Torgeir

En annen uforklarlig historie, men ikke like skremmende: Det var sommeren 1988, jeg var 14 år og visste lite om høye tinder og skarpe egger. Var på hytta på Hemsedalsfjellet med bestemor mye av sommeren, og dro ut på tur i de snille fjellene der hver eneste dag. Litt for å få nye fjellopplevelser og litt for å komme bort fra ei gammel dame som alltid skulle vaske hus, banke tepper, lufte sengetøy, etc, etc... På en av mine mange turer hadde jeg "oppdaget" en ny vei til Ulvehaugsnosi, ett av de nærmeste fjellene i området. Det var en bratt atkomst, men det meste av den var dekket av frodige gresstuer og verdens vakreste fjellblomster. Et mindre parti var litt skumlere, med overhengende fjell og mange brune hull i marka etter steinsprang. Men det raste aldri der om sommeren. Jeg var på vei oppover der for n'te gang, på vei mot toppen av Ulvehaugsnosi. Intet unormalt i bratthenget, og jeg fortsatte innover det flatere partiet over. Så skjedde det... Et voldsomt bulder og brak, jeg syntes jeg kjente bakken riste i flere sekunder! Så ble det stille. Alle sanser sa meg at det hadde gått et vanvittig ras i bratthenget... Ble stående i ro ei stund, men så tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg gikk tilbake og så nedover lia, regnet med å se et enormt kaos av stein og jord, kjenne lukten av knust stein... Men ingenting hadde skjedd, lia var akkurat like fin som før. Gikk flere hundre meter bortover kanten for å få oversikt, men det var ikke ett eneste spor etter ras. Hadde jeg drømt..? Det bråkte jo så voldsomt at jeg kjente det i marg og bein... Var det bare tull..? Jeg skjønte ingenting, og ble gående å gruble hele resten av dagen. Selv etter 18 år tenker jeg på episoden innimellom, og kjenner at pust og puls øker hver gang. Hva f... var dette for noe..?

Det er NA-1 og NA-2 jeg snakker om ja... Tror ikke jeg har lest artikkelen din før, eaa, ellers hadde jeg nok lagt mer vekt på målinger her Jeg så på NA-1 og NA-2 som én topp, og den eneste usikkerheten var hvilket punkt som var høyest. Tanken på at NA-2 kunne ha en vesentlig primærfaktor mot NA-1 falt meg aldri inn, jeg anslo den til godt under 10 meter og tenkte ikke mer på det. Men hvis noen vil tilbake for å måle, så værsågod Mener høydemåleren viste ca. 2035 meter på begge, men den driftet litt frem og tilbake. Holder som nevnt en knapp på at NA-1 er høyest. Den jeg kaller Vestnubben er den lille steinhaugen vi gikk forbi like vest for Stornubben. Jeg mener denne har et sterkere kandidatur enn NA-2

... og i det fjerne kunne vi høre Nils sitt gledesbrøl, da han nådde sin "siste" 2000m-topp

Se artikkel og bildeserie på www.nfo2000m.no , kun tekst gjengitt her... Høsten var over oss, og en uke tidligere ble det meldt om snø på mange av toppene i Jotunheimen. Vi ville ut på tur likevel, bare været ble sånn noenlunde bra. Valget falt på noen enkle topper ved Veodalen, slik at turen også kunne realiseres om det lå litt snø på bakken. Det gikk mot helg, og værgudene var virkelig i godlage. Det ble meldt om både sol og varme i lange baner. Vi kom til parkeringsplassen i Veodalen litt før midnatt, etter en lang kjøretur fra Bergen. Heldigvis var det null problem å finne teltplass her, så lavvoen ble satt opp på en herlig "gressplen" bare 50 meter fra bilen. På to hjul til Glitterheim Planen var å gå en rundtur fra Glitterheim, over Nautgardstinder og Stornubber. Dette burde være mulig å få til på en lang dagstur, men for sikkerhets skyld tok vi med hodelykter i sekkene. Korte dager på denne tiden av året. Vi hadde med oss sykler, og da klokka nærmet seg 09:00 var vi på god vei innover grusveien mot Glitterheim. Denne veien er en ren nytelse å sykle, da den er nesten flat og svært lite trafikkert. Vi rullet i passe tempo innover. Jeg hadde ikke sett Glitterheim før, og må vel innrømme at jeg likte det jeg så. Denne hytta ligger idyllisk til, og stilmessig passer den godt i landskapet her inne. Vi parkerte syklene ved det ene hushjørnet og begynte på dagens marsj. Nautgardsoksle Vi fulgte stien fra Glitterheim, men reagerte litt på hvor rotete den var. Det var tydelige spor etter både traktorhjul og gravemaskinbelter. Hvordan var dette mulig, midt inne i Jotunheimen Nasjonalpark..? Forklaringen dukket snart opp, de hadde bygget ei ny solid bru over Veo. Her hadde gravemaskina vært i sving på begge sider av elva. Jaja, sårene i terrenget blir jo snart "tråkket" bort av tusenvis av fotturister, så dette var egentlig ikke så ille. Vi krysset den nye brua og fortsatte på stien mot Gjendesheim. Været var perfekt, med stort sett skyfri himmel og en svak bris fra sør. Det begynte å gå oppover, og da vi nærmet oss 1700 meters høyde tok vi av fra stien. Resten av veien var ren urdtraving, helt til vi kom frem på kanten mot nordøst. En flott utsikt åpenbarte seg, og vi så omtrent tilbake til bilen. Cathrine hadde vært her før, men da i tåke. Da vi fikk øye på toppunktet ble hun litt usikker på om hun hadde vært helt bortpå der, men i dag var i alle fall bestigningen godkjent. Første topp besteget, og vi fortjente en god pause. Småviltjakta var i gang, og nede i dalene hørte vi smell på alle kanter. En flott utsiktstopp Videre fra Nautgardsoksle gikk det ikke så mye nedover før vi kunne gå løs på dagens hovedtopp. Det ble vandring i en stor steinørken, med sola inn fra siden. Cathrine hadde ikke engang sett denne toppen sist hun var her, men i dag lå den helt klar og fin. Vi kom oss greit til topps, til en fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen. "Kongene" i horisonten var Store Knutsholstind, Surtningssui, Galdhøpiggen og Glittertind. Vi unnet oss en kort pause også her, før turen videre mot østtoppen. Her fulgte vi eggen/kanten et stykke, og et øyeblikk så det ut til at Nautgardstinden kunne ha en småtopp ute på skulderen her. På nært hold ble denne raskt avkreftet, den har trolig primærfaktor 5-6 meter. Stornubben og Vestnubben..? Selveste Stornubben stod for tur. Denne så litt fin ut herfra, med tydelig pyramideform. Det ble enda mer steinørken på oss, med vandring gjennom tørr urd. Vi nærmet oss, og kom opp på et platå sørvest for toppen. Vi var ikke oppom platåets høyeste punkt (2098), men jeg la merke til at terrenget gikk nedover i vår retning. Kikket på høydemåleren for moro skyld, og høyden gikk faktisk nesten 10 meter ned selv om vi ikke startet på høyeste punkt. Dette var verdt å sjekke ut, men siden vi trolig måtte tilbake samme vei gadd vi ikke å kaste bort tid på målinger nå. Kaller den foreløpig for Vestnubben. Vi fortsatte østover, og siktet oss inn på en stilig rød rygg på Stornubbens østside. Fast og fint terreng opp der, og litt senere satt vi på toppen. Veslnubben og Austnubben Fra Stornubben var det lett å se hvorfor alle disse nubbene hadde stått imot isens herjinger. Raudberg. Jernholdig og sterkt fjell, på samme måte som mange andre små og store topper i Jotunheimen. Alle nubbene hadde innslag av slikt fjell, og Veslnubben var en eneste lang rygg av rent raudfjell. Vi la i vei ned mot denne, og toppen var lett match. Herfra så vi oss ut en mulig retur, der vi slapp å gå tilbake over Stornubben. Men foreløpig hadde vi et par topper igjen å besøke. Fra skardet gikk vi på skrå østover i grov urd, med kurs mot bandet mellom de to høyeste Austnubbene. På bandet så jeg meg ut et lavpunkt, og parkerte sekken der. Høydemåleren ble avlest, og jeg var forberedt på å gå litt frem og tilbake til østtoppen for å få noenlunde sikre målinger her. Det gikk opp og opp, og jeg var overhodet ikke i tvil om at den var over 10 meter. Høydemåleren viste 17 meter, og med så stor margin og så stabilt vær ville det holde med 2 målinger (tur/retur). Fra toppen så vi at det fantes et toppunkt lengre øst, og det var vanskelig å si hva som var høyest. Vi gikk bortom der også for sikkerhets skyld, en knallrød topp med en liten varde på. Høydemåleren var ikke nøyaktig nok til å avgjøre hvem som var høyest, men vi holder en knapp på den vestre. Tilbake samme vei, og en ny høydemåling til bandet viste også 17 meter. Hvor er sekken min..? Vi var tilbake på bandet mellom Austnubbene, men hvor i all verden var sekken min..? Hadde satt den på lavpunktet, men dette er litt vanskelig definerbart her. Og sekken var svart og grå... Jeg så den ikke, og det gjorde ikke Cathrine heller. Etter litt navigering og leting dukket den endelig opp. Sekken hadde veltet, og gikk nesten helt i ett med urda. Dagens lærdom; husk å markere sekken hvis du legger den fra deg, for eksempel ved å legge et sterkt farget plagg på/ved den... Plukket opp sekken, og vi gikk opp den bakken mot dagens siste 2k-topp, Austnubben 2049. Gjennom store botner ved solnedgang Vi gadd ikke returnere til Vestnubben, denne fikk heller ligge der til en annen gang. Kanskje noen andre som kan ta en kjapp høydemåling der..? Vi tok oss rett ned i skardet mellom Aust- og Veslnubben, og derfra vestover mot "Båsen". Her skulle vi passere under en bre/snøfonn, men denne strakk seg lengre ned enn først antatt. Det var passasje på nedsiden, men terrenget så noe rufsete ut. Mye løsgods. Vi tok sjansen, og kom oss forbi uten dramatikk. Videre nedover mot botnen "Stornautgarden" ble det vandring på urd og gress/mose med ei lav sol midt imot, og nede ved elva der ble det en god pause. Det fristet litt å bare gå rett ut dalen til parkeringsplassen, men vi ville inn til Glitterheim og hente syklene våre. Planen var å gå over et klart definert band nord for Nautgardsoksle og inn på stien mot Glitterheim. Sola var i ferd med å gå ned, med et herlig gult lys over Stornautgarden. Mye hestemøkk her, kanskje hestene fra Sikkisdalen går over hit i løpet av sommeren..? Vi kom oss greit over bandet, og begynte på den siste nedstigningen. Sola var borte, og vi begynte å få det travelt. Foran oss hadde vi et lite dalføre, og uten å studere kartet tenkte vi at dette var den samme som vi hadde gått opp langs tidligere på dagen. Men hvor var stien..? Vi fant ingen sti, og måtte bare sette kursen direkte mot Glitterheim. Det ble litt kratt og myr bortover der, mens lyset stadig ble dimmet ned. Etterhvert fant vi naturligvis ut at vi hadde gått ned langs "Nørdre åe", ikke "Søre åe" som sist. Endelig fant vi stien, og labbet i vei. Det var ganske mørkt da vi ankom Glitterheim, et lysende slott i mørket. Mot horisonten så vi konturen av Store Veotinden, og tenkte "bare vent, vi kommer tilbake...". Nå kom hodelyktene godt til nytte, for å sykle ut igjen uten lys ville være uforsvarlig. Vi rullet utover igjen, og litt før 22:00 var vi tilbake ved lavvoen. En deilig høsttur i storslåtte omgivelser...

Gratulerer igjen, Nils! Håper jeg får oppleve noe av det samme om 2-3-4 år

Røynes 300-liste er en del av grunnlaget for norsk tindesport, og av respekt for Røynes innsats holder jeg meg til den foreløpig. Tar naturligvis med alle "nye" topper på veien, men antall topper vil hos meg referere til Røynes liste helt til jeg har vært på alle 300. Så får vi se om vi til slutt blir enige om en endelig og korrekt liste om noen år Regn og tåke kan ødelegge mange fine turer, men av og til er det bare herlig med litt regn. Friskt, føler at man virkelig lever da! Tåke klarer vi oss godt uten, selv om den kan sette en ekstra spiss på en ellers ganske enkel og "kjedelig" tur

Og nok en tur, denne gang ute i storhavets forgård... Utgangspunktet for denne turen var Møvik, ved Njords opplevelsessenter. Snakket med en av instruktørene der ute før jeg la utpå, og han tipset om at det var fine bølger utenfor Hissøy. Jeg visste ikke helt hvor Hissøy var, men hadde vært i området før og visste hvor man kunne komme ut på åpent hav. Og det viste seg etterpå at jeg hadde vært ved Hissøy Jeg tok en runde som jeg og en kompis hadde padlet før, og halvveis på runden ser du rett ut i havet. Denne gangen var jeg godt forberedt, med våtdrakt (long johns) og tørrtopp. Kom ut i havgapet og testet bølgene litt. Bølgehøyden var ca. 1m på det jevne, med den typiske 7. bølgen på ca. 1,5m. Sist jeg var her turte jeg ikke runde på utsiden av Kallsøyane, men i dag tenkte jeg at det var nå eller aldri. Går jeg rundt, så kommer jeg meg alltids opp igjen. Jeg la i vei utover. Rett nordvest for Kallsøyane ble bølgemønsteret forferdelig rotete, med stadige kontrabølger på kryss og tvers. Men det gikk noenlunde greit, med bølgetopper som stadig skylte over dekk og spruttrekk. Kunsten var å komme seg langt bort fra land, der roet bølgene seg bittelitt. Dette var jo ikke så ille, så jeg bestemte meg for å gå enda litt lengre. Neste mål lå lengre ute i havet, Insteodden. Denne var heller ikke noen stor utfordring, bortsett fra en del store kontrabølger da jeg passerte. Fortsatte utover til Midtodden, der sjøsprøyten stod høyt til værs på alle kanter. På oddens høyeste punkt satt et tyvetalls sjøfugl og fulgte med mens jeg vendte båten innover igjen. Målet var nådd, det hadde ikke noen hensikt å padle videre utover på det åpne havet... Da jeg nærmet meg Insteodden igjen fikk jeg se hvor store bølgene egentlig var. Med sola i ryggen virket de enorme, og med kontrabølger ble enkelte av dem over 2m. Erfarte fort at bølger rett bakfra gir en fryktelig ustabil båt, da baug og hekk flyter på hver sin bølgetopp. Veltet nesten, men klarte å ta meg inn igjen med noen raske støttetak. I bakhodet så jeg for meg padleinstruktør Mads fra Voss rope "padla, padla, padla!!!" Jeg satte kursen rett inn mot Hissøy fyr, og kom meg inn i ei lita bukt rett nord for fyret. Der kom jeg meg i land, og fikk en velfortjent pause. Men det var for tidlig å gi seg enda... Mange bølger igjen å leke på Jeg la ut på havet igjen, med kurs utenfor holmen "Baket". Rundet denne på vestsiden og fortsatte sørover mot noe sjøsprøyt langt nedi der. Mange morsomme bølger av alle størrelser. Et stort redningshelikopter dukket opp fra sør, og hang der oppe og så på meg ei stund. Så dro det videre sørvestover i sakte fart. Noen som er savnet i dette området i dag..? Jeg kom til holmen med sjøsprøyten, som jeg i ettertid ser heter "Møkalasset". Rundet denne også, og satte kursen nordover igjen. På vei oppover oppdaget jeg noe spennende i vest. Sjøsprøyten stod høyt til værs, tilsynelatende rett opp fra havet. Dette måtte være et undervannsskjær. Jeg måtte naturligvis bortover dit og se det på nært hold... La om kursen og gikk rett sør for skjæret. Bølgene var akseptable, men oppå skjæret reiste de seg skremmende høye, kanskje så mye som 4-5 meter, med frådende skumtopper. Jeg lå nesten i ro og kikket på fenomenet på høyre side, kanskje 50-60 meter unna. Brått var det noe på venstre side som kalte på oppmerksomheten... Jeg snudde meg og så rett inn i en ca. 2m høy bølge! Jeg var for nære, hadde rotet meg inn i sona der bølgene begynner å reise seg... Og en velt her ville føre meg rett inn mot de frådende bølgene over skjæret. Klasket et åreblad nedi på høyre side og tok imot den store bølgen fra siden. Det kom flere etter den, men med litt febrilsk padling fikk jeg snudd båten litt på skrå mot bølgene. Et par minutters jobbing med svært høy puls, og jeg var ute i "normale" havbølger igjen. Jeg hadde fått nok for ei stund, og satte kursen mot roligere farvann. Litt mer leking ved Skorholmen, og så ble det retur mot Møvik. Bare noen hundre meter bort fra havgapet roet alt seg. Moroa var over, og det gjenstod bare en transportetappe. Etter 5 timer på tur la jeg til kai i Møvik, godt fornøyd med dagens bølgelek Dagens lærdom; hold god avstand til alt som ser spennende ut på havet Og det skal ikke bli så veldig mye større bølger utpå der før jeg trekker meg tilbake...

Jeg kjører gså rett på stranda. Er den bratt, så kommer jeg ikke langt nok inn ved å padle. Men jeg har delbar åre... Deler den på midten og aker videre innover med en halvdel på hver side. Hvis det er mulig, så legger jeg helst båten sidelengs inntil en stein og går i land der.

Flere kameraer har også panoramafunksjon, der du tar flere bilder i serie med en viss overlapp. Kombinert med medfølgende programvare blir resultatet bra. Tror panoramafunksjonen låser kameraets lys- og fokusinnstillinger, slik at du unngår ulik eksponering på bilder i serien. Jeg har et slikt kamera; Olympus Mju400. Tror denne funksjonen finnes på alle kameraer i Mju-serien, og også på en del utstyr fra Canon. Tilhørende programvare heter Camedia. Et eksempel med 6 bilder: (Oi, ble visst litt stort... )

Du får slå opp i Helgesen... Høydene har blitt litt oppdatert i senere tid, og skal være: Vesttoppen: 2365 Midttoppen: 2364 Østtoppen: 2367

Jeg har omtrent samme erfaring som Ragnar. Fra Leirvassbu og innover er det vanskelig å finne dekning, men det kan kaaanskje være mulig oppe på Visbretinden. Langs Langvatnet tviler jeg sterkt på at det er dekning, siden området ligger langt fra alt som heter riksveier og tettsteder. Av og til kommer det "glimt" av dekning. Mange steder kan det tikke inn sms'er, men det er ofte vanskeligere å sende dem ut. Jeg har mottatt sms noen få 100 meter nord for Leirvassbu. En annen gang ved Geitesetri. Men normalt er dekningen borte helt ned til de siste 2-3 km av veien.

Du har satt "Ø-1 2301" på to topper...

Du har rota litt på Store Memurutinden; "Austtoppen" skal være Midttoppen og "Ø-1" skal være Austtoppen. Du har også satt "Ø-1" på toppen litt lengre til venstre, og dette er vel riktig. Du ser også en del Bukkeholstinder på begge sider av Styggehøe. Og du finner sikkert en topp til på både Leirhøe og Spiterhøe. Ikke glem Svellnose og Keilhaus topp

Nok en kongerapport fra fjellskribenten eaa Gikk samme turen i 1997, men da under "tørre" forhold. Husker den ikke som fullt så dramatisk som dette, men det kan ha noe med tidens tann å gjøre. Vi gikk rett opp fra søreggen mot V-0/Store, etter å ha sittet der nede og vurdert alternativer ei stund. Gikk greit etter et noe spennede opptak (tror jeg hadde 5 forsøk der før jeg "gutset" meg forbi). Neppe særlig greit når det er vått... En tur jeg helt sikkert skal gå om igjen, hvis liv og helse tillater det Når ble V-0 en "topp" da..? Hmmm... Den tror jeg ikke på før den er nøye innmålt

Tur er tur, uansett vær Det er herlig å komme seg ut på tur, nesten uansett hva værgudene byr på. Har snudd på en håndfull turer, men da har det vært omtrent uforsvarlig å fortsette. Ved sommertemperatur er det bare herlig med litt regn, så lenge det ikke er fare for å gå seg bort i tåka

Tror du må definere litt nærmere hva du egentlig skal bruke den til... Skal du på fisketur og noen få koseturer, så er det kanskje like greit med en kano..? Vanlige kajakker har ikke så mange gode plasser å gjøre av fangsten. Når det gjelder oppblåsbar kajakk, så kan det sikkert være morsomt i situasjoner som på bildet i linken din. Nedover elvestrømmen har det ikke så mye å si om båten er "treg" (en slik båt har ikke særlig gode fartsegenskaper). Oppblåsbare kajakker er heller ikke særlig retningsstabile, i alle fall ikke de jeg har sett. Men det er genialt enkelt da, hvis du bare skal krysse et vann for å gå tur på den andre siden. Og du kan pakke den sammen, både i bilen og i boden. Men oppblådbart er ikke helt ideelt med tanke på fiskekroker og skarpe fiskekniver... Så mitt råd er at du vurderer en solid kano til den bruken du beskriver (glassfiber, plast, aluminium, mm.). Skal du på litt lengre padleturer bør du vurdere havkajakk. Jeg er generelt skeptisk til oppblåsbar kajakk, hvis du skal padle mer enn noen 100 meter...

Et slikt bygg ville kreve en god tilkomstveg fra E16, og som prosjektbeskrivelsene forteller vil dette medføre omlegging av dagens rv. 53 (tunnel). Et miljøtiltak i positiv forstand. Jeg ser ikke noen sammenheng med dette og veien i Koldedalen. Den må de gjerne grave bort og revegetere (dagens mellomløsning der er totalt idiotisk).

Samme artikkel finner du på www.nfo2000m.no, med kart og bilder. Planen var først å gå denne turen om lørdagen, for da var værmeldingene brukbare. Men lørdag morgen var det ganske grått og tåkete utenfor hytta på Hemsedalsfjellet... Vi var litt sent våkne, og foreldrene våre hadde behov for litt hjelp med støping av gulv i det nye uthuset denne dagen. Dermed var det lett å kutte ut tur, og heller sove litt til. Angret litt på det utpå dagen, da det ble sol og blå himmel. Men vi fikk i alle fall støpt et veldig fint uthusgulv... Ned, opp, ned, opp, ned, opp, ned, opp, ned, på vei mot Bessheim Værmeldingene var også noenlunde akseptable for søndag, og vi bestemte oss for å dra på tur. Tidlig avgårde, via Ryfoss og Skammestein mot Flya. Og litt over 8:00 fant vi en grei parkeringsplass utenfor Bessheim Fjellstue. Etter en kjapp pakking var vi klare for tur, en rask tur som vi anslo til ca. 3 timer hver vei på kartet. Vi skulle følge sti det meste av veien, direkte fra Bessheim. Terrenget var lettgått, og været var fortsatt brukbart. Overskyet oppholdsvær, men tåke på toppene. På tur i regn og tåke Vi passerte stølene i østenden på Bessvatnet, og da begynte himmelen å slippe litt vann på oss. Det så ut til å komme mer, så det var bare å finne frem vanntett jakke. Det ble skikkelig regnvær, og ikke lenge etter var vi innhyllet i tett tåke. Det gjorde ikke så mye. Det var en tydelig sti innover, så vi kunne ikke gå feil. Våt myr, delvis gjørme. Litt etter sluttet det å regne, eller rettere sagt, vi hadde gått gjennom regnbygen. Den lå igjen der ved stølene, med tåke helt ned på bakken. Videre innover fikk vi nå litt utsikt, men oppe på dagens mål lå tåka tett fra ca. 1700 meter. Vi så Brui, og tok ut en kurs som ville føre oss dit. Mer regn og tåke Vi tok en pause ved en av de siste bekkene før breelva. Der ble det oppfylling av vannflasker og påfyll av energi. Bak oss kom en kar travende, han skulle samme vei. Vi skulle ikke gå helt med en gang, så han fikk et lite forsprang på oss. Vi siktet oss inn på et flatere parti i ca. 1650 meters høyde, og krysset breelva der. Et fint område med flere mulige teltplasser. Herfra var stien godt vardet, og det skulle vise seg å være en stor fordel... Det var tydelig sti i grusen, med fine slyng oppover moreneryggen. Vi kom inn i tåka, og der ble det å gå fra varde til varde hele veien. Hadde svært lett oppakning, og selv kompasset var utelatt. Mot toppen ble det litt lengre mellom vardene, noe som gjorde det vanskeligere å orientere seg. Vi tok igjen han andre karen, og slo følge til topps. Etter 3 timer og 20 minutter var vi oppe ved toppvarden, bittelitt forsinket av dårlig vær. Utsikten var fraværende, men vi kunne ane noen solide stup like ved. Enda mer regn og tåke... Etter en kort og kald pause begynte vi på returen. Det fristet ikke med noen form for sprell i tåka, så det ble å følge varderekka igjen. Alternativet var å gå nordover langs stupkanten og ned på østsiden av breen, men under slike forhold var det ikke tilrådelig uten kompass/GPS. Ikke langt fra toppen åpnet alle himmelens sluser seg, og vi ble nesten spylt ned fra fjellet. Jakkene tålte det, men bukser og sko ble kliss våte. Vi måtte bare komme oss kjapt nedover og hjem igjen. Urda ble såpeglatt, og undertegnede klarte selvfølgelig å falle og nesten knekke en finger... Vi kom oss under tåkebeltet igjen, og endelig lysnet det litt. Besseggen lå i sol innimellom regnbygene. Nå ble det bare litt duskregn resten av turen. Bessvatnet var langt, fant vi ut, det tok jo en evighet å komme tilbake til stølene. Besshø lå fortsatt i tett tåke. Vi fortsatte nedover bakkene, og da vi kom tilbake til Bessheim hadde vi brukt omtrent like lang tid ned som opp. Smakte godt med en kald cola fra resepsjonen der etter tur... 201 done, 99 to go

Jeg tror ikke dette ville få så vanvittig store konsekvenser for naturen, men området rundt Tyinkrysset/Tyin ville naturligvis få et litt endret preg. Forholdet til nasjonalparken er jeg ikke bekymret for. Folk står ved hotellet og ser på panoramaet med Urdanortind i sentrum. Ser du motsatt vei er landskapet så lite interessant at man knapt gidder å kaste et blikk dit. Blir kanskje en forandring på det Men konsekvensene ville ha vært 100 ganger større om en slik bygning ble plassert på f.eks. Eidsbugarden. Tyin er allerede "ødelagt" naturmessig, med masse infrastruktur og andre terrenginngrep. Bygg 130 meter på Tyin!

Hadde jo vært helt konge da... Siste topp på lista var baren i hotellet, og der ble det en real fest...

Hehe, dette var jo bare stilig... Et meget artig innslag i fjellet, i et område som allerede er sterkt preget av menneskelig aktivitet. Bare litt synd at det neppe blir noen realitet, kan ikke tenke meg at noen klarer å få økonomi i et slikt prosjekt. Som de fleste andre kontroversielle prosjekter vil dette bli krympet og krympet til det ikke er noe igjen av den opprinnelige visjonen. Men jeg blir gjerne med og bygger stort hotell ved Tyin

Kort forklart handler det om at det blir mer lønnsomt å spare strøm når prisen pr. kWh er høy. Det gir lønnsomhet i mange ENØK-tiltak. Blir prisen høy nok vil det for eksempel bli lønnsomt å erstatte vinduene i huset ditt med lavenergivinduer. Vi i byggebransjen har store problemer med å anbefale ENØK-tiltak med mer enn 5 års tilbakebetalingstid, da kommer blårussen og tar oss. Men med en strømpris på over krona vil mange tiltak komme innenfor 5-årsgrensa. Derfor er naturvernerne glade, for da går det totale forbruket ned. Den andre konsekvensen av dagens energipolitikk er desverre at strømmen alltid vil gå til den som betaler mest. Før var vannene nedtappet på våren og gradvis fullere utover sommer og høst. Nå tapper de hele sommeren hvis prisen i Europa er god, og vi sitter igjen med regningen for tomme magasiner når vinteren kommer. I tillegg kommer alle miljømessige konsekvenser av lav fyllingsgrad, som nevnt av andre her. Dette er et system som helt klart er ute av kontroll, og som bør gjøres noe med. Ingen politiker tør gripe inn, for da blir det mindre kroner til å drive vårt vanvittig store statsapparat. Det burde stilles mye strengere krav til både fyllingsgrad og produksjon, slik at ikke vårt "hvite gull" sendes ut av landet på bekostning av både miljø og strømpris. På tide å gjeninnføre markedsregulering..?

Sistnevnte finner du her: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=65293&rom=MP Undertegnede har allerede bestilt et eksemplar...

Regner med at du har sjekket ut linken som Ørjan la inn. Mange fine turer der. Skal du gå fra Narvik, så rekker du kanskje en rundtur over alle "byfjella" på en dag. Begynner med Tøttadalen og Rombakstøtta, videre til Beisfjordtøtta og tilbake over en morsom topp med samisk navn, Moskocohkka, til Linken via 3. toppen (Aidarascohkka). Mye morsom klyving på Moskocohkka hvis du forsøker å følge eggen, og tildels klatring opp på 3. toppen (kan gjøres om til klyving ved å trekke litt mot venstre fra eggen). Følger du eggen rett på Rombakstøtta får du klatring også der. Jeg har gått det meste av turen, men mangler ruta direkte fra Rombakstøtta mot Beisfjordtøtta (vi gikk direkte mot Beisfjordtøtta fra Tøttadalen). Hele området ligger på kartet "1431 IV Narvik". Om du har bil der oppe rekker du lengre. Dronninga er et naturlig mål, men det finnes også mer spennede alternativer. Du kan prøve deg på Novatind, en fantastisk pigg som du garantert legger merke til på veien mellom Evenes og Narvik. Min drømmetopp, dvs. en topp som jeg drømmer om, men sikkert aldri kommer meg opp på... Bodde i Narvik ca. 2 år, og så den hver dag da jeg dro fra gardinene. Har hørt at der skal være mye løst fjell borti der. I samme område ligger også Revtind, med alle reveørene. Dit vil jeg også en dag... Håper du har fått noen brukbare tips, og legg gjerne ut både tekst og bilder når du har vært der

Angrer litt på at jeg ikke ble med dere nå, jeg hadde jo muligheten... Takker for en fantastisk turrapport, og skjønner at dere har hatt en herlig turopplevelse Har ikke studert alle bilder og ruter enda, men alt skal nok studeres nøye i løpet av de kommende dagene. Mange detaljer å få med seg. Tror jeg må prøve meg på den samme turen opp til Sentraltind en gang, men satser da på en retur over Styggedalsryggen i stedet