Robinson

Kjekt å se at noen har tatt vare på slike ting. Hjemmesydde telt er det nok mange som har overnattet i den gangen. Undertegnede også. Mor sydde ett for oss , hun også. Men problemet var syttitallet. Da var det den "nye tid" som gjaldt. Ting fra tidligere tider skulle bare kastes og nye ting kjøpes. Om det var primuser , telt eller gamle motorsykkelrammer. Det var gammelt og avlegs og hadde ingen verdi lenger. Slik gikk dampmaskinen jeg fikk av bestefar, den tredelte bambustanga , splitcane stanga , den gamle motorsykkelramma ( Indian 1920 modell ) og mye annet tapt. Motorsykkelramma ble funnet og hentet for ca. 10 år siden i ura der den ble dumpet av min far på tidlig syttitallet . Av en entusiast som fikk ett tips av brodern om hvor han skulle lete. Den er på vei til å bli motorsykkel igjen. Det er kjekt å la slike ting få lov til å leve noen generasjoner.

Jeg har gått mye alene siden jeg bikket 40 år for mer enn 20 år siden. Før det gikk jeg aldri alene, for det var alltid noen som ville være med. Og godt var det. Men så kom tiden da ungene var blitt store og det passet ikke nødvendigvis å være med pappa på tur, når det passet pappa. Så da begynte jeg å gå en del alene. For det meste på Hardangervidda. Og oppdaget at jeg likte det svært godt. Jeg er ikke så lysten på aleneturer her i hjemtraktene her i Rogaland, der det er svært bratt og ulent. Risikoen for å skade seg er større her og da er det værre hvis man er alene. Jeg fikk meg ei ny høyrehofte i 2011, i mars det året , og 4 måneder etter det hadde jeg eg ei uke alene på vidda med huset på ryggen. Skiftet den andre i april i år og gledet meg til en tur igjen i sommer. Var forberedt på en alenetur og gledet meg til det også. Men så begynte jeg å høre antydninger fra en av guttene mine om at han hadde lyst på en tur i heia denne sommeren , og når var det egentlig jeg tenkte meg på tur? Og da passet visst bra for han også. Etter hvert fant de to andre guttene også ut at ville visst også en tur i heia rundt den tiden da jeg ville. Enden på visa ble en trivelig tur på vidda , 4 karer , der gamlingen gikk med en gnagende mistanke i bakhodet om at noen hadde snakket sammen og funnet ut at de ikke ville slippe gubben alene opp på vidda med huset på ryggen mindre enn 4 måneder etter hofteoperasjonen. Likevel en trivelig tur "down memoriy lane" der vi gikk traktetene vi gikk sammen da de var guttunger. Litt annerledes for oss karer. Den eneste risikoen jeg vurderer når jeg er alene , er risikoen for å skade meg. Og den risikoen er nok den som er størst for jenter også, om de tror det eller ei. Mye større risiko det , enn risikoen for å møte noen som vil deg vondt...

Største problemet med å oppbevare helseskadelige væsker på brusflasker er at noen kan drikke det. Og dette har skjedd mange ganger. Sønnen til min kollega drakk polyester herder som faren lagret på en colaflaske , og en av mine barn drakk renset bensin brukt til rengjøring av vinylplater , som min svoger lagret på en brusflaske . Dette er en reell risiko . Jeg har aldri hørt om branner som har oppstått pga foreks. statisk elektrisitet i slike situasjoner.

Plastbrusflasker er nok ikke det beste å oppbevare bensin i, men de jeg har testet tåler det altså for en begrenset tid. Men siden statisk elektrisistet har blitt nevnt så mye her, så har jeg lyst å si noe om det. Det er ikke flasken som er det største problemet når det gjelder statisk elektrisistet , men den som eier flasken. Elektrisiteten bygger seg opp både i kroppen og klærne og lades ut med en gnist når man får kontakt med jord. Og det gjør man når man foreks tar på en primus som står på bakken. Eller kommer i kontakt med den via en leder. Og aluminium leder bedre enn plast. Jeg kan aldri tenke meg at rødsprit flasken av plast er laget av antistatisk material, for det er veldig dyrt. Og det ville ikke beskytte så mye når han som holder flasken ikke er antistatisk . Faren for gnist er like stor når jeg fyller på flasken hjemme som når jeg tømmer av den ute i felten. Og faren er like stor når jeg tømmer på en aluminiums flaske som når jeg fyller på en plast flaske. Eller egentlig større, siden en utladning ikke vil finne sted med mindre jeg får kontakt med jord , og som kjent så er plast en dårlig leder , eller for å si det på en annen måte : plast isolerer.

Akkurat denne risikoen tar jeg høyde for, fordi jeg en gang tutet brenselsflasken min. Som lignet veldig på drikkeflaskene min, som også er en plastbrusflaske. Jeg har noen ganger hatt bruk for tape på tur , så jeg surrer to tre runder med duct tape rundt en del av brenselsflasken. Med det oppnår jeg to ting. Å merke den godt , og å ha litt tape for hånden skulle snellefeste på fiskstangen ryke, eller en teltbøyle brekke , begge ting jeg har opplevd og reparert med tape fra brenselsflasken . Når det gjelder risikoen for statisk elektrisitet , så er den sterkt overdrevet. Den største risikoen for statisk elektrisitet på tur er klærne våre. Alle fjellfolk jeg kjenner elsker fleece plagg. Og de er notoriske når det gjelder statisk elerktrisitet, og da er aluminium i en Sigg flaske en mye bedre leder til å produsere en gnist enn en plastflaske.

Når dere var Skytterbudalen var dere ikke så langt fra denne bua ved Vesle Selstjønn...

Hvis vi skal begrense oss til middager på tur, så er det en som skiller seg ut . Svogeren min , og jeg hadde vel vært syv dager på Hardangervidda og hadde etterhvert kommet til vesle seltjørnslegeret og skulle gå til Halnefjorden og båten dagen etterpå. Vi hadde bare havregryn og litt ukesgammelt brød igjen. Havregrynen kunne bli havregrøt , for vi hadde mer tørrmelk igjen , men vi gledet oss ikke til middagen for å si det slik. Vi hadde ikke vært forunt å få noe særlig mye fisk på denne turen. Svogeren min ville prøve noen kast i vesle selstjønn , og det gjorde han. Og der bet den. Allerede før fisken var landet hadde jeg begynt å finne fram primus og stekepanne. Gammelt baconfett var ikke blitt vasket av pannen med vilje . Tror auren må ha vært bortimot to kilo , hvis ikke mer. Jeg stekte den i baconfettet og vi spiste den rett av stekepannen med fingrene til vi stønnet . Dette ligger ett par tiår tilbake , men senest denne sommeren mimret min svoger og meg over fisken og måltidet. Kjekt å ha i minneboken...

Jeg bestemte meg for å gjøre ett forsøk på hva disse nye tynne plastbrusflaskene tåler av primusbrensel. Jeg klippet opp en 0,5L Farris flaske og veide 3 biter av denne flasken på kruttvekten min. Disse bitene veide henholdsvis 3,1 , 1,8 og 2,3 grains. Disse tre bitene stappet jeg opp i Sigg brenselflaske og fylte så flasken opp med 4 takts miljøbensin fra felleskjøpet og lot flasken stå 30 dager. I dag plukket jeg opp disse bitene og veide dem på nytt etter at de var tørre. Da veide bitene 3,2 , 1,7 og 2,2 grains. De var altså redusert med henholdsvis 3,2 , 3,3 og 4,4 % . Gjennomsnittet er 3,6 %. Dette forteller meg at jeg nok ikke vil lagre bensin på slike flasker over lang tid. Men jeg ville ikke være bekymret for bruke ei slik flaske til bensin på turer som varer en til to uker. Kanskje lengre også. Testen jeg gjorde utsatte plasten for bensinen over alle flatene, altså begge sider. I en hel flaske ville bensinen bare belastet den ene siden, innsiden. Da vil antagelig reduksjonen av plastikken bare vært halvparten. Jeg har lyst å prøve litt hva disse flaskene tåler av juling, og er jeg fornøyd med det kommer antagelig jeg til å bruke disse flaskene til brennstoff.

Bua i Skytterbudalen visste jeg ikke om. Den skal jeg sjekke opp neste sommer

Jeg bruker min 123R mye oftere enn min 8R. Den tar mindre plass i sekken , er lettere og den virker hver gang. Siden jeg kjøpte Svea primusen, får dessverre 8R primusen nesten ikke være med på tur lenger.

http://www.ebay.com/sch/i.html?_from=R40&_trksid=p2055845.m570.l1313.TR0.TRC0.H0.Xoptimus+8.TRS0&_nkw=optimus+8&_sacat=0 De lages jo ikke lenger, så bruktmarkedet er plassen å lete. Jeg kjøpte min, i svært pen tilstand , på Finn for 2-3 år siden. For rundt kr.1000,00. Så ingen på Finn akkurat nå, men ebay har flere.

Spesielt dette at tre hunder finner sammen og danner en flokk og begynner å jage. Men det har skjedd før og vil nok skje igjen ...

Ikke Brenneke , og slett ikke rundkuler. Trodde ikke det fantes. Det jeg har brukt er de amerikanske Foster type slugs med hul base og utvendige riflinger som er ment å gi dem ett visst spin i lufte. Jeg aner ikke om de virkelig spinner. Jeg tror det er designet med en hul base som ekspanderer i løpet ved trykk og den tyngre tuppen som gir slugen en viss stabilitet i luften. For morro skyld hadde jeg med haglen på banen en gang for å se om det lot seg gjøre å ta storvilt skyteprøven med den, men jeg fikk ikke lov . Det er elektroniske skiver det skytes på der og var redd det ville bli for store hull i skiven .

Jeg har ikke skutt så mange rådyr med slugs, tror det er 4 stk. Når det har vært hagla som har vært i hendene mine har det oftest vært hagleløpet som har blitt brukt. Men jeg har også kamerater som bruker slugs. Når det gjelder kjøttødelggelser har jeg aldri sett finere slakt, enn når det har vært brukt slugs. Hvis slugen ikke treffer bein, virker det som om noen har brukt en 20mm hullpipe og stanset ut ett hull i dyret. Mye finere slakt enn min 7mm 08 og 223. Den værste når det gjelder kjøttødeleggelse hos meg har vært 223en. Men i høst prøver jeg med barnes trippelx kuler, og håper på penere slakt. Når man tenker på det, en stor tung blykule i moderate hastigheter, det gir både god knall&fall effekt og pene slakt. Og presisjonen i den gamle hagla min med bare ett hjelpekorn midt på skinnen , med understre løp , imp.cylinder trangboring og winchester slugs samlet jevnt over under 5 cm, på 50 meter. Beste samling ved en test var 3,7 cm , senter til senter, med tre slugs på 60 m. God rådyrmedisin. Etter min mening kunne slugs godt vært brukt på større hjortedyr. Men det er ikke jeg som bestemmer. I Norge er slugs kun lovlig på rådyr og villsvin.

Jeg har hatt både dobbelhagler og halvauto hagler. Når det gjelder pålitelighet , så tror jeg alle er pålitelige så det holder. Den eneste hagla som har sviktet meg ,var min forrige hagle , ei Husquarna Grand Italiano o/u hagle. Den sluttet å virke, dvs , den gikk ikke av hver gang. Nå er den spiker , erstattet av ei brukt winchester o/u hagle. Jeg liker best dobbelhagler pga anvendeligheten. Noe som er viktig for meg , er muligheten til å putte en slug i det underste åpne løpet, og på den måten gjøre hagla til en 50-60 m kombi børse. Perfekt når vennene mine med hunder inviterer meg på rådyrjakt ...

Siden jeg sitter på hytta og ikke kan telle over 111ene jeg har må jeg bare ta det på husken. Jeg tror jeg har 5 eller 6 stk. Som virker . Pluss 2 - 3 som jeg har planer om ( planer som mest sannsynlig aldri blir realisert ) å fikse opp. Dette inkludere en hiker + bensin brenner. En av disse 111 ene mine er en bråkebrenner i original pappeske, som aldri er blitt fyrt opp , der jeg var den første til å skjære over tapen som pappesken ble forseglet med på fabrikken der den ble laget.

Jeg har brukt brusflasker til drivstoff / bensin i sikkert 20 år. Og har aldri opplevd problemer med dette. Og senest denne sommeren tok jeg med en flaske på Hardangervidda som hadde stått halvfull med bensin siden i fjor. Jeg toppet den og tok den med. Jeg har riktignok enda ikke prøvd disse nye tynne brusflaskene , de synes spinkle etter min mening. Men det er bare synsing. Jeg skal teste dette. Og jeg vet hvordan . Derimot så har jeg de siste par årene hamstret , dvs. ikke pantet flasker av den gamle solide sorten. Så jeg har ett lite lager. Og pakningene i skrukorken har holdt helt fint tett. Grunnen til at jeg liker dem, bortsett fra prisen, er at jeg trenger ikke å bære de tomme videre . De går på bålet. Men så oppdaget jeg i sommer at jeg ikke ville brenne dem fordi jeg ikke kan få tak i flere av dem. Og da er mye av poenget borte med dem. Så de nye tynne må bare prøves ut...

Kanskej mine første poncho forsøk var dårlig gjennomført,men de ga ikke mersmak. Fiskestanga var i veien og jeg snublet i den også. Etter at jeg begynte å bruke 3 lags gore-tex har jeg adri sett meg tibake.

Haha. Husker svogeren min fortalte at han spurte kjæresten ( som hun var den gang. Nå er hun kona ) om hun ville være med på andejakt en kveld. Klart hun ville. Hvor romantisk måtte ikke det være ? Sitte sammen til sola gikk ned og det ble mørkt i strandkanten . Det var bare det at hun ville prate . Om alt. Og hver gang sa jegeren "hysj!". Og det ble også mye " sitt rolig!" Ikke romantisk i det hele tatt. Det ble med den ene jaktturen for damen hans....

http://www.kajakk-fritid.no/transport/thule-hullavator/prodid/748/thule-hullavator-pro-nedfellbart-kajakkstativ.aspx Jeg må jo innrømme at denne frister. Men mer enn 6 høvdinger har gjort at det ikke har blitt handel enda. Jeg klarer enda å løfte den opp på taket alene med ullteppe trikset. Kanskje når jeg blir skikkelig gammel gubbe at det blir handel….

Jeg vet det finnes ett system for dette som passer til Thule lastholdere. Det selges hos kayak og kano spesialister. Men tror det koster noen kroner. Min løsning har vært ett gammelt ullteppe . Jeg danderer det over biltaket bak lastholderne på Focusen min, og så løfter jeg baugen på kanoen eller kayaken oppå biltaket slik at baugen er oppå bakerste lastholder. Så går jeg bak kayaken og løfter opp der og sleider den inn på lastholderne. Ullteppet beskytter lakken på biltaket der kayaken får kontakt . Jeg har klart dette i flere år nå selv om jeg jo ikke er noen kraftplugg akkurat . Kayaken veier rundt 25 kilo og Ally kanoen under 20 kg.

I insekt sesongen sliter jeg med å få sove under en tarp. Sover ofte under tarp høst, vinter og vår, før varmen kommer. Men jeg har opplevd turer på Hardangervidda der jeg har gledet meg til å flykte inn i teltet for å få fred for smådjevlene. Skulle jeg bare hatt en tarp hadde det ikke blitt mye soving...

Man må ikke ha padleklær for å sette seg i en kano. Hvis man vil ha null risiko, lar man være å sette seg i kanoen.Å trekke i tørrdrakt når man skal i kano , innebærer så store inngrep i trivelsefaktoren ( og bank kontoen ) at morroen forsvinner. Jeg har selv en tørrdrakt , men den bruker jeg bare i kayaken på sjøen i den kalde årstiden. Kanoliv er som oftest en sommeraktivitet. Men siden jeg har gått rundt med en kano 3 ganger, har jeg lagt meg til rutiner som reduserer risikoen . En ting som flere har nevnt her er å holde seg nær land. Det er også der det er triveligst med en kano. Det er der opplevelsene er. Jeg har også ett par ganger ligget værefast på Hardangervidda, når de store vannene har gått hvite. Da har ikke en kano noe å gjøre utpå. Hvis man holder seg nær land og bruker vest er det verste som kan skje ved ett velt at man skiller lag med værdigheten for en kort stund, og kanskje må tørke noen klær. Alle tåler det...

Jeg har noen ganger brukt noen enkle , billige plastflasker som jeg tror jeg kjøpte på Rema 1000 en gang i tiden. De var myke og gjennomsiktige , hadde ganske stor åpning og rød skrukork. Men jeg finner dem ikke lenger. Var ideelle til å oppbevare ris og havregryn i. Ikke mye tyngre enn en plastpose , og jeg kunne streke opp dl. streker på dem for å gjøre porsjonering enklere. Har også hatt syltetøy i slike på tur.

Å entre en kano som har gått rundt , hvis man er bare én kano er ikke lett. Nesten umulig. Jeg har prøvd, for jeg har opplevd det. Jeg opplevde å drive inn i ett sivbelte som på en måte holdt kanoen på plass slik at jeg til slutt greide det. Det jeg savnet var ett øsekar. Jeg fikk rimelig fort snudd kanoen og prøvde med en gang å entre den. Men den sank bare under meg. Jeg måtte ut av den igjen og klarte å ta av meg den ene gummistøvelen , det var heldigvis en støvel av type seilerstøvel , og brukte den som øsekar mens jeg lå på utsiden av kanoen i sivet. Neste gang jeg prøvde å entre var for tidlig , da jeg klatret oppi ved en enden, raste alt vannet inne i kanoen mot meg og den sank under meg igjen. Neste gang øste jeg den helt tom og prøve på nytt, og da kom jeg meg oppi uten at den sank. Jeg tror aldri jeg hadde klart det hvis den ikke lå inne i sivet. Dette var i november , var på andejakt mutters alene , og jeg ble ganske kald etter hvert. Rednigsvest på? Nope. Ung & dum den gangen, men jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at dette var en " close call".