Robinson

På 80 tallet ble det utgitt ei bok som jeg kjøpte , "Frafjordheiene , nasjonalpark i Rogaland" , og forfatterne la ikke skjul på at de ønsket en nasjonalpark i Frafjordheiene. Men saken var at det var ei fantastisk bildebok som beskrev alle perlene i Frafjordheiene med forførende bilder. En av perlene var Røssdalen. Jeg pakket sekken samme sommer og tok med guttene mine og dro opp for å oppleve dalen . Den var ett eventyr, og vi var alene i dalen den helgen sammen med en kamerat og guttene hans. Det er bare det at det var ikke bare jeg som kjøpte den boken. Dalen ble veldig populær , og mange valfartet opp dit. Sist jeg var der var for 4 år siden , sammen med sønn og 2 barnebarn. Det var da mer enn 10 år siden sist. Vi opplevde at det var mer enn 20 telt på sletten med elven da vi kom opp med våre 2 telt . Det var bygd opp en opphøyet stor bålplass midt på sletten , som en grillplass , og det var satt opp toaletter. Forsand kommune hadde gjort dette. På en måte ble jeg litt skuffet. Røssdalen var blitt en campingplass, og det var ett yrende liv der med unger og voksne som hadde det fint. Men jeg skjønner jo at det var det eneste Forsand kommune kunne gjøre. Med så mange brukere av dalen tvang en viss form for tilrettelegging seg fram , og jeg måtte bare akseptere at det ikke var villmark lenger. Men det kostet fortsatt ikke penger. Og hvis man ville oppleve villmark kunne man bare nikke og hilse på de på sletten, gå videre og klatre stien opp til Indredalen. En time til. Det ville koste svette, men der er det sjeldent folk, selv om idyllen er der også og man er i virkelig villmark. For å komme til Røssdalen er det bare en halv times rusletur på en godt opparbeidet sti. Jeg har sett noen ta med seg en barnevogn opp dit. Likevel er begge plassene fortsatt nydelig natur. Det er løsninger for de som ser etter dem, uten å gjøre slutt på allemannsretten . Det ble aldri nasjonalpark i Rogaland.

Jaja, man får se på lyspunktene. Selv om ungene mine kanskje ikke kan gå hvor de vil i fjellet lenger, kan de i det minste få satt opp gjerder rundt hytteeiendommen her på sørvestlandet , der jeg nå sitter og hakker på tastaturet 15 m fra sjøkanten . Masse turfolk kommer til å bruke stien i dag som går i sjøkanten mellom hytta og sjøen. Mange med hunder . Og ikke sjeldent bryter noen av dem båndtvangen for hunder nå om våren.Og enda mer i i løpet av sommeren . Vi får begynne å dokumentere. Og neste gang jeg finner en hundebæsj på hyttetomta, eller enda dummere, en hundepose med bæsj inni, får jeg ta ett bilde. Det kan være et ungene mine synes det å kunne få holde bermen vekke fra stranda vår veier opp for restriksjoner i fjellet....

Det er litt uvirkelig å lese denne tråden og oppdage hvor mange av dette forumets deltagere som ønsker å gjøre slutt på allemannsretten. For ikke så mange år siden ble det diskutert her, fordi ett politisk parti i Norge foreslo det, om ikke allemannsretten burde være grunnlovsfestet . Ting snur seg fort. Litt bæsj , og dermed er hylekoret i gang. Jeg tenker nok at Treskovene, Løvenskjoldene og alle de andre med store utmarkseiendommer ler, litt overrasket, mens de topper opp glasset sitt med Proseco og tenker : " er det mulig ? Kan vi virkelig få lov til oppleve vi også , det som lordene i England og Skottland har hatt som ett selvfølgelig privilegium, å kunne sette opp " No trespassing " skilter på Hardangervidda og alle de andre plassene de ønsker å holde bermen vekke fra ?" Selvfølgelig , hvis ett flertall i Norge ønsker dette, så får de viljen sin. Det som er uvirkelig , og ikke til å fatte , er at noe som nordmenn har tatt som en selvfølgelighet og har vært stolte av , skulle bli ønsket vekk av de samme nordmennene . Jeg er glad jeg har rukket å bli gammel...

Det er turisthytter på i alle fall Hardangervidda som har ordninger for de som vil campe ved hytteveggen for å kunne bruke fasiliteter på hytta og gjerne spise der.Og som tar seg betalt for det. Ikke noe nytt i det, og noe som turgåere ikke ser ut til å ta ille opp på noen måte. Men allemannsretten er under press nå. Argumenter som brukes i Jotunheimen nå , kan utmerket godt brukes alle andre steder. Hedligvis er jeg så pass gammel at allemannsretten antagelig varer like lenge som beina mine varer.

Det har skjedd utallige tragedier der campere har tatt grillen inn i teltet om kvelden for å gi litt varme. Jeg googlet litt nå på barbecue tragedies og fant mange tragedier. Det er tydelig at grillkull er dødelig innendørs...

Jeg har ikke byttet ut noe, men kjøpte Ringstind 2 SL sist sommer pga av vekt , og at modellen nå har fått to bøyler som gjør at det er lettere å få det til å stå pent. Men det virker litt "tynt" med den superlett duken i sammenligning med Stetind som framstår som mer robust. Stetind 2 veier bare to kilo , mens superlight teltet er mer enn ett halvkilo lettere. Så jeg kommer nok til å bruke SL teltet på ryggsekkturer som varer noen dager.

Mitt Stetind 2 telt. 20 år gammelt og fortsatt i bruk. Begriper ikke hvorfor Helsport sluttet å lage dette teltet og lanserte Ringstind som erstatter. Ett dårligere telt i mine øyne , selv om de nå med de siste modellene har modifisert Ringstind med en bøyle til slik at det er blitt mer lik Stetind.

Jeg har telt på knappene om jeg skulle fortelle denne historien, men kom til at jeg skulle gjøre det. For den kan være til nytte. Og fordi det dreier som ett tema som i alle fall jeg synes er vanskelig. Risikoen med alkoholen, mot kosen så mange av oss her forbinder med den. Jeg i alle fall. Vi er to gode venner som i noen tiår har hatt som tradisjon å ha en vinterhelg ute under åpen himmel. Vi pleier å vente til ut i februar, for da er det litt lengre og lysere kvelder enn i januar. Noen få ganger har vi hatt med andre. Denne gangen hadde vi med en som vi begge har kjent siden han var en guttunge, og som var mye yngre enn oss. En særdeles trivelig kar som vi visste var en dreven friluftentusiast. Han er i slutten av tyveårene mens vi gamlingene snart er nærmere 70 enn 60 for å si det slik. Og vi var litt smigret over at ungdommen ville henge med oss en helg. Vi visste hvor vi skulle, hadde vært der før og visste at vi ville ha tilgang på rikelig med ved. En ekstra gunstig faktor denne vinteren var at det hadde vært langvarig kulde, så vannene var islagte med trygg is, noe som gjorde at turen gikk mye lettere. Vi kunne bruke 2 vann som motorvei fram, og gikk «på land» mindre enn en tredjedel del av turen. Turen på ski over vannene gikk som en røyk og ungdommen var selvfølgelig i mye bedre form enn i alle fall jeg var og mye bedre på skiene. Da vi kom til reisens mål hadde vi god tid før dagslyset forsvant til å rigge opp en tarp som gapahuk, lage til liggeplassene og begynne å få fram ved. Det er mye vissen tørrgran i område, og ungdommen og min kamerat begynte å få fram ved, mens jeg fyrte opp bålet og hengte en gryte over som skulle gi oss en sodd av rester fra hjortejakten. Noen vaner legger man seg til gjennom livet og både min kamerat og jeg liker god whisky. Og har alltid med oss en lerke hver. Jeg var nok først ute og foreslo en sperreskål nå som tarpen var oppe og det ble en liten skvett opp i koppen til oss alle tre mens vi lå rundt bålet og ventet på middagen. Så var gryten klar og vi spiste oss godt mette og syntes vi hadde det fortreffelig der vi lå tett opp i bålet. Etter måltidet dro kameraten fram lerken sin og foreslo dessert. Alle var fornøyd med desserten. Alt var perfekt. Været, vinden og temperaturen. Skyfri himmel og stjerneklart. Temperaturen hadde tidligere i måneden ligget ned mot 15 minus og vi hadde vært enige om at det var for drøyt for uteligging. For kaldt. Vi er ikke Monsen materiale og vi ville ikke fryse. Denne helgen var det meldt mer beskjedne 6 minus om natten, og det mente vi at vi kunne håndtere. Som vi ligger der og skravler og løser verdensproblemer spør ungdommen plutselig: «Liker dere Rom & Cola?» Jeg stusset litt. Alle liker jo det, men mixing av drinker er noe jeg forbinder med festing og ikke det vi holdt på med. Det burde ringt en advarselsbjelle der. Ungdommen trakk fram en 0,5L colaflaske og en annen plastbrusflaske som jeg jo skjønte det var rom i. Jeg hadde enda noe i koppen min, og sa derfor «senere kanskje». Kameraten takk ja. Det gikk ett par timer mens vi lå der med bålet, det hadde blitt mørkt og jeg merket jo at ungdommen strevde litt med konsonantene når vi skravlet. Flere alarmbjeller skulle ringt. Kameraten reiser seg og tar buesagen vi har med og sier han skal sage opp litt mer ved av det de har dratt fram. Jeg ligger igjen med bålet sammen med ungdommen og vi hører sagen jobbe en 20 meter fra oss i mørket. Jeg vet ikke hvorfor ungdommen bestemte seg for å reise seg opp, men da han gjorde det ramlet han så lang han var inn i bålet. Jeg skrek opp og for fram for å hjelpe han, men han kom seg raskt opp . «Ok, det gikk bra. Alt i orden. Det går helt fint» sa han. Jeg spurte om han brant seg, tente hodelykten min og ba om å få se hendene. Alt annet var jo godt pakket inn. «Må bare, må bare...» han snakket meningsløse ord mens han gikk ett stykke fra bålet. Jeg trodde kanskje han måtte pisse, men så ramlet han igjen og ble liggende i snøen på ryggen. «Må bare hvile litt» hørte jeg og min kamerat som ikke hadde fått med seg noe av dramaet med bålet kom springende. «Hva har skjedd?» Vi slet med å få kontakt og enda mer med å få han opp. Han var fullstendig sørpe og vi hadde ikke skjønt bæret. Det var 6 minus, mørkt, mer enn en time fra bilen og han kunne ikke gå. Huston, we have a problem. Vi ble enige om å bare køye og prøve å få han i posen. Har noen prøvd å tre en voksen mann som ikke er i stand til å gjøre noe for å hjelpe til, inn i en sovepose? Nå har i alle fall vi prøvd. Det var ikke lett. Det var i grunn umulig. Vi tok av støvlene og parkasen han hadde på. Og så begynte vi. Vi prøvde å be han hjelpe, «løft beina, løft baken, strekk ut beina, ikke løft knærne»... Vi kjeftet, maste og fikk dratt posen opp forbi brystet. Så nytte det ikke mer. Det fikk holde. Vi diskuterte faktisk litt om vi skulle ringe 113, det var god dekning på telefonen, men fikk oss ikke til det. Jeg hadde heldigvis rullet sammen ett godt tykt ullteppe som jeg hadde surret utpå sekken min. Jeg er litt frostmakk og planla å ha dette over soveposen min, men nå kunne vi trekke det over han. Vi tredde en lue på han. Så la vi oss også. Det ble ikke mye soving. Husker jeg våknet av det jeg trodde var kameraten min som var ute og pisset, men da jeg tente lykten så jeg at det var ungdommen som virret rundt i mørket på strømpelesten helt forvirret. Vi ropte på han, og han kom springende og ramlet rett ved siden av oss, mellom oss og bålet. «Er litt kald» mumlet han der han lå i snøen. Så var det på han igjen, prøve å børste snøen av og tre han i posen igjen. Det ble en lang natt. Da de begynte å lysne så jeg at han hadde trukket posen helt over hodet og dratt glidelåsen helt opp. Jeg slappet litt av da jeg nå skjønte at han hadde blitt så pass edru at han kunne hjelpe seg selv. Så jeg sovnet igjen og våknet ikke før kameraten var oppe og hadde tent på bålet og satt kaffekjelen over. Jeg fikk på meg klærne og stod opp. Kaffen smakte godt, men ungdommen sov. Vi skjønte vel etter hvert at han ikke sov noe særlig, men bare grudde seg for å møte oss og utsatte det så lenge som mulig. Vi hadde vondt av han og kameraten fant koppen hans, fylte den med kaffe og ba han strekke ut en hånd, så skulle han få kaffe på sengen. Han strekte ut en hånd og fikk koppen. Han var sønderknust og hadde selvfølgelig en alvorlig hangover. Det var ingen ende på beklagelsene og vi hadde vondt av han begge to. Han er ingen drukkenbolt, hvis han hadde hatt slike talenter hadde vi visst det. Vi kjente han godt, og også mange av vennene hans. Det kom fram etter hvert. «Jeg er ikke særlig vant med alkohol» sa han. Han sa også at han hadde tenkt en stund at han kanskje ikke tålte alkohol noe særlig. Alkohol er i grunn skumle saker. Jeg visste jo det fra før fordi jeg hadde lest det en plass. Men alkoholen har slik en veletablert rolle i livet mitt og har aldri skapt bekymringer for meg, før nå. Jeg har lært noe. Jeg blir ikke avholdsmann av dette, men jeg kommer aldri til å introdusere alkohol på en tur en annen gang, til personer som jeg aldri har drukket alkohol med før. Typisk nok sa han at han aldri pleide å ha med alkohol på turene sine, men siden vi hadde snakket om at vi likte en singlemalt rundt bålet, tenkte han at han måtte ta med noe. Det ble rom & cola for det hadde han smakt i ett bryllup. Food for thought...

Her er teltene jeg har. Det første er ett Helsport Femund (tror jeg ) 3 mannstelt. Det brukes lite, bare når kona er med. Ett Helsport Stetind 2 telt. For meg er det ett enmannstelt. Jeg har ingen jeg er så god kamerat med at jeg kunne tenke meg å dele det med noen frivillig. Det er ett supert telt som jeg ikke begriper Helsport sluttet å lage. Ringstindteltet som ble arvtageren er ikke ett så bra telt etter mitt hode. Ett Ringstind 2 SL som jeg bruker en del nå. Det er jo 600 gram lettere enn Stetind teltet Tilslutt ett Helsport Fourcamp som brukes på campingturer med bilen . Nå ser jeg ikke på dette som en samling og jeg regner meg ikke som en samler heller. Men en bruker. Jeg har bruke for dem alle. Det samme gjelder primusene mine og knivene mine. Jeg vet at kona er villig til å ta en diskusjon på dette når som helst.

Jeg må si amen til denne. Nå veier ikke min turkopp, eller kukse , mer enn 90 gram. Men jeg har tenkt mange ganger når jeg sitter utenfor teltet med kaffen om morgenen at egentlig hadde Statoilkoppen jeg har i bilen vært mer praktisk .Den holder kaffen lengre varm og søler ikke ut kaffen så lett når jeg setter den fra meg i lyngen. Men jeg tar med kuksen, som jeg kjøpte på en marknad oppe i troms for mer enn 20 år siden, fordi den gir meg den rette stemningen . Og så er den veldig fotogen når den blir med på bilder. Statoilkoppen er ikke det...

Noen av de største foldeknivene bæres ofte i ett beltehylster har jeg sett. For å være ærlig har jeg aldri sett poenget med det. Hvis den skal henge i ett belte likevel ,mener jeg at en vanlig slirekniv er bedre. I mitt konservative hode skal en foldekniv være en lommekniv ...

I fjor sommer glemte jeg slirekniven i hanskerommet på bilen som stod parkert ved Halne fjellstue, og husket det akkurat da jeg skulle til å gå ombord i båten Halnekongen , som skulle ta oss til enden av Halnefjorden. Men jeg hadde en lommekniv i lommen , den på bildet. Jeg gremmet meg og furtet hele båtturen og vurderte faktisk å bli med båten tilbake for å få hentet kniven. Jeg gjorde heldigvis ikke det. Jeg klarte meg med lommekniven på hele turen og savnet faktisk ikke slirekniven så veldig. Men det må være en skikkelig lommekniv for å gjøre jobben.

Jeg klarer meg ikke med ett par støvler til alt. Jeg har ett par Lundhags støvler , høye , som jeg bruker om høsten under jakta. I alle fall fra november og utover. Og så har jeg 2 par med Alfa støvler , halvhøye , til bruk vinter , vår & sommer. Det nyeste paret, og det nest nyeste som ikke er kastet enda. Jeg tror de nyeste må være par nr 4 eller 5 . Med Gore-Tex. Gore Tex er ikke det samme som at læret ikke trenger stell. Jeg har aldri opplevd at de lekker , men tilslutt går de i stykker. De tørker like fort som andre støvler , hvis de gis muligheten til det. Selvfølgelig med en flerdagstur i fjellet med regn hver dag og telt overnatting , vil læret være fuktig hele turen. Men det vil klærne også.

Hvis dere vil se flere bilder er det noen flere her fra utflukter med henne rundt om i Brooks Range og Anaktuvuk Pass...

Jeg vet ikke hvor spennende deres synes det er , men jeg merket meg at de begynte episoden i Anaktuvuk Pass , og Helge Ingstad ble også ett tema med hans bok Nunamiut som beskrev hans opphold i Anaktuvik Pass på 40 tallet blant det som han kalte innlandseskimoer . Ingen bruker den betegnelsen lenger , men for oss som har lest boka ble i alle fall jeg bedåret av Ingstad´s fantastiske bilde av en inuitjente som het Alasuk , og som Ingstad kalte sin lille venninne. Her har dere flere bilder av denne jenta , som nå er godt voksen. Her sammen med sitt barnebarn Freida , som også er fotografen selv om hun ikke knipset disse fysisk selv. Det er hennes kamera og det er henne jeg har bildene fra.

Kulden har vart lenge nok nå. Men jeg vet at når ukene går med 3 pluss, regn og vind , vil jeg ønske tilbake det vi har nå.

På tur i Sandnesalpene. Lutsivannet i bakgrunnen med Hagatoppen gard i forgrunnen.

Ikke ofte vi har det slik , og så lenge , her i vår del av landet.

Det ble en ny bukse på meg. Min gamle Norrøna Forelhogna som jeg har brukt i mer enn 15 år ble pensjonert , eller gitt vekk for å være helt korrekt. Den hadde , vel ..ehm...krympet til ett punkt der den ikke lenger var behagelig. Men en av guttene mine ville gjerne ha den. Så den lever videre. Jeg ville ha en tre lags gore-tex , siden det i mine øyne er det beste til bruk i den norske fjellheimen. Så det ble en Norrøna Recon bukse som kostet skjorta og ankom i går fra nettbutikken. I dag skal jeg ta turen med den til Norrøna sin butikk her i Stavanger , som skal få den tilpasset . Det koster enda litt til. Men da har jeg en bukse for den neste 15 åra. Eller kanskje mer, siden jeg frykter, min alder tatt i betraktning, at de neste 15 åra ikke blir så aktiv som de siste 15 åra.

Nydelig kniver 👌

Jeg ville prøvd å skru ut dysespissen , plukke ut rensenålen som ligger løst inne i dysen , og bruke den eller noe annet for å stikke opp dysen. Jeg måtte gjøre dette mange ganger på min Nova. Det var akkurat som magneten ikke gjorde jobben godt nok. Jeg opplevde at den brente svakere og svakere, helt til jeg måtte gjennom prosedyren på nytt. Jeg gjorde ofte dette i felt med ett Leatherman verktøy , og det gikk for så vidt greit. Brukte skrujernet til å skru opp dysen , og tanga til å holde fast den lille rensenålen for å stikke opp dysen. Angsten var jo der hver gang for at jeg skulle miste dysen eller nålen i lyngen og ikke finne den igjen. I grunn fant jeg ut etterhvert at det var bedre å riste brenneren godt , og ikke stole bare på den magneten. Nå må jeg også si at til slutt ble Novaen kastet i sinne , etter litt for mange turer der den sviktet på andre måter også. Men jeg vet jo at mange her inne er fornøyd med den , så jeg kan ha fått en mandagsmodell ...

Når jeg stopper for dagen , har jeg sjeldent gått mer enn 3-4 timer. Jeg går ikke så lange etapper, så når jeg stopper er det mye igjen av dagen. Når det er stopp skal det jo etableres en leir, telt slåes opp, liggeunderlag og sovepose på plass med hodelykta klar øverst i soveposen. Så skal det lages mat og spises. Finner jeg ved , blir det ett bål. Over tregrensen blir det ikke så ofte bål. Så , mens lyset er godt skal det tas bilder. Mange bilder. Jeg har alltid ett lett fotostativ med. Så fiskes det litt. Og en Kindle , som andre her liker , klarer jeg meg ikke uten. 2000 bøker for vekta av ei. Plutselig er det kveld, og jeg har ikke kjedet meg ett sekund.

Jeg kom over to løse brennere som lå i ei skuff til en butikk her i Stavanger som selger peiser og fyringsartikler. Det så ut for meg som helt vanlige stillebrennere fra Optimus , så jeg kjøpte begge. Bare for å ha i reserve i tilfelle jeg ville skifte brennere på en av 111 primusene mine. En god venn av meg fikk den ene, for han ville bytte fra bråkebrenner til stillebrenner på sin 111. Så ringte han og sa at regulator ventilen var på feil side. Det hadde ikke falt meg inn engang , og jeg tenkte ikke på dette da jeg kjøpte dem. Kanskje dette er en Cobra-brenner ? Har lurt litt på bare å borre opp en 111 kasse på venstre side og bruke denne brenneren. Er dette en brenner beregnet for parafin ? Noen som vet ?

Du har all grunn til å være fornøyd med den. Er den i bjørk ?

Jeg kjenner bare en som har oppnådd å få sponsorer til sin hobby og det er min svoger, som er en hardcore fluefisker & laksefisker. Jeg tror det bare begynte med å kjenne masse folk i miljøet. Han fikk vadere , utstyr og reiser til eksotiske plasser med fiffen betalt. Han fikk ikke direkte kontanter.