Robinson

Jeg kom på nå at for noen år siden fant jeg denne gulpebollen fra en ørn inne ved disse vannene der grunneiere har gjort det de kan for å stenge meg ute. Det er ganske opplagt at denne ørnen har spist ett av lammene til bonden. Ved å la bonden få dette øremerket hadde han ganske lett kunnet få erstatning for dette lammet. Tanken slo meg. Hvorfor ikke gjøre denne hyggelige gesten mot denne bonden som på så mange forskjellige måter har vist at han ikke vil ha meg der oppe? Jeg synes det er kult å ha denne gulpebollen på hyllen min. Finders keepers ...

Allemannsretten kan aldri gjelde kjøretøy , håper jeg. Siden allemannsretten bare gjelder utmark. Jeg fastslår bare fakta. Noen grunneiere gjør det de kan for å hindre folk i å bruke utmarken deres. Lovlige tiltak. Det eneste våpen mot disse tiltakene er å gjøre seg uavhengig av å parkere bilen. Siden jeg bruker mye en kayak i ett par vann nært meg, får jeg kona til å kjøre meg. Og hun kjører hjem bilen, og henter meg når jeg skal hjem. Det var faktisk hun som foreslo det, da grunneier hadde gravd en grøft som blokkerte siste plassen jeg kunne bruke til å smyge vekk en bil. Hun ble mer forarget enn meg over dette.

Ett problem er at allemannsretten ikke gjelder biler. Hvis en grunneier gjør det umulig å parkere, gjør han det veldig vanskelig å bruke utmarka. Og han har den muligheten. Og mange bruker denne muligheten. J

Du må bo rundt Oslo ett sted. På mine kanter er det som oftest grunneiere som herper naturen. En liten anekdote: For noen år siden fikk vi, hele familiene med unger, låne en gammel hytte av en trivelig bonde som både jeg og kona har kjent siden vi var unger. Denne bonden eier også ett vann som vi fikk lov å fiske i. Bruk oter, garn eller hva dere vil, for vannet er overbefolket med mager smårøye var beskjeden fra han. Vi merket jo det når vi fisket. Vi fikk masse, men ingenting over 15 cm. Tingen var den at denne bonden også hadde lyst å skille ut noen hyttetomter og ville vise meg hvor han mente det hadde vært perfekt for meg å bygge meg en hytte. Mens vi ruslet rundt i lia hans, over vannet, ser vi en bil parkert i veikanten og en kar som stod og fisket med stang. Vi var vel omtrent 100 meter over veien , og bonden begynner å hoie for å få oppmerksomheten til denne fiskeren. Han ropte opp til oss noe på engelsk og bonden kom ikke på mer å svare enn "I am the farmer. Get out of here". Han med stanga svarte noe jeg ikke skjønte, men ble stående. Og vi gikk videre. Jeg ymtet frampå til bonden, som jeg betraktet som en god venn (han er død nå), at karen med stanga gjør deg en tjeneste. Han skulle hatt med garn. "Det er mitt vann" var svaret. Og der er vel essensen. Og problemet. Det var hans li også, men han hadde ikke eiendomsrett til blåbærene som vokste der, eller kantarellene.

Jeg har hylsen av en billig Bic kulepenn med meg. Denne bruker jeg som en pipette opp i ei lita tidligere smoothie flaske på kanskje en drøy desiliter, med rødsprit. Med denne pipetten kan jeg lett slippe en rødspritdose ned i forvarmingskåla på min Svea 123 uten å dele primusen. Jeg kan selvfølgelig også hente bensin til forvarming fra tanken på primusen med samme pipetten. Jeg har i grunn lenge tenkt at jeg burde finne meg ett bedre rør til dette, for en gang på tur opplevde jeg at det oppstod en sprekk i denne kjipe plasten som Bic pennene er laget av, og da fungerte jo ikke pipette funksjonen. Jeg har aldri kommet så langt, huset flyter jo av billige Bic penner, og jeg har bare slengt en ekstra penn i lokklommen på sekken. Latskapen lenge leve...

Jeg har aldri brydd meg med å studere kartene. Jeg får ikke kart med fiskekortet når jeg kjøper det. Joda, jeg også kan få fisk i rennende vann om somrene, men det er bare småfisk. Den fine fisken står i vannene til den skal opp og gyte om høsten. Nå mener jo jeg at i ett vassdrag , så er alt vann på en måte rennende. Ellers ville jo vannet stoppe opp, ikke sant, og aldri renne ut ett utos. Og med den logikken blir bare vannene i ett vassdrag fine høler i elva...

Når det gjelder fiske på Hardangervidda øst gjelder det 11. bud.:"Thou shall not get caught" . Det er greit å ha godt utviklet radar og øyne i nakken. Når man kjøper ett fiskekort ser man at man bare har lov å fiske i rennende vann om sommeren. Der man ikke kan få fisk. Når så høsten kommer og fisk faktisk går opp i elvene, forteller fiskekortet at nå har du ikke lov å fiske i rennende vann heller. For nå kan du faktisk få fisk. Så det hele dreier seg om illusjoner. Selger av fiskekortet selger en illusjon om at man skal gis mulighet for å få fisk. Og kjøper av fiskekortet utrykker illusjonen om at han skal forholde seg til begrensningene i fiskekortet. Så alle er stort sett fornøyd. Fiskekortet blir alibiet som gjør at man ikke trenger å være redd for at fiskestangen stikker opp av sekken når man går.

Jeg har brukt mitt i 2 år nå. 2 ukesturer på Hardangervidda og ett par turer i nærområdet. Jeg tror jeg vil si at jeg er fornøyd med det. I forhold til hva jeg forventet. Jeg har brukt ett Stetind 2 telt i mer enn 20 år nå og var svært fornøyd med det. Når jeg kjøpte Ringstind 2 SL tilslutt, var det utelukkende for å spare 600 gram vekt. Duken er tynn, men den holder ute det som skal holdes ute. Jeg har ingen indikasjoner på at den ikke sterk nok. Jeg må med en gang si at jeg aldri har tenkt at hverken Stetind 2 teltet eller Ringstind 2 SL teltet skulle være mer enn ett enmanns telt. Hvis kona skulle finne på å bli med, har jeg ett 3 manns telt til det. Og så må jeg si at jeg ikke er så lang heller. 173 på strømpelesten. Det jeg liker med dette teltet, bortsett fra at det er lett, et at det er så kjapt og enkelt å slå opp. Det har ikke skuffet meg.

Artige ting man møter i fjellet. Nært Breidotjønn på Hardangervidda og kilometervis fra nærmeste sti, har noen gjort seg umake med å lage en liten sittegruppe med bord. En god del energi må de ha de brukt på dette. Dessverre var vi på farten, så vi testet dem ikke ut.

Selv om det er vanskelig å se hvor stor bukken er , er det ikke vanskelig å se at den har usedvanlige store horn. 3 ganger så lange som ørene. Man ser ikke slike ofte. I alle fall ikke der jeg jakter.

Kaffe engasjerer. Det er jo egentlig folkedrikken vår😁

Jeg bruker kokekaffe på alle turene mine. Og ærlig talt så er jeg ikke så veldig opphengt i at alt skal være perfekt når jeg er på tur. Jeg sover i ett lite telt på ett lite liggeunderlag. Jeg spiser dryteck en del og drikker min singlemalt ut av ei kukse, ikke av ett dråpeformet whiskyglass som kanskje gir beste aroma opplevelsen hjemme. Brødet etter ei uke trenger jeg ikke si mye om. Alle vet hvordan det er. Og så har man myggen. Så om jeg spytter litt kaffegrut fordi jeg er utålmodig med dagens første kaffe, så er det likevel den beste kaffen jeg har den dagen. Og en bedre kaffeopplevelse enn jeg har hjemme til daglig ut av presskannen min. Alt fordi det er opplevelsen der ute som gir den gode smaken. Ikke teknikken...

Lett & kjapt. Plasten blir litt varm når du skal klappe den i hop, men det tåler man. Jeg prøvde å laste opp en liten 20 sekunders filmsnutt, men det lot seg ikke gjøre. Jeg bare fører den åpne delen kjapt over primusflammen ett par ganger og klapper sveisen sammen med fingrene. Ingen sak...

Jeg lukker alltid kaffeposen ved å "sveise" den over primusen eller bålet. Det er fort gjort og da er den lufttett til neste gang jeg skal ha kaffe.

Min har innlagt garvet lakseskinn. Jeg frykter at det gjør posen mindre solid, selv om ingenting foreløpig tyder på det. Men det gjør posen mer fotogen...

Ideen kommer selvfølgelig fra det faktum at det selges kaffeposer i skinn, inspirert av de samene en gang brukte. Lenge før noen fant på å lage en kaffepose av plast. Noen ( inkludert meg ) liker pene ting, og har gjerne en pen kaffepose i sekken. Men det lureste er selvfølgelig å ha kaffen i originalposen inni skinnposen. Nå må vi heller ikke glemme at kaffe i plastposer er en forholdsvis ny oppfinnelse. Da jeg begynte å drikke kaffe kom kaffen i papirposer og bare som hele bønner. For oppbevaring var det ikke noe lurt med ferdig oppmalt kaffe. Man kjøpte hele bønner og malte dem hjemme når man skulle lage kaffe. Da ble kaffen god. Ut på sekstitallet kom den moderne verden til Coopen der vi kjøpte kaffen, og det kom en elektrisk kaffekvern i butikken. Når jeg som guttunge handlet kaffe for mor, åpnet jeg posen, tømte bønnene opp i kvernen og festet så den tomme posen under kvernen og trykket på knappen. Samene hadde selvfølgelig hele kaffebønner i posene sine i gamle dager, og hadde en liten håndkvern i lavoen. Hele bønner er mer forgiving når det gjelder lagring.

Jeg har kaffen i en skinnpose, type hjemmegarvet reinskinn, men dama som sydde den til meg var klar på at jeg burde putte hele kaffeposen oppi. Ikke kaffen løst. Likevel gjør det meg godt å kunne trekke denne posen opp av sekken mens jeg putter kjelen over. Plast er praktisk, men ikke vakkert .

Østvidda for ett par uker siden. Rett nord for Skytterbuhovda dette. Det bugnet med modne fine molter. Været var perfekt og teltliv en fornøyelse. Edit. Jeg tenkte jeg skulle dele ett bilde av Skyttarbu, der vi tilbrakte ei natt på noen forferdelig brisker. Aldri mer sove der. Vi kommer nok til å besøke bua igjen, men da setter jeg heller opp ett telt utenfor og bruker det som soverom.

Jeg er på en måte kommet tilbake til start denne sommeren. I ett par tiår var det denne kniven som hang i beltet mitt på fjellturer. Jeg kjøpte den når jeg var i tenårene tror jeg og hadde ikke en masse kniver i ei skuff. Denne fikset alt jeg hadde behov for. Selvfølgelig gav jeg vekk denne kniven til en av guttene mine etter at han hadde lånt den på en del turer. Men jeg savnet jo denne lille Helle kniven og kjøpte en ny ett par år etter. Den ble lagt i en skuff og ikke brukt noe særlig , for nå hadde jeg ett par andre kniver, blant annet en svær samekniv som fikk være med på tur. Men nå med knivskuffen full av kniver plukket jeg med meg denne på sommerens Hardangervidda tur. Og den var perfekt. Lett. Den dingler akkurat der den skal under hoftebeltet, eggen er lett å få kvass og den holder godt. Den ultimate turkniv...

Det er ett moment med disse aluminium stengene som bøyes hver gang man setter opp teltet. Når de blir riktig gamle har de lettere for å brekke. Jeg brakk en av stengene på mitt mer enn 20 år gamle Helsport Stetind telt på tre plasser for ca 4 somre siden. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg trakk ut stangen etter at jeg hørte smellet i stangen og skjønte at den brakk, og fant at den hadde brukket på tre steder samtidig. Jeg hadde to skjøteledd, men ikke tre, og endte opp med å bruke teltduken som en tarp den natten. En jeg snakket med på Helsport anbefalte meg å bytte begge stengene, siden jeg nå måtte kjøpe en ny stang. Han mente den andre stod for tur til å brekke også . Jeg tror han har ett poeng der.

Har alltid med min Kindle Paperwhite . Om jeg er alene på tur, eller sammen med andre. Da bærer jeg med meg flere hundre bøker for vekta av ei. Og så trenger jeg ikke ha på hodelykta når det blir mørkt. Fulladet varer den fint ett par uker ved bruk hver dag.

Vatnedalen, Krogsæter og Nakkereset er innenfor markeringene. Men hvis du ser på veiene som går fra bygdesenteret Vatne og nordover, mot og forbi Baraldsneset og den andre med nr. 661 som smyger seg langs sjøen, så er turen ett eventyr. Som guttunge på sykkel var dette innenfor vårt operasjonsområde . Men vi teltet jo aldri. Det er garantert plasser å lure vekk ett lite telt, hvis dere ikke planlegger en sigøynerleir. Alt dette er under en time fra Ålesund. God tur.

Du tenker kanskje på villcamping ? Det må være mange steder, men jeg vokste opp i Vatnedalen og fra den og opp til Nakkereset øverst i dalen, over Krogsæter, er det langt mellom husene. Fra Vatnebygda slutter, til Krogsæter begynner, er det en husløs dal på 4-5 kilometer. Min lekeplass som unge. Det er en frodig dal med mye skog, og selvfølgelig ei elv som renner gjennom. Når dere kjører gjennom Krogsæter , det er toppen 10 hus i bygda , kommer dere opp på toppen, reset som vi kalte det, før veien begynner å gå nedover mot Fiksdalen. Der oppe er det mer åpent og ett fjellandskap. Der er tilrettelagt parkeringsplass og garantert steder dere kan sette opp ett telt. Siden jeg bodde i bygda, har jeg jo ikke teltet der. Det er garantert flere plasser i området rundt som jeg ikke vet om. Det er mange veier "less traveled" der, der det er langt mellom husene.

Hvis du med Ålesund tenker i byen, så er Vollsdalen Camping der, rett ved Vollsdalsberga, en fin badeplass. Da er dere en 20 minutters rusletur fra sentrum , eller en 5 minutters kjøretur.

Man skal ikke spørre for mye heller. For å sitere forlengst avdøde Henry David Thoreau : Any fool can make a rule , and any fool will mind it.