Robinson

Når det gjelder spiseskåler for turbruk foretrekker jeg skåler med ett godt håndtak. Jeg synes det er mangelvare blant det som presenteres her. Jeg har flere slike spiseskåler med ett godt håndtak. Når jeg har bruk for tur tallerkener spiser jeg nesten aldri ved ett bord, men sittende i lyngen. Og da er det greit å slippe å ha skålen i fanget. Edit. Jeg ser at REs har ett bilde av akkurat slik skål jeg mener i hvit plast. Perfekt...

Jeg vet ikke når hytta ved Blåfjellenden kom , men den var der for mer enn 20 år siden. Vi dro inn til den første gangen første sommeren den var i drift. Husker det var en gjeterhytte tvers over dalen, der noen sauegjetere holdt til og som likte å komme over og være litt sosiale når de så det var folk der.

Blåfjellenden ja. Har mange minner derfra og bare gode. Stort sett. Men siste turen min dit må vel være for mer enn 20 år siden. Jeg må likevel fortelle om en av turene som var for 24 år siden nå. En god kamerat av meg og jeg selv , med gutter på samme alder , fikk den gangen den ideen at vi skulle ta med oss en gjeng unger og unge tenåringer på en eventyrtur som innebar en overnatting ved Blåfjellenden. Før turen skulle avsluttes ved Månafossen der mammaer skulle komme og hente oss. Vi gav guttene våre lapper til å dele ut til kamerater der vi ganske enkelt skrev at alle som ville kunne være med. Eneste betingelse var at de kunne gå selv og kunne bære sin egen sekk. Og at alle måtte ha med maten de skulle spise , samt sovepose og liggeunderlag. Vi hadde planlagt en telt overnatting i Fidjedalen, og sørget for at det var telt nok med slik at alle fikk plass. Det vi ikke regnet med var hvor mange som ville. Og vi skulle nok vurdert noen av dem som uskikkede. Men det var nok mange foreldre den gangen som bare var glad for å få en ungefri helg og rasket sammen/lånte utstyr til ungen og sendte dem avgårde. Turen ble ett eventyr , men nok også ett mareritt for noen av ungene. Husker det røynet på tålmodigheten min den ene natten ved Blåfjellenden med bråk og småkrangling noen unger mellom helt til morgenkvisten. Men vi fikk gjennomført selv om det var regn stort sett hele turen . Guttene mine ler enda av disse minnene i dag , når vi minnes turen. Men så hadde jo de vært med før og visste hva en slik tur innebar. Jeg lærte noe der. Jeg har hatt med unger som ikke er mine siden også, men jeg har lært meg å gjøre bedre research med hensyn til hva de kan klare. Og blitt flinkere å instruere unger , der foreldene åpenbart ikke har peiling på hva som kreves. Jeg husker ene gutten den gangen , der moren hadde kjøpt to flintsteker til han, for middag de to dagene. Og det eneste vi hadde med oss til å koke på var to Trangia stormkjøkken .

Hvis man kjører en tur i fjellstrøk i Sør Norge på vanlige ferdselsveier , slik som foreks. over Valdresfjellene , så ser man at nesten alle plasser der man kan lure en bil av veien for å campe er blokkert på en eller annen måte. Ofte av en solid kjetting. I tidligere tider da jeg som unge dro på tur med foreldrene mine , på 60 tallet og tidlig 70 tall , var det akkurat på slike steder foreldrene mine likte å campe. I dag kan vi ikke det mange steder. På en måte forstår jeg grunneiere som gjør dette, og en annen del av meg forarges over det. For nå er det ikke norske arbeidere med husteltene sine og den overlastede folkevogna som villcamper, men bobiler og store campingvogner. Og avtrykket er også større. Jeg forstår grunneierne, men liker det ikke når det hindrer meg å gjøre det jeg har lyst på. Ett lyspunkt er veien over Hardangervidda. Der er det enda mulig å sette fra seg en bil og campe mange plasser nær veien.

Det med å jage / true / skremme folk fra å oppholde seg, eller vandre over eiendom i utmark er heldigvis ikke vanlig. Men det skjer . Jeg har aldri opplevd det, men har likevel opplevd ubehagelig oppførsel. Ett kort grunneiere har i ermet er dette med bilen. Fri ferdel i utmark gjelder ikke bilen. De kan nekte deg å parkere med de problemene det medfører. I noen situasjoner må man kanskje vurdere å trosse bøllene og se om de " walk the walk, eller bare " talk the talk " ? Men en sunn risikovurderinger bør da foretas med de tiltakene det innebærer...

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av meg og fattern fra ett eventyr i 1975 ,altså for nøyaktig 40 år siden denne sommeren. Vi padlet fra Grønningen øst for Snåsa over svenskegrensen og tilbake til Grønningen igjen via Jevsjøen. Mye bæring og strabaser. Noe som har vært vanskelig å toppe siden. Tror dette er villmark fortsatt. Fattern i dongeri , gummistøvler, flanellskjorte ( som var hverdagsskjorta den gangen ) og "vinteranorakken" . Den hadder mor sydd. Eneste dedikerte turplagget var hatten , som mor ikke likte han brukte ellers. På ett godværs bildet er det lave sko som gjelder og garantert ikke joggersko siden joggeskoen ikke var oppfunnet enda. Sikkert hverdags skoene hans. Kanoen var det store. Innkjøpt det året og min mor kom til å fnyse av den de kommende tiårene. Den var ikke billig. Og så var det den fantasiske fem år gamle ryggsekken hans. Jeg hadde lånt en sekk av en kamerat av fattern. Og for mitt vedkommende var det samme greia. Dongeri , islender og bomullskjorte. Og redningsvest tror jeg ikke folk hadde begynt å tenke på enda. Vi hadde ikke spist av kunnskapens tre den gangen og tenkte ikke at det var livsfarlig å legge utpå uten redningsvest.

I 2005 bestemte jeg og en kamerat oss for at vi skulle krysse Hardangervidda sammen . Vi hadde satt av to uker og da sier det seg selv at vi ikke skulle ha det travelt. Etter bare ett par dager begynte det å skurre. Jeg hadde vært på vidda mange ganger , ham ingen . Jeg hadde lyst å fiske , ville vi skulle ta en avstikker til Vestvassdalen og andre plasser jeg hadde vært før som hadde gjort meg lykkelig . Han ville fram til målet som var Haukeli. Allt annet var heft. Og så var han i mye bedre form enn meg. Det gikk opp for meg at vi hadde helt forskjellig mål for turen. Mitt mål var å være på Hardangervidda to uker og ende opp på Haukeli. Hans mål var å krysse Hardangervidda og kommer fram til Haukeli. To forskjellige ting. Den tredje dagen kom vi til at skulle vi fortsette å være kamerater, så burde vi skille lag. Og det gjorde vi. Jeg husker enda lykkefølelsen min da jeg så den røde anorakken forsvinne over horisonten vestover , mens jeg fant ut at jeg kunne like godt gå østover . Vi var begge fornøyd med løsningen og er fortsatt gode kamerater. Det er ikke alle som har det samme synet på friluftsliv."

Roger that...

Jeg irriterer meg grønn over hunder , fordi vi har hytte rett ved en populær tursti. Men samtidig har alle ungene mine hunder. Og jeg irriterer meg ikke så mye over dem , selv om det også hender. Hver dag går det turgåere , både med og uten hunder, forbi hytta og over tomta nå om sommeren. Som de har full rett til siden turstien krysser tomta og hytta er en strandhytte. Jeg legger merke til noen hundeeiere som roper inn hundene og kobler dem før de krysser tomta vår , der vi gjerne er ute og griller og spiser. Med barnebarn og gjester. Dette er hundefolk som tar hensyn. Også er det de som ikke kobler hundene når de krysser og vi ender opp med hunder som løper opp til bordet der vi spiser , og ellers vimser rundt på tomta.Med brøling fra hundeeierne på disse hundene og generell ufred. Så urettferdig som det enn er : Gjett hvilke hundefolk jeg husker best?

Og problemet er ???

Kan skrive under på dette. For mange år siden gikk jeg og en kamerat mot Blåfjellenden med guttene våre. Og etter ett par timer begynte klagingen. De var trøtte, de hadde vondt , de frøs og jeg må si at jeg begynte å bli bekymret . Syntes synd på dem og tenkte vi var dårlige fedre som utsatte dem for dette. Helt til vi kom så langt at vi så hytta noen hundre meter framme. Da begynte guttene å løpe for å se hvem som kom først fram av dem. Vi fedre sakket håpløst etter. Jeg lærte en lekse der. Unger synes det er kjedelig å bare gå. Men de blir ikke nødvendigvis utslitt før oss voksne.

Når det gjelder kayaken , så er jeg bevisst på å ikke surre bagasjen fast på toppen av den. Tanken min har vært at det må være mye vanskeligere å snu kajakken rundt fra vannet , når det henger en tung vasstrukken sekk under den. Men jeg har aldri prøvd det. Derimot har jeg flere ganger , for morro skyld , kantret med kayaken for å prøve å komme oppå igjen. Og det er enkelt både å snu den og klatre oppå den igjen. Jeg hadde aldri klart det med ally kanoen min .

Jeg har padlet ett par av de store vannene på Hardangervidda , og har også der opplevd å ligge værfast fordi vi ikke turte å krysse . I en kano er en utrolig sårbar ute på store vann . Og ikke lett med selvberging. Nå bruker jeg mest en Viking sit on top kayak på de store vannene. Mye lettere å berge seg selv da.

Ikke så mye som deg i allefall . Jeg har med en liten selvkomponert pakning som inneholder litt plaster for hverdagskader , som småkutt fra kniven og slike ting , som alltid skjer. Og så har jeg med to enkeltmannspakker og to sterile kompresser , en støttebandasje og en pakning med Ibux 400mg. Ibux er anti imflammatorisk , noe paracet ikke er , og det kan gjøre at jeg kan klare å gå likevel i en situasjon der det ellers var for vondt til å gå. Og så ligger det en liten pakn. med to par sterile engangshansker og en liten pakn. med noen sår servietter.

Det gjør de defintivt ikke. Jeg jakter både elg & hjort selv og kjenner godt til jegermiljøet. Og de aller aller fleste jegere forarges over slike skilter. Formålet med skiltene er å slippe forstyrrelser i jakta.

Det er ikke noe uklart med skiltet. Formålet med skiltet er at den som leser det skal tro at de kan bli skutt av en jeger og ikke bevege seg inn i området. All ferdsel i utmarken er på eget ansvar ,om man skal en tur til Prekestolen eller en tur på Hardangervidda. Men i kombinasjon med jakt pågår, blir det ett element av trusler i det. Det som er klokkeklart er at det er ingen andre enn jegerne som har ansvaret for hvor kulene deres havner. Og hvis almennheten skulle akseptere at det er risikabelt å gå tur i skogen under jakten , tror jeg ikke jegerstanden hadde hatt så høy rating når det gjelder sympati , som vi har i Norge. Hvis de bare ville informere om at det ble jaktet der, kunne skiltet bare informere om akkurat det : jakt pågår. Men bevares, det er ikke ulovlig, bare ufint...

Det er ikke tillatt å la en kjønnmoden okse som kan utgjøre en fare, å gå løs på utmarksbeite. Og bare ordlyden i skiltet "Okse fare" forteller at bonden ønsker å skremme. Det blir litt som disse jegerne som setter opp skilt : "Jakt pågår. Ferdsel på eget ansvar". Ikke ulovlig skilt, men å utsette turgåeren for fare er likevel ulovlig... Edit. Klippet denne fra hanndyrloven. 3. Det er forbode å la oksar som er eldre enn 6 månader gå på beite, a) i sambeiteområde i utmark eller innmark, b saman med kyr som andre eig, i anna beiteområde eller c) der tilhøva er slik at dei lett kan koma saman med kyr som andre eig. Forboda gjeld ikkje beite på særskilt område der oksar blir haldne for seg, såframt området er forsvarleg inngjerda eller dyra er under forsvarleg tilsyn.

Fant dette "skiltet" på en tur nå nettopp på høgejæren. Slikt forarger meg. Bortsett fra at det selvfølgelig er ulovlig å ha en voksen okse som ikke er gjeldet , gående løs på utmark , så er det dette ønske som enkelte grunneiere ( bønder ) har til å skremme folk vekk fra utmarken sin som gjør meg sint. Tviler på at det virkelig var noen okse der . Jeg så ingen og skulle ikke gå der likevel. Men en trussel er det . Slikt gir ikke sympatipoeng akkurat...

På mitt personlige plan er skikkelig fottøy og gore - tex det største framskrittet . Å slippe å pakke regntøy i sekken , og farvel til gummistøvler i heia er det beste . Mine første turer var med gummistøvler , uansett hvor varmt det var. Med ett par tøysko hengende utenpå sekken til leirbruk. Etter dette kommer dobbelduk teltene, som stort sett er de eneste som brukes nå. At sekkene ble større og større er jeg ikke sikker på om er en fordel. Jeg tar bare mer med meg da. Da jeg kjøpte min første sekk var det en 70 liters , og var den største sekken som ble tilbudt da.

Det som har skjedd er at vi har fått bedre råd. Ta friluftsklær. Hadde du spurt far min i foreks.1970 , da var jeg 17 år , hva han brukte til friluftsklær , hadde han sett rart på deg og sagt " hæ?" Og kanskje spurt hva :mener du? Eller: hva er friluftsklær ? Og når du så hadde sagt dedikerte klær som er beregnet på å bruke ute i friluft , hadde han sagt at det var alle klærne hans, med unntak av blåsdressen som ikke ble brukt så ofte. På kalde dager brukte han varme klær , og på varme dager lettere klær. Og på blåsete , vindtette klær. Samme om han skulle til fjells eller jobbe i tomta. Fottøyet i fjellet i 1970 var gummistøvler . Som 17 åring hadde jeg hørt om at det fantes lærstøvler , og min far snakket drømmende om " den som hadde hatt det " , men det var hinsides hans og min økonomiske rekkevidde. Liggeunderlaget i 1970 var bakken. Jeg hadde med ett ullteppe som jeg brettet til underlag av og til. Min far kjøpte en flott 70 liters Bergan ryggsekk i 1970 som jeg tror kostet flere hundre kroner, altså bortimot ei halv månedslønn den gangen , til min mors store forargelse. Jeg arvet den og har den fortsatt. Den største forskjellen er at vi har fått bedre råd og kan tillate oss å ha klær og utstyr som er dedikert til en fritidsaktivitet . Svært uvanlig for en arbeider for 50 år siden . Men vi syntes aldri synd på oss selv i fjellet den gangen heller. Vi syntes vi hadde det kjempefint i fjellet og registrerte ikke at vi savnet noe utstyr. Det eneste jeg syntes jeg hadde altfor lite av var sluker . De var dyre og de ble da som nå , mistet alt for ofte...

Selvfølgelig gjør den det. Jeg er jo nabo til Vistehola. Randaberg er i allefall ikke nordvest landet...

Ikke veldig bratt , men det er jo ikke en vei. Mer en sti. Jeg har ikke vært der siden sherpaene har oppgradert stien. Jeg har forstått at det er blitt en del enklere etter oppgraderingen.

Alle kaffekjeler egner seg ikke like godt som gryte. Men de billigste og enkleste som bare har ett hull som helletut og samtidig har lokk som er nesten like stort som kjelebredden , er ikke vanskeligere å vaske enn ei gryte .

Jeg har på to turer nå bare brukt kaffekjelen til Trangia settet , sammen med en Svea 123r. Til alt. Jeg koker kaffe , steker bacon og har laget enkle rismiddager i den. Når jeg er alene funker denne fint...

Langs stien mot Bynuten er det også fine plasser. Og fiskemuligheter. Og oppe ved Røyslandvannet, vannet ved glattkjøringsbanen , er det fint å telte og fiske. Har vært der mange ganger.