Torgeir

Dumhø-platået består stort sett av stein, så jeg tror du skal lete lenge etter en god teltplass. Kanskje det går an å ligge på ei snøfonn der et sted...

Litt tilbake til opprinnelig tema... For de som ikke har vært på nordeggen på Visbretinden; her er et bilde av den nedre delen. Akkurat der man går over fra morenemasse til fast/løst fjell. Bildet er tatt i ganske bratt vinkel oppover. (klikk på bildet for større utgave)

Tror ikke den jevne borger i "storsamfunnet" er interessert i å bruke penger på dette... Målinger må gjennomføres av oss som er spesielt interesserte. Når det er sagt, så trenger vi ikke GPS for å finne ut om toppene tilfredsstiller kravet til primærfaktor. Målinger kan gjennomføres med tilfredsstillende nøyaktighet med enkelt utstyr for de aller fleste av toppene. Først på de laaaaaange og slaaaaaake toppene/haugene er det behov for skikkelig landmålingsutstyr (+ tvilstopper som måles til ca. 10,0 meter med andre metoder).

Jeg kjenner til én flott teltplass, og det er like innpå breen ved Illåbandet. Her er det helt flatt, og du ser rett inn i den majestetiske østveggen på Skardstinden! Ellers har jeg og brodern overnattet uten telt i steinrøysa på Vakkerbandet. Ikke noe problem når man ligger på Therm-A-Rest, og det var fantastisk å våkne opp der neste morgen

Hvilke scannere anses som egnet til lysbildescanning..? Jeg har en Epson Perfection 1250 Photo. Dette er en flatbedscanner med transparentmodul ("lampe" som settes oppå bildet). Har stadig problemer med at bildene blir mørke og uskarpe, og kvaliteten er aldri i nærheten av det jeg ser på lerretet. Prøver å bearbeide litt i Adobe Photoshop, men jeg blir ikke fornøyd. Dette er også hovedgrunnen til at det mangler en masse bilder på nfo2000m.no; gidder ikke å scanne så mye når resultatet blir dårlig. Skulle hatt en scanner som var mer lyssterk, og som scannet med bedre kontraster.

Oi.. Skulle være 16.-18.08..... Retter det opp straks! Takk for tipset Nils

Turartikkel for august-turen på toppene rundt Trollsteinkvelven er klar. Les mer på nfo2000m.no.

Jeg synes ikke litt musikk er ødeleggende for turopplevelsen, heller tvert imot. En kamerat sa en gang: "Musikk er nøkkelen til hukommelsen. Hadde det ikke vært for den spesielle melodien ville du kanskje ikke husket hendelsen". Minner blir ekstra sterke hvis jeg forbinder dem med musikk, og neste gang jeg hører den musikken kommer minnene frem igjen. Jeg forbinder fortsatt Revenge-plata til Euryhtmics med en biltur i 1986, da jeg fikk låne min søsters walkman. Når jeg hører "Thorn in my side" ser jeg for meg at vi kjører gjennom Sandane sentrum, på vei hjem fra Norfjordeid, med pappa bak rattet... Selv har jeg ikke hatt med musikk på lengre fjellturer, men det er mest fordi jeg aldri har eid en discman. Har ikke giddet å kjøpe, fordi jeg da må dra på en masse cd-plater i tillegg. Får se, kanskje jeg kjøper en mp3-spiller snart. Den blir garantert med på tur. Ikke som alternativ til "fjellets musikk", men som supplement på kjedelige transportetapper. Jeg studerte i Narvik et par år, og da ble det korte fjellturer 3-5 dager/kvelder i uka på høsten. Det sier seg selv at de samme turene ble gått mange ganger, og da hadde jeg P4 med på tur. Med en liten lommeradio var det god dekning, siden senderen står midt i Narviks byfjell. Her fikk jeg mye trim og utrolig mange gode minner. Hadde neppe giddet å gå så ofte uten radioen... Da hadde jeg ikke opplevd at ca. 30 ryper flakset opp rundt meg på alle kanter... Eller sett Rombakstøtta speile seg i de små tjernene i Taraldsvikfjellan en sen høstkveld...

Vel, misforstå meg riktig Morten Jeg er glad i breene, og ønsker at de skal vokse seg store og sterke.. Ingenting som fronten på en sterkt voksende bre. Jeg blir stadig imponert når jeg ser sporene etter dem høyt oppe i fjellsidene. Utrolig at isen en gang rakk helt opp dit... Og de enorme morenene; kolossale krefter som har vært i sving... Men når de først trekker seg tilbake, så synes jeg det er artig at det dukker opp en brehest her og en småtopp der... Da får vi et innblikk i hva som finnes under isen, noe jeg også synes er meget interessant. En positiv bivirkning av at breene trekker seg tilbake, selv om det er trist at de svinner hen...

Jeg er med på prinsippielt grunnlag. Enig i at dette kan skape presedens for tiltak i Jotunheimen Nasjonalpark, og sikkert i andre nasjonalparker også. Og det må vi få stoppet hvis vi kan.

Jeg vil ikke endre på noe; mitt utgangspunkt har hele tiden vært det samme. Snø og is forandrer seg kontinuerlig, og kan ikke brukes som utgangspunkt for skardybde (hvis da ikke isen i seg selv ligger så langt nede at det ikke er tvil om primærfaktoren er innenfor angitte grenser). Altså; jeg har aldri brukt definisjonen "hvor langt du må gå ned for å komme opp på en høyere topp" direkte. Følger fjellet i stedet. Når det er sagt, så er ikke dette noe stort problem på norske topper over 2000 meter. Bare artig hvis det dukker opp nye topper når breene trekker seg tilbake

Hehe.. Du har nok mye rett i det, Andreas I hvertfall de to første punktene. Jeg står for alt jeg har sagt i denne debatten, men mine innlegg har kanskje ikke så mye med marka rundt Oslo å gjøre... Klarte i allefall å provosere dere litt

Har tenkt litt på problemstillingen tidligere. Det er i samme sak som det evige spørsmålet om hvem som er høyest av Galdhøpiggen og Glittertinden... Løsningen blir å forholde seg til nivået på fast varig materiale (fast eller løst fjell, ikke is). Alle målinger av primærfaktor må forholde seg til tettengnivået under is/snø, både på topper og i skard. Ligger det mye snø i skardet og det er tvil om primærfaktoren, så må vi måle når snøen er borte (evt. sokne etter terrenget under). Én topp dette er meget aktuelt for er den lille taggen på Storebjørn. Her ligger det snø og is i skardet, men kanskje denne er borte om sommeren..? Har bare vært der i mai. Dette medfører at det kan komme flere topper hvis isen forsvinner. Men jeg tror vi har oversikt over de fleste småtoppene. Bare artig om det senere dukker opp noen knauser som ingen har vært på

En forutsetning for mitt innlegg var at skogen var plantet der av mennesker. Regner med at dette er sant, siden det ikke har blitt tilbakevist enda. Spinner litt videre på dette, fortsatt med denne forutsetningen Dette landet har en rekke naturressurser. Blant de mest "miljøvennlige" er trevirke og vannkraft, da begge deler er 100% fornybare. Begge deler medfører inngrep i naturen, men i utgangspunktet er det bare sistnevnte som gir permanente endringer. Ordet "endringer" brukes her helt bevisst; andre vil kanskje kalle det "skader". Men jeg skal ikke utdype det så mye her; tilbake til skogen. Skal vi ikke utnytte disse ressursene? Skal vi bare frede alt, leve på oljen og flytte/krepere når denne tar slutt? Samme tendens finner vi igjen på flere felter i samfunnet. Stadig flere i tjenesteytende sektor, industrien legges ned, vi bør ikke jakte fordi dyra lider når de blir skutt. Ja, enkelte mener vi også bør slutte å fiske fordi fisken har følelser Ikke la miljøvernet gå for langt; la folk utnytte fornybare ressurser på en forsvarlig måte! Oi.. der forsvant jeg visst langt ut på viddene.. Tilbake til skogen Noen fordeler ved bruk av trevirke i byggeindustrien (der det meste av norsk tømmer havner): - Lav energibruk til foredling i forhold til andre materialer. - Resirkulerbart (gjenbruk eller energigjenvinning). - Binder CO2, helt til trevirket brennes eller råtner. Om du bygger et tømmerhus eller to, så kan du kjøre bil hele livet med god samvittighet. - Lav vekt --> lave energibruk til transport --> mindre CO2/NOx - Varmeisolerende egenskaper --> lav energibruk Om flathogst ikke er den beste måten å drive skogen på, så bør man kanskje finne andre metoder for å utnytte den. Men poenget mitt er at plantet skog bør utnyttes, om folk liker det eller ei.

Vi får spille mye lotto, så kanskje vi får råd en dag.. Fikk demonstrert slikt utstyr på skolen på Gjøvik. Imponerende hva man får til med tilsynelatende enkelt utstyr. Den gang snakket de om at utstyret kostet over én mill... Trenger man fortsatt radiolinken..? Trodde den kun var der pga. scramblingen jeg, og den er vel skrudd av nå? Apropos Kartverket; tror ikke de har råd til å gjøre noen innsats på dette feltet for tiden. Hørte nettopp på radioen at 300 av 700 ansatte muligens skulle sies opp.. Så vi må nok få jobben gjort med egen innsats og på eget initiativ.

En sannhet med STORE modifikasjoner. I 2002 gikk bare 35,9% av tømmerhogsten her i landet til celluloseindustrien (kilde: Statistisk Sentralbyrå). Det meste går til sagbruk, trevareindustri og spon-/trefiberplateindustri. Bare for å få fakta på bordet...

Hvis det er snakk om et område med plantet skog, så mener jeg det er helt greit at den utnyttes. En skogeier som driver "riktig" vil også drive med nyplanting, og slik at skogen vokser opp igjen på sikt. Det hugges litt og litt, og når man kommer til endes på området har skogen vokst opp igjen der det først ble hugget. Da er det bare å begynne på en ny runde. En evig fornybar ressurs, med normal syklus på 50-60 år i gode områder (har jeg lest et sted...). At turgåere reagerer på dette synes jeg er merkelig. Skal skogen bare få vokse til den råtner og faller ned av seg selv..? Skal den stå der som en kulisse for byfolket..? Hvis skogen er plantet, så var det jo meningen at den skulle hugges en gang... Det blir helt feil om slik skog skal vernes fordi enkelte ikke liker å se snaue hogstfelt. Om trevirket så havner i Akersgata eller i et tømmerhus har ingen betydning. Det er snakk om å utnytte en verdifull, miljøvennlig og fornybar ressurs, og den kan brukes til mye forskjellig. Balansert hogst er miljøvern i praksis.

Toppturer utpå høstparten blir ofte vanskeliggjort av tidlig snøfall. Jeg har dårlige erfaringer med å gå på snødekt ur; du vet aldri hva du tråkker på, og plutselig står du der med foten langt ned i et hull. Dette kan være svært risikabelt, særlig når man har litt fart i nedoverbakke. Fort å skade/brekke en fot, og det kan få store konsekvenser i kaldt klima med mørke netter. Derfor pleier jeg å avslutte fjellsesongen når snøen kommer, for så å begynne på igjen med vårskiturer i mai/juni. For å strekke sesongen litt vurderer jeg å skaffe meg noen skikkelige truger. Da blir det lettere og tryggere å ta seg frem over snødekte vidder, og sesongen kan strekkes godt ut i oktober. De kan også bli nyttige på råtten vårsnø, akkurat i overgangen mellom vår og sommer. Jeg har ikke studert markedet så veldig nøye enda, men vet at det finnes utstyr i alle størrelser og prisklasser. Mine krav er følgende: - Lav vekt. - Isbrodd, slik at de får godt feste også på hardt underlag. - Bæreevne 90 kg + sekk (totalt opp mot 100 kg på dagstur). - Egnet for noe bratt terreng Er det noen her som har erfaring med slikt utstyr? Hvor store truger må til for å få noenlunde god bæreevne på høstsnø..? Hva finnes på markedet, priser, osv... Svar mottas med takk

Jepp, stemmer det. Gikk stien fra vest, og etterhvert mer fra sør når man kommer ca. halvveis. Mange fine klyvehamre nederst, hvis man forlater stien litt

På generell basis kan jeg si at dette ikke er noe problem i den norske fjellheimen. Har enda ikke sett "løsgods" høyere enn 10 meter over 2000-grensa, og det er få dype sprekker i fjellet. Noen renner kan kanskje ligne på sprekker, men i såfall måles primærfaktor fra bunnen av disse.

Det var onsdag kveld, og høstsola sendte noen svake gulrøde kveldsstråler inn i leiligheten min. Jeg drev med oppussing, og skulle egentlig bruke tiden på å montere gulvlister. Sola var i ferd med å gå ned. Jeg bestemte meg brått; listene fikk vente. Hvis jeg var rask kunne jeg rekke solnedgangen på Lyderhorn. Tiden var knapp. I hui og hast ble det skiftet til treningsklær, før jeg hev meg i bilen og kjørte mot Lyderhornslien. Nå er det jo litt pysete å kjøre de to kilometrene bort dit, men jeg skylder på tidspress Sola hadde klatret et stykke oppover allerede. Jeg løp oppover den gjørmete stien. Tungt. Men jeg tok igjen sola. Halvveis oppe fikk jeg fri sikt, der sola var i ferd med å gå ned i havet. En herlig solnedgang. Jeg stoppet der og nøt synet. Minnet litt om en solnedgang på Tenerife for noen år siden, men kanskje et lite hakk flottere. Det kom noen grå-lilla skybanker og la seg delvis foran sola, men det gjorde bare opplevelsen flottere. Sol både over og under, og reflekser fra vannet... Vel, så var det over. Jeg ville jo fortsette til topps når jeg først var der. Her kommer "lekefjellet" inn i bildet. Omtrent halve turen går på sti i småskog. Resten går mest på rent fjell. Vanskelighet varierer fra spasertur til seriøs klyving, alt etter hvor langt mot vest man går. Jeg valgte "litt over middels", og fikk en fin klyvetur på det nederste fjellpartiet. Folk på stien nedenfor lurte på om jeg hadde bommet; stien gikk jo like bortenfor... Vel, man har ikke mer moro enn man lager selv Lettere mot toppen. Jeg kom meg opp, og det blåste kalde oktobervinder på 396 moh. Oppholdet ble kort. Lyderhorn er forresten det av de syv fjell som har flottest utsikt (min personlige mening). Det begynte å mørkne også. Fulgte stien ned igjen. Stoppet opp litt over skoggrensa og så på flyene. Herfra har man fri sikt sørover mot Flesland, og flyene kom i kø fra sør. Så var det bare å traske en mørkelagt gjørmesti tilbake til bilen. Spennende til tider... Hørtes dette ut som en lang tur..? Jeg har gått til topps på under 15 minutter, men denne gangen tok det en "hel" havltime

Er det mulig??? Har DNT virkelig fått lov til å gjøre dette innenfor nasjonalparken..? På tide at det lages fredningsregler som begrenser DNT's tilretteleggingsiver. Ikke lenge før de legger plankevei over Styggebreen og bygger trapp til Storen..

Torgeir, 29 år, Bergen Første topp var Storronden, 25.07.1996. Flott tur fra (like ved) Rondvassbu, i strålende solskinn. Tallet er 127 topper nå, basert på Røynes 300-liste med pr.f. 10 meter. Småtoppene kommer i tillegg. Flotteste tur; vanskelig å velge... En som sitter veldig godt igjen i minnet er soloturen til Skardstinden via Dumhøi, 06.07.2001. Herlig vær, men likevel mange utfordringer. Herlig å sitte på toppen og spise; 2373 moh. i vindstille og varm sol. Forstår hvorfor Tom liker sommeren i fjellet... Samling, eller rettere sagt konkurranseinnstinkt, ligger godt forankret i sjela mi. Jeg konkupperer mest mot meg selv, og får en herlig tilfredsstillelse av å nå stadig tøffere mål. Overvinne meg selv. Derfor begynte jeg å samle, med hovedmål å komme opp på samtlige til slutt. Satser i hovedsak på sommerturer, supplert med enkelte vårskiturer. Det er litt tiltak å kjøre til fjells fra Bergen, så det blir veldig få helgeturer utenom ferier. Progresjonen ligger på ca. 20 topper hver sesong, så det er en del år til jeg blir "ferdig" Det hele startet med en generell fjellinteresse. Med hytte på fjellet kom interessen inn med morsmelka Ved en tilfeldighet kom jeg over ei liste over fjell over 2000m (ikke Røyne), og dette utviklet seg videre via diverse bildebøker. Så fikk jeg Thommessens turguider i bursdagsgave, og da var det gjort. Første 2000m-topp samme sommer Vil du vite mer; les artikkelen under menyvalg "Bakgrunn" på nfo2000m.no

Praktisk det, men du kan jo bruke Røyne til det formålet foreløpig (det gjør jeg ). Så kan du føre småtoppene på ei egen liste utenom foreløpig.

Tipper feilmarginen er på 1-2cm pr. sikt på forholdsvis bratte topper (som Visbretinden N-1 og N-2). Men pga. forhold med selve metoden innbiller jeg meg at dette går til sikker side. Uansett; med ca. 10 sikt antas nøyaktigheten å ligge på ca. 10-20cm. Gjentatte målinger reduserer feilmarginen noe. Men om du tar med deg alle tvilstopper, så er det jo uansett ikke noe problem... Du blir vel ikke ferdig på ei stund, så da kan du jo bare følge med på hva som skjer av målinger og oppdatere lista di etterhvert. Hvis du ikke MÅ ha det endelige antallet med en gang da...