Tom42

Mulig dette er en skikkelig avsporing, men det er ikke noe galt med pakkelistene, men mannen som bærer dem. Han er håpløst interessert i det meste. Og når han ser en hule, eller en heller må han bare opp og se og drømme. For drømmen er drivkraften, drømme seg tilbake til den gang veidemannen bodde i huler eller under hellere. Og da er det lett å stikke nesa si opp i ting som kostet han 4 døgn på sykehus, og en måned med etterbehandling. Likevel, er han rimelig fornøyd med bildet. --------------------- Nå tviler jeg på at Spania tilhører "fjerne himmelstrøk", men forfatteren av dette tvilsomme innlegget har faktisk en pakkeliste for slike strøk, om 4 grader nord kvalifiserer til betegnelsen? Dvs, pakkelistene er for lengst tapt, men bildet har han. Likevel, er det vanskeligere å lage pakkelister for Hardangervidda, enn for Liberias bush. Der jeg går på vidda er etterforsyning meget vanskelig, mens det i Liberia ikke var noe problem i det hele tatt. Og siden tråstarter bringer farlige dyr inn på banen, så var alltid mannen bak disse ord utstyrt med et selvforsvarsvåpen, skjønt en stokk var i mange tilfeller bedre. På tur i bushen var macheten og stokken alltid med. ikke minst pga av disse.".

Du reagerts rett! For noen år siden leste jeg en artikkel i VG om hvordan menn bør oppføre seg ovenfor damer. Så vidt jeg husker: "Gå ikke etter enslig dame på fortauet, bytt fortau, Ikke forlat damen før hun er innenfor entredøren (sukk). Velg å vente på neste heis osv". Disse reglene var ikke noe VG hadde laget selv med de var fra Det britiske innenriksdepartementet. Ellers opplevde jeg følgende da jeg hadde gikk på befalsskolen og var på vinterøvelse. "Var litt for sent ute en kveld og nå var jeg på vei på ski til campen. Men foran meg i mørket skimtet jeg inspiserende befal. Gode råd var dyre, jeg måtte nå frem før han. Så jeg la godt ut til venstre og speedet på det jeg kunne. Men, dessverre, han hadde nok sett meg, for han holdt unna. Men da vi kom frem og møttes var vi to befalselever som var ute i samme ærend. Begge trodde vi at den andre var inspiserende befal".

Den maten ser spennende ut

Melder meg frivillig - med pakke og menylister.

"Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka". Det som var saken slik jeg oppfattet det var at "noen" ønsket å bidra til å bryte noen ulykkelige menneskers hverdag: Å gå dag ut og dag inn - uten å gjøre noe meningsfylt. Og hva var mer naturlig siden disse "noen" også var friluftsmennesker, og at det de kunne bidra med var å invitere "ut på tur". Men det "sure" var at de ikke hadde ressurser til å kjøpe inn utstyr. Derfor oppfordret de oss her på FF til å bidra med overskuddsmateriell. Og det blir helt feil, etter min mening, å bringe innvandringsdebatten inn i dette arbeide, for dette arbeidet blant og for flyktninger startet lenge før vi fikk de siste tiders voldsomme eskalering. Det er også, og fremdeles etter min mening, at dette arbeidet som "pathlem" startet hverken hadde eller har politiske undertoner, snarere tvert i mot, de er ganske muntre. Ugh, jeg har talt!

Undskyld. Vi skal være realister, men jeg tror at trådstarter ikke har behov for et hvert skrekksenario som finnes. Om det er av interesse er jeg, og kanskje Rayun også ved vann 1307 i begynnelsen av august. Der er det fredelig, og så har jeg med en vennlig hund..

Nei, det var bare en spøk. Det jeg prøvde å si var at vi har nok alle mange lignende erfaringer.

Har du lest turbiografien min? Den ligner hvert fall.

Hei Hege. Velkommen som medlem, og som deltaker. For her får du svar, ikke minst fra oss med noen år på baken, vi brenner av lyst til å fortelle akkurat deg alt du trenger å vite. For eksempel:. Pkt 1. Vi "gutta boys", for ikke å snakke om jentene: dette kan vi!! Vi har pakke - og menylister, Buss, båt og togtider. Vi pakker lett og lettere. Vi drar på tur, vi har det rette utstyret, vi finner den perfekte leirplass, med bekken som pludrer muntert rett ved. Teltet settes opp i en fei. Inngangen mot øst. Ingenting er som å bli vekket av blide solstråler, for vi må jo få med det første "mårrabettet" vet du. Men når campen er etablert; En kopp ekte fjellkaffe! Frem med svartkjelen, omnifuelen, og fyrstikkene. Fyrstikkene??. Pkt 22 på i pakkelisten, forsvarlig embalert i en plastpose med Ziplås? Glemt igjen hjemme!! Et tenkt tilfelle, til ære for deg, å nei da. Vi kan og kan, vi har erfaring så det holder, med utlærte det blir vi aldri. Pkt 2. En bekjennelse. Også vi begynte faktisk slik som deg, så spør i vei. --------------------------- Du skriver om oss skumle menn, og om enda verre, bjørner. Ser også at enkelte trekker inn huggormer også, så dette begynner veldig farlig. Mitt eneste råd til deg: Definer dine ønsker - finn ut hvor du vil gå, Er du redd for bjørn, ikke velg Femunden. Og om du vil føle trygghet, bør du oppsøke steder hvor en del folk ferdes. Du snakker også om å låne en hund? En god tanke, Da har du en å snakke med hele tiden. Og det beste med en hund: Dere er som regel alltid enige. Og mens jeg er inne på "å låne" Vi "erfarne skumle menn - og jenter med" har opparbeidet oss etter hvert et arsenal av utstyr. Spør oss, så kanskje vi kan bidra med noe? Og en ting til slutt: Etter mer enn 50 år på tur: Jeg har første gang til gode å treffe på en dame med skumle baktanker.

Takk Res for hva du skriver. Jeg tror at du og jeg er på samme planet. Fangst og slipp! En hver fisker på Hardangervidda som var oppe på samme tid som meg i fjor høst telte ikke fisk, men vak. Tillater meg å sakse et innlegg jeg skrev for noen år siden. Og jeg mener hvert ord, den dag i dag, både om kjedelige foredrag, stereotype bilder, og gleden av å leke med levende liv, for det er det det er. Men for å få det hele til å høres litt penere ut fornorsker man uttrykket og kaller det Catch and Release. Og nå tar jeg på meg stålhjelmen for å tåle alle blysøkkene som jeg mer enn aner er på vei, til surpumpen som elsker å fiske, men som kun høster det han kan spise. Og, og, og. Vedr om fangst og slipp fungerer, så gjør det nok det ------------------------------ Den ‎10‎.‎04‎.‎2011 at 12.23, torø skrev: La meg bare si innledningsvis at dette er ikke mitt standpunkt. (Hverken eksotiske steder, lodger, kokker, og fangst og slipp. (Parentesen er lagt til i dag) Men for meg ser det ut som dette er trenden. I årevis har jeg møtt opp på fluefiskeforeninger og sett på de samme stereotype lysbildeshowene. Bilde etter bilde av blide fluefiskere på Gardermoen på vei til England, Argentina, Island, Grønnland--- Så lander de på et eksotisk sted, blir hentet på flyplassen av en blid innfødt, kjørt til en eller annen lodge, hvor kokken disker opp. Så er tiden kommet for å fiske, og så starter en ny kjøretur, inntil guiden forteller at her er det. Det neste vi får se er tilslaget, og etter ha moret seg noen minutter med å pine det levende vesenet, noe kaller det kamp, blir fisken landet. Så plasseres fluestangen i munnen, tennene vises, og fisken holdes frem. Så blir det tatt en uendelighet av bilder, som vi senere blir plaget med, fisken blir veid, og så sluppet ut igjen. Etter diverse repetisjoner, blir de slitne fiskerne vel plassert i bilen og så bærer det tilbake til lodgen, hvor kokken på ny disker opp, og de fornøyde fiskerne skåler til fotografen. Her en kveld foreslo jeg å dra til Sjåk, og/eller Hardangervidda. Jeg presenterte det så godt og entusiastisk jeg kunne, men jeg rimelig raskt så jeg på blikkene at her var det motforestillinger. Og da jeg trakk pusten litt dypere enn vanlig kom de vantro kommentarene: Ligge i telt??!!, Gå så langt??!!. Det var da jeg skjønte at min presentasjon var fullstendig feil. Jeg pratet om storslagen natur, om isbreer, om regn på teltduken, om stillheten, om kaffekos rundt bålet, og om sprelsk fjellørret, om, om, om. Men Sjåk og Hardangervidda var ikke eksklusivt nok. Hadde jeg ordnet med en bærere, en komfortabel teltleir, kokk og ------ Men nå har jeg skjønt. Heldigvis har jeg bikkja. Hun elsker naturen, teltet, ja, til og med bålet, og får hun en fiskebit i ny og ned er hun såre fornøyd

Fant denne på nettet og fikk lyst til å dele den. Men takke meg til det variable Norge. Men om vi ikke tar oss selv for høytidelige er den ganske så fornøyelig skrevet. Sier jeg som heldigvis gjør turen unna på 3:30 timer fra Alicante til Torp 4 mars. ------------------------------------------------- Nordmenn må stamme fra de dummeste folka noensinne Våre forfedre, de idiotene. Publisert den 11. jan 2016, kl. 16:16 av STEINAR SOLÅS SUVATNE Hva tenkte de med, den gjengen av fåmælte pappskaller som valgte å bosette seg her, på et isfjell av snø, mørke og elendighet? Hvor dumme var de, våre forfedre, verdens første nordmenn? Vi har hakket tenner og sulta i hjel i ti tusen år, fordi én mobb av pelskledde einstøinger med IQ som knapt dobla skostørrelsen gjorde et øde frostlandskap til flokkens nye hjem. Kaldt og fælt, med fjell, snø og is i alle retninger, en kuling så stiv at Hugh Hefner ville krepert av misunnelse - «nå folkens, nå er vi hjemme». Nordmenn må stamme fra de dummeste folka som noensinne har vandra denne planeten. Jeg ser dem for meg. En gruppe bygdetullinger som går gjennom Europa. De spaserer gjennom dagens Frankrike — deilig og lunt, de kan dyrke ting som kan omgjøres til vin. «Dette er vel fint», sier en i gruppa. Ingen svarer, de liker jo ikke å snakke, så da fortsetter de, gjennom Tyskland, Benelux og Danmark, fortsatt frodig og fint, litt kjøligere bare, men stopper de? Nei, nei, det kommer ikke på tale, denne gjengen av tunglært pakk skal enda lenger nord. Til snøen. Vi bør ikke se bort fra at hele bosettinga av Norge enten var en spøk eller et selvmordsoppdrag - eller begge deler. For landet vårt hadde vært tryggere om det regnet håndvåpen, slåsshansker og springkniver framfor denne snøen. Se ut vinduet ditt: Der ute i sprengkulda brekkes lårhalser som om de var tannpirkere. Og så kommer de hit da, til et forblåst isøde. Det er bikkjekaldt, bekmørkt og knapt en levende skapning å se: Her liker de seg, her vil de bo, idiotene. Deres etterkommere finner olje, men bare dem som ikke frøs i hjel eller fikk mangelsykdommer på veien. Jeg har ikke vært varm siden første nyttårsdag, jeg har ingen tørre sokker igjen, asfalten har slått meg helseløs og jeg svei av sju tusen på ei dunjakke. Samtidig jamrer noen på radioen om global oppvarming og et ødelagt klima. Ja vel, så tok det oss ti tusen år, men snart har vi klart å varme opp landet vårt. Hurra, endelig framskritt!

Morsom skrevet, men så var det at tråstarter har en helt annen agenda.. Personlig, bryr meg så mye om hverken grut, barnåler, eller innsekter for den saks skyld. (Grensen går ved Daddy long legs, som kan slumpe å være en av mine kreasjoner med krok og mothake)

Jeg satt og skrev og skulle lete opp noen bilder, men da jeg skulle gå tilbake til den rette siden, fant jeg den ikke. Men kanskje adninistratior gjør det for meg, som han har gjort noen ganger før. Tråstarter var ute etter hvordan man best kan fyre opp et bål. ########################################################## Mitt bidrag. Stakkars deg som spør, for her får du virkelig mange svar. Men har du et rimelig godt dataprogram finner du sikkert noen punkter som går igjen hos den enkelte.. Når du skal fyre opp et bål, så er fremgangsmåten som oftes den samme. Et kaffebål i tørt vær utføres raskt med noen tørre grankvister som du finner nederst på trærne. En liten advarsel: . For ofte brekker den i tre deler. En gang nær stammen, og så brekker det en liten bit til, i tillegg til den greinen du har i lanken. Og den "midterste" kan du risikere å få en lite bil i øynene. For å unngå det bruker jeg sagen flittig, et par tre fire fem sek stak, og er ikke kvisten da av, brekker du resten trygt. Opptenningsremedier. Jeg vet ikke om det er helt lov, men for sikkerhets gjør jeg som i militæret; jeg spør ikke, for svaret var alltid "nei". ( Dette lærte soldatene mine fort. For når jeg fikk et spøsrmål som på en måte kunne bli tja, så repliserte jeg alltid: Hørte ikke" Og om noen var så dum å gjenta spørsmålet fikk han øyeblikkelig munnkurv, ofte korporlig.) Derfor sniker jeg meg litt rundt med sag, øks og spett og en liten spade før jeg skal på tur. Leter så opp vindfall av furu, hugger en flis og lukter den terpentin har du funnet tyri En måte å finne tyri på er å gå etter gamle furustubber. Forskjellen på en furustubbe og granstubbe er at granstubben råtner innenfra, Dette er bilde av en råtten granstubbe Furua råtner utenfra. Om du graver, hugger og sager litt finner du utmerket tyri. Jeg tror jeg har nok for to liv. Hugg dem opp i fliser, ikke bare tynt og ta de med i en liten pose du lager av et gammelt teltstoff, etter mal av de (bestandig altfor små), posene som følger annet turutstyr. Tennhjelp. På den andre siden har også jeg kastet all stolthet på båten når det handler om å få fyr på bålet. For meg er målet det viktigste og ikke prosessen. Andre remedier som jeg også bruker er tennbriketter og OBtamponger. Sistnevnte river jeg litt opp og de er supre når du benytter tennstål, noe jeg bruker mer og mer. Avgjørende for å få fyr. Gasslightere er ustadige i høyder over 1000 meter. Husk på at en gasslighter tenner dårlig i høyder over 1000 meter. Det samme gjør også gassbrenner uten forvarmingsrør. (Takk enda engang Bjarne HS), Derfor er fyrstikker og tennstål viktig. I tillegg har jeg gått til innkjøp av en Zippo bensinlighter. Og har du ikke tennmekanismer, nix bål. En annen greie er også å ha med et syltetøylokk og ha på litt rødsprit. Det brenner ganske sakte og har hjulpet meg mange ganger. Hjelpemidler for å skaffe ved: Jeg dropper alltid øks, men har en liten trekantsag i tillegg til kniv. På høyfjellet har jeg kun kniven med. -------------------------------------------------------- MEN SÅ VAR DET VEDEN DA Skogsterreng. Om du følger rådene under med selve opptenningen er det sjelden vanskelig å opprettholde et bål i skogsterreng. Som det er nevnt unngå ved som spruter om du ikke har en tykk lommebok eller gode sponsoravtaler. Gran spruter alltid. Mens bjørk og furu brenner litt urolig, men gnistfritt Høyfjellet. Sist jeg var på Hardangervidda, regnte det kraftig og all ved var våt. Og det som fantes av ved måtte jeg lete lenge etter. I utgangspunktet lette jeg opp all tørre einerkvister, og kuttet også opp noen friske busker. Så var det hjem til teltet og begynne å spikke fliser. For når du kommer inn mot midten er all, (med visse forbehold) ved temmelig tørr i midten Og som du har jeg fått lønn for strevet. Uten at det var noe strev. Fliser var gode å ha neste morgen, og senere også. På en godværsdag er det ikke noe problem med ved. Jeg har alltid med meg en snor jeg bruker å ha rundt veden når den bæres Eller jeg bare rasker med meg en neve ved (dollar for meg på fjellet) Tørking av ved. Når du spikker fliser er nesten all ved( med visse forbehold) ved temmelig tørr i midten ------------------------------------------------------------------. Oppbyggingen av bålet. I bunnen legger jeg alltid rimelig store rå ved. Også de brenner tilslutt. Deretter anbringes et tennhjelpemiddel og tynne tørre fliser. Når det begynner å brenne satser jeg ikke alltid på å få et bål til å brenne friskt å flott med en gang, men til og begynne med er det viktigste å tørke nok opptenningsved, også for senere bruk. Dette tar bare noen minutter, og om du da trenger det hjelper en smule hjelpemidler. Så er det å finne frem et redskap for å lage nok "vind" og er du riktig så uheldig flammer det opp. Likevel, det viktigste for vedlikeholde et godt bål er å få etablert en globase. Som andre også skriver, så legger jeg rå ved rundt og på bålet for å tørke den. Holde ilden ved like. Her bruker jeg to ting. Blåse. Eller vifte med en kjelebeskytter, DVs tilklippet melkekartong. Tillegg til den opprinnelige teksten: Leste også at man kunne tre en bit plastslange på et 10 cm langt 6mm kobberrør og dermed blåse lettere på glørne. Jeg har også tatt en vifte fra en kassert PC og koblet et 9 volts batteri til den og laget en trakt, men har aldri kommet lengre enn til utprøvingen. Og akkurat her må jeg passe på så svak jeg er for duppeditter, kjekke å ha, men de drar opp vekten. Jeg har også anskaffet div små vifter, men som sagt ett sted går grensen også for meg. Og den grensen ble egentlig en realitet på en tid jeg kunne få tak i all verdens utstyr fra USA. Da var da min kone spurte om hva som var hensikten med mitt friluftsliv. Med dunbukse og dunjakke og det som verre var kunne jeg like godt være hjemme. Her som serveringsbrett til kaffen. Svartkaffe og vestlandslefse. Altså, et mulitredskap og "skapt" for å vifte. På høyfjellet vokser det også enkelte plasser fjellbjørk. La bjørka leve, selv om røttene brenner godt. Bål vs ovn. I skogsterreng fyrer jeg alltid bål - og med ovn. Ingen ting er koseligere enn det. Flammene, røyken i øyne og lunger, for ikke snakke om å komme hjem og fylle heimen med en sterk odør av bål. Er du ute etter suksess er dette en bankers - på å bli sendt i garsasjen På høyfjellet har jeg sluttet å fyre bål. I stedet bruker jeg min lille Tom`s Wood stove som faktisk går et bål en høy gang, Veggene hindrer bålet å "flyte" ut, og ilden er lett å vedlikeholde. Veggene er utmerkede holdere for kokekarene, og blir vinden for sjenerende er det bare å ta fylle en kjele med kalt vann, for så å flytte den brennende ovnen, for så å behandle brannsårene i kjelen. I fjor fant jeg også ved i vedlageret mitt på Hardangervidda. Dette depotet etblerte jeg i 2006 og var gamle paller som jeg slo i stykker og gjemte under en heller. De var litt rå, men var lette å tørke. T`s WS kan du lett lage selv. Du finner den under tråden "gjør det selv", Tommetrix, eller om du kan fremvise to venstrehender, til nød en, så kan vi snakke om saken.

At jeg ikke har tenkt på det før. Er bestandig ganske så utålmodig så jeg begynner alltid å helle før kaffen har trukket seg. Jeg vil nok kjøpe det minste filteret og ha det over koppen når jeg skjenker. Et vanlig serviett går også sikkert bra. Den kan jo deles. Eller en bit gassbind går sikkert an. Om den lukter litt sykehus, går det an å vaske den på forhånd i heimen. I nøden bruker vi også tørkepapir hjemme, men det inneholder en del lim, dog ikke så mye at man spiser kaffe med kniv og gaffel. Men i skrivende stund vil jeg nok holde på kaffefilteret. Ikke minst er dette fint å bruke om vinteren når man koker vann av snø. Ofte inneholder snøen mye "speiderkrydder" Og en ting til, selv om det er utenfor topic. Du kan rense parafin gjennom et kaffefilter.

Et vanlig kaffefilter gjør susen. Lett og brennbart. Og så slipper du barnåler og lyng også. eg vet ikke hvor mye kaffe du drikker, men jeg synes Trangia sine er bra, For soloturer har de en liten en som passer til en to tre kopper.

I mitt tidligere liv som yrkesoffiser flyttet vi mye. Til å pakke inn kopper og kar gikk vi alltid til et trykkeri, om dt fantes på stedet og bommet et par små ruller. Når rullene, aviskvalitet, begynner å bli tomme under produksjonen tas de av og går til resirkulering, før de får trykksverte på seg. Jeg har alltid fått et par slike. For å lage "flak" bruk Stanlykniven og skjær på langs og evt på tvers.

En syk mann har rett til å la øynene gå i kryss

Tusen takk til alle dere som har sendt meg en melding om god bedring. Og det ønsket kom i rett tid for dette trengte jeg virkelig. Som PTG skriver: God bedring Tom. Er nok larver fra Pinjeprosejonsspinneren du har møtt, ubehagelige greier Det er denne lille skapningen som jeg møtte. Egentlig var de lette å få øye på der de hang oppe i pinjetrærne, men lokalt helsepersonell opplyste at når det blåste mye kunne giften også føres med vinden, uten at jeg har fått verifisert dette, og de siste kilometerne gikk jeg i stummende mørke, bortsett fra hodelykten da.. For egentlig kunne dette gått riktig så galt, for ikke bare at jeg kunne blitt utsatt for giftmord. Området jeg rotet meg ut i var spekket med ru og spiss steiner. De var ikke store, og dermed ustøe, og jeg var virkelig redd da jeg måtte forsere brattheng. For som jeg tenkte: Ramler jeg her hjelper det ikke stort med å ha med SPOT, der jeg mer krabbet enn gikk, og hang etter løsnende planter mens jeg lette etter et steder på plasser den lengste foten. For hvem skulle løse ut nødsignalet? Verre ble det også da jeg skjønte at jeg muligens ikke ville komme ned av fjellet før det ble mørkt. Derfor begynte jeg å se etter plasser som passet for en overnatting i det fri, en overnatting som ville bli meget kald. Heldigvis hadde jeg med meg et soveposetrekk som var litt tykt, jeg hadde vann nok, en pose Real torskegryte og ikke å forglemme Woodstoven. I tillegg hadde jeg også god mobilkontakt med fruen, som nok er i overkant vant til ambulansetransport, til lands og i luften i sitt lange ekteskap med poden. Og når jeg har skadet meg og kjøretøyet ikke har hvitt kors på taket instruerer jeg alltid den som skal ringe: Åpne med å si: "Jeg skal hilse fra Tom". Da vet hun at jeg lever. Imidlertid måtte jeg kun gå noen hundre meter med tent hodelykt før jeg var nede på en vei, som raskt gikk over i en sti, gjennom tett pinjeskog. Og der hadde jeg ingen kontroll på hva som befant meg over hodet mitt. Turen ville ha gått mye greiere om jeg ikke hadde vært så treig til å komme av gårde. Men det er ikke så greit å rive seg løs, når fersk loff, egg og te stod på frokostmenyen, i tillegg til den gode praten da. Men sånn er jeg. Klarer ikke å løsrive meg så lett og dermed har det blitt mange overnattingen på Sunken ved Mår, hvor jeg ser Mårfjord tøffe i det fjerne. Om det er av interesse bidrar jeg gjerne med noen opplysninger om hvordan man går frem her i Spania, om uhellet er ute. Pkt1. Litt, men bare litt satt på kanten. De fleste spanjoler snakker ikke engelsk . Den oppvoksende slekt lærer det nok på skolen, men det finne ikke et TV program på spansk TV som ikke er dubbet til spansk. Dermed får de liten praksis. Jeg har vært hos tannlege og nå hos spansk lege og begge trengte tolk. Heldigvis finnes det skandinaviske tolker, hvert fall på feriestedenes sykehus. Om jeg skulle komme med ett godt råd, gjør litt forarbeide. Pkt 2. Ha reiseforsikringen i orden Ved ankomst, kjøp en flaske vann, skaff deg de viktigste telefonnummer til lege (mange leger og sykepleiere har lært seg nosk). Noter på en lapp som du kan vise til en taxisjåfør hvor du ønsker å dra om du må på sykehus. Eller kontakt ambulanse, for her er det konkurranse om kundene. Utmerkede sykehus her er IMED Levante, hvor jeg nå er innkvartert og Clinica Benidorm, et sted jeg også har vært kunde. Disse har egne akuttavdelinger. I tillegg vil du også få hjelp i hotellets resepsjoner. Om du bruker medisiner fast få med en liste fra legen. Pkt 3. Om du drar hit for å kombinere strand og friluftliv, finnes det alt hv du trenger for det først, men friluftsliv som vi er vant til er som gresk her nede. Her om dagen trålte jeg hele Benidorm etter et liggeunderlag, og skrugassbokser har jeg alderi sett. Tilslutt kom jeg over en punkteringsgassboks, men da den faktisk punkterte på ordentlig har det bare p ta frem woodstoven og en sodaboxstove. Fordi det er ekstrem skogbrannfare her nede ville jeg ikke bruke ved, i stedet klippet jeg til en colaboks som ble tilnærmet et stort syltetøylokk, brettet den til, og brukte det som forvarmingsbeger. Og plasserte selvfølgelig hele herligheten på sand som jeg spanderte litt vann på. Joda jeg har hørt om termos, ikke minst her på forumet. Og siden jeg fortrekker den brune drikk varm , tar jeg mine forhåndsregler, og satser ikke på Stanly, men koker min egen skaukaffe. Tror ikke at såkalt miljøbensin er å få tak i her, men alkohol, lik rødprit selges overalt. Fumigasus spør: "Må innrømme at jeg blir veldig nysgjerrig på hva slags gift du har fått i deg, og ikke minst hva slags "lurium" de pumper i deg flere ganger om dagen. En ren faglig nysgjerrighet, for det er å anse som taushetsbelagt, og jeg vil ikke ha svar". Giften er nok som PTG skriver: larver fra Pinjeprosejonsspinneren. Så lenge den er i det stadiet som bildet viser er dette en beskyttelse for ikke å bli spist av fugler. Det jeg blir behandlet med nå er et antihistamin som heter: Polaramin, i store flytende mengder. Dette preparatet brukte jeg på 70 tallet mot allergi, og etter en pille på 15 mg meldte jeg meg også ut av de våkne og oppegåendes rekker. Men sove effekten har de nok fjernet, men noe må ha blitt lagt til for etter hvert som vi får noen år på vår brede bak er det ikke fritt for at det påløper noen plager som krever farmasøytisk bistand. Men etter 4 dager her på sykehuset regner jeg med å være ute i morgen. Men så kommer kardinalspørsmålet, får jeg lov av fruen på fjelltur i neste uke? Dette vet hun om, men jeg har allerede argumentasjonen klar og den kan hun også. Han som ønsker denne turen er på vei til å bli alvorlig syk, så han ser det nok som siste sjanse. Men for å være helt ærlig; Jeg får legge ansiktet i de rette folder, og spille Florence Nightinggale, les inntrykksspekulant, noe hun også er vel vant med, for jeg harså innmari lyst, og så er jeg jo blitt godt kjent her på sykehuset. Og for dem er jeg en gullgruve. Så da så.. --------------------------- Fikk akkurat spørsmål fra Martin Gjellestad om myggen stikker gjennom myggsikker bekledning? Det tror jeg ikke men myggen her nede er ikke av den tomotors utgaven som finnes på Finnmarksvidda. Den er ganske liten og gir sjelden fra seg noen lyd. Jeg beskytter meg mot den med myggnett om natten og sprayer meg før jeg går ut i skumringen. Men for meg er ett myggstikk, to for mye, så jeg er ikke noe mål i denne henseende.

Skrim.

Rayun Leit å ligge på sykehus i ferien. Du får ha god bedring Ru_Paulsen Takk for hyggelige hilsener fra dere Jeg gledet meg til å komme på fjelltur. Det begynte bra, men fortsettelsen var det så som så med. Mest så. Og slik ser et fjellet ut (1407) som jeg i utgangspunktet skulle gå rundt, fr venstre til høyre. Bildet er tatt fra vårt baderomsvindu i Benidorm, Så om man ikke henger seg opp i alle "eneboligene" i området i nærheten er utsikten praktfull Siste by før bestigningen - Finestrat. Markert løype denne gang er markert. Den har fått navnet "Aldri mer" - trur eg Men så skjedde det fatale, jeg oppdaget noen huler og hellere i fjellet, og siden spanjolene har bygd terrasser for dyrking helt opp til selve fjellets topp i hundrer, kanskje tusener av år så måtte jeg bare opp der. Under er en oppslagstavle. Og her oppe under fjellet ligger hulene, godt beskyttet av torner og kratt Og her er jeg på vei , opp - utenfor sti. Riktig så eplekjekk Og opp der kom jeg etter mye slit for der hvor terrassene engang var sirlig holdt i orden var det så mye ugress og tornebusker at det tok sin tid. Hulene ligger fint til med god oversikt over oliventerrassene nedenfor Men opp kom jeg, og siden jeg allerede var høyt oppe fortsatte jeg marsjen oppover, i stedet for å returnere til stien. Et annet moment var at det vel sent på dagen, derfor valgte jeg å gå langs fjellsiden. Og la det være sagt med en gang. Å forsere en norsk ur og ta seg gjennom vierbeltet er bare barnemat. Steinene i disse urene er av vulkansk opprinnelse, spisse og skarpe, og mellom disse en del, for å si det pent, små tornekratt. Bare for å si litt om tornekratt og stein. Jeg trynet skikkelig og var glad at venstre hånden landet i et tornekratt og ikke på en stein. Men denne gleden skulle vise seg meget kortvarig, for i den skjulte det seg nok syndene seg. Landskapet på bildet under ser tilsynelatende greit ut, men man må passe på hele tiden for ikke å skade seg på spisse steiner. Tidligere har jeg gått opp skaret på midten av bildet og brukket til høyre for å nå toppunktet Og her er de - synderene, for i disse krattene har kommende søte og uskyldige sommerfugler sine puppebo sine bol. Og disse åmene er meget giftige. En hund som stikker nesa si i et slik bol vil mest sansynelig falle død om, eller den mister kontrollen over seg selv og virrer rundt i ring, Og oss mennesker blir skikkelig forgiftet og må under behandling Jeg kom meg omsider gjennom dette området med livet i behold, og litt senere etter en tur i taxi, ble jeg forente jeg med de andre ute på kafe, frisk og rask. Men det var da og ikke morgenen etter. Plutselig begynte utslettene å poppe opp, som popkorn, og jeg ble haste innlagt på sykehus med en alvorlig forgiftning. Og her ligger jeg og godt er det at jeg ikke hadde kommet hjem til Norge, for spanjolene har erfaringen som skal til i form av noe skikkelig rottegift som de pøser på. Og her er mitt hjem akkurat nå, sponset av forsikringsselskapet. Håper jeg. Var akkurat ute et øyeblikk da bildet var tatt, men da jeg kom inn igjen var et mirakel under oppseiling Men jeg hadde selvfølgelig gått på feil rom, eller for å si det på en annen måte; bildene er sakset fra sykehusets propagandabrosjyre Akkurat nå kom en sykepleier inn (til min store skuffelse - en mann. På den andre siden når man igjen begynner å se på jentene er det vel et tegn på bedring?) Så er det å sitte med dette ukjente stoffet som jeg mistenker er rottegift en stund. Så nå sitter jeg her og håper at injeksjonen skal hjelpe, men det blir nok som vi sier hjemme: Å pisse i buksa hjelper litt, men- - - ) Nå har jeg ikke akkurat tenkt å gjøre det, men virkningen er temmelig lik, eller for å si; den også er meget forbigående. Så startet kløingen igjen - og jeg klør og klør, og vandrer hvileløst omkring og venter på at klokka skal bli 6. Da det er tid for påfyll. Men jeg har jo bildene mine her, Forumet også, så da får jeg heller nynne :"Å eg veit meg eit land langt der opp mot nord" og drømme meg til skog, kulde bål, røyk i øynene, urer - og ikke i særdeleshet urene på Hardangervidda. Du vet rayun, de første urene begynner akkurat når vi bikker over kanten fra Holken og ser ned på Viketjønn. Holk, Holk. Snufs. Men det er da flott å se ut også, litt av et syn dette her også: Og på toppen: "Der har je vøri Karl"

Spesielt til Ørretfiske25 Hyggelig at du likte ovnen. For meg er det gull verd og derfor la jeg den ut på nettet slik at andre også kunne få del i stasen. Men når jeg i etterkant så på innlegge skjemtes jeg både fordi det var rotete og altfor volumøst. Jeg holder akkurat på med å lage et nytt oppsett som forhåpentligvis blir mer brukervennlig. Problemet akkurat nå er at jeg er på ferie i Spania og etter en fjelltur kom jeg i nærkontalt med noen åmer som er svært giftige. En hund som snuser på dem vi enten dø på stedet, eller gå i ring. Om den da blir gal vet jeg ikke. Også for mennesker er den farlig, men ikke direkte dødelig om du har en brukbar allmentilstand. Men når giften kommer inn i blodbanene gjør den mye skade. Jeg ligger nå på tredje dagene på sykehus og blir behandlet for forgiftning. Men er nok på beina om et par dager. Tilbake til ovnen. Jeg har nå laget nye tegninger og skal prøve å sette dem inn på en pedagogisk måte. Men akkurat nå har jeg liten tilgang på en skriver så det er ikke stort jeg får gjort, men jeg skal legge ut ny utgave om et par dager, men nå er det på tide å hvile seg litt

Om morgene er jeg forferdelig treig. Derfor blir det alltid tidlig formiddag før jeg kommer meg avgårde. Slik var det også i går. Hadde sett frem til denne turen, men kom jeg avgårde, nei da. Men etter en lang frokost med kona, kom jeg meg endelig på bussen fra Benidorm sentrum til utgangspunktet for turen, en søvnig by som heter Finesstrat. Og da var klokka alt 12. Men det gjorde egentlig ikke så mye fordi stiene var både flotte å gå på og tydelig merket, og i tillegg var jeg etter hvert ganske så lommekjent

Vedr varm kaffe året etter. . Jeg hørte denne historien på midten av 80 tallet på et snøredningskurs på Finse i regi av Røe kors. Vedkommende som fortalte den var lensmann og het ett eller annet på Lars. "Noen Røde kors karer var oppe på Finse en vinterdag. En av dem satte fra seg sekken, men senere på dagen var fant han den ikke igjen,og måtte forlate fjellet uten sekk. Ut på våren fant noen av de samme folkene sekken igjen, man fortalte dette ikke til mannen. I stedet presset de på for å få han opp og lete etter den. De reiste sammen oppover, med unntak av en som tok et tidligere tog. Han beregnet tiden, kokte kaffe og fylte den på termosen i sekken. Det hørte med til historien at da mannen oppdaget underet gikk han så voldsomt ut, skulle kontakte avisen og TV, slik at det ble vanskelig for de andre å fortelle han sannheten".

I gamle dager betød at termosglasset var knust. Sukk.