). Boksen er med på turer hele sommeren, og settes i kjøleskap mellom turene. Når smøret begynner å smake harskt er det på tide å vaske boksen og starte på nytt. Har ikke blitt dårlig enda, tror jeg.

1. Har ikke peiling på om jeg er på ekspedisjon, langtur eller bare tur. Egentlig ikke så viktig heller, for min del, eller resten av svaret. 2. Usikker på om det går under lettvekt, men har mange turer på 1-4 uker med lett utstyr. - "Basisvekt": 7-8 kilo (avhengig av mengde drivstoff). - Foto: 2,3 kilo - Proviant: Ca 0,6 kilo/dgn. Eksempel kan være ca 4 uker langs Nordkalottruta og 12 dager over Dovrefjell. 3. Sammenlignet med tilsvarende turer med 20 kilo + proviant gjør det å tenke lettvekt helt klart turen mer behagelig.

De har ikke funnet opp et fancy nyord for vanlige helgeturer, men fornorsket et konsept som har slått an i england. Det er vel heller ikke snakk om vanlige helgeturer, men om å prøve noe nytt. Men skal innrømme at det er vanskelig å se forskjell på hva som er et "mikroeventyr", og hva som er en vanlig helgetur. Vil tro at det å ta med telt i kanoen er en helt vanlig helg for deg og mange andre her. Samtidig er dette noe som kan være en ny og spennende opplevelse for andre. Å prøve noe nytt en gang i blant anbefales til alle. Enten det er å prøve en kanotur, et nytt område, bli med på klatring, overnatting med sykkel eller sove under åpen himmel. Så kan en fortsette med sitt vanlige friluftsliv de andre helgene.

Er sikker på at det ikke var enkelt å finne et sted i ly på fjellet i natt med all snøen som ble ommøblert. Men er mulig at Høgskardet kanaliserte vinden en del, noe som gjorde det ekstra utfordrende å ta seg ned i dalen. Men valget av leirplass ble tatt før det blåste skikkelig opp, så da er det ofte bedre å sikre seg der en er en å flytte seg i mørke. Kom muligens litt brått på stormen, siden den ikke ble meldt denne vindstyrken før for et par dager siden. Jeg ønsker absolutt ikke å dømme her. Er derfor mest interessert i det generelle: Hva kan en selv/andre gjøre for å unngå å forverrer en slik situasjon. Om den beste vurderingen er å grave seg ned på stedet, tulle seg inn i teltduken/vindsekk/fjellduk eller prøve å gå ned dalen er umulig å si uten selv å være der. Så det er først og fremst det å etterlate utstyrer jeg også reagerer på.

Det blåste friskt i Troms i natt, og Tonje Helen Blomseth fikk en dramatisk opplevelse. http://www.nordlys.no/nyheter/article7244957.ece http://www.nrk.no/nordnytt/ble-reddet-av-hunden-i-snostormen-1.11621400 Utpå natta knakk teltstengene og Tonje valgte å pakke utstyret, og gå ned fra fjellet mens utstyret ble lagt igjen. Etter å ha gått et stykke, snur hun for å gå tilbake til utstyret. Nå er sporene fokket igjen, og hun finner ikke tilbake til utstyret. Hun forsøker å grave en snøhule, men får det ikke til, og velger å utløse nødpeilesenderen. Etter mer leting finner hun tilbake til utstyret, og får gravd litt ly. Det går heldigvis bra til slutt, takket være flaks og vilje til å ikke gi opp. Nå skal jeg være ytterst forsiktig med hva jeg skriver, så det ikke misforstås. Jeg er imponert over viljen til Tonje, men det må være lov å stille litt spørsmål, og lære litt fra en slik situasjon. Tonje etterlot utstyret for å forsøke å gå ned fra fjellet. Dette er det siste en bør gjøre i en nødsituasjon. Utstyret er det som kan redde liv. Om en velger å gå, skal (nød)utstyret være med. Å finne igjen utstyr i stiv kuling og snøfokk er bare flaks. Er det drittvær, så kan en ikke satse på rask hjelp på fjellet. Helikopter kan ikke fly, og det er vanskelig for redningsmannskap å finne frem. Det viktigste er å ikke gi opp. Så lenge en er i bevegelse er en i live. Denne gangen gikk det bra takket være viljen til å ikke gi opp, og en del flaks. Vurderingene kunne vært bedre.

Ser ut som Rottefella Nato M98 binding, som er/var nesten lik Riva 1. Mulig dette er ski fra midten-slutten av 90-tallet, da det ble testet ut ulike modeller ski, bindinger og sko for å erstatte Natoplank i enkelte avdelinger.

Hvilke kart du trenger å ta med på turen er litt avhengig av erfaring og hvor god tid du har. Selv gikk jeg strekningen fra Nordkapp til Nordland for noen år siden. Fra Magerøya til Kautokeino brukte jeg bare gamle veikart i 1:250000. Dette var før stien var merket, så jeg gikk bare bare sørover og brukte store vann som veipunkt. Det ble noen overraskelser med elver som ikke var på kartet, men ellers en flott erfaring i å oppdage landskapet på en annen måte en når en har studert kartet. Folk utforsket jo landet lenge før det kom detaljerte kart i butikken. Det krever imidlertid at en har en del erfaring, og vet hva en skal gjøre om en roter seg vekk (Gå tre dager mot vest til du treffer en vei). Nå er Stien nymerket, så om du får tak i kart i 1:100000 vil dette være best med tanke på antall kart og pris. Fra Kautokeino og videre anbefaler jeg kart fra Norgesserien i 1:50000 til du kommer inn på område med Svenske Fjællkartan i 1:100000. Kompass må være med på turen.

For å svare trådstarter så er det hverken fornuft eller galskap å tørke tannkrem, men rett og slett god underholdning for oss andre Men som nevnt tidligere, så kan det være greit på vinteren. Da slipper en å gå med tannkremen på innerlomma en time før en kan børste tennene. Små tuber kan du fine på apoteket når de finner frem reisestørrelsene. Bruker å kjøpe tuber med 15 ml innhold, som sammen med tannbørste og pose veier ca 40 g. (Tom tube ca 10-12 gram)

Husker selv første nordlysvinteren i Troms med blandet glede. Vinteren 98/99 var aktiviteten heftig, og om vi ikke var ute på øvelse var det lett å glemme at en egentlig burde gå og legge seg. Var ikke like begeistret når vi lå i OP, og ikke fikk samband på grunn av at nordlysaktiviten forstyrret rombølgesignalene. Men dette var første gang jeg forsøkte å fotografere nordlyset. Fin natt på fjellet.

Etter episoden med manglende teltstenger litt tidligere på kvelden, pakket jeg sekken på nytt og fikk på meg hodelykten og skiene. Jeg skulle til fjells for å få med meg nordlyset. Denne gangen visste jeg akkurat hvor jeg skulle gå. Jeg hadde funnet teltplassen, så det var bare å følge sporene oppover. En time og 300 høydemeter senere stod nordlyset som en veiviser de siste meterne frem til teltplassen. Raskt tråkket jeg til teltplassen og fikk opp teltet for å ha en plass i le for vinden mens jeg fant frem kamera. Liggeunderlaget ble rullet ut og soveposen lagt inn. Deretter var det bare å få på godt med varme klær og gå ut for å se nordlyset danse. Jeg var hjemme. Etter hvert ble nordlyset svakere og vinden tok seg opp. Det var tid for å fyre opp primusen og få noe varmt i kroppen før det var god natt. Neste morgen våknet jeg og kunne konstatere at teltet var blitt 20 cm kortere i løpet av natten. Vinden hadde gradvis økt ut over natten, og ommøblert all snøen ute. Det som var 5-10 cm nysnø kvelden før, hadde enten funnet veien inn i teltet og lagt seg på hodeenden av innerteltet eller tatt seg en tur ned i dalen. Akkurat da ønsket jeg meg telt med stormmatter. Med kalde fingre fikk jeg børstet snøen av primusen og varmet litt vann til frokosten, før jeg pakket sammen. Så var det bare å gå ut for å møte sola og en ny dag. God morgen Troms, takk for nordlysnatta. (Sted: Myrefjell/Mauken i Målselv) Vis artikkelen på bloggen

Flyttet innlegget til turrapporter, så kanskje noen har lignende erfaringer de vil dele. Andre del av turen gikk forøvrig bedre

Jeg hadde tenkt å ta en turfri dag i dag. Det gikk ikke helt etter planen. I stedet ble det et nytt kapittel i serien «Ting du ikke trodde du kunne glemme», og litt ekstra læring. Da jeg våknet skinte sola over hvite fjell. Sol og hvite fjell er sannsynligvis den kombinasjonen som får frem turlysten raskest hos meg. En kombinasjon som får stølheten etter tre dager på ski til å forsvinne langt bak i hodet.Men jeg holdt meg kald. Jeg skulle ha en turfri dag. Jeg hadde andre ting å gjøre. Ting som burde vært gjort for lengst. Men så kikket jeg på nordlysvarslet. Nordlys til langt sør i landet. Nå snakket vi stjerneklar himmel, snø, nordlys. Sekken ble pakket på 10 minutter, og jeg fikk på meg skiene. En time senere var jeg kommet vekk fra alt som heter lys og lyd. Jeg var klar til å sette opp teltet.En fin plass ble funnet, og jeg tok frem teltet fra sekken. Da jeg kjente på teltposen var det noe som ikke stemte. Det var da det gikk opp for meg. Det var noe som manglet. For å lettere kunne pakke teltet ned i sekken hadde jeg tatt ut stangposen på sist tur. Dette er egentlig normal rutine, og teltstengene er et eget punkt på pakkelisten. All min erfaring tilsier at den eneste riktige løsningen for meg er å følge pakkelisten, og krysse av etter hvert som ting legges i sekken. I dag fikk jeg enda en bekreftelse på dette. 10 minutter pakking og forberedelser slår tilbake. Jeg stod der på fjellet med en slapp teltduk og ingen teltstenger. Se mulighetene når Murphy slår til Uten teltet ble det raskt kaldt i vinden der oppe på fjellet. Men siden Nordlyset danset over Mårtinden satte jeg opp stativet og tok noen bilder. Deretter kjørte jeg ned fra fjellet og lastet bildene over på laptoppen for å se hvordan de ble. Nordlys over Mårtinden og Blåtind. En skuffelse. Fokus var feil og bildene lignet ikke på det jeg opplevde på fjellet. Da var det bare en ting å gjøre. Notere ned innstillingene som var brukt, drikke opp kaffen på termosen mens tærne fikk tilbake varmen, finne frem teltstengene og pakke sekken på nytt. Og stikke ut for å prøve igjen. Resultatet får vi komme tilbake til. Har du også egen «Ting du ikke trodde du kunne glemme» liste? Vis artikkelen på bloggen

Har snakket med rovviltkontakt og sendt bilder. Vil ikke rope ulv ulv, så er veldig skeptisk. Vet jo at de fleste observasjoner er hunder som har tatt seg en tur på egenhånd, og tror nesten det i dette tilfellet også. Men blir moro å høre hva han ser av bildene, og skulle det komme noen andre observasjoner kan det jo være en mulighet.

Startet med galopp, og så gikk sporet over til trav etter noen hundre meter. Ellers mye av oppførsel som stemmer med dokumentet fra Nina. Selv om det har vært observert ulv, og også dokumentert av SNO at det har vært ulv i Målselv, er dette langt unna der ulven normal vil finnes. Det som gjør meg mest i tvil er størrelsen på sporene, fargen på dyret og at det er så langt unna kjerneområde for ulv. Det er mulig at ungdyr har litt mørkere pels, men er usikker på om sporene er mindre. En kan jo håpe, men har jo ikke samme klangen å si "Jeg møtte på en ulv, (mumlende) eller muligens en hund", Som å si at "Jeg så ulven løpe over fjellplattået så snøspruten stod i lav vintersol". Var litt enklere den gangen jeg nesten ble bamsemoms, og hadde hotline til rovviltkontakten i SNO. 3-4 timer etter observasjonen var det dokumentert bjørn.

Er veldig i tvil om det var ulv. Er jo såpass sjelden, men er observert i Målselv tidligere, så ikke umulig. Men oppførselen stemmer overhode ikke med de erfaringer jeg har med hunder i fjellet. Og er jo ikke så often en møter hunder på 6-700 moh uten eier heller.

I det jeg kom over en liten høyde så jeg plutselig et stort hundedyr foran meg. Et mørk grått dyr, som satte opp farten da det fikk øye på meg. Jeg skvatt til. «Ulv?», var den første tanken som for gjennom hodet, «eller, hund?». Før jeg hadde fått frem kameraet hadde dyret tilbakelagt flere hundre meter og forsvunnet over den neste høyden. Dette måtte undersøkes. Med kameraet klart fulgte jeg sporet videre. Jeg fulgte sporet over den neste høyden, uten å se dyret. Sporet gikk snorrett i nordlig retning. I starten hadde dyret lagt i vei i lange sprang. Galopp. På toppen av høyden viste sporet at dyret hadde stoppet og snudd seg til siden, før det fortsatte i samme retning i trav. Jeg fulgte sporet en kilometer før jeg stoppet. På denne kilometeren hadde ikke sporet forandret retning en gang. Da det begynte å gå nedover ga jeg opp håpet om å få et siste glimt av dyret. Møtte jeg en ulv? Dyret hadde klare likhetstrekk med en ulv (avstand ca. 200 meter). Jeg har ikke sett hund skvette slik, og løpe i rett linje flere kilometer vekk fra meg. Sporene lignet løpemønstret til en ulv. Jeg har møtt hunden til den lokal reingjeteren, og det var ikke den. Var det bare en løsbikkje? Det er en sjelden opplevelse å støte på ulv, så sannsynligheten tilsier at det var hund. Dyret virket litt mørkt i pelsen i forhold til min oppfatning av hvordan ulven ser ut. Selv om jeg verken hørte eller så noen i fjelllet, var det scooterspor fra tidligere på dagen. Reinsdyra i området kikket i retning dyret, men virket rolige. Sporene var litt små? Sporet var ca 9-10 cm langt og 6-7 cm bredt. Enten så var det selve gråbein jeg møtte der oppe på fjellet, eller så var det en særdeles folkesky bikkje. Uansett om det var ulv eller hund, så etterlot opplevelsen meg med et bredt smil i ansiktet hele resten av turen. Slike opplevelser er gull verd. Vis på bloggen

Bruker tilnærmet samme løsning. Forsvarets fotposer med såle fra liggeunderlag og dunsokker fra jysk (25 kr) inni. Ikke sikker på at det finnes en bedre løsning. Har sett flere bivuakksko, som har det til felles at de er best egnet inne i teltet. Med forsvarets fotposer kan du tråkke rundt med snø til knærne uten at det er noe problem. Sålen og nedre del fungerer også om det blir mildvær og sørpe, uten at det kommer fuktighet inn i fotposene.

Støtter det Steggen og M-Nilsen skriver. Har ikke opplevd myggen som noe problem over tregrensen i Dividalen. Vil dere ned i dalen kan det være litt mer. Når det gjelder folk så er området stort. Det kan være ganske så folksomt på T-stiene og hyttene som er nærmest startsteder (Rostahytta, Dividalshytta). Lenger inn kan det gå dager mellom hver gang en treffer folk om en i det hele møter noen. Anbefaler selvsagt at dere kommer hit til Dividalen i juli-aug, så skal jeg sørge for varm dusj, kaldt å drikke, logistikk (transporthjelp e.l.) og selskap på tur noen dager Edit: Hvor holder du til Steggen? Er halv-ny i nord (Målselv), så om noen vil vise frem "hemmelige" favorittsteder, eller ta en kaffepause på fjellet er det bare å gi lyd.