Gå til innhold
  • Bli medlem

sindreisen

Aktiv medlem
  • Innlegg

    31
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1

sindreisen vant dagen sist 21. august 2012

sindreisen hadde mest likt innhold!

Om sindreisen

Profile Information

  • Gender
    Not Telling

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

sindreisen sine prestasjoner

Contributor

Contributor (5/14)

  • First Post
  • Collaborator
  • Conversation Starter
  • Week One Done
  • One Month Later

Nylige merker

23

Nettsamfunnsomdømme

  1. Takk! Det ene, litt mindre bildet, er fra det vestligste av Mosskardvatnan. Generelt hele området der oppe er jo en perle! Vi vurderte også å gå opp Feitskardet, men klarte ikke å finne ut om ruta var gangbar. Derfor satset vi på den litt lengre ruta rundt Kvitfjellet. For oss er det iallfall helt garantert at vi skal tilbake en gang! Sindre
  2. Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com
  3. Ja, jeg kan ikke skjønne noe annet! Det eneste som har skjedd med mine støvler på 6-7 år er ting som etter min mening ville skjedd med 99% av alle skotyper som finnes der ute.
  4. Jeg har hatt mine Crispi Besseggen i over seks år, med tildels hard bruk på et utall toukersturer. Slutter meg til at de tørker sakte om de først blir våte inne, men har reddet meg med en bålstein i hver sko over natta uten at det har skadet membranen. Er også enig i at hempene kunne vært mer solide, da en av mine har brukket, så jeg har improvisert snøringen litt. Er også enig i at skoene blir slitt i steinura, fikk noen stygge flenger i steinura mellom Rago og Padjelanta, der berget har sprukket opp i skarpe flak. Men når det er sagt, holder de fortsatt rimelig bra tett etter en god del år. At en hempe ryker etter 100 mil pluss synes jeg ikke er spesielt skuffende, og kan heller ikke se for meg at verken skinn eller tekstil i andre modeller ville motstått Rago-steinura bedre. Ikke en eneste søm har røket på mine, og etter smøring ser de jaggu nesten nye ut fortsatt. Det skal kraftig overbevisning til før jeg velger en annen modell neste gang. Og uansett tror jeg at jeg tar de til en skomaker for å få reparert hempe og limt flenger. Er overbevist om at jeg kan tyne flere titalls mil til ut av de jeg har
  5. La ut en ny blogg med tre bilder til fra turen, om noen er interesserte. Ble nesten litt overdose av landskapsfoto dette. Får prøve å variere fotograferingen litt mer på neste tur. Det var stort sett turmakker som to situasjonsbildene denne gangen!
  6. www.dorgerundt.com
  7. det skal vi ordne : det ligger allerede en film fra en tur vi gjorde i fjor i nord-sverige på www.dorgerundt.com. advarsel igjen om at vi ikke er filmproffer, så dette er "lett" underholdning! tar nok et par uker før neste film er ferdig. filmredigering er det ikke jeg som gjør :
  8. på bekken er det tretten sekunder. skal få lagt inn info på den også. må bare understreke at dette med rennende vann er jeg ikke noen ekspert på, jeg bare eksperimenterte. for å komme opp i så høy lukkertid i dagslys er det iallfall helt nødvendig med gråfiltere. jeg brukte styrke nd14.
  9. Skal prøve å få lagt ut flere bilder fra turen - på bloggen - MED kamerainnstillinger, bogge og takk igjen!
  10. Takk for hyggelige tilbakemeldinger
  11. Hei! Legger ut turrapport fra vår siste tur, en svært så avslappende uke på Hardangervidda. Film blir det også, men den legger vi kun ut på http://www.dorgerundt.com Turhilsen, Sindre F22, 2 sek, ISO 100 F16, 1/5, ISO 200 Selv om vi i aller høyeste grad har bein å gå på, bestemte vi oss for å legge lista for høstturen litt lavere i år enn i fjor. Forrige turs 20 mil og 17 dager ble denne gangen nedskalert til 5 mil og 6 dager, dagene på grunn av tidsklemma, milene for å få mer tid til fiske og avslapning. Vi var så heldige å få skyss til Tinnhølen, noe som gjorde at vi nok en gang fikk til en A-til-B-tur, i stedet for den litt mer kjedelige A-A. Målet var å krysse nasjonalparken fra nord til sør, med Mogen som siste stopp. De første dagene bare rant unna mens vi gjorde nesten ingenting. Lasse fiska så snart det ble vindstille - Lasse kaster fluer i solnedgangen. F8,1/25, ISO 400 Sindre tok fram kameraet så snart den gyldne kveldstimen kom - F22, 1/2 sek, ISO 100 - bare avbrutt av kaffekopper, mat og noen sparsomme kilometre i ny og ne. Ruta Ruta vår fra Tinnhølen gikk langs T-merket sti til Sandhaug, nesten eksakt midt på vidda, der de solgte verdens beste øl i kiosken. To av de fikk bli med oss noen kilometer lenger, før vi slo leir. Fra Sandhaug, som ligger ved Nordmannslågen, gikk vi videre med knapt et blikk på kartet, og fant enden av Bjornesfjorden uten å involvere hjernen i det hele tatt. De siste par høstturene har vi knapt sett en sti hele turen, så dette var luksus. Litt historisk sus er det også over denne strekningen, ettersom Nordmannsslepa – fordums tiders hovedfartsåre over vidda – gikk her. Videre bar det litt sørøstover på undersiden av Bjornesfjorden til vi kom til vannet/-ene Elgsjå. Fem dager, tre mil totalt så langt. Ikke akkurat utmattende. Det ble en ørret her og der underveis på ruta, nok til litt kveldssnacks. Men det var først den dagen det ble helt vindstille og skikkelig varmt at ting løsnet for alvor. Etter at vi hadde fått en håndfull fisk - En håndfull fisk - og middagen var berga, var Sindre mer enn fornøyd. Lasse derimot, klarte ikke å gi seg før han hadde tatt opp og hivd uti flere titalls ørreter i samme vann. Snittstørrelsen var ikke allverden, med noen av de største opp mot 300g, men bettviljen kompenserte. De fleste fikk slippe ut i vannet igjen, etter å ha stirret døden i hvitøyet. Matfisk Nest siste dag hadde vi plutselig i overkant av to mil igjen å gå, men det var en unødvendig bekymring. Etappen var over allerede midt på ettermiddagen, med bare litt møre bein å vise til, etter alle nedoverbakkene. Etter dette krysset går det kjapt ned under tregrensa Dermed ble det Aass Bayer på Mogen turisthytte også. En god del mer bedagelig (og kaloririk) turrutine enn vi er vant med. Men da vi satt der og koste oss, begynte det selvsagt å regne, etter en uke med bare knallvær. Det hadde vi sikkert fortjent, men det er jo alltid stusselig å måtte traske ut i regnet med lavvoen. Med fiskekort for elva Kvenna (rett ved Mogen), ble kvelden likevel grei, riktignok med bare en eneste ørret. Båten fra Mogen til Skinnarbu (mot Rjukan) går flere ganger om dagen, og er en helt nydelig tur i finvær som det vi hadde. Båtturen tar to timer, og det er vafler og kaffe å få ombord. Vi fikk båten til å ringe etter taxi til oss, og med overjordisk flaks rakk vi Rjukanekspressen, takket være en serviceinnstilt taxisjåfør. Fra Rjukan tok det omtrent tre og en halv time å komme seg via Notodden, Kongsberg og Drammen til Oslo. Foto på vidda Periodevis får jeg (Sindre) helt dilla på foto, og det var fint å ha god til å dyrke den interessen mens Lasse sto til hofta i et eller annet vann. Selv synes jeg noen av bildene ble riktig så fine, men når det kommer til landskapsfoto er kanskje ikke sentrale Hardangervidda det mest ideelle området. Det er for flatt, noe som selvsagt 1) gjør bildene mindre dramatiske, og dessuten 2) gjør at sollyset faller (for) jevnt over landskapet, selv når sola står lavt. med litt mer kupert landskap øker oddsen for å få ulik belysning på forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Det gjør det iallfall vanskeligere for en amatør som meg! F22, 1/30 sek, 100 ISO, gradient ND-filter I tillegg hadde jeg mye moro med vann i bevegelse, siden jeg hadde med flere gråfiltere til kameraet. I det tredje siste bildet i denne turrapporten var lukkertiden oppe i hele 13 sekunder, selv om solen ikke var gått ned! Ingen av vannbildene ble helt som jeg håpte, men man lærer masse av å prøve seg frem. Neste gang blir alt perfekt! Om du har lyst til å ta en lignende tur, har vi følgende info til hjelp: Adkomst skjer via Riksvei 7, med avkjørsel og et par mil på grusvei sørover til Tinnhølen. Fiskekort for Øvre Numedal Statsallmenning kostet oss 250 for en uke. Det dekker store deler av ruta, minus området rundt Nordmannslågen/Sandhaug, og rundt Mogen. Ved Mogen kjøpte i dagskort i elva Kvenna for 75 kroner. Bjornesfjorden og enkelte andre vann er private. Her er et kart over området fiskekortet dekker. Båt på Møsvatnet fra Mogen til Skinnarbu kostet 290 kroner, og tok to timer. Ombord kan du få vafler, kaffe og andre kioskvarer. De kan også ringe etter taxi for deg. Taxi fra Skinnarbu til Rjukan koster 450 kroner (fastpris) og tar cirka en halvtime. Rjukanekspressen går flere ganger om dagen, og returbillett helt til Oslo kostet 375 kroner.
  12. Hei turfolk! Jeg og min turkamerat drar fredag på en 17-dagers tur gjennom nasjonalparkene Stora Sjöfallet, Sarek, Padjelanta og Rago. Bloggen vår, www.dorgerundt.com, oppdateres med tekst, bilder og forhåpentligvis litt film underveis. Hyggelig om vi får besøk der
  13. Beklager om du eller andre føler deg støtt. Fjerner gjerne innleggene mine om det var så upopulært...
  14. Familierelasjon, da. Går vel ut på ett
  15. Takk for det! Vil jo helst ikke havne i unåde her, siden jeg omtrent er her daglig og bruker arbeidstiden på å lese turrapporter og lignende
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.