Robinson

Vi startet sammen to kamerater i sommer. Skulle gå fra Halne til Haukeli. Men vi skilte lag etter 4 dager. Fortsatt som gode kamerater. Han ville fram , jeg ville loffe. (Og han er i mye bedre form enn jeg er ) Det endte med at han gikk vestover og jeg gikk østover. Og jeg tror begge var glad for å miste en klamp om foten. Poenget er at begge deler er trivelig. Det behøver ikke å være enten eller. Men jeg har aldri følt meg ensom alene i fjellet.

Er det noen her som har peiling på snøforholdene rundt Halne, Hein områdene på Hardangervidda? Hadde tenkt en fot tur neste uke rudt de områdene , men det var ikke meningen at det skulle være skitur. Er det noen som vet om Halnefjorden er isfri nå??

Jeg hadde en skrekkopplevelse selv for noen år siden da jag og kona lå i telt rett ved en idyll av ett vann ikke langt fra svenske grensen. Jeg våknet ganske tidlig(det var begynt å lysne)av skumle lyder i småtrærne rundt teltet vårt. Det knakk kvister og romsterte verre. Jeg lå stiv , men ville ikke vekker kona. Ikke vits at hun ble redd hun også. Men hun lå selvfølgelig like redd hun også , fikk jeg vite etterpå. Mer og mer syntes jeg dette tiltok , og nærmere og nærmer teltet kom udyret . Helt til det hoppet opp på taket på det gamle husteltet vårt og jeg tydelig kunne se avtrykkene av beina og skyggen av halen på ett ekorn. Jeg begynte å puste igjen , og skrekken gikk litt over til irritasjon . For jeg ville sove lenger. Slo i duken , men det endte bare i att ekornet spratt fra telttaket og bort i nærmerste tre og begynte å snadre.Historien endte selvfølgelig med at ekornet holdt oss våken resten av morgene. Jeg vet ikke hva du hørte , men jeg har ved flere anledninger enn denne opplevd at lydene om natten av selv små dyr kan virke "store" og skremmende.

Jeg tror ikke du yter navlelav helt rettferdighet her. Nedenfor et ett sitat fra en opplysnings side om navlelav jeg fant her på nettet. Linken står under: Navlelav: Kalles fra gammelt av fjellnever eller hjuringkost — kost for gjetergutten. Navlelaven er smaklig og lett fordøyelig i rå tilstand, men er enklere å spise om du koker den først. Navlelaven er den eneste lavarten som ikke trenger luting før bruk. En ekspedisjon på 1800-tallet holdt seg i live i 30 dager om vinteren med navlelav som eneste føde. http://naturtips.tbt.no/Filer_mat/ville.htm Her er også linken som beskriver eksperimentet jeg fortalte om i mitt første innlegg her. Som du ser husket jeg ikke allt korrekt fra TV programmet. Men interessant er det likevel. http://www.nrk.no/kanal/nrk1/ut_i_naturen/1454933.html Hvor mye næring og karbohydrater det er i navlelav har jeg ikke klart å finne ut , men at det er realistisk mat tviler jeg ikke på.Og det viser jo ovennevnte også.

Bortsett fra det som kan læres, og som er nevnt av andre her,tror jeg det viktigste er å kunne trives i eget selskap. Og jeg er ikke sikker på om det kan læres. Muligens. Jeg har gode kamerater som er like fjellvante som meg(noen mye mer) , men de kunne ikke tenkt seg å gå alene. Ikke fordi de er redd for noe , men fordi de synes det høres kjedelig ut å gå alene. Så hvis du kan trives alene ellers , tror jeg også at du kan trives alene i fjellet.

Jeg har ett Stetind 2 , og har hatt det noen år, og liker det godt. Jeg valgte det foran enmanns versjonen , for jeg ville ha mulighet til å ha sekken sammen med meg inne i teltet.Det veier ett par hekto mer enn enmannsteltet , dvs. 2020 gram med plugger og alt.Forresten , å kalle det ett to mannstelt er litt drøyt. En skal være veldig gode venner for å dele det teltet med en person til. Ringtind teltet er vel erstatteren til Stetind. Stetind modellen går ut nå, så det er mulig å gjøre noen røverkjøp på dem i disse dager.

Jeg må få misjonere litt for navlelaven. Den er ikke som annen lav. Det er dette svarte , knasete stoffet som gror på gamle store steiner. En bare sparker det løs og spiser det. Akkurat som potetgull. Og det smaker ikke vondt. Og du kan finne det overalt En kan koke det også , selv om jeg aldri har prøvd det. Jeg husker ett TV program for noen år siden der en professor og en TV journalist skulle forsøke å leve en uke av naturen. Eneste baggasje var fyrstikker og kniv.(tror jeg) De brukte blikkbokser de fant som kokekar. Riktignok valgte de lavlands natur , der de spiste både skjell og en og annen småfisk de fanget. De hadde ikke fiskesaker , tror jeg. Og de spiste forskjellig grønt fra naturen , blant annet rørsiv som vokste i ett vann. (de ble syke for de spiste stenglene og ikke roten , som er den som skal spises). Også spiste de navlelav. Og det var deres uhemmede ros av dette stoffet som fikk meg til å prøve. Av alt de spiste var det navlelav de likte best. De sammenlignet det med å spise poteter. Som en del av eksperimentet veide de seg før og etter. De tok begge av litt , men ikke mye

Du velger det vanskeligste alternativet når du velger høyfjellet. Det er ikke uten grunn at folk ikke har slått seg ned der oppe permanent. Å finne noe å leve av er lettere lenger nede. Skal du klare å bli mett der oppe ser jeg bare navlelav og fisk som realistisk mat. Jeg har spist mye navle lav, og det inneholder både karbohydrater og stivelse. Jeg har bare spist den rå , men jeg vet at den kan forvelles også. Navlelav er faktisk godt på samme måte som poteter er det. Så med fisk har du proteiner og navlelav karbohydrater. Litt lenger nede finner du løvetann. Roten på den er ikke så verst , men du må samle en del skal det monne , for roten er ikke stor . Husk å skrelle roten , ellersr blir det for beskt. Den er best om våren.

Første gang jeg dro til fjells alene var jeg over førti. Og det var grunnen også. Ingen av ungene ville være med , (de var ikke unger lenger) og kona kunne ikke. Så da ble det alene. Jeg hadde i grunnen alltid hatt en liten lyst til å gjøre det , og så var muilgheten der. Det ble en 5 dagers fra Halne på hardangervidda og en sløyfe innover i traktene rundt Hein , Geitsjøen, Skytterbudalen og så til Skaupa. Lå i telt hver natt. Jeg var litt spent på hvordan jeg ville ha det , men jeg hadde ikke gått mer enn en halvtime før jeg glemte at jeg var alene. Og jeg tenkte ikke på det heller på hele turen. Heller ikke om kvelden før jeg krøp i posen. Det var i grunnen bare deilig. Og siden har det blitt en slik tur nesten hvert år. Men jeg tror jeg opplevde mer dyreliv. Røyskatt som ville plyndre smørboksen min og reinsdyr ved Geitsjøen. Jeg tror at siden en ikke har noen å skravle med når en er alene , så blir det stillere rundt deg . Både når du går , og når du er i leieren. Og dermed kan du oppleve mer dyreliv.

Jeg vet ikke hvilken kategori jeg tilhører , men jeg går ikke lengst eller fortest. Sekken min er alltid for tung synes jeg. Iallefall den første timen. Men jeg teller grammene i sekken likevel , selv om jeg ikke teller mine egne gram Jeg har ikke vært på Galdhøpiggen , men jeg har ganske mange teltdøgn etterhvert i fjellet. Jeg liker ikke at sekken veier noe særlig mer enn 20 kilo , men i sommer kommer den til å gjøre det siden vi har planlagt en 14 dagers tur med huset på ryggen , mat og alt. Men over 25 kilo kommer den ikke. På de 14 dagene skal vi gå (rusle) Hardangervidda fra nord til sør. Og da forstår alle et jeg ikke liker å ha det travelt. Jeg hører nok til samme kategori som ett par andre innlegg her. Romantikeren. For meg er fjellet fanteliv med fiskestang og god tid. Helst utenom stiene der det ikke er for mye folk. En opplevelse: Var alene ikke langt fra Heintraktene for noen somre siden , og fikk en virkelig fin aure (synes jeg). Jeg hang den på veggen på steinbua der jeg ville ovenatte akkurat da. Og to karer kom forbi . Vi kom i prat , og den ene karen hadde veldig lyst til å fiske , men så hørte jeg replikken: "Jammen det er middag på Rauhelleren kl.18. Vi rekker ikke den hvis vi stopper for å fiske nå" Det slo meg da at vi ikke tilhørte samme gruppe , og jeg ville ikke bytte heller. Men tyngre sekk enn dem hadde jeg.Det får så være.

Jeg har funnet ut at klippfisk kan brukes, tro det eller ei. Jeg kjøper skinn& beinfri baccalao klippfisk . Legger den i bekken om kvelden før jeg kryper i posen. Og neste dag når teltet er pakket og det er tid for avmarsj , tar jeg opp fisken og putter den i en plaspose i sekken til ettermiddagen da det er tid for middag. Freser den i gryten over bålet , sammen med litt krydder og løk (hvis jeg har med).Så fyller jeg på en halv liter vann, etter par spiseskjeer med olje og koker opp. Så dumper jeg en pose potetstappe i gryten og lar det svelle. Og Voila!! Plukkfisk på ett kvarter. Godt er det også.