Gå til innhold
  • Bli medlem

Megalep

Aktiv medlem
  • Innlegg

    337
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    19

Alt skrevet av Megalep

  1. Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.
  2. Inspirert av sekke-tråden (og fordi jeg er en skamfull prylbög 🙈). Hvilke soveposer har du, og hvordan bruker du de? Min første var en Ajungilak Kompakt Iglo. Den fikk jeg til jul et år (barneskolealder), og broderen og jeg dro rett ut på tur for å prøve den. Det ble en kald natt, men ellers har den fungert bra, blant annet på mange speiderturer. På vgs (idrettslinja) kjøpte jeg Helsport Alta short, en 1,6 kg tresesongs sak, som dugde til det meste der og det første året på folkehøgskole (friluftslivslinje). Vi var tre relativt gniene og spirende lettvektere som så muligheten til å spare både gryn og gram ved å slå sammen to tresesongsposer og ligge tre stk i skje. Dette funka på mange turer, bl.a Josten på langs, mens de andre i klassen investerte i Tyin Elite og andre kolosser for å holde seg varme 😁 Ønsket om noe lettere til sommerbruk dukka opp; det ble Ajungilak Kompakt Spring, på like under kiloen. Og jeg innså at for neste folkehøgskolesprell, et halvtårskurs i polart friluftsliv, kunne jeg ikke gamble på å få ligge i skje med noen. Så da ble Helsport Jotunheimen (syntet, komfort ned til ca 18-) handla inn. Denne, med Kompakt Spring utenpå, funka faktisk helt fint nedi ca 40minus (rett nok med mange liggeunderlag, og dunjakka på inni posene). Det var genialt på langtur at fukten samla seg i den tynne ytterposen, som var relativt grei å få tørka. Så hadde jeg hørt om dun og dens magiske egenskaper. Dun var rimelig i USA, derfor hadde jeg spart opp og satt av penger til soveposekjøp da vi var i Alaska på halvtårskurset. Shoppinga skulle gjøres på Beaver Sports i Fairbanks. Jeg hadde notert meg Marmot og et par andre merker som jeg hadde hørt om før, men ekspeditøren dro fram og anbefalte en pose fra Western Mountaineering, som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg var skeptisk, men han klarte å overtale meg (ga også litt prosenter), og jeg gikk ut derfra med en WM Apache MF, varm tresesongspose. Den ble jeg raskt veldig glad i, og den funker like fint i dag, 17 år senere. Definitivt posen nærmest hjertet. Husker jeg fikk helt bakoversveis av prisen da jeg først så WM dukke opp på Oslo Sportslager hjemme i Norge 😂 De siste ti åra er det Apache-posen med Kompakt Spring uttapå som har fungert som vintersovepose. For et par år siden kjøpte jeg Warmpeace Viking 300 som rein sommerpose (mulig det var rundt da jeg ble bitt av lettpakkings-basillen). Kjøpte 170cm personlengde og den er faktisk litt snau for meg. Planen er at den arves på heltid av eldstemann (han låner den ofte nå), og jeg snuser på quilt (Enlightened Equipment Revelation) som erstatning. Kjøpte også (på salg) Mammut Perform Fiber, med midtstilt glidelås, duger ned til ca 0 grader, for hengekøyeturer, kanoturer, bålturer hvor dun ikke er lurest. Og så svelget jeg mange kameler mothårs og kjøpte Rago Down X-Treme (Lady) på den lokale XXL på prisgaranti (Fjellsport hadde salg), etter først å ha vært innom unisexmodellen som XXL kjørte skampris på nå nylig. Så først NÅ er jeg eier av en skikkelig vinterpose, som snart 40-åring og med (antakelig) det største behovet som et tilbakelagt kapittel 🤣 Men den er digg, altså! Blir det turer i skikkelig kulde igjen, kommer jeg nok til å bruke en tynn syntet-sak ytterst. Per nå bruker jeg altså WM Apache, Mammut Perform fiber, og Helsport Rago x-Trem - og jeg sikler på en sommer-quilt. Et feilkjøp er overatt av kidsa (Warmpeace). Jotunheimen-posen har ødelagt glidelås og er svintung, den er jo også vel 20 år gammel og jeg har ikke tatt meg bryet med å fikse den. Alta-posen har fått seg en vask og er i bruk av barna, samme med Kompakt Spring, men isolasjonsevnen i disse er merkbart redusert. Håper flere vil dele sine sovepose-erfaringer, kreativ bruk, gode kjøp og gode historier 😃
  3. Fyrer gjerne «for kråkene» mens det spises og selvfølgelig når det smeltes snø. Ekstravarme i teltet da er velkomment. Synes også det er kjekt å få tørka innertelt for kondens/frost før det pakkes ned. På sosiale turer har det vel ofte hendt at vi har hatt med ganske mye ekstra bensin for kosefyring. Å kunne sitte i bare ullundertøyet og spille yatzy e.l. etter en kald dag kan være ganske digg. Husker vi målte 30 grader oppunder taket en gang. Rydder da unna poser og løse ting, har brenneren på brennerplate med inn i innerteltet, og følger med.
  4. Grattis med ny pose! 😃
  5. Alt for mange 😬 HAR: Salomon Advanced 12 liter (løpevest) Camelback 16 liters "Birken"-sekk (lange langrennsturer, sykkelturer, ekstra topptursekk på basecamp-sommerturer) Osprey Tempest 24 liter - dagsturer, brukes daglig til/fra jobb Lowe Alpine Mountain Attack 30 liter (toppturer ski, dagstur ski, klatring) Osprey Lummia 45 liter - fastpacking, når det skal pakkes lettest mulig (sommerturer), hytte-til-hytte sommer. Norrøna Vetti 55 liter - nostalgi fra ungdomstida, tung, med påsydde tøymerker. Bålturer, turer med elever Osprey Renn 65 liter - helge-teltturer med kos (ikke lettpakking), eller opptil ukes varighet på tur med selskap. Vinter hytte-til-hytte. Arcteryx Bora 75 liter - gammel, solid, tung. Kanoturer og generelt turer hvor man risikerer at sekken må tåle juling. Lånes ofte ut. Osprey Xena 85 liter - storsekken. Tur med kids. Vintertur med telt (men blir som oftest pulk da). Låner ofte: Norrøna Reckon Pack 125 liter elns, med sidelommer. Gubben sin. Har hatt: Osprey Tempest 40 liter - ungene har arva den Osprey Kestrel 55 liter - eldstemann har arva den Norrøna Integral D 50 liter - fra 2006, med tøymerker og alt, ble overtalt om å kvitte meg med den. Angrer
  6. Først kjøpte jeg Helsport Rago Pro Down X-Trem (Unisex, 185cm) på supertilbudet til XXL som er denne uka (3200,-). Prøvelå i butikken, jeg kunne forsvinne helt i den. Håpa å kunne bytte den til damevarianten (175cm) som jo tross alt faktisk har lavere utsalgspris (7000,- mot 7300,- for Unisex), men det var jo litt vel optimistisk. De kunne ikke selge den like billig, for de solgte så få av den uansett og kunne dermed ikke kjøpe inn store partier. Tenkte å levere den tilbake, men kom på at en kollega (lengre enn meg) planla soveposekjøp. Hun fikk se og prøve den i dag og slo til. Og så dro jeg litt slukøra til XXL igjen og kjøpte damemodellen for 1300 kr mer enn Unisex - men fikk slått av 200kr på det de egentlig ville ta, da de har prisgaranti og Fjellsport selger posen for 4499,- nå. Litt surt å betale mer for kortere pose, men men. Mest av alt kjenner jeg på bismaken av å handle på XXL. Likevel trumfer gleden over å endelig, for første gang i et tross alt relativt langt og omfangsrikt friluftsliv, eie en ordentlig vintersovepose.
  7. Dameposen er ikke på (like godt) tilbud, så sparer noen tusenlapper på å kjøpe unisex-modellen. Så da er spm om standardpose (oppgitt personlengde opp til 185cm) blir unødvendig stor for meg på 165..
  8. Hva er grunnen til at dame-varianten av samme sovepose, med lik vekt, skal være SÅ mye varmere? Og vil unisex-posen med personlengde 185 være alt for lang for meg på 165? ble brått i tvil om impulskjøpet mitt her nå…
  9. Der røyk jeg på ny sovepose, gitt.. takk for tips! Har klart meg uten ordentlig vinterpose helt til nå - på folkehøgskole var vi tre stk som slo sammen 2 tresesongsposer til én pose og lå sammen i skje, alt for å spare vekt og penger 😁 Ellers har jeg brukt en sommerpose utenpå en god tresesongspose. Med godt underlag og riktig bekledning har det funka bra selv nærmere 30minusgrader. Uansett forlokkende med én pose som tar mye mindre plass og veier mye mindre (selv om denne vel og må få hjelp av en pose til om det blir særlig mer enn 20 minus).
  10. Kjøper på backpackinglight.no (norsk nettbutikk), så ikke fra USA - men skal sjekke opp den du nevner
  11. Takk for innspill @Fiskepadde, @Grimner og @Skogens Stønn - lurt å teste med dyne (må se om jeg finner oppgitt lengde på quilten). Det er Enlightened Equipment Revelation (-6) det er snakk om.
  12. Jeg skal kjøpe meg quilt, men er usikker på hvilken lengde som blir riktig. Har prøvd å søke i tidligere tråder i forumet men ikke funnet helt det jeg lurer på. Produsenten lager quilt i Short = 152-168cm personhøyde (under 5') og Regular = 168-183 cm personhøyde (5'-5'6"). De anbefaler å legge til ca 10cm for mage-sovere, eller om man beveger seg mye. Jeg er 164,5cm, og sover både på side og rygg, og hjemme i senga gjerne på magen (liggeunderlag- og plassbegrensninger i telt har ikke latt meg utforske dette på tur). Liker å variere stilling. Bør jeg da gå for Regular lengde? Er redd for at det blir alt for langt, og vanskelig å unngå glipper på sidene. Samtidig kjedelig om den blir for kort til at jeg kan utnytte mer bevegelsesfrihet. Hva er lurt? I Warmpeace Viking 300-posen min gikk jeg for Short, da den skulle dekke opptil 170cm kroppshøyde. Denne opplever jeg som akkurat litt for kort i lengden (arves derfor til eldstemann, derfor ny quilt på meg!). Kanskje den erfaringa bør tilsi at jeg bør gå for Regular.
  13. Da hadde jeg kjøpt HB Jannu til solo vinterbruk, HB Nallo 3GT for bruk med kidsa eller to voksne året rundt (og mulig HB Helags 3 til rein sommerbruk…) vet ikke om jeg klarer å peke ut ETT perfekt telt, men synes f.eks at vil vinterturer med pulk for to til tre personer er HB Keron 3GT helt suverent.. om sommeren aleine eller med ett barn, så lenge det ikke er altfor værutsatt, synes jeg ZPacks Duplex er fint.
  14. Mange betjente og selvbetjente hytter å handle inn fra underveis på MASSIV, ja Minsten er bare fem år, jeg er ikke klar for å være borte tre-fire uker fra han (eller storebroren forøvrig) helt ennå. Og er litt i tvil om gubben er villig til å kjøre dem land og strand rundt for å møte meg underveis 😅 Men mye skjer med åra, ser jo at vi er i en helt annen situasjon nå enn for bare to-tre år siden mtp fleksibilitet. Jeg er lærer og har sånn sett mye tid å ta av om sommeren, likevel går det ei grense for hva jeg synes jeg kan stå for mtp å bruke av feriebudsjett (penge- og tidsmessig) aleine "bare" på meg. Men nå er vi i en ganske hektisk og økonomisk trang fase av livet, med små barn og påbygg/oppussing/renovering av heimen. Det høres helt nyyydelig ut med de 16 dagene, @Marius Engelsen !
  15. Takk for hjelpa! Jeg språkvaska litt, fikk inn mellomrom mellom sammenklistra bilder og fjerna de i bunn som ikke var tenkt med. Ser at PC er et betydelig bedre verktøy enn iPad for å lage innlegg... Eneste er at da er det litt mer knot med overføring av bilder, siden iPhonen var kamera på turen (noe man jo kan angre på, når man ser kvaliteten i ettertid...)
  16. Takk takk for hyggelige tilbakemeldinger - veldig stas å kunne vekke turlyst eller spre litt fjell-vibber via tekst og bilder 😃 jeg skal leve lenge på minnene fra denne turen, blir en stund til neste mulighet for tur av samme lengde.. skulle gjerne vært inne og redigert litt, men får ikke opp «Endre» som alternativ. jau jau. @whistler god bedring med ankelen!
  17. Følger tankegangen din, men med to (relativt) små barn er det å dra av gårde 3-4 uker for seg sjøl ganske uaktuelt. Og for meg er mye av poenget med MASSIV (og John Muir Trail, som er en annen drøm) det å være ute over lang tid, sammenhengende. Det er ganske få av MASSIV-strekkene jeg ikke har gått før på en eller annen annen tur, liksom. Å dele opp turen og ta litt nå og litt da blir ikke det samme. Det er det å loffe avgårde i 3-4 uker som lokker. Jeg har et håp om at det kan være realistisk gjennomførbart når jeg blir pensjonist 😅 (evt når ungene er ganske mye eldre). Karta har vi 🙂 skal sjekke lenka!
  18. God tur! Denne ruta drømmer jeg om å kunne gjøre en gang...
  19. Tror det kommer av at jeg har knota inn innlegget på iPad - den er litt rar, og tungvint å legge inn bilder i tekst med. Bildene er snudd rett vei på iPhonen jeg airdroppa de fra, men ble rett nok tatt «oppned» ute på tur, og det henger liksom igjen..? En selfie havna nederst og ikke der det skulle, og så havna alle bildene jeg forkasta (som skulle droppes) også nederst der tydeligvis 😅 jaja! Godt turrapporten var lesverdig likevel 😃 fortsatt god tur til deg!
  20. Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!
  21. Stiller antakelig ikke i en annen klasse 😬 når jeg skriver «løper ultraløp» så er det litt upresist, det dreier seg i hovedsak om rask gange ispedd rolig jogg når stien er flat 😂 nivået er mao svært lavt, men jeg synes det er knallgøy! Kilometertida/time på første dagen på fjellturen nå sist var punlig nærme det den er på ultraløp.. skal dog nevnes at løpbarheten på mange av stiene på vidda er bedre enn f.eks det likale løpet her hjemme.
  22. Ikke veldig stive, men klassiske fjellstøvler ala Alfa Walk Queen, Crispi Besseggen og Crispi Skarvet. Nå er litt av problemet mitt at jeg har en brei forfot (som bare har blitt bredere etter graviditeter og med åra), og ømtålige tånegler som tåler lite. Det er omtrent bare Altra og Topo som går på føttene av løpesko/joggesko (jeg løper ultraløp). Per nå har jeg ikke fjellstøvler som passer, etter et vondt forsøk med Alfa Impact. Jeg vil nok fortsatt foretrekke fjellstøvler på vår og høst (altså ved kaldere temperaturer, mye for hjelp til å holde varmen), og hvis man vet at det blir veldig vått. Bruker Altraene på (fjell)tur med ungene og, da er sekken ganske tung - savner ikke stabilitet eller annelstøtte. Men bruker da staver aktivt. Hadde med brødposer til å bruke i skoene på Hardangerviddaturen de kaldeste/våteste dagene, ble brukt litt siste dag bare. Men satt jo aldri lenge i pausene, det blåste katter og bikkjer nesten konstant. Så lenge jeg er i bevegelse går det fint. Skifter til tørre ullsokker (og har lette slippers) i leir.
  23. Tenkte på denne tråden da jeg gikk på Hardangervidda i forrige uke. Pakka lett sekk (45 liter med telt, sovepose, liggeunderlag, gassbrenner og kjele, alt av mat for 5 dager) på ca 11-12kg vel, så ingen betydelig vekt på ryggen. Relativt tørt i terrenget, men var en del kryssinger av elver. Gikk strekkene Halne-Bjoreidalen-Hadlaskard-Litlos-Hellevassbu-Haukeliseter (100km) på 3,5 dager. Helt nydelig med lave joggesko! Ikke noe vondt eller ubehag med føttene, og lite sliten i beina - selv etter dagsmarsjer på 28-38km påfølgende dager. Der føler jeg skotøy (og lett sekk) er mye av grunnen. Tørker kjapt gjør de og - en halv time etter vading er de behagelig tørre, vannet renner bare ut av dreneringshullene. Mulig jeg har flaks med anklene mine, jeg tråkker ikke over og savner ikke ankelstøtte - synes tvert om det er deilig med bevegelsesfriheten. Det er Altra Lone Peak 5 jeg bruker. Men hovedpoenget var egentlig å nevne at ved Hellevassbu møtte jeg en ung rogalending som gikk i Fivefingers barfotsko - evt bare barfot om det passa. Han hadde gått helt fra Finse barfot/i Fivefingers! 18-kilos sekk ved start. Jeg ble ganske fasinert! Han syntes det funka helt supert.
  24. Jeg ønsker å bruke Topokart på mobilen som backup til brødsmulespor på GPS-klokka under et ultraløp nå om en måneds tid. Jeg har GPX-fila for løpet lastet ned på telefonen (og i Suunto-appen), og Topokart på mobilen (gratisversjonen). Men jeg får ikke til å få GPX-fila over i appen, det kommer ikke opp noen mulighet til å åpne GPX-fila i Topokart (som blir beskrevet over her). Hva gjør jeg gæli? Eller må man ha betalingsversjon av appen for å få det til?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.