Tom42

Problemet er at de er for korte, men som sagt man kommer langt med en poptang. Jeg har for øvrig noen meninger om dette også i lenken: Hvordan frakte brenselsflasken med pumpen på. Bl a å rulle den rundt brenstofflasken. I tillegg har jeg laget 3 stk vinger, slik at vinddekslet står støtt med en sten på hver. Se bildet.

Jeg bruker å dra til et trykkeri, og får der flotte aluminiumplater, riktignok med skrift, men hva gjør veøl det så lenge de er gratis. De er nok litt i korteste laget til et vindskydd, men hva kan man ikke få til med popnagler og en saks. På den andre siden, det må da være ett sted hvor man kan få kjøpt slik aliminium i metervis. Forslag?

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Og så kjøpte jeg: Samsung Galaxy Xcover S5690 smarttelefon. Ja, ja

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Takk for mange gode innspill. Tipsene har hatt god spredning, og jeg har vurdert dem alle. Skal jeg satse alt på ett kort?: - Vann og støvtett telefon med innebygget GPS som tillater finnavigering og som har et godt kamera, eller se på: - Motforestillingen med et slik alternativ kan være at batteriet fort vil gå tomt. Men jeg sparer vekt, og det er viktig. Meget viktig. Satser jeg derimot på en robust telefon, og beholder separat kamera og GPS som jeg i tillegg kjenner godt, sprer jeg risikoen, samtidig som jeg alltid vil ha god batterikapasitet. Har to batterier til kameraet, og GPSen bruker Litium AA batterier. Derfor blir spørsmålet: Gjør jeg noe dumt ved å kjøpe: - Samsung X cover 2370 til kr 495. Har et dårlig kamera, men ikke GPS. Batteriackuptid på 1600 timer, eller - Samsung 271 til ca 795 som også har et dårlig kamera , men GPS. Og med en backuptid på 600 timer, hvilket er over 20 dager. Dersom jeg ser at andre og dyrere alternativer er bedre, har jeg tross alt ikke satset mer enn max 800 kroner

Nytt spøsrmål: Fungerer mobil GPS like godt som en ren GPS. F eks kan man lagre et veipunkt, merke rute?

Godt spørsmål, godt resonnement. La meg derfor omdefinere: Får jeg f eks en mobiltelefon med tilfredsstillende kamera og GPS og samtidig er vanntett og robust? Dermed må jeg sikkert også revurdere prisen.

Trenger en ny mobiltelefon som tåler det meste og skal brukes til to ting: Ringe og SMS. Smarttelefoner er derfor ikke aktuelt, med mindre noen kan overbevise meg at dette er noe jeg trenger å ha på Hardangervidda - de viktigste kriteria er at den er vanntett, støvtett og robust, helst med ripefritt glass - GPS og kamera ønskelig, men intet krav. - pris: ikke over 2500 .

Ørret i kulpen. Jeg lest engang i en bok av Knut Rom om et slik fiske. Hvordan kan dette ha seg? Fisken du drar opp er jo i meget god form, så den må ha tilgang til kulpen under myra, eller?? Uansett, spennende var det å se på.. Mottar gjerne flere. Har du noe fra vannene på østvidda, som Prestetjørni, Gunvaldtjørni, Sletteidvatna, for ikke å snakke om Geitvassdalen? Sitter med gipset bein og drømmer. Først og fremst om jeg i det hele tatt blir bra nok til å gå, og om jeg kan gå med støvler istedet for joggesko.

Har akkurat operert akillessenen. Trenger oppmuntringer, f eks linker til fiskevideoer fra Hardangervidda.

Den passer meg perfekt. Da har jeg sekk for resten av livet

Jeg prøver igjen. Om Norrøna Beito 3000 pakkrammesekk ikke er kjent i dag, gir f eks en anatomisl sekk bedre bærekomfort enn en pakkrammesekk? Bærevekt 22 - 25 kg.

I Sverige finnes det en mann ved navn Anders. Han lager det mest utrolige, og det beste er at oppskriftene er lagt ut på: http://www.andersj.se/

[ Hei Leste med stor interesse turbeskrivelsen, ikke minst siste delen . Du skriver at dere tok buss fra Rjukan, og et par andre steder. Var det med Nor-way bussene? I så fall har de endelig endret holdning fordi de ikke tillot dyr på bussen. Du svarte Hei! Det var Nor-way bussene vi tok, og vi satt med en liten klomp i magen for hver buss vi måtte bytte til nettopp fordi hver eneste bussjåfør opplyste oss i klartekst om at vi var sisteprioritert om det kom noen med allergi. Heldigvis var alle som kom på bussen blide og hyggelige,å vi fikk være med uten problemer ¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Hei igjen Det var godt å høre. Før tok jeg gjerne Nor-way buss f eks til Seljord og gikk derfra over Lifjell til Jønnebu. Tok så drosje til Bø og NW hjem. Så ble det plutselig bråstopp å ha med hund. Jeg har argumenterte mange ganger med dem, bl a om problemet med parfyme som kanskje er mer plagsomt enn en hund (er selv alergiker). Fikk alltid negativt svar tilbake, men kanskje det har nyttet likevel. Oppfordrer derfor alle til å klage om du blir avvist med hun Hadde en ubehagelig opplevelse med båten over Møsvann. Hadde gått fra Dyranut til Mogen og skulle ta båten til Skinnsarbu. Det var deilig å kle av seg en del plagg som jeg la i sekken, fordi jeg og hunden skulle inn i salongen. Så kom pengeinnkreveren. Hun så iskalt på meg, pekte på hunden og sa: "Denna må ut"! Så måtte vi ut da begge to, Jeg klagde på oppførselen hennes til transportøren, og fikk hvert fall en beklagelse på oppførslen. En pussig opplevelse som gjentok seg hver gang vi gikk på bussen: Uni, min daværende labradortispe, gikk inn. Deretter skred hun sakte bakover, mens hun gransket hver passasjer nøye. Så snudde hun seg og gikk fremover til den person likte best. Der la seg ved beina til han eller henne, og lå musestille der hele turen. Jeg gikk selvfølgelig og spurte om det var greit? Og det var det alltid, for vedkommende skjønte at hun/han var foretrukket blant alle de andre, innklusiv meg.

Hei Leste med stor interesse turbeskrivelsen, ikke minst siste delen . Du skriver at dere tok buss fra Rjukan, og et par andre steder. Var det med Nor-way bussene? I så fall har de endelig endret holdning fordi de ikke tillot dyr på bussen.

Hvordan går det med deg og kona på tur?

Er det noen som anbefaler Forsvarets truger?

Har en Norrøna Beito 3000 pakkrammesekk fra slutten av 1970 tallet. Har byttet ut det gamle bæresystemet og hoftebeltet. Børa veier ca 25 kg ved start på turen. Likevel, finnes det et betydelig bedre alternativ?

Jeg var ved Gruvetjønnan for noen år siden. Bonden på Larsgården har en utleiehytte mellom vannene.

Nok en rapport fra Cista Blanca - ett år senere Er nå tilbake i gamlelandet etter tre uker i Benidorm. Dro til Calpe, og fant bokhandlen hvor jeg fikk kjøpt et topografisk kart. Fikk bare til to turer i fjellet denne gang, men er etterhvert blitt ekspert på bussruter og utgangs/endepunkter. Det som slo meg denne gangen var alle mulighetene for fljellklatring. Mange steder var det på kartet inntegnet tegn for klatring. Kanskje ikke så lange turer, men du verden hvor stupbratte mange fjell var. Om noen er interessert kan kjeg sende en kopi av kartet over steder som egner seg. Ellers er stiene meget godt laget, mange steder kan faktisk STIettheler benyttes.

Jeg går nesten alltid alene og mitt største problem er hjemlengsel. Kjøpte SPOT for endel år siden og føler jeg har fått ett nytt "liv" med Spot. Sender en OK melding til konas moblitelefon hver morgen, en melding midt på dagen og den siste på kvelden. (Da vet hun at teltet er oppe og jeg er i god behold) OK meldingen angir også kart koordinatene. I tillegg har vi visse koder med OK meldingen. F eks to meldinger rett etter hverandre betyr at jeg blir ett døgn mer enn planlagt Fordelen med SPOT er at meldingen også går til min PC. Der kan de følge med hvor jeg går, samtidig som jeg kan ta frem SPOT mappa i innboksen og drømme meg tilbake. Den neste meldingen er en HELP melding. Denne meldingen går også til konas mobiltelefon, og den forhåndsprogrammerte meldingen forteller at jeg har hatt et ikke livstruende uhell, og trenger hjelp. Hun kan da varsle politiet eller Hovedredningssentralen (HR) og gi dem meldingen og kartreferansen. Fordelen med en HELP melding er at ikke alle kluter må settes inn av hjelpemannskaper Tredje melding er NØD - 911. Den går rett til en sentral i USA og skal være ifølge importøren, HR i hende 6 min etter at sentralen i Texas har mottatt mitt nødanrop. På forhånd er alle nødvendige data og pårørende tastet inn. SPOTen har jeg alltid i en sidelomme på buksa. Da er den hele tiden for hånden Har vært i en situasjon hvor jeg skadet akillessenen og kunne ikke lenger gå. Godt å vite at jeg kunne bruke HELP meldingen, men fordi jeg fikk kontakt med politiet på moblitelefon slapp jeg å skake opp heimen unødig. Ba dem å viurdere tiltak, samtidig som jeg pressiserte at jeg hadde det bra ellers, så de behøvde ikke å stresse. Ble plukket opp av et helikopter en time senere og fløyet til sykehus. .

Sag - også for sikkerhetens skyld Jeg har alltid med meg sag når jeg er i skogsterreng. En liten sammenleggbar holder. Du har sikkert brukket tørre greiner fra gran og furu. Disse brekker med et smell og ofte er det så treverket suser om hodet. Det slipper du om du bruker saga også på tørt trevirke. I tillegg har jeg med en hjemmelaget "kniv" - et flatjern som har fått en omgang med vinkelsliperen slik at den er rimelig skarp. (3 mm tykt, 25 cm langt og 3 - 4 cm bredt) Jeg surrer noen omdreininger med gaffatape som skaft. Med denne og en liten kubbe som slagvåpen kløver jeg mindre stokker.

Med visse mellomrom er det en norsk forhandler som legger stangen ut på finn.no og QXL

Mandag morgen gikk vi den siste turen, hun fikk sitt siste måltid, og litt senere "trippet" hun glad og fornøyd inn til dyrlegen. Jeg hadde tatt med et fleeceteppe som hun la seg på. Så fikk vi en liten stund for oss selv, vi klappet henne, holdt rund henne, gråt, og hun så på oss med de skjønne øyene. Så forferdelig. Så kom dyrlegen, satte en bedøvelsessprøyte, og vekk var hun. Shalka, vår skjønne brune labrador ble 12 år. Og alderen preget henne mer og mer. De første signaler fikk jeg under fjorårets sauesanking. Hun som alltid var så å være med; «sa» en kveld: «Nå er nok nok». Og så ble hun igjen på setra. Siden har min kone sett den negative utvikling. Men ikke jeg. «Nei da hun er så sprek så, er bare litt stiv og støl, som gamle damer er». Imidlertid, turene ble kortere og tempoet deretter. I juret vokste også en kul, som i følge dyrlegen «satt fast». I den siste tiden ble appetitten dårligere, et alvorlig sykdomstegn for en labrador. I kastet hun opp en del, og da vi så at bakbena begynte å svikte og hun virket trettere og trettere, skjønte til og med jeg at nå var tiden kommet. Hun sovnet øyeblikkelig av bedøvelsen, og et kvarter etter kom dyrlegen igjen, fullførte oppdraget og svarte på mitt tause spørsmål: «Nå er hjertet stoppet» Så gråt vi igjen, omfavnet henne for siste gang, takket for alt, og så svøpte jeg teppe om henne. Og så gikk vi – tause med en klump i halsen. Og nå tar jeg feil hele tiden. Jeg mister en brødbit på gulvet, men må ta den opp selv. Jeg skal sove middag, men Shalka kommer ikke og legger seg tett inntil meg. I dag dro jeg for å fiske. Det ble noen kast, så gikk jeg hjem igjen. Noe vesentlig var borte. Aldri mer skal hun sette seg på fluesnøret, aldri mer skal hun ta et bad akkurat der hvor ørreten vakte. Men hva betyr vel det. Og nå er du borte.........

Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned. I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815. Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove. Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet: Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer. Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser. Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå- Alt er slutt…., det er over nå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod. Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”. Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg. Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før. Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville. Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..

Dette er du ikke alene om. Men nå mister jeg den ikke lenger. Boret et hull i forstøvningsplaten og et hull i "sylinderen". En tynn ståltrådbit som forbindelse gjør susen. Mister du den ute i felten kan du lett lage en ny. Heldigvis i mitt tilfelle fant jeg en henslengt hermetikkboks. Ved hjelp av spissen på kniven klarte jeg å lage en ny. Blikket må ha en viss kvalitet, metallet som gassboksene er laget av duger ikke. Vil du være sikker på å alltid ha en forstøvningsplate lag et par hjemme etter at du har spist Joika til middag.