Tom42

Alle barduner slakker seg i fuktig vær

Godt sagt. Nei, jeg kommer ikke til å dø, da hadde jeg vært dau for lenge siden. Jo, jeg kunne jo prøve, men siden jeg drar om 8 dager så er det liten tid til dette. Derfor, kommer jeg nok til å dra med den gamle.

I alle år har min gamle Forsvarets grønne vært min følgesvenn på fjellet, vekt 675 gr. Men, her forleden, for ikke å si for en halv time siden veide jeg min Berghaus fleecejakke og vekten landet på 475 gr. Noen gram å hente, men hvilken bør jeg velge? Er fleecejakken like "varm" som ullgenseren?

Ære være de som må vite hva som skjer, men som den enkle sjel jeg er, er det mer enn viktig for meg å få vite hva som funker og ikke nødvendigvis hvorfor. "Ta med gassbrenner med forvarmingsrør", sa Bjarne HS. Og så gjorde jeg det. Neste år traff jeg en kar som klaget over manglende effekt på sin gassbrenner. Håper han ikke bare lyttet til min videreformidling av Bjarnes råd. Jeg har også hatt mye problemer med gasslighter, men har også byttet den ut med en Zippolighter. Og har selvfølgelig både backup, og backup med. ------------------------------------ På den andre siden liker jeg å se på denne: "What happens when you strike a match?"

Om du bruker brenneren i høyde over 1000 meter kan det hende at brenneren fungerer dårlig fordi den ikke har en forvarmingsbøyle.

Nå har jeg satt inn mine goretexstøvler med tilstrekkelig mengde impregnering. Men skal/kan de pusses?

En ting er sikkert; Fjellforum favner vidt. På den ene siden diskuteres det hvordan man kan spare et par gram, "Jeg har med kun en kjele", Og så kommer denne tråden hvor man på den ene siden kunne trenge et middelsstort restaurantkjøkken, med ingredienser jeg kun finner i Michelin guiden, mens andre snakker om Real. Likevel, jeg vet også å kose meg. Nå er det bare 384 timer igjen til jeg igjen ta det første skrittet, og 391 timer til jeg skal lage denne retten: Et syn for øye - en lekkerbisken for ganen: Men, denne retten er rimelig med, også på mine "helgeturer", som aldri gjøres i helgen. 100 gr lettsaltet flesk i terninger, 1 pose sopp og kantarellsaus, 60 gr havregryn. Først stekes flesket og deretter kokes sausen. Så med nennsom hånd tilsettes havregrynene og det hele kokes til konsistensen er som lim. Men siden liggeunderlaget er helt nytt, spises det hele I sted for å tilsette noe garnityr, fjernes ikke stedets krydder, og det hele overførestil en dyp Orange plastbolle og skylles ned med vinkelnerens favoritt: Temperert fjellvann, tilsatt en anelse Rødsprit.

Fikk meg enda en overraskelse da jeg skulle utfør bragden å få lappesakene ut av sin plastpose. I pakkeposens ånd var også lappesakene plassert i en altfor liten plastpose. da jeg skulle ta dem ut ble filmen skadet. Håper at produktet er bedre enn posenes størrelse. Dette kommer jeg til å ta opp med Brukås sport, som igjen må fortelle produsenten at her i Norge bruker vi det vi kjøper.

Med et så lite telt som Aktoen er inneteltet alltid faretruende nær nesetippen når horisontalen inntas. Og verre ble det om morgenen hvor innerteltet lå rundt nesa og minnet faretruende om et lommetørkle. Etter å ta tenkt på problemet i noen år, og bestemt meg for å gjøre noe med det etter enda et par år drunting, tok jeg motet til meg og gjorde noe. Frekventerte nærmeste sy forretning og kjøpte et par meter rimelig sterkt sort strikk. Kuttet dette opp i ca 30 cm lengder, tredde en ende inn på bardunen og knøt en knute slik at jeg fikke strikket dobbelt. Deretter forsterket jeg knuten med superlim. Ved etablering av leir var det bare å stramme bardunen sånn passe, og våkne neste morgen med rimelig avstand mellom telt og nesetipp. Anbefales

På dette bildet er det en Jerven original. Senere har jeg et tarp fra magasinet, som jeg har modifisert til 1,6m x 3. Som teltstenger bruker jeg 2 gamle bunnstokker fra fluestenger.

Først en oppfordring til alle dere som også sysler med ting laget på gutterommet. For det er vel ikke bare jeg som lager en feltovn? Tror det ville være en inspirasjon for mange å se andre enn mine feltovner. Når jeg likevel er så frimodig å stadig bringe dem til torgs er i håp om at flere der ute enten kjøper eller lager selv, eller spør rimelig pent om "noen kan lage en". I denne settingen oppfordrer jeg alle som bruker en eller annen form for vedovn om å bidra, og igjen: Du som også lager ovner: Vis oss dem HENSIKTEN MED DENNE MIN BRUKERRAPPORT ER IKKE Å IMPONERE, MEN ET FORSØK PÅ Å INSPIRERER. Man kan godt si noe "pent" om nytt utstyr, men det er først etter en tids bruk at et utstyr har livets rett. Selv om utstyret jeg har testet er "laget" av meg er det ingen nyvinning. Derfor hverken vil eller kan jeg sette produkter opp mot hverandre, men kort og godt si at utstyret jeg tilfeldigvis har "konstruert" selv - det fungerer, i stille vær, og ikke minst i regn og vind sommer som vinter. Og personlig vil dette utstyret være mitt førstevalg også i fremtiden. "Mitt" utstyr er sammenleggbar vedovn, av tynt blikk, og fotkluter (alternativ for sokker) Vedovnen. "Toms Wood Stove", eller blikkboksovnen som jeg kaller den. Test/bruksperioden for vedovnen startet våren 2014, først hjemme i hagen. En av forutsetningene for produktet var at det skulle ha en multifunksjon. Den er primært laget for vedfyring (alt som kan brennes), men er også klargjort for Trangia gassbrenner og ikke minst "soda can stove". Ved bruk av gassbrenner og Cla boks fungerer de fire veggene som vindskjerm. Andre typer varmekilder har jeg ikke vurdert, men de finnes - helt klart. Hvorfor en vedovn, når vi har bålet? I utgangspunktet setter jeg bålet høyest. Ikke minst pga dets mentale påvirkning. Derfor er et bål et "must", også i dag. Men bålet har sine begrensninger, ikke minst på høyfjellet. Det må stort sett hele tiden "voktes". slik at flammen ikke slukner, og det er vedkrevende. Snur vinden , blir man ofte sittende med røyken "midt i mot". Fordelen med en vedovn er at den er klar for bruk i løpet av sekunder. Ved å plassere den på en stein, setter den ikke noe bålavtrykk.og den kan lett flyttes ved hjelp av kjeleklypa om vinden snur. Sideplaten tvinger flammen en vei - oppover noe som gir økt effekt. I tillegg er det svært enkelt å vedlikeholde flammen. Tidsaspektet - ved vs gass. Dette konkurransen er fjernt for meg, da jeg ikke har dårlig tid på fjellet. Men det kan være tider hvor gass likevel er førstevalget, hvert fall der og da. Ved generelt. Tørr/våt ved. "Ulempen" med vedfyring er at det kan ta sin tid å sanke nok ved. For å redusere denne tiden, ikke minst i den første fasen er at jeg begynner å sanke ved 3 - 400 meter fra tenkt leirplass. For å holde "styr" på veden bruker jeg en reim med låsespenne (buksebeltet er utmerket) eller et tau. Senere drar jeg på "vedhogst", og sanker det jeg tror jeg trenger - og litt til. Tørr einer er aldri gjennomvåt. Ofte sitter fuktigheten ytterst i "skinnet" Noen ganger er det nødvendig på spikke fliser, noe som er unnagjort på noen minutter. Når god fyr er etablert, sørger jeg for at overskuddet av fliser tørkes ved å legge dem inntil ovnen. Deretter putter jeg dem i en pose for senere bruk. Bruk av gass. Å beregne gassforbruk er vanskelig. Til å begynne med hadde jeg med meg en stor boks på en ukestur på Hardangervidda. I dag har jeg kun med en liten boks, og mange ganger fyrer jeg ikke med gass i det hele tatt. Men det er klart at ved dårlig vær er en gass førstevalget i forteltet Konklusjon. Fra våren 2014 og frem til i dag har ovnen sikkert blitt fyrt opp over 200 ganger med ved. Dermed har jeg langt på vei erstattet bålet. I tillegg har jeg også spart en del vekt i form av brensel. Når det også fungerer godt med gass våger jeg å gi den karakteren "Tilfredsstillende". ----------------------------------------- Fotkluter. De hørte med til effektene på befalsskolen, men vi brukte dem aldri. Det angrer jeg på. Mens test/bruksperioden for vedovn er fra våren 2014, er test/bruksperioden for fotkluter fra sommeren 2015. Beskrivelse: En fotklut er forløperen til sokken. Den er av ull og har målene ca 45 x45 cm Fotklutene brettes som vist på bildene. Det ble sagt at en måtte være ekstremt nøyaktig med brettingen. Dette er ikke min erfaring. Jeg bare "slurver" i vei. Når de er ve nede i støvelen trekker jeg litt her og der, og har aldri hatt gnagsår. I test/bruksperioden har jeg brukt dem på tre ukesturer på Hardangervidda og ellers på turer lokalt. De første fotklutene klippet jeg til av et ullpledd. Det var ikke vellykket. Det ble hull ved tærne ganske fort. Deretter kjøpte jeg et ullstoff. Dette har fungert utmerket. Et ullteppe, militærmodell kan kjøpes på finn.no/loppemarked.. Fotklutene er svært behagelige å ha på. Men kanskje den største fordelen er om de er blitt våte, da kan de henges opp til tørk, utbrettet i motsetning til en sokk. Konklusjon: Et meget godt alternativ til sokker. Og når du kommer frem etter timers marsj kan en ene benyttes som duk, og den andre som serviett.

Har akkurat begynt oppkjøringen til årets tur: "Hardangervidda 2016". Holdet på å komponere "Diverse vesken" hvor også sikkerhetsnålene har sin selvskrevne plass. Ett av de mange ting de kan brukes til er å holde f eks sokker på plass når de henges til tørk. Tørkeplassen min er ute under baldakinen, For at ikke klesvasken skal falle ned/blåse bort stikker jeg, i dette tilfellet , sikkerhetsnålen gjennom sokk en. Deretter gjennom linen og så fester jeg sokk nr toen og for at i dette tilfellet sokkene ikke skal ramle ned, stikker jeg en sikkerhetsnål gjennom sokk en, Deretter stikkes den gjennom linen og så festes den til sokk nr to. Jeg har også sprayet hodene på sikkerhetsnålene Orange, slik at de er lette å finne igjen. For å få en distinkt Orange farge, sprayer jeg først med hvitt.

Her forleden kjørte jeg forbi "barndommens rike" og måtte stoppe for å ta bilde av tømmerrenna på Fossum utenfor Skien. Vi hadde en badeplass nedenfor tømmerrenna, og den var valgt med omhu, for så snart vi anledning snek vi oss opp og åpnet for vannføringen. Da den var omtrent halvfull satte vi utfor, og i meget stor fart for vi nedover tilslutt på blanke messingen. Ja, farten var så stor at da vi kom til elva "surfet" vi på overflaten mer enn 5 meter. At leken var strengt forbudt skjønte vi ikke den gang, men tømmerrenna var av stål, og vi kunne slått oss halvt eller helt i hel.

Mange flotte og nyttige svar her. En underbukse er ikke bare en underbukse, det skjønner jeg nå. Jeg må nok slutte å ta den som ligger sirlig brettet øverst i bunken av underbukser. Men jeg er til en viss grad miljøskadd. Den gang i steinalderen, befalsskolen i Luftforsvaret, var det kun to størrelser: "For liten" og "for stor". Særlig "for stor" Vi hadde "boxere", og engang fikk 4 mann plass i en. Resultatet av disse boxerene var at de samlet seg som en ball i rompa, noe som var mer enn plagsomt på utmarsjer. Huden skiftet stadig farge ti rødere, og det ble selvfølgelig eksem av det. Noe jeg plagdes med i flere tiår etter på. Det eneste botemiddlet vi hadde var en tube med talgsalve. Hvorfra denne talgen hadde sitt opphav, men odøren fikk oss til å tenke. Den var primært mot gnagsår - på føttene, men siden det også var gnagsår i rumpen, dugde en også der, hvert fall trodde vi det Og dette med å klø sg mer eller mindre diskret på en lørdagskveld på perm, gjorde av vi befalselever var lette å identifisere, selv på langt hold.

Sees vi i år også?

Sitter og vurderer vei inn. Båt til Grytekilviki, eller bare å ta båten inn til Mårbu og gå derfra. Ved nærmere ettertanke har jeg aldri gått den veien, bare ned fra fljellet ned til GViki. Da fulgte jeg en nærmest usynlig sti. Tviler på at jeg vill finne den igjen midt på lyse dagen. Og finner jeg ikke den må området som har mye lav vegetasjon forseres. Fordi jeg da gikk i skumringen, og hadde overhøyde, "så" jeg den nærmest usynlige stien. Det er mange år siden og området er ikke plagsomt brukt. Og siden strekningen, i utgangspunktet er en ren transportetappe, tror jeg at jeg vil følge E 18 mot Lågaros, og ta av mot Viuvatnet og etablere første leir ved Gunnvaldstjønni. ------------------------- For øvrig. Fenomenet med å finne stier i skumringen var en artig opplevelse. Dette var i 1969, 25 juni. Vi skulle på sommerøvelse ved Møsvatn, men for meg var nok det største problemet at kona hadde termin. Jeg sendte derfor troppen i forveien med en annen sersjant, og holdt meg hjemme så lenge jeg kunne. Ut på ettermiddagen nedkom kona med barnet. Jeg dro på pappapvisitt, hilste på mor og barn, og dro på øvelse. Slik var det den gangen, men vi tok ikke skade av det. Derfor, sterkt forsinket ankom jeg et rimelig høyt platå og så ved på vidda underr. Og det nærmest "krydde" av stier. Det var bare ett problem. Da jeg neste dag gikk ned på vidda, fant jeg ingen stier. Stiene jeg så var nok avtrykk fra av kyr, fra tidligere tider med seterdrift. De var selvfølgelig der. men kun synlig i et spesielt lys - og med overhøyde. Men jeg hadde ikke tilført vitenskapen noe nytt. Senere ble jeg oppmerksom på at overhøyde var en utstrakt metode som arkeologene benyttet. Opp i fly og observer lendet under. Ved en anledning oppdaget de et 2000 år gammelt avtrykk etter en romersk villa i England. Den lå nå på et åkerland, hvor jorda var pløyd og endvendt, likevel, signaturen, den ble ikke utvisket. På samme måte ser man også skyttergravene i Verdun også i dag 100 år senere, til tross for at området nå er jordbruksland.

Godt tenkt, Men trekker da ikke vann. Derfor så snart teltet er oppe, legger jeg det på plass i innerteltet. I tillegg, som jeg nevnte innledningsvis kommer jeg til å sy egen pose til det.

Enig. Men jeg kommer nok til å legge den i teltposen.

Har du et bilde?

En pakkepose til besvær Bestilte den ene dagen, og mottok det neste. Det kaller jeg rask levering, som Posten burde ta en titt på, eller blir de enda raskere utkonkurrert. Straks jeg ankom heimen åpnet jeg pakken, og foretok en rask test på parketten og det syntes bra ut, men pakkeposen var noe sørgelige greier. Joda den var da fancy nok, og tynn og smal som en anorektisk modell. Men hvordan få liggeunderlaget ned i posen igjen hadde jeg problemer med. Og da blir jeg ganske skeptisk, og spør meg: Har disse designere vært ute i en vinternatt, eller kanskje mer vanlig har de revet leir mens vinde uler og regnet strømmer? Neppe. Størrelsen på pakkeposen er faktisk noe av det første jeg ser på. Fordi den forteller noe om produktet. Da jeg kjøpte min Akto, skjønte jeg at de hadde skjønt. Den pakkeposen tillater en hurtig nedpakking, og i den får jeg plass til telt, baldakin, og nå liggeunderlaget, men først, om ikke før i morgen, tar frem symaskinen og syr en pose omtrent mine egne mål: Litt romslig

Turfoten vekket meg! Kl 0415! Det er nok uroen som melder seg – lengselen etter vidda. Dermed måtte jeg opp og sømfare nettet. Og det var det bare Walla og jeg som gjorde. Jeg sømfarte de meget leseverdige bloggene ti Bjarne HS, men ennå en gang landet jeg på: «The same procedure as every year». Sånn omtrent – hvert fall. Tilnærmet en minnetur – til minne om den første i 1979, 37 år siden. En tur som ble foretatt i nærmest konstant regnvær, i et enkelt tomannstelt, med mengder av kondens. I tillegg var det så kalt at vi måtte sette smørkoppen oppå kaffekjelen for å mykne innholdet. Likevel, i dag 37 år senere er vi samstemte på at ingen tur har vært som den. ----------------------- Har noen synspunkter så tar jeg dem med glede imot. ------------------------ Program: Mandag 1 august: Mårfjord: Synken - Mårbu. Privat skyss Mårbu – Grytekilviki. Der legger jeg klokken vekk og går mot Øvre Gryteliltjønni og fortsetter mot Gunnvaldstjønni, hvor jeg finner et passende sted å etablere leir. Uteblir nordvesten bør det være muligheter for fisk her, Deretter går ferden mot vann 1307, hvor min faste leirplass venter. Det har jeg også et passende vedlager under en heller. j Veden har er gamle paller fra kalkingen. Litt rå, men så har den også ligget der siden 2006 Returen går langs Sletteidvatni, hvor jeg skal se litt nærmere på et gammelt fangsfelt. Så blir det å slite seg opp lia til Vikbekkfjellet og rusle mot Viketjønn – Holken og ankomme Synkenm sånn omtrent 8 august - i år. Høres det bra ut?

Jo, jeg lar meg påvirke, også med hensyn til valg av fiskeplasser. Selv om det vil koste å forlate gamle trakter kjenner jeg at jeg er åpen for nye trakter. Utenom området Mår - Sletteidvatni - Geitvassdalen har jeg bare en gang vært på vestvidda. Gikk fra Dyranut til Mogen. Men navn som Halne og Tinnhylen dukker stadig opp i beskrivelser, samtidig lokker Børgefjell. Kan se for meg to typer tur - alternativ a: Kjøre til ett sted, og gå ut derfra for å returnere, eller - alternativ B. ta offentlig transport til "ett sted og gå derfra til et annet avslutningspunkt. Til dette alternativet kan det knytte seg et problem, om jeg skal bruke NOR - WAY bussene. Plutselig ville de ikke ta med hund - pga allergi. Jeg har prøvd å argumentere med dem om at det finnes mange andre allergikilder, f eks parfyme, eller enda verre; stinkende av sur tobakk. Ved en senere anledning som jeg tok kontakt med busselskapet fikk jeg til svar at det var opp til sjåføren om en hund fikk være med. Mao bingo. Går ut fra at noen kan foreslå noen ruter.

TURRAPPORT DEL TO - Joda, jeg både dro og kom velberget hjem igjen. Og sekken ble den lettere etter at jeg la ut min pakkeliste til offentlig vurdering? ikke et gram! Heller 1 kg tyngre, ikke fordi jeg tok med mer, men fordi ting ble flyttet fra lommene og over i sekken. På en måte er det kanskje ikke så lurt å legge ut sine pakkelister, særlig ikke for en som meg, som begynte med skrevne pakkelister så langt tilbake som 1979. Og når jeg i tillegg har stor tro på egne vurderinger er jeg ikke lett å hjelpe. Noen av innspillene valgte jeg å følge, men oppdaget raskt en "nakenhetsfølelse". Det var noe som manglet, det var noe som ikke var der det alltid har vært. Særingen! Men "børa" hadde blitt lett å bære om jeg skulle ha fulgt rådene fra Andreas Eriksen og videreutviklet dem. Er glad for at han innledet sitt bidrag med ordene: "har sett kjapt over listen" ja, det var jammen godt at han gjorde det kjapt. Hadde han brukt lengre tid ser jeg meg selv som: "En halvnaken fyr med lendeklede titte frem under en heller med alt sitt pikk og pakk i en plastpose fra Rema 1000". ---------------------- Men hva skjedde mellom "jeg dro, og kom velberget hjem igjen" "En kork til besvær - Kystbrød og Fjellsild". Det hele kunne vært over før det begynte. Da jeg endelig var ferdig med å pakke var det egentlig for sent å dra. Derfor dro jeg. Men siden alle skikkelige mennesker lå stille i sine senger da jeg tok av fra Atrå og kjørte oppover mot Kalhovd og Mår, bestemte også jeg meg for å være litt skikkelig; så jeg stoppet på en liten grønn slette, satte opp teltet, fyrte opp blikkboksovnen, spiste, og siden poden alltid fryser på beina varmet jeg vann, fylte dette på min kombinerte drikke og varmeflaske og inntok horisontalen. Tre timer senere. Våknet av en behagelig varme, men siden den ikke var tørr for jeg raskt opp, i den grad det er mulig å gjøre noe raskt i et Hilleberg Aktotelt,og fisket frem varmeflaska. Den var tom! Men det var ikke nedre del av soveposen, og jeg så for meg: Våt sovepose, ingen tur. Heldigvis hadde Kristen Gislefoss merkelig nok rett: Solen stod opp som han hadde befalt. Og etter noen timer var posen rimelig tørr, og jeg kunne fortsette. Men korken fikk en grufull død, troløs og defekt som den var. ------------------ Turen opp - en festreise og nedtur. Landskap og vegetasjon endret seg raskt etter hvert som jeg avanserte. Måtte stoppe opp et par steder og fotografere. Med tårer i øynene en Volvo felt, og imponert over brobygging på gamlemetoden. Jeg passerte "Villmarkens utpost med sine kunder, Kalhovd". men entusiasmen fikk en alvorlig knekk da jeg stoppet ved TAVLEN MED KONVOLUTTENE. At det kostet kr 50 pr døgn å parkere var for så vidt greit, men å betale kr 600 for fiskekortet synes også jeg er et regelrett ran. På den andre siden, en 500 lapp, 4 hundringser og noen 50 lapper lettet også børa en smule. Og så kunne festreisen begynne. Lizz fikk på kløva, et par sterke karer ilte til og hjalp meg på med sekken og så endelig-------. En halv time senere, godt lent inntil kote 1320 tok jeg frem brødet: "Kystbrød". "Det mest holdbare" sa den vakre hos bakeren, Og jeg var myk som smør og kjøpte. Dette var for øvrig siste gang smøret var mykt på denne turen, hvor gradestokken så vidt tangerte 5 grader streken. Så satt jeg der da og spiste Kystbrød i 1320 meters høyde. Og som om ikke det var nok. Da jeg en uke senere returnerte heimen serverte min fru hustruen meg deilig Fjellsild til lunch. For ett navn: Det ble fjellsild fordi det på toppen ligger 50 tyttebær. Kyst på høyfjellet og Fjell i vannkanten ja, ja. Men som Kystbrød smakte 1300 meter over havet smakte det godt med Fjellsild noen titalls meter over havet på Nøtterøy. Siden det ikke var noen til å hjelpe meg med sekken, Lizz så en annen vei måtte jeg klare meg selv og snart kunne jeg skimte målet. Selve vannet var bare som en liten blå flekk. Men monsterdyret, Holkens vokter, snøbreen lå på samme sted som i august i fjor. Derfor var det bare å stue GPS, kart og kompass vekk og holde rett kurs. Og etter et par timer var jeg klar for den første utfordringen: Krysse bekken over eller i vannet. Og i år klarte jeg det, i motsetning til i fjor da det kostet meg et par briller og en brukket stangtopp - og jeg som hadde dusjet for jeg dro, Deretter bar det bortover stien, tok en rask avstikker og ringte kona og fikk høre hvor stor og flink jeg var, passerte dyregravene og gikk endelig var jeg på leirplassen! Stor åpen slette, med vannet 10 meter unna og den pludrende bekken rett ved, innoset. Kan man ønske seg mer! Jo, en ting, et rimelig mykt underlag. I mangel av et trllebord måtte regntrekket duge og etter 4 lass myrdotter var det vare å spre de ut og få opp Aktoen og ikke minst baldakinen, med sine røde og grønne barduner, og med sine røde og grønne teltplugger. Rødt på venstre og grønt på høyre, eller babord og styrbord som vi sier i skjærgården. Er det noe rart at jeg sier at det blir en psykiater kamp om hjernen min engang. Men tvangstankene til tross, jeg ser på dem som yrkesskade fra Forsvaret, med sine strikte prinsipper og tellekanter. Nok om det. Etter hvert kom blikkboksovnen på plass, på samme steinen som sist, og gangen før der også. Så bar det til "skogs" på vedhogst, og snart kom jeg tilbake med nok einerkvister. Men til tross for at fisken vaket muntert varslet kroppen: "Timeout". Og i den naive tro på Yr.no gikk jeg til sengs. Og Yr.no holdt faktisk ord meste morgen. Kl 0700 dukket solen opp over åskammen i øst, men "dett var dett". Det var omtrent det siste jeg så av den. Og den milde brisen - en slo følge, og ble erstattet av sportsfiskerens favoritt vind: NV! - og regn! Mye NV og mye regn!, Likevel, jeg hadde kontakt med fisk. På en sluk haket en kilosfisk seg, minst. Den var på helt sikkert i 4 sekunder. Deretter et tilslag på en mareflonymfe, også det sikkert en kilosfisk, inntil jeg endelig kunne dra opp den største av dem alle. Fiskevekta stanset på 253 - gram. Leirlivet i øs pus byr på mange utfordringer, en av dem å holde utstyret tørt. Tørt og tørt, fru Blom. Jeg har en post i pakkelisten min som heter: "Alltid tørt". I ettertid kommer den til å hete: Alltid fuktig" Og mens jeg er inne på utstyr. Det var godt å kle på seg en del av det igjen. Selv om jeg i utgangspunktet er enig med Whistler om overfylte lommer, jeg følte meg ikke velkledd for SPOTen var på plass i høyre sidelomme og igjen var i veien når jeg slanget meg under baldakinen. Hver sin lyst. --------------- Siden jeg har med nok mat for en overvintring og dermed ikke behøvde å fiske for å overleve, bestemte jeg meg for å se nærmere på dyregravene. Tidligere hadde jeg bare konstanterte at de var der de var. Nå begynte militærtakter å vibrere, derfor måtte jeg finne ut hvorfor de lå akkurat der de lå. De var litt av noen strateger disse vår forfedre. For dyregravene alene gav nok ikke kjøtt nok. Nei, dyregravene var nok mer enn et middel, for å skape enda mer uro enn det var i flokken, få den til å stanse opp, for rett ovenfor kunne jegerne ligge i skjul og felle dyr med piler og spyd. --------------------------- Og slik gikk tiden, hva jeg egentlig gjorde kan jeg ikke helt forklare uten det ene: Å være på fjellet er egentlig nok. Jeg hadde med bok,men rørte den ikke. Og at fjellet hele tide har noe nytt å by på fikk jeg erfare da jeg plutselig oppdaget en rogn, midt i en ur. Men alt har en ende, og fredag morgen bestemte jeg meg for å dra hjem. Alt var egentlig pakket og klart da "vindbestyreren" bestemte: "I dag vil en god meny være sydøstlig kuling og ditto regn". Mao, det fristet lite med 4 timer i motvind. Dette hadde jeg fått mer enn nok av på Andøya. Derfor søkte jeg nødhavn i teltet og ventet på at bølgene skulle legge seg, hvilket de gjør i fralandsvind. Og fralandsvinden, nordvesten kom, litt lovlig sent, så da var det bare å pakke sammen og begi seg i vei. Ankom Synken kl 0130, og heimen, etter diverse stopp kl 0630. MEN underveis, under en rast, bak en stein, og med nordvestens og regnet som bakgrunnsmusikk kvernet Whistlers ord i hodet: "Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan Akkurat disse ord dukket stadig opp i tankene mine nå på siste tur. Jo, det jeg gjorde var høyst frivillig, og jeg vil gjøre det igjen. Og jeg kunne ikke annet enn å le der jeg gikk i regn og kuling og koste meg glugg i hel. Det var da bak denne steinen jeg tok min første selfie, med en finger godt plassert foran deler av linsa, men skitt au, etter litt redigering har det nå har blitt profilbildet mitt

Jeg kjøpte Exped Synmat Hyperlite M kr 1 179,00 hos Brukås sport i går Frakt kr 119,00 Totalt betalt kr 1 298,00 Jeg vet at de da hadde kun 2 igjen, men det går an å spørre om de tar inn flere. Brukås sport er den meget seriøs butikk på Bø i Telemarksom jeg har handlet med i mange år. Er du interessert i fiske kan Gjermund hjelpe deg med mye informasjon om Lifjell. "Hardangervidda i miniatyr". Her, ett av vannene: Småholmen