Gisle Uren

Det tryggeste å bruke under fyring i telt er en brenner som har en skikkelig av/på funksjon. Altså en multifuel/primus type eller en gassbrenner. Rødspritbrennere type stormkjøkken e.l. har normalt ikke det. Da kan du ikke slå av varmen om det skulle oppstå noe. Rødspritbrennere er også langt mer utsatt før søl og skvulping om noen skumper borti. Gassbrenneren din derimot kan sikkert veltes sidelengs og så reises opp igjen, uten at det nødvendigvis skjer noe drastisk. Jeg vil tro det er langt tryggere å bli god venn med den gassbrenneren du har, enn å finne frem til en dårligere løsning. Om dere skal fortsette med vintertelting så kan det være et naturlig steg å gå videre til en multifuelbrenner, når du først har blitt trygg på gassbrenneren din. Og ja, det er kun lov å fyre mens man er våken. Faren for CO-forgiftning er tilstede så lenge varmen står på. Husk tilstrekkelig med lufting for å slippe ut CO og få inn O2.

Forsvarets fotposer og ullkartanker, eller alternativt med flere par tjukke ullabber er fine i leiren. Jeg har klippet til en såle av liggeunderlag i bunnen av fotposene mine. Da blir det betydelig mindre kuldegjennomslag og mindre kondens i kartankene.

Fantastisk sjarmerende bruk av brenneren. Ikke helt det jeg hadde tenkt å presentere, men to nydelige typer på tur der.

Supert og takk for kjapp respons. Da har jeg fått noen knallgode bilder fra #unirune. Gisle

Hei dere. Jeg er på utkikk etter et godt bilde av en multifuelbrenner montert på plate. Bildet er tenkt brukt som illustrasjonsbilde i forbindelse med en bok. Bildet blir selvfølgelig kreditert forfatteren. Bildet må være i forholdsvis god oppløsning, og tatt fra en vinkel som gir god oversikt av brenner, flaske og monteringssystem på plate. Omgivelser/bakgrunn kan godt være fra en tursituasjon. Noen som tar utfordringen? Send gjerne PM om du har spørsmål. Gisle

Jeg foretrekker å feste hundene inn litt høyere opp enn hoftehøyde når jeg går med tung sekk. Det kommer av at vippepunktet på kroppen blir forskjøvet når vekten av sekken kommer på overkroppen. Et kraftig rykk fra hundene er lettere å håndtere når det kommer i høyde med nederste ribben, enn i hoftehøyde. Dette blir enda mer merkbart om en går på ski enn til fots. Jeg bruker også pakkrammesekk og fester hundene i meisen slik at kraften fra hundene fordeler seg utover hele ryggen, og ikke bare på 2-3 ryggvirvler midt på. Å feste hundene til sekken er også en bedre motvekt, Som Elgen er inne på, enn å ha kroppen som overgang mellom kraften fra hundene og motkraften fra sekken. Jeg benytter to klatreslynger i passende lengde som samles i en karabin midt frempå. Om noen ønsker å benytte denne løsningen, så pass på at klatreslyngene er nøyaktig like lange, om ikke får du rykket på ene siden hver gang. Du blir hele tiden litt vridd, noe som blir slitsomt og vondt for ryggen i lengden. Trekkhunder trekker når de jobber, så jeg foretrekker vanligvis å gå med én hund fremfor to for å spare belastningen på egne knær. På bildet går jeg med fotografens hund i tillegg til min egen. Når jeg går med to hunder bruker jeg alltid hanefot mellom hundene og kun en line bak til meg, gjerne med svivel. Da blir det mindre linesurr når hundene bytter side. Skal du gå mye på smale stier, så kan asymmetrisk hanefot være en lur løsning. Da blir den ene hunden gående bakom den andre.

Vi valgte på både inner- og yttertelt for å være sikret maks effekt. Bare ytterteltet vil også ha ganske god effekt tror jeg, fordi det jo er her kondensen primært samles. Men betjeningen blir jo noe lettere om du kan gjøre det fra innerteltet uten å måtte åpne døren ut til ytterteltet. Vi plasserte også pipen i "hodeenden" av teltet siden vi smelter vann og koker all mat i innerteltet, med primuser plassert mellom oss i fremre halvdel av innerteltet. Da blir det kort vei for damp opp av grytene og ut pipen.

Femundsmarka er et fantastisk sted på denne årstiden. Det er korte dager og ofte nydelig "blåtime" mye av dagen, og det kan i blant være sprengkaldt rundt jul/nyttår. Så pass tidlig på vinteren er det veldig varierende snøforhold i Femundsmarka. Noen år er det godt med snø, andre år nesten ikke snø i det hele tatt. Hvis det er rikelig med snø, vil den oftest være svært luftig og løs fordi den ikke har hatt tid til å sette seg skikkelig. Langrennsski kan være lite egnet å gå med. Reindriftsnæringen kjører praktisk talt ikke i Femundsmarka så tidlig på vinteren. Grunnen er at reinen ikke har trukket inn i området enda. Det er derfor ingen faste traseer en kan gjøre regning med å finne. Isen på Femunden er også noe å ta med i betraktningen. Det er en stor sjø som tar lang tid å kjøle ned på høsten. Isen legger seg derfor sent, ofte rundt jul/nyttår, og det tar litt tid før isen er farbar. En kan derfor ikke gjøre regning med bevege seg så mye på isen, eller å krysse Femunden så tidlig. Om dere orker en times lengre kjøretur nordover, og starter turen fra Langen/Synnervika i nordenden av sjøen, så er det relativt kort vei inn til nydelige områder og flere åpne buer forsynt med ved. Det kan være greit å ha en bu i bakhånd selv om teltet er hovedbolig. Det hender seg at kvikksølvet kryper ned mellom -30 og -40 rundt juletider. Kulden tilsier at støvler beregnet for langrennsski kan bli i knappeste laget til å holde varmen. Tenk sikkerhet i valg av utstyr. Dere vil neppe treffe på vesentlig med folk innover i marka i romjulen.

Pipen på teltet er helt suveren synes jeg. Den får kondensen veldig effektivt ut. Dette er Helsport sin egen løsning, og noe de ettermonterer om du sender teltet inn. Pipen har snorlukking i åpningen og blir snøtett/vindtett, men trolig ikke helt regntett. Det er en tilsvarende løsning på innerteltet som også kan lukkes.

Jeg vet ikke hvor sprekken er plassert eller hvor omfattende den er, men enkelte sprekker på en brenner lar seg slaglodde. Altså sølvlodding som foregår ved høy temperatur. Dette blir en veldig sterk og lodding som tåler høyere varme enn primusen selv produserer. Slaglodding foregår ofte ved oksygen/acetylen flamme. Om du ikke har utstyr selv, eller kjenner noen som har, så vil noen som driver radiatorservice el. ofte kunne utføre dette. En del videregående skoler vil også ha utstyr for slaglodding.

Jeg har gått over til å bruke denne typen flaske til rødsprit. Fikk tips av en turkamerat for noen år siden og har falt helt for løsningen. Flasken har hendig utløserkork med helletut. Jeg tar av ytterste flammespreder og heller rødsprit ned gjennom hullet slik at den renner nedover brenneren og havner i skålen. Dette er enkelt og gir veldig lite søl. Jeg bruker en flaske som rommer en halvliter. Holder greit til ti dager eller lengre om du ikke overforbruker.

Gratulerer med en kjempefin "ny" Optimus 111. Selve brenneren på denne ser velholdt ut, og burde fungere godt for deg i mange år. Tenning (ved bruk av parafin som brennstoff og rødsprit til forvarming): Fyll skålen nederst på brenneren med rødsprit. Tenn på og la alt brenne opp. Pump trykk på tanken (20 ganger var forsvarets mantra), sett i rattet og skru opp til det kommer frem fordampet parafin og tenn på. Primusen burde nå brenne med en blå fin flamme. Ja, du har stillebrenner på din primus. Det er en viss forskjell konstruksjonsmessig, bråkebrenneren er konstruert mer åpen og har en annen flammespreder i toppen. Stillebrenneren ble i sin tid utviklet for bruk i husholdningen. Dette var før elektrisitet ble vanlig og folk hadde vedkomfyr på kjøkkenet. En primus var da et stort fremskritt for enkel matlaging, særlig i den varme årstiden. Full fyr på vedkomfyren i sommervarmen må ha gjort kjøkkenet til en badstue. Stillebrenneren har et mye lavere lydnivå og var nok langt mer behagelig å ha på kjøkkenet enn bråkebrenneren. Noen fordeler og ulemper er det selvfølgelig alltid. Fordelene med stillebrenneren kontra bråkebrenneren er primært lydnivået. Jeg foretrekker stillebrenner i teltet fordi lydnivået er mer behagelig. Ulempene med en stillebrenner er at den tåler mindre vind før forbrenningen blir feil enn bråkebrenneren. Over tid er også flammepsrederen på stillebrenneren mer utsatt for å brenne i stykker. Dvs at etter mange timers og års bruk blir godset mellom hullene i flammesprederen tynnslitt og smuldrer opp slik at godset mellom enkelte hull kan falle ut. Jeg har opplevd dette med min eldste 111. Ny flammespereder løste saken. I forhold til varmeffekt har jeg ikke hørt om noen som har klart å måle forskjell i varmen som blir gitt av en bråkebrenner kontra en stillebrenner. Jeg bruker kun ren parafin som brennstoff. Jeg kjøper da kanner med Fritidsparafin fra Cirkle K, eller kanner med D60 fra Esso/Shell. Dette er typer parafin som fungerer godt også i temmelig streng kulde om vinteren. Jeg bruker rødsprit til forvarming. Det er også mulig å bruke renset bensin på din brenner. To merkbare fordeler er da at sølt brennstoff fordamper raskt bort uten å sette igjen lukt eller oljete flekker, og at bensin også kan brukes til forvarming. Jeg har dessverre ingen bilder av bråkebrenner tilgjengelig, men om du googler det så dukker det opp flust av bilder.

Hvilket redigeringsprogram bruker dere som jevnlig lager turfilmer?

Glimrende innspill Elgen! Ja, alle hundetyper har i utgangspunktet samme preferanse/krav til innholdet i foret. Aktivitetsnivået, klimaforholdene de bor under og hundens tilpasning til disse avgjør mengden for de trenger. Jeg har lest om et forsøk som ble gjort der en gruppe hunder selv fikk velge mellom fortyper som hadde ulikt blandingsforhold mellom fett, protein og karbohydrat. Det var hunder av flere typer/raser, både store og små. Resultatet tror jeg ble at så godt som alle hundene foretrakk blandingen som inneholdt 63 % fett, 30 % protein og kun 7 % karbohydrat. Jeg har dessverre ikke link til denne rapporten, og har heller ikke klart å finne den igjen når jeg har søkt etter den. Det er viktig å påpeke at det dreier seg om prosentvis energimengde, og ikke prosentvis volum eller vektmengde fra fett, protein og karbohydrat. Fett inneholder rundt dobbelte med energi pr gram som det både protein og karbohydrat har. Det er også viktig å være klar over om en skal supplere fettmengden i foret til sin egen hund en rask og stor økning fettmengde i foret kan føre til diaré hos hunden. Resultatene fra foringsforsøket synes jeg er utrolig interessant og er ganske retningsgivende for hva jeg prøver å fore mine egne hunder med. Om en sammenligner med samtlige tørrfor i handelen, så ser en jo at de er milevis unna å treffe i forhold til det hunden foretrekker, og dermed også trolig har best av. Selv ekstremfor-typene har jo sjelden mer enn omkring 20 % fett og 30 % protein. Resten er jo da karbohydrat som hunden har mindre nytte/godt av og det som i praksis blir fyllstoff som hunden ikke klarer å fordøye, men som bare går rett til avføring. Sammenlignet med frosset råfor som eks. Vom & hundemat, som inneholder en blanding som er svært nær 63 % fett, 30 % protein og 7 % karbohydrat, er jo det nesten nøyaktig det hunden ønsker og trenger. Dette merkes også i både mengde og konsistens på avføringen. Jeg ser på hundene mine at når de fores påråfor så får de relativt lite og fast avføring, mens på tørrfor får de betydelig mer og løsere avføring. En mye større andel av råforet blir utnyttet som energi hos hunden enn det gjøres av tørrfor. En annen interessant og egentlig helt naturlig sammenheng er jo at dietten til viltlevende ulver også havner svært nær fordelingen 63 - 30 - 7, hvis man beregner gjennomsnitt av det de får i seg fra sine byttedyr. Ikke da vanskelig å forstå at hunder også naturlig foretrekker den blandingen. Og som Elgen skrev, så vil forbrenning av fett frigi en del vann som er med å hjelpe å holde hunden hydrert. Dette kalles metabolsk vann; metabolisme = kroppens stoffskifte/forbrenning. Og her er det greit å vite at det ikke er fordøyelsen som foregår i mage og tarm som frigir metabolsk vann, men den delen av stoffskiftet som foregår på cellenivå. Søk på celleånding eller oksidativ fosforylering for å lese mer. Jeg mener å ha lest at forbrenning av 1g fett gir 1,5 g vann. Forbrenning av karbohydrat og protein gir også metabolsk vann, men fett gir vel omkring det dobbelte av både protein og karbohydrat.

Takk for skryt. Ja, jeg er enig det er alt for sjelden man får høre/lese om folk på langtur med grønlandshunder, eller med andre polarhunder for den del. Dessverre er vi nok ikke så veldig mange som driver med det, til tross for inntrykket man kan få i sosiale medier. De fleste som driver med hundekjøring også de med renrasede polarhunder, fokuserer på løpskjøring og langdistanse. Friluftsentusiastene er det alt for langt i mellom. Jeg er heldig og får kjøpt fett/nyretalg fra storfe på det lokale slakteriet. Jeg kjøper en stor plastbakk på omkring 15 -20 kg om gangen. Deler den opp i mindre biter som jeg har i fryseren og supplerer med etter behov. For alle som ikke bor i nærheten av et slakteri så kan frysedisken på dagligvarebutikken være et sted å leite. Velassorterte butikker har gjerne pakker/poser med svinespekk til salgs. Om du er heldig har de kanskje også ister av svin tilgjengelig. Ister er merkbart billigere enn spekk. Ister er innvollsfettet, spekket er det fettet som ligger mellom musklene og skinnet. Om du ikke finner det i butikken så kanskje de er villige til å bestille for deg. Væsketilførsel funker best gjennom foret, enten som helt oppbløtt tørrfor, råfor av kjøtt eller som smaksatt "suppe". Mine hunder viser svært liten interesse for rent vann om vinteren. På tur har jeg sluttet å ha med skåler til hundene. Åtte ulike skåler blir så uhåndterlig å holde på med. Foret får de rett på snøen og så blander jeg suppe i en kraftig 10-12 liters murerbøtte som jeg har med på sleden. Da blander jeg en halvliter eller mer til hver hund. Jeg bruker da varmt/lunket vann som jeg blander noe smakfullt oppi. Det aller meste funker som smakstilsetting; tørrfor, råfor, egne middagsrester, potetmospulver osv. Hundene er kronisk sultne på tur og setter pris på det meste. Når blandingen er ferdig går jeg fra hund til hund på langkjettingen og lar dem drikke. Jeg står ikke så lenge ved hver hund, men går heller frem og tilbake et par ganger så jeg er sikker på at det blir nok til alle. Bøtten får fort et mat/fettlag inni, men det går ganske greit i kulden. Olje unngår jeg for det synes jeg er mer grisete å holde på med. Når jeg pakker sleden har jeg snøpluggene oppi bøtten for å utnytte tomrommet. Og utover turen har jeg søppelpose og lignende oppi bøtten også. Tørrfor foretrekker jeg å pakke i porsjonsposer pr hund/dag. Da er det raskt å fore, og raskt å holde oversikt over at det er nok hundemat også til siste dag på turen.

Min personlige erfaring er at 111 med stillebrenner fungerer best på parafin. Den er ikke ille på bensin, men jeg føler at den har bedre forbrenning med parafin. Dysen for bensin og parafin er den samme, men det fulgte opprinnelig med et lite struperør som skulle redusere lufttilførselen når en brant bensin. 111'en skal også kunne brenne rødsprit, men da er det nødvendig å bytte dyse. Det fulgte med en dyse med en A (for alkohol?) preget inn ved siden av dysehullet. Ser ut som du mangler varmeskjoldet mellom brenner og tank, eller kanskje det bare ikke er montert. Vær forsiktig under bruk så ikke tanken blir for varm.

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Hei Thomas, Her er en artikkel jeg skrev om kløving til bladet Hundekjøring for noen år siden. Den tar opp en del av de tingene du lurer på. Kløving gjør mester.pdf I forhold til størrelse, så ville jeg ventet til hunden var omkring 12 mnd. gammel før jeg tok sjansen på å måle den for å kjøpe kløv. Ikke vær redd for å begynne å kløve med hunden når den er på den alderen, men gjør det med tom/lett kløv til å begynne med.

Takk! Veldig fin turrapport.

Jeg støtter også tunneltelt som er nevnt over fordi det er veldig overkommelig å sette opp aleine, selv i temmelig sterk vind. Et lurt triks da er å først feste den ene enden av teltet til et sikkert punkt som plugg, ski, pulk, sekk el. Fest gjerne den enden som skal være mot vinden først. Deretter trer og spenner du alle stengene/buene mens teltet ligger flatt på bakken. Reis så teltet med vinden og plugg og barduner det raskest mulig i begge ender. Tren gjerne på teltoppsett en del ganger hjemme før du drar på fjellet. Hvis det blir ruskete forhold er det veldig godt å ha rutine på alt. Da går det mye raskere og lettere å få boligen opp. Om du planlegger å bruke brenner av en eller annen type til varme i teltet, så bli skikkelig kjent med den før turen. Bruk den så mye du kan, tenn den gjerne en gang eller to om dagen den siste uken før du skal av gårde. Lær også å kjenne igjen ting som hvordan den brenner i det den er i ferd med å gå tom for drivstoff. Tenn den når det er skikkelig kaldt om du kan, gjerne rett fra fryseren. Da oppfører den seg kanskje annerledes enn når den er stuevarm.

Er det noen som kjente igjen kameratypen som var i bruk?

Husk på at det er knusktørt i både Femundsmarka og Flensmarka for tiden. Det er absolutt totalforbud mot bål. Det skal komme relativt mye nedbør i flere dager i strekk før det er forsvarlig å fyre bål. God tur når den tid kommer!

Takk for info. Er usikker på om det er denne sekken det er snakk om. Klatresekken var uten meis slik jeg husker den. Skinn i bunn, lerret over, med maljer og snor for stramming i sidene. Husker ikke helt om det var vanlig lokk med reimer eller rulle-lokk. Versjonen jeg så live, vil jeg tippe var på omkring 50-60 liter i størrelse.

På 80-tallet ble det utgitt to svenske bøker om friluftsliv og utstyr; den første het UTE, den andre MERA UTE. I den ene av disse bøkene, jeg husker ikke hvilken av dem, var det mønster til en fin klatresekk. Jeg har lyst til å sy meg en slik sekk, men har ikke disse bøkene selv. Er det en av dere andre her på forumet som har disse bøkene og kunne skaffet til veie mønsteret for meg? Jeg er også interessert i å kjøpe bøkene om noen vil selge.

Jeg har ryddet litt i gamle papirer og har funnet to ulike mønstre til vindvotter. Det ene mønsteret stammer fra KFUK-KFUM speiderne. Jeg har funnet det på nettet og lastet det ned i 2010 ser jeg. Det andre mønsteret er samlokalisert med et mønster til fotposer. Disse mønstrene er også lastet ned fra nettet, men jeg vet ikke hvor det stammer fra. Jeg påberoper meg ikke opphavsrett og sender all honnør videre til rette vedkommende. Om noen drar kjensel på dem, så gi meg gjerne en lyd. Det hadde vært artig å vite hvor de stammer fra. Vindvotter KFUK-KFUM.pdf Vindvott-fotpose.pdf