Megalep

Ei venninne og jeg gikk i Skarvheimen i sommer (med telt), og da vi tilfeldigvis endte ved Iungsdalshytta rundt leirslagingstid forhørte vi oss om muligheten for å spise middagen der. Det var bare ok om vi kjøpte «fullpakke», dvs sov der også, pga Covid. Vet om det blir sånn i sommer også, men sånn var det hvertfall der i fjor. Vi endte med full pakke vi, og en drøm om en skikkelig hytte-til-hytte-luksustur kommende sommer. Men ikke hvis det blir alt for mye pes med forhåndsbestilling og lite fleksibilitet. Jeg drømmer om mye, så får vi se hva som blir mulig å realisere. Har en halvveis plan om å møte ei anna venninne fra Trondheim ca halvveis et sted (blir nok Jotunheimen, Rondane, Dovre, Tafjordfjella eller Trollheimen), men det blir telttur og ikke påvirka av smittesituasjonen sånn sett. Det blir hvertfall diverse turer med telt til Lifjell, det er «nærfjellet» vårt. Kanotur med vennefamilier med barn har blitt tradisjon, vi har hittil padla Seljordsvannet-Gvarv, og en fin tur i Herrevassdraget - så må finne noe nytt i sommer.

Takk for tips! Skal sjekke i vår lokale sjappe når det åpner opp igjen her.. Søk på GSI på XXL sine nettsider ga mange treff på Stingsilda-sluker 😁

Følger deg på resonnementet rundt kopp i telt. Har du bestilt denne rett fra GSI? Finner den ikke i noen norske nettbutikker.

Kart over ruta

Som du sikkert ser på kartet, så var det ganske beskjedne etapper vi la opp til. Stort sett rusletempo med nok pust til prating hele veien Å dra bildekk frister mindre enn en ny runde pub-til-pub, hvis jeg skal gjøre det samme igjen 😁

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før) Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga. Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene. Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola. Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo. Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut. Rein (pun intended) varmeluksus for føttene! Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu. Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang. Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut. Leiren etableres opp mot lia østafor hytta. Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori. Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre! Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt. Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side. En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen. Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt. Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer. Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå. Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta. Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker. Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå. Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen. Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen. Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet. Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen. Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør. Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter. Takk for oss, Setesdalsheiene!

Tegna inn ruta på bilder av kartet

Hmm, hvor finner jeg "Hvor gikk turen?"-funksjonen hen?

Oi, det ble langt 😳 sånn kan det gå, når man må leve på gamle turminner 😬

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Hiver meg på tipset om dun-sovepose, i mitt tilfelle Western Mountaineering. Jeg hadde bestemt meg på forhånd om at dunsovepose var noe jeg skulle benytte anledningen til å kjøpe da vi skulle bo i Alaska i tre måneder i 2006. Jeg hadde en rekke produsenter jeg kjente til som jeg skulle se etter, men ekspeditøren på Beaver Sports i Fairbanks fikk meg overbevist til å gå for det for meg totalt ukjente Western Mountaineering, en Apache MF, til en hyggelig pris. Var svært skeptisk da jeg ikke hadde hørt noe om den produsenten i Norge. Den har jeg vært knallfornøyd med, selvfølgelig, og i ettertid føltes det jo litt som å ha "funnet gull", da den etterhvert dukka opp som en kuriositet i noen få friluftslivsbutikker her til lands, til mangfoldige tusen. Har hørt mye bra om Feathered Friends også! Er du gira på Dyneema er det vel mange muligheter innen telt også.

Bra skrevet, og så enig! 👏 Håper denne problemstillingen kommer høyere på agendaen i politikken.

Ser for meg at det som duger best for lange folk er f.eks Keron, Kaitum, Fjallraven Keb og Helsport Spitsbergen - telt med helt rette endevegger i begge kortender av innerteltet. Fjøl XL skal passe inn i vårt Spitsbergen hvertfall. Utgår med høye kneløft i Soulo.

Har skjønt det sånn at bredden på selve ligge-lomma er den samme, men at avstandene ellers er litt større - dvs en kort person må strekke seg lengre og kan få knot med å stramme stropper og gli igjen myggnettet rundt hele.

Det ble kjøp gitt.. Draumr 5.0 i standard lengde, Borg tarp, Fjøl Winterlight. Hvis det er for kort for gubben, så blir den min - og han får en fiskestang i bursdagsgave i stedet.

Rød Amok Draumr 5.0 med Borg tarp og Fjøl Winterlight 😳

På Lifjell pleier det å funke med både fottur og topptur på ski (hvis man tåler en del bæring av ski på starten) i mai. Juni er hvertfall helt safe for fottur. Antar at Blefjell er ganske likt.

Ja, var det jeg tenkte på som jeg mente at jeg hadde lest, at noe skulle være romsligere. Har antakelig ikke så mye å si lengdemessig da, dog. Er frista til å bestille standardlengde og håpe at det funker bra nok. Da har han liggeunderlag som kan brukes utenom også. Men fytti, for en pris.. Blir jo 5500,- (trenger tarp også). Pleier det å dukke opp pakketilbud i blant, eller "salg"?

Tolker jeg det riktig når jeg skjønner det som at nye 5.0 er litt lengre enn de forrige? På strl-guiden får jeg opp standardlengde som anbefalt for gubben på 184.

Glemte jo det viktigste av alt.. jeg betrakter det som en nødvendighet, men mange ville nok betrakte det som tilhørende luksus-kategorien. Kosedyret mitt, en hvit (var i hvert fall, en gang) sel som har vært med på det meste siden jeg var ett år. Sånn, da har jeg kommet ut av skapet. Nå kan alle dere andre som også har med kosebamse på tur også komme ut. Regner med vi er flere!

MSR Whisperlite International fra 2006 (jeg er ikke såå gammel, så det er begrensa hvor gammelt utstyr jeg har) brukes fortsatt, og den er jeg knallfornøyd med. Enkel å drifte og forstå seg på. Første sekken jeg kjøpte for egne penger, en Norrøna Vetti 55L (nå 20 år gammel), med påsydde tøymerker fra diverse organisasjoner - denne er egentlig ikke veldig god å bære (synes jeg nå, etter å ha prøvd mange andre alternativer siden), men den er solid og med stor affeksjonsverdi. Får rett og slett godfølelsen av å pakke den. Thermarest sitt Prolite selvoppblåsbart liggeunderlag, 3,8 cm tykt - mitt ble 15 år gammelt, aldri noe tull. Og det blåste seg faktisk opp av seg sjøl, trengte bare et lite pust inn etter å ha latt det ligge flatt med ventilen åpen mens resten av leiren ble rigga. Hver gang jeg knoter med pumpeposer tenker jeg på det. Det sikra god og varm søvn i Alaska, på Svalbard, Finnmark, Hardangervidda - og endte sine dager ute i hagen her hjemme. Det blåste ut på plenen da det var til tørk etter tur, og robotgressklipperen kjørte over det på sin nattlige vandring. Da felte jeg en liten tåre, faktisk.

Vi hadde også "pressa ned"-effekten. Den ene natta satt jeg med ryggen opp mot teltstanga for å støtte mot vinden. Snedig effekt den Marius opplevde nå, at teltet ble løfta opp - tross at det var delvis gravd ned

Har aldri prøvd doble teltstenger, men det kan sikkert ha sin funskjon.. opplevde ganske guffent vær like ved Geiterygghytta en gang, da ble vi liggende værfaste to døgn - og rakk mye fabulering om lemur eller ikke lemur, hvor langt unna osv. I utgangspunktet synes jeg teltet mitt (da Hilleberg Keron 3GT) står fint uten, og det sto også veldig fint i mot første døgnet da vinden kom rett mot kortsida. Men så dreide den etterhvert og kom mer inn fra sida, og da dro vi i gang lemur-prosjektet. Det andre teltet var et North Face VE25 (ellernoesånt), og tålte skifte av vindretning noe bedre. Jeg husker ikke hva vi kom fram til i lemur-forskninga, annet enn av det er kjedelig å ligge værfast åkke som. Vinden lå stabilt mellom 20-23 sekundmeter de døgna vi lå fast, i følge nærmeste måler. (Vi luska til slutt slukøra ned til Jan Eira på Geiterygghytta).

Ah! Jeg har Paperwhite fra 2015 eller deromkring, trur eg.. men har ikke prøvd meg på å legge inn noe annet enn bøker fra ebok.no eller amazon. Skal definitivt sjekke ut pdf-er fra norgeskart!

Åja, ser nå at dette ikke var første posten i emnet.. skanna kart sjøl og lagt over som pdf?