Gisle Uren

Ja, jeg er veldig glad i Kandahar, og for så vidt i andre wirebindinger også. De største fordelene slik jeg ser det, er at de er veldig enkel å betjene, de er ikke utsatt for at is/snø kan hindre funksjonen, og de er lette å reparere i felt. De eneste ulempene er egentlig at du må bøye deg for å ta dem på /av, og at wirebindinger gir litt "tyngre" hælparti på skoen som kanskje kan føre lettere til gnagsår enn tåbindinger. Mitt hovedbruk av ski er sammen med hunder og slede, så alle fordeler og ulemper er naturligvis filtrert gjennom det bruksområdet. Når jeg er på tur går jeg alltid på ski bak sleden, når skiene skal på eller av så skal det ofte skje raskt og effektivt, uten at det er tid til noe kluss. Det er bare å stikke støveltåen inn i tåjernet, smette wiren rundt hælen og vippe ned strammeren. I forhold til snø og is så er de suverene. Det er ingen hull på støvelsålene som må holdes frie for snø og is, og ingen mekanisme på bindingen som kan fryse fast. Det er nesten ingenting som kan gå galt. På sprengkalde turer i Femundsmarka har jeg flere ganger havnet utpå vann der det er overvann med løssnø oppå. Da blir skiene, bindingene og støvlene fort en sørgelig blytung isklump, og jeg må humpe og hoppe meg inn til land med spannet. I blant må skiene av og legges på sleden, slik at jeg kan hjelpe til med å dytte den inn til land. Med Rottefella-type bindinger sliter du fordi du må pirke hullene i sålen fri for is, med NNN-BC bindinger er det gjerne kommet fuktighet inn i mekansismen slik at den har frosset. Med wirebindinger så kakker du skiene fri for is, skraper sålen, og sparker støveltåen noen ganger inn i en furulegg for å få bort de største isklumpene. Så er det bare å ta på skiene og gå videre. Jeg har aldri opplevd problemer med å få av eller på skiene, og alt dette kan gjøres med votter på. I forhold til reparasjon i felt er de også veldig enkle. Den eneste svikten som realistisk sett vil oppstå er at wiren ryker. Da er det veldig enkelt å erstatte den med en 4-5 mm tjukk flaggline/fallskjermline. Den vil berge deg resten av turen og kanskje resten av vinteren også. Tåjernet på gamle kandaharbindinger er i stål og betydelig sterkere enn nye wirebindinger med tåjern i aluminium. Om stålet blir bøyd, vil det også lettere kunne bøyes/hamres tilbake, aluminiumet vil oftere knekke. Kandaharbindingen er noe av det mest robuste og driftssikre som er laget. Trist at det ikke er marked for dem lengre.

De fleste gamle Kandaharbindinger er regulerbare. Når du skrur av topplaten/tåplaten så ser du regulering på begge sidevangene. Prinsippet er det samme som på NATO-bindinger for de som har vært borti disse. Veldig enkelt å regulere. Mange Gresvig bindinger er også regulerbar i forhold til såletykkelsen, slik at de skal passe til alle tenkelige skisko med tupp. Bindingene var jo utviklet lenge før det var avtalt en standard, så reguleringsmulighet var nok viktig. Nærbilde av ett av mine par ski/bindinger. Utrolig driftssikre og solide bindinger dette. Min absolutte favoritt.

Jeg er en veldig fornøyd bruker av toposesystem. Jeg bestilte spesialsydd ytterpose fra norske Isbjørn as (www.isbjorn.no). Jeg valgte en sommerpose som var økt litt i lengde og bredde, slik at den passet utenpå "innerposen" uten at denne ble klemt sammen. Det var kun en liten prisøkning fremfor å bestille en standardpose. Kanskje dette kan være noe å vurdere for de to Tyin-posene?

Det som skjer ved oppvarming/damping av treverk er at limstoffet, lignin, som er mellom cellene blir plastisk og kan gis ny form. Når trestykket kjølner igjen vil ligninet stivne i den nye stillingen og trestykket vil beholde sin nye form. Når det bøyes over en mal er det forventet ca 10 % tilbakefall (mindre bøy) når emnet fjernes fra malen. Vil anta at det skyldes treets naturlige elastisitet. Teoretisk sett skal det holde å ha emnene i spenn til de er nedkjølt, men jeg opplever at de holder formen bedre om de får stå lengre i malen, gjerne til de er helt tørre. En gammel tommelfingerregel jeg har hørt, sier at emnet skal varmes opp en time pr tomme tykkelse. Det vil jo da si at ca en halvtime for et 10-12 mm tjukt trestykke. Hvordan treverket varmes opp burde i utgangspunktet være likegyldig, men de fleste som bøyer litt større ting varmer opp ved hjelp av damp. Det er lettere å få jevn oppvarming på store emner ved å ha dem i en dampkasse enn å ha store kar med kokende vann. Lufttørket kontra kunstig tørket materiale er jo også noe å tenke over. Kunsttørking foregår gjerne ved hjelp av høy varme og tilførsel av vann/damp for å hindre oppsprekking. Hvor mye dette påvirker ligninet er jeg usikker på, men jeg føler at kunsttørket materiale er stivere og vanskeligere å bøye enn lufttørket. Jeg opplever på et vis det samme når jeg prøver å bøye tidligere dampet/bøyd treverk på nytt. Det virker stivere enn lufttørket og ubøyd materiale. Dette er bare en personlig opplevelse og utfordringene jeg har opplevd kan selvfølgelig også skyldes andre ting som kvaliteten på treverket, gamle tørre emner, småskader i treverket, tetthet på årringer osv. Vel halvveis nede på siden jeg linker til her er en videosnutt der vi damper og bøyer ski til en hundeslede. Filen var for stor til å laste direkte opp her på Fjellforum. https://langsomt.no/sleden/ Den ferdige sleden

Litt kortere turer på Hardangervidda: Avhengig av hvor du bor og hvor det er lettest for deg å komme til, så er det mange gode startsteder for turer på Hardangervidda. Kikk på kartet og velg deg et sted. De mest klassiske er kanskje Finse og Haugastøl i nord, Haukeliseter i sør og Dyranut midt på (Rv7). Til å begynne med kan det sikkert være lurt å ta noen tur-retur turer, så du slipper å ha press for å gå en gitt distanse hver dag for å rekke hjem. Med litt mer erfaring er det fint å ta rundturer eller turer fra punkt til punkt så en slipper å gå tilbake i samme spor. Turlengden er jo også grei å øke trinnvis fra helg til langhelg til ukestur. Det er også praktisk å følge kvistet løype i starten, selv om du er ute før kvistingen er på plass. Disse løypene er lagt i fornuftige traseer som er greie å gå. Etter hvert som du blir mer erfaren så er det fint å velge sine egne mål i større grad og kanskje gå i områder der de fleste ikke så ofte går. Melrakknutan badet i aftensol. Leirplass ved Geitvatnet like sør for den åpne steinbuen Muran.

Ja, omtrent som til bue. Og om du får tak i et stykke barlind, så får du sikkert et nydelig økseskaft!

Nei, de ble ikke levert slik originalt. Dette er nok stenger som har blitt bøyd gjennom bruk. Stengene kan sikkert brukes slik de er, men det er også mulig å kjøpe seg et nytt stangsett.

Ask er det norske/europeiske treslaget som er best egnet til verktøyskaft. Hardere løvtreslag som eik, bøk, alm og til dels også bjørk kan også godt brukes. Rogn kan sikkert også ha gode egenskaper. Hickory er oftest brukt i "utenlandske" skaft.

Ja, jeg har fortsatt noen få eksemplarer av boken til salgs. Det er en veldig fin julegave til seg selv! Bilde til blikkfang!

Det har kommet veldig mange gode råd og tips om utstyr. Jeg ser at din egen utstyrsliste er lang som et vondt år, og at det er mange ting du fortsatt mangler. Veldig mye av dette er ting du klarer deg utmerket uten, og som du heller kan supplere med i årene som kommer. Tenk praktisk og realistisk, ikke minst sett ting i perspektiv. Du skal krysse Hardangervidda, ikke Grønland eller Antarktis. Du skal ferdes i et område der det er et godt utbredt nettverk av stikkede løyper, et forholdsvis stort antall åpne hytter og buer, samt relativt store sjanser for å treffe på folk. Dunklær, bedding, dampsperrepose, reservebrenner, InReach, osv er ikke ting man trenger for å ferdes trygt i fjellet. De øker selvfølgelig komforten og marginene noe, men det er likevel ting de fleste av oss har klart oss uten i de aller fleste årene vi har drevet friluftsliv. Eks.: Ønsker du å holde soveposen tørr, så tørker du den litt hver morgen før du bryter leir. Heng den over skiene og la sol og vind trekke fuktighet ut av posen. Det holder i massevis for en ukestur.

Og det er ikke et hvilket som helst blikk vil jeg tro. Mistenker sløret blikk!

Hardangervidda er et veldig fint turområde, skikkelig høyfjell, samtidig som det er vidde nok til å være fysisk overkommelig. Det kan også være et veldig værutsatt område så tenk godt gjennom en del sikkerhetsaspekter. Tenk litt "hva gjør jeg hvis sånn eller sånn skjer?" Å slå oppå telt i sterk vind er noe helt annet enn å slå det opp i godvær. Prøv deg frem hjemme og gjerne på en forblåst dag. Planlegg hvordan du skal gå frem fra du tar teltet ut av pulken til det står ferdig bardunert og klar til innflytting. Personlig opplever jeg kuppeltelt som litt mer krevende enn tunneltelt i vind. Bli godt kjent med brenneren din. Tenn den mange ganger hjemme før du drar på tur. Tenn den gjerne en gang eller to hver dag de siste ukene før turen. Bli kjent med hvordan den opptrer i det den går tom for drivstoff, skjer det noe med utseendet på flammen? Kan du bytte drivstofflaske og så tenne brenneren uten ny forvarming? Om ikke, hvor lenge må du vente for at brenneren kjøler seg ned før du kan forvarme på nytt? Hvordan er brenneren å tenne når den er iskald, eks rett fra fryseren?

Jeg er veldig fornøyd med mitt Holmeslet Explorer, et stort kuppeltelt med ståhøyde innvendig- Ett av de få 4-mannstelt som faktisk har brukbar plass til 4 voksne. Holmeslet ble kjøpt opp av Frisport, og dette teltet selges nå som Frisport Explorer. Bilde fra Femundsmarka påsken 2020.

Ja, nå kobler jeg at det var deg. Fortsett gjerne å oppmuntre fruen til en tur innom, så får hun oppleve selv. Argumentet du bruker kan jo være at da får hun overbevist deg om hvor uegnet grønlandshundene er.

En viktig ting å tenke på er at alaska husky ikke er en rase, men en fellesbetegnelse på en stor gruppe trekkhunder av blandingsrase, med ulik grad av polarhund innblandet. Alaska husky er dermed en veldig varierende hundetype, og du kan treffe på både store og små huskyer, hunder med god pels og med dårlig pels, hunder med lavt stressnivå og hunder med ekstremt høyt stressnivå. Besøk flest mulig eiere/oppdrettere av de hundetypene dere tenker på. Se hvordan hundene er, hva de brukes til, hvordan de fungerer i hverdagen, det er tross alt flest hverdager i et år. Besøk også gjerne oppdrettere av de hundetypene dere vurderer, for det er ikke hipp som happ hvilken oppdretter dere velger om dere er på utkikk etter en hund med spesifikke egenskaper. Finn.no er ikke stedet å begynne søket etter en turkamerat dere skal ha i 10 år eller mer fremover. Husk at det også finnes flere polarhundraser enn samojed, som kanskje også kan dekke behovene du skisserer. Det er verdt å gjøre et grundig forarbeide.

Jeg har kun kjøkkenmaskin med kvern til daglig bruk, og fikk låne STOR kvern da jeg skulle produsere hundepemmikan i vinter. Den var glimrende til grovmaling av hundemat, og jeg har nå stor kvern på 3-fas på ønskelisten.

Har litt tid til Fjellforum innimellom planlegging og pakking.😃 En hundeslede beregnet på nordisk-kjøring, med hundekjøreren på ski, er en merkbart bedre doning til hundekjøring enn en pulk. Det er flere faktorer som virker inn, men de viktigste er: - Bredden på skiene som gjør den mer stabil enn en pulk. - Kjøreegenskapene til sleden som gjør at den følger hunden og terrenget bedre/mykere enn en pulk. - Det er plass til en ski under sleden, sånn at du kan stå med en ski under og en ved siden av i lange utforkjøringer. Dette er langt mindre belastende enn å stå med skiene på hver sin side av en pulk. Pulkens eneste fordel er egentlig at den har noe bedre flyteegenskaper i løssnø, men dette er i stor grad en teoretisk fordel. Realiteten er jo at om snøen bærer hunden, så bærer den også sleden. Og om du må tråkke spor for hunden, så har du samtidig også tråkket spor for sleden. Polarisen har brems som standard, og enten man tror det eller ikke så er en brems veldig nyttig, selv med kun én hund. Polarisen er også kanskje lettere enn en pulk av tilsvarende størrelse med påmontert brems. Og om man sammenligner så er vel en Polaris en del billigere enn en ny pulk med brems.

Kort og godt, JA. Det gjelder å fatte seg i korthet når man kommuniserer.

Takk for svar så langt dere. Da skal jeg undersøke litt med wordpress som neste skritt. Ellers var ikke Google Earth løsningen dum den heller. Vi har ikke batteri nok til å kjøre sporing underveis, men tanken min er å legge inn leriplasser og evt andre utvalgte punkter, og så få strek mellom dem vist på kartet. Ser for meg oppdatering via gpx filer eller lignende. Er spent på overføringskapasiteten over Iridium, har forstått at det ikke er all verden av hastighet.

Hei dere I forbindelse med min nært forestående Svalbard-tur, ønsker jeg å ha et kart som viser sporlogg i bloggen på www.langsomt.no. Har noen av dere tips til gode løsninger for dette? Har Garmin tilbud om det? Fant ikke umiddelbart noe på garmin.no om det, men mulig jeg ikke brukte riktig søkeord. Vi har med Garmin GPS, men uten Inreach. Har med sattelittelefon og PC for å sende mail osv.

«Min aller største tabbe var kanskje å ikke jobbe med å få min første hund rolig før start. Den var jo bare en liten søt valp som ville veldig mye på tur. Så lenge den var liten var det jo ikke vanskelig å holde den igjen heller. Vendepunktet i tankegangen min kom da jeg hadde et 4-spann som i hysteriet for å komme av gårde nesten dro med seg en Nissan King Cab via hengerfestet. På grusvei og med håndbrekket på. Da innså jeg at tiden var kommet til å gjøre ting annerledes.» Med håp om å hjelpe andre å unngå de største tabbene, har jeg prøvd å stappe alt jeg har lært gjennom over 20 år i vinterfjellet med grønlandshund, inn mellom to permer. Jeg har prøvd å få med alle de tingene jeg selv hadde trengt å vite da jeg var fersk, og enda litt til. Boken på 185 sider, og delt opp i kapitler om emnene -Din firbente turkammerat; -Utstyr til den tobente; .Hundekjøring; -Å være på tur; -Kløving. Stoffet i teksten er også behørig krydret med turbilder og illustrasjonsbilder. Det føles litt kleint å si sånt selv, men jeg synes at dette har blitt en leservennlig og god håndbok. I håp om at noen av dere her på Fjellforum kan ha nytte og glede av stoffet i boken, så «annonserer» jeg den derfor her inne. For øyeblikket er boken kun tilgjengelig direkte fra forfatteren. Jeg selger den for kr 348,- (pluss porto) og sender den ut i posten. Om du er interessert så send meg gjerne en e-post på [email protected], så finner vi ut av detaljene sammen.

Langen Gjestegård er bebodd hele året, men den holder normalt ikke "åpen" som gjestegård i julen. Det er sikkert mulig å få leid hytte der i julen, men du kan trolig ikke regne med annen type service. Det er også normalt svært liten trafikk med skuter i Femundsmarka så tidlig på vinteren. Reinen har ikke kommet så langt sør på det tidspunktet, så det er ingen kjøring i den forbindelse. Femunden er heller ikke alltid frosset og farbar til jul, så det kan være krevende å komme seg inn til Røsanden for å gå opp Røa. Normalt vil du måtte finne og brøyte vei selv om du vil innover på julefeiring.

Ja, må vel sette meg ved symaskinen. Blir vel mest varig løsning av det.

Jeg har fått noen rifter i beddingen min som må utbedres før vinterens langtur. Er det noen her som har lappet sin bedding på en vellykket måte? Altså at det blir en tilfredsstillende sterk og varig reparasjon? Har dere limt på lapp? Sydd? Limt og sydd? Hvilken type lim?

Hei alle sammen. Til vinteren skal jeg på langtur på Svalbard. For dere som kjenner meg litt, så er det kanskje ikke helt uventet at jeg drar av gårde sammen med den faste turkameraten min Jens, og sammen med alle hundene mine. Dette er noe Jens og jeg har jobbet systematisk mot i flere år, og endelig begynner det å nærme seg tid for selve turen. Vår tur og vårt fokus er nok annerledes enn de fleste andres. Vi skal ta oss tid til å oppleve fremfor å oppnå på denne turen, og har kalt turen Langsomt på Svalbard. Dere er hjertelig velkomne til å følge oss på https://langsomt.no/ hvor vi kommer til å dele forberedelsene og gjennomføringen av turen. Gisle