Tror det har mye med mindsettet å gjøre, selv vandrer jeg utelukkende alene og sover i telt hele tida. Nå sysler jeg dog med natur og dyrefoto og kombinerer det med interesse for fiske og friluftsliv som jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
(jeg er mao. ikke noen tindehopper)
Grunnen til at jeg går alene er rett og slett fordi det er mest praktisk mhp. stedsvalg, bruk av tid i et område osv. (og at man oplever og sanser så uendelig mye mer enn om man går med flere).
Leirslaging og soving er liksom "kremen i kremtoppen" for min del etter en lang dag, kose seg med kveldsmaten før man trekker seg tilbake i teltet for å hvile ut.
Se på det som et privilegium, det å smelte sammen med resten av naturen rundt deg og elementene som påvirker den. Mørket er din venn, da smelter du inn i bakgrunnen og når lyset kommer om morgenen, kan man oppleve unik nærkontakt med det meste av det villmarka kan by på som gir minner for livet.
Den snikende angstfølelsen for "storheten" og følelsen av å være knøttliten man kan få av og til kjenner jeg til fra ganger når jeg var liten på langtur med min far og vi sjelden kom tilbake i kjente trakter før skumringen. Tror det er noe innebygget som gjør oss vàr på generelle farer og egentlig ikke noe å la seg skremme opp av.
Flott at du har fått deg en tur, og som du forteller, var det en flott opplevelse =)
O.H
