Megalep

På folkehøgskolen var vi tre stk lave folk i klassa som ble satt i teltlag sammen fordi vi fikk plass i et gammelt Helsport Alpa Mayo-telt (kort liggelengde). Vi tre hadde i tillegg til lav kroppshøyde felles også sans for praktiske og økonomibesparende løsninger, og vi var gode venner. Så mens "alle" de andre på skolen kjøpte seg gedigne Ajungilak Tyin Extrem vinterposer, brukte vi to av våre gamle tresesongs-poser som ble kobla sammen, og lå 3 stk i skje i den. Varmt og godt - god plass i sekken, lett bør, penger spart Jeg kjøpte meg "ordentlig" vinterpose først i fjor. Har brukt sommerpose uttapå tresesongspose tidligere. Før var det et poeng for meg å klare meg med lettest/minst, men nå prioriteres komfort, så vinterposen er mye i bruk utenom sommeren.

Takk for at dere deler! Jeg leste noe her om dagen på Instagram (...) som ga veldig mening for meg. "Enten mestrer du og regulerer dine tanker og følelser, ellers vil naturen og dine omgivelser gjøre det for deg. Førstnevnte fører til livskvalitet, mens sistnevnte leder til en ufrivillig berg- og dalbane." Det er mye i dette for meg, tror jeg. Av forskjellige grunner så strever jeg litt med regulering av tanker og følelser innimellom, særlig når det skjer for mye for fort på en gang. Og da er en tur i naturen akkurat det jeg trenger for å komme i vater igjen.

Åh, dette er veldig gjenkjennbart!

I det siste har jeg reflektert litt rundt hvorfor jeg er så glad i å være i naturen. Hva er det som gjør at jeg har det så bra på tur? Jeg tror det handler mye om at på tur er kroppen i bevegelse. Det er deilig å bli fysisk sliten på den gode måten, og samtidig bli befriende klar og rolig i hodet. Jeg sovner lett og våkner uthvilt. Det handler også om en enkel, nesten barnlig fryd over evnen til å forflytte meg for egen maskin. Finne godrytmen i gangen eller padletakene; klyve, klatre og strekke meg; å kunne se tilbake på eget skispor som når helt ut til horisonten av en ellers urørt snøkledd vidde. Turlivets gjøremål er enkle og nært knytta til de basale behovene. Det er ikke nødvendig å grave dypt for å finne motivasjon til å få varmen igjen når man har blitt kald. Lykken når det skjer, ved bålet man har jobba for eller nedi soveposen, er ekte. Jeg blir skikkelig sulten og kjenner tilfredsstillelsen i å bli mett - på ganske simpel mat som likevel smaker himmelsk. Jeg blir kanskje litt våt på beina, og gjør noe for å bli tørr. Så latterlig enkelt og så grunnleggende meningsfullt, og så tilfredsstillende. Mestringsfølelse! Det handler om at rytmen og tempoet styres av dagsform, dagslys, vær og føre. Det er fravær av støy, men ingen rar stillhet - det er sildring, fuglekvitter, bølgeskvulp og vindsus - balsam for ørene. Og for de andre sansene også; kjenne vinden mot kinnet, sola som varmer, barnål som stikker litt i skoa, den ru strukturen i barken på en trestamme, lukta av røsslyng. Og så frihetsfølelsen da, i å kunne flytte boligen sin med seg rundt dit man vil, og ha alt man trenger i en sekk på ryggen. For en luksus! Og så skjer det noe ekstra fint i meg når jeg kommer meg opp på fjellet. Det er noe nesten magisk med tregrensa – når landskapet åpner seg opp, utsynet blir vidt, lufta kjøligere og klarere. Kanskje er jeg bare primitiv og ligner på de første nordmennene som fulgte etter villreinen da isen trakk seg tilbake. Kanskje er det noe som ligger i genene fra mormorslekta som levde øverst i lia i Visdalen i Jotunheimen. Kanskje er det fordi det var i fjellene jeg «fant meg sjæl» som ungdom. Kanskje er det bare så enkelt som at det er et fullstendig fravær av ansvar og krav jeg ikke klarer å leve opp til. Det frigir mye energi! Jeg vet altså ikke helt hva det er, men jeg har ofte oppigjennom referert til det som «høydemeterrus». Har du møtt meg i fjellet noen gang så skjønner du hva jeg mener. Fjellet treffer og gir gjenklang i noe innerst inne i meg. Alt roer seg, liksom – som inspirert av de stoiske formasjonene som har ligget der, tilsynelatende uforandra i tusener av år. Utsikten gir innsikt. Ting settes i perspektiv. Ubetydelige ting blir mindre, og jeg står igjen med det som egentlig er viktig for meg. Hva er det som gjør friluftslivet godt for DEG?

TAKK for tips! Den var fin, og sterk.

@Strilaliv jeg har dessverre ikke kommet så langt!

"Før i tida" var Leatherman Blast alltid med på tur, gjerne i tillegg til vanlig kniv. Så har lettpakkerviruset smittet meg også, først og fremst ved utslag som å vurdere om man faktisk trenger tinga man pakker med "for sikkerhets skyld". Tanga har jeg faktisk hatt bruk for en del ganger, blant annet for reparasjon av skibindinger, så for vinterturer (og enkelte andre turer med potensielt reparasjonsbehov) så har jeg med Leatherman Squirt PS4. Den er liten og lett men har grei tang, og saks (som også er et "must" synes jeg). Barmarksturer som er dels innom sivilisasjon/hytter, men uten behov for mye knivarbeid; Victorinox Compact. Den har greit knivblad, saks, og boksåpner av de tinga jeg "må" ha, og en del annet nyttig, men ikke noe unødvendig (i mine øyne). Så har jeg en liten Victorinox Classic som av og til er med, enten på fjellet som eneste kniv eller i tillegg til skikkelig spikkekniv i lavlandet.

Den vil sikkert kunne fungere, men jo kaldere det er jo mindre effektiv blir gassen, og det vil kreve at man har med en del ekstra gass. Vi bruker bensinbrenner (MSR Whisperlite) om vinteren hvis det er skikkelig kaldt (kaldere enn -10) for samme formål på telttur med ungene, siden den brenner bra også når det er kaldt. Har ikke fyra i ytterteltet for varmeproduksjon (der kokkeleres det), usikker på hvor mye det vil hjelpe på temperaturen i innerteltet. Vi tar den inn i innerteltet etter forvarming og er nøye på det Sovjetunionen nevner (god lufting (tunneltelt med åpne ventiler i begge ender, også i innerteltet, og god takhøyde), soveposer pakkes vekk, kniv lett tilgjengelig osv). Men om det ikke er kaldere enn -10 så gjør vi andre tiltak, det er ganske styr synes jeg med kosefyring med små barn. Da har vi heller med ekstra varme soveposer/underlag og klær, og tilbringer telttida inni posene.

Grenland, Eidanger (Porsgrunn).

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

Har ikke erfaring med blodfortynnende, men da gubben og jeg var på Tenerife gikk vi også den turen - kjørte rett fra lavlandet opp og tok banen , gikk litt rundt der oppe og så gikk vi ned. Vi fikk skikkelig vondt i hodet og ble kvalme, kan ikke skjønne annet enn at det var høyden vi reagerte på. Så sikkert lurt å bruke litt tid oppe på platået før en tar turen opp - og også være klar over at det er individuelt hvordan man reagerer på høyden. Vi opplevde at hodepinen ga seg jo lavere ned vi kom. Men skikkelig fint der, da!

Har rødt Soulo og rødt Nallo 3GT fra før, og hadde satt mann med rødt Allak 2 høyt opp på sjekkelista om det ikke var for at jeg er godt gift fra før! Seriøst, har lånt en kompis sin Allak2 noen uker nå for å teste, og er ganske sugen på det. Men synes egentlig at det var overraskende lite innvendig, Reinsfjell 2 f.eks føles som en ballsal i forhold (men dertil mindre fortelt, da). Så ikke helt sikker ennå

Tror det er individuelle forskjeller ute og går, evt flere veier til Rom. I løpemiljø-grupper på fb er det hvertfall mange som sverger til begge leire (barfot / godt dempa sko) for å takle plantar facitt. Jeg hadde tendenser til pf som ung, og var hyppig plaga med beinhinnebetennelser (trente mye fotball, litt jogging). Begynte å løpe, tildels mye (ultradistanser) for to år siden, etter mange mange år utyen noen form for trening. Bruker nulldropp (altså ikke høyere under hælen enn foran) og relativt minimalistiske sko med lite demping (dog ikke helt barfot). Merker at jeg løper på en annen måte enn før og med godt dempa (høy såle) sko. Tror det er en viktig grunn til at jeg ikke har hatt noen som helst plager i føtter eller beina, og det er rett og slett ganske utrolig at går an når en person som nesten bikker over i fedme på bmi ganske «plutselig» går fra null trening til 50-60 km i uka… men dette blir på siden av temaet her, ser jeg.

Gøy 😃 Skribler ned nå og legger ved bilder og mer tekst siden MSR Pocket Rocket 2 - Kun til vannkoking, ved behov for å få alt ned i liten titan-kjele. MSR Pocket Rocket Deluxe - den mest brukte av mine toppmonterte. Deilig med Piezo (så lenge den funker). For solo-turer eller par-turer hvor det først og fremst er koking av vann som er behovet, eller enkel matlaging men fokus på vekt/plassbesparende utstyr. Primus toppmontert sak for gass, fikk i julegave da jeg var 12, ligner på dagens Mimer. Brukt lite etter at MSR PR kom i hus. JetBoil MiniMo - for turer hvor den forpakninga er praktisk. Mest for koking av vann, men egg&bacon i panna funker og fint. MSR Windpro II - Ren gassbrenner, slangemontert - for tresesongs matlaging (ikke bare koking av vann). Takler store kjeler og stekepanne Gass-innsats til Trangia stormkjøkken - for tresesongs matlaging 3-4 personers, gjerne om kidsa er med da den er stødig og ilden skjerma. MSR Whisperlite International - For vinterbruk, kun bensin. Snart 20 år gammel, driftssikker og jeg kjenner den inn og ut, deilig stille. Optimus Nova multifuel-brenner, innsats til Trangia - ønska å kunne dra nytte av Trangian på vinteren. Ikke helt fornøyd med alle løsningene her. Gubbens gamle Optimus Hiker / ettelleranna, to grønne metallkasser med parafinbrennere som han er kjempefornøyd med og har masse rep.sett til etter å ha pusla med de under førstegangstjenesten i militæret, jeg bruker de ikke selv. Ble bl.a brukt på ukestur på Svalbard en vinter. Kvistbrenner! Har hatt og solgt: Primus Omnifuel (nr 1), solgt til Memento mori her inne 😃

Så gøy med skomaker i Askim 😃 barndomstraktene jo, vurderer å sette ham på jobben med gubbens Varg Polar skisko! Minnes Askim som særs livlig, men det kan jo være fordi jeg oppholdt meg der i alderen 16-19 😅