Gisle Uren

Ja, jeg er veldig glad i Kandahar, og for så vidt i andre wirebindinger også. De største fordelene slik jeg ser det, er at de er veldig enkel å betjene, de er ikke utsatt for at is/snø kan hindre funksjonen, og de er lette å reparere i felt. De eneste ulempene er egentlig at du må bøye deg for å ta dem på /av, og at wirebindinger gir litt "tyngre" hælparti på skoen som kanskje kan føre lettere til gnagsår enn tåbindinger. Mitt hovedbruk av ski er sammen med hunder og slede, så alle fordeler og ulemper er naturligvis filtrert gjennom det bruksområdet. Når jeg er på tur går jeg alltid på ski bak sleden, når skiene skal på eller av så skal det ofte skje raskt og effektivt, uten at det er tid til noe kluss. Det er bare å stikke støveltåen inn i tåjernet, smette wiren rundt hælen og vippe ned strammeren. I forhold til snø og is så er de suverene. Det er ingen hull på støvelsålene som må holdes frie for snø og is, og ingen mekanisme på bindingen som kan fryse fast. Det er nesten ingenting som kan gå galt. På sprengkalde turer i Femundsmarka har jeg flere ganger havnet utpå vann der det er overvann med løssnø oppå. Da blir skiene, bindingene og støvlene fort en sørgelig blytung isklump, og jeg må humpe og hoppe meg inn til land med spannet. I blant må skiene av og legges på sleden, slik at jeg kan hjelpe til med å dytte den inn til land. Med Rottefella-type bindinger sliter du fordi du må pirke hullene i sålen fri for is, med NNN-BC bindinger er det gjerne kommet fuktighet inn i mekansismen slik at den har frosset. Med wirebindinger så kakker du skiene fri for is, skraper sålen, og sparker støveltåen noen ganger inn i en furulegg for å få bort de største isklumpene. Så er det bare å ta på skiene og gå videre. Jeg har aldri opplevd problemer med å få av eller på skiene, og alt dette kan gjøres med votter på. I forhold til reparasjon i felt er de også veldig enkle. Den eneste svikten som realistisk sett vil oppstå er at wiren ryker. Da er det veldig enkelt å erstatte den med en 4-5 mm tjukk flaggline/fallskjermline. Den vil berge deg resten av turen og kanskje resten av vinteren også. Tåjernet på gamle kandaharbindinger er i stål og betydelig sterkere enn nye wirebindinger med tåjern i aluminium. Om stålet blir bøyd, vil det også lettere kunne bøyes/hamres tilbake, aluminiumet vil oftere knekke. Kandaharbindingen er noe av det mest robuste og driftssikre som er laget. Trist at det ikke er marked for dem lengre.

De fleste gamle Kandaharbindinger er regulerbare. Når du skrur av topplaten/tåplaten så ser du regulering på begge sidevangene. Prinsippet er det samme som på NATO-bindinger for de som har vært borti disse. Veldig enkelt å regulere. Mange Gresvig bindinger er også regulerbar i forhold til såletykkelsen, slik at de skal passe til alle tenkelige skisko med tupp. Bindingene var jo utviklet lenge før det var avtalt en standard, så reguleringsmulighet var nok viktig. Nærbilde av ett av mine par ski/bindinger. Utrolig driftssikre og solide bindinger dette. Min absolutte favoritt.

Jeg er en veldig fornøyd bruker av toposesystem. Jeg bestilte spesialsydd ytterpose fra norske Isbjørn as (www.isbjorn.no). Jeg valgte en sommerpose som var økt litt i lengde og bredde, slik at den passet utenpå "innerposen" uten at denne ble klemt sammen. Det var kun en liten prisøkning fremfor å bestille en standardpose. Kanskje dette kan være noe å vurdere for de to Tyin-posene?

Det som skjer ved oppvarming/damping av treverk er at limstoffet, lignin, som er mellom cellene blir plastisk og kan gis ny form. Når trestykket kjølner igjen vil ligninet stivne i den nye stillingen og trestykket vil beholde sin nye form. Når det bøyes over en mal er det forventet ca 10 % tilbakefall (mindre bøy) når emnet fjernes fra malen. Vil anta at det skyldes treets naturlige elastisitet. Teoretisk sett skal det holde å ha emnene i spenn til de er nedkjølt, men jeg opplever at de holder formen bedre om de får stå lengre i malen, gjerne til de er helt tørre. En gammel tommelfingerregel jeg har hørt, sier at emnet skal varmes opp en time pr tomme tykkelse. Det vil jo da si at ca en halvtime for et 10-12 mm tjukt trestykke. Hvordan treverket varmes opp burde i utgangspunktet være likegyldig, men de fleste som bøyer litt større ting varmer opp ved hjelp av damp. Det er lettere å få jevn oppvarming på store emner ved å ha dem i en dampkasse enn å ha store kar med kokende vann. Lufttørket kontra kunstig tørket materiale er jo også noe å tenke over. Kunsttørking foregår gjerne ved hjelp av høy varme og tilførsel av vann/damp for å hindre oppsprekking. Hvor mye dette påvirker ligninet er jeg usikker på, men jeg føler at kunsttørket materiale er stivere og vanskeligere å bøye enn lufttørket. Jeg opplever på et vis det samme når jeg prøver å bøye tidligere dampet/bøyd treverk på nytt. Det virker stivere enn lufttørket og ubøyd materiale. Dette er bare en personlig opplevelse og utfordringene jeg har opplevd kan selvfølgelig også skyldes andre ting som kvaliteten på treverket, gamle tørre emner, småskader i treverket, tetthet på årringer osv. Vel halvveis nede på siden jeg linker til her er en videosnutt der vi damper og bøyer ski til en hundeslede. Filen var for stor til å laste direkte opp her på Fjellforum. https://langsomt.no/sleden/ Den ferdige sleden

Litt kortere turer på Hardangervidda: Avhengig av hvor du bor og hvor det er lettest for deg å komme til, så er det mange gode startsteder for turer på Hardangervidda. Kikk på kartet og velg deg et sted. De mest klassiske er kanskje Finse og Haugastøl i nord, Haukeliseter i sør og Dyranut midt på (Rv7). Til å begynne med kan det sikkert være lurt å ta noen tur-retur turer, så du slipper å ha press for å gå en gitt distanse hver dag for å rekke hjem. Med litt mer erfaring er det fint å ta rundturer eller turer fra punkt til punkt så en slipper å gå tilbake i samme spor. Turlengden er jo også grei å øke trinnvis fra helg til langhelg til ukestur. Det er også praktisk å følge kvistet løype i starten, selv om du er ute før kvistingen er på plass. Disse løypene er lagt i fornuftige traseer som er greie å gå. Etter hvert som du blir mer erfaren så er det fint å velge sine egne mål i større grad og kanskje gå i områder der de fleste ikke så ofte går. Melrakknutan badet i aftensol. Leirplass ved Geitvatnet like sør for den åpne steinbuen Muran.

Ja, omtrent som til bue. Og om du får tak i et stykke barlind, så får du sikkert et nydelig økseskaft!

Nei, de ble ikke levert slik originalt. Dette er nok stenger som har blitt bøyd gjennom bruk. Stengene kan sikkert brukes slik de er, men det er også mulig å kjøpe seg et nytt stangsett.

Ask er det norske/europeiske treslaget som er best egnet til verktøyskaft. Hardere løvtreslag som eik, bøk, alm og til dels også bjørk kan også godt brukes. Rogn kan sikkert også ha gode egenskaper. Hickory er oftest brukt i "utenlandske" skaft.

Ja, jeg har fortsatt noen få eksemplarer av boken til salgs. Det er en veldig fin julegave til seg selv! Bilde til blikkfang!

Det har kommet veldig mange gode råd og tips om utstyr. Jeg ser at din egen utstyrsliste er lang som et vondt år, og at det er mange ting du fortsatt mangler. Veldig mye av dette er ting du klarer deg utmerket uten, og som du heller kan supplere med i årene som kommer. Tenk praktisk og realistisk, ikke minst sett ting i perspektiv. Du skal krysse Hardangervidda, ikke Grønland eller Antarktis. Du skal ferdes i et område der det er et godt utbredt nettverk av stikkede løyper, et forholdsvis stort antall åpne hytter og buer, samt relativt store sjanser for å treffe på folk. Dunklær, bedding, dampsperrepose, reservebrenner, InReach, osv er ikke ting man trenger for å ferdes trygt i fjellet. De øker selvfølgelig komforten og marginene noe, men det er likevel ting de fleste av oss har klart oss uten i de aller fleste årene vi har drevet friluftsliv. Eks.: Ønsker du å holde soveposen tørr, så tørker du den litt hver morgen før du bryter leir. Heng den over skiene og la sol og vind trekke fuktighet ut av posen. Det holder i massevis for en ukestur.

Og det er ikke et hvilket som helst blikk vil jeg tro. Mistenker sløret blikk!

Hardangervidda er et veldig fint turområde, skikkelig høyfjell, samtidig som det er vidde nok til å være fysisk overkommelig. Det kan også være et veldig værutsatt område så tenk godt gjennom en del sikkerhetsaspekter. Tenk litt "hva gjør jeg hvis sånn eller sånn skjer?" Å slå oppå telt i sterk vind er noe helt annet enn å slå det opp i godvær. Prøv deg frem hjemme og gjerne på en forblåst dag. Planlegg hvordan du skal gå frem fra du tar teltet ut av pulken til det står ferdig bardunert og klar til innflytting. Personlig opplever jeg kuppeltelt som litt mer krevende enn tunneltelt i vind. Bli godt kjent med brenneren din. Tenn den mange ganger hjemme før du drar på tur. Tenn den gjerne en gang eller to hver dag de siste ukene før turen. Bli kjent med hvordan den opptrer i det den går tom for drivstoff, skjer det noe med utseendet på flammen? Kan du bytte drivstofflaske og så tenne brenneren uten ny forvarming? Om ikke, hvor lenge må du vente for at brenneren kjøler seg ned før du kan forvarme på nytt? Hvordan er brenneren å tenne når den er iskald, eks rett fra fryseren?

Jeg er veldig fornøyd med mitt Holmeslet Explorer, et stort kuppeltelt med ståhøyde innvendig- Ett av de få 4-mannstelt som faktisk har brukbar plass til 4 voksne. Holmeslet ble kjøpt opp av Frisport, og dette teltet selges nå som Frisport Explorer. Bilde fra Femundsmarka påsken 2020.

Ja, nå kobler jeg at det var deg. Fortsett gjerne å oppmuntre fruen til en tur innom, så får hun oppleve selv. Argumentet du bruker kan jo være at da får hun overbevist deg om hvor uegnet grønlandshundene er.

En viktig ting å tenke på er at alaska husky ikke er en rase, men en fellesbetegnelse på en stor gruppe trekkhunder av blandingsrase, med ulik grad av polarhund innblandet. Alaska husky er dermed en veldig varierende hundetype, og du kan treffe på både store og små huskyer, hunder med god pels og med dårlig pels, hunder med lavt stressnivå og hunder med ekstremt høyt stressnivå. Besøk flest mulig eiere/oppdrettere av de hundetypene dere tenker på. Se hvordan hundene er, hva de brukes til, hvordan de fungerer i hverdagen, det er tross alt flest hverdager i et år. Besøk også gjerne oppdrettere av de hundetypene dere vurderer, for det er ikke hipp som happ hvilken oppdretter dere velger om dere er på utkikk etter en hund med spesifikke egenskaper. Finn.no er ikke stedet å begynne søket etter en turkamerat dere skal ha i 10 år eller mer fremover. Husk at det også finnes flere polarhundraser enn samojed, som kanskje også kan dekke behovene du skisserer. Det er verdt å gjøre et grundig forarbeide.