Tom42

Nå ble jeg lei meg. Bare spøkte. Burde ha skrevet Ha, ha etter innlegget. Beklager. Skulle gjerne hatt deg i nærheten da det va som verst. Hva heter den modellen du har? Når det gjelder å holde kontakt med heimen ble jeg etter hvert ganske dreven. Et godt hjelpemiddel var at kona hver dag sendte drøssevis av SMSer. Dermed var det "bare" å gå og vente på at telefonen plystret muntert. Men ofte var forbindelsen god kun innen et meget avgrenset området. Nede ved Mår, hvor jeg ikke hadde en SMS melding å gå etter var så snevert at jeg ikke en gang kunne snu hodet. Da mistet jeg forbindelsen. Men det ønsker jeg ikke med deg!!

Dette kaller jeg å vri om en kniv i åpent sår. .

Jeg vet ikke om det går an å ha det stort bedre enn nå.. For et par timer siden ledet GPSen oss trygt inn I lagunen, kalt Port Ami, en av perlene i Nøtterøys skjærgård. Det er trangt, grunt og smalt, men vi ligger godt beskyttet mot det meste av vær. vi har akkurat spist middag, og slappet av. Likevel går mine tanker ( høres ut som når statsministeren legger ansiktet i de rette folder og skal annonsere noe trist) til pakkelisten for 2017. Det er muligens i tidligste laget, men en gang m jeg jo begynne. Pakkelisten min vil nå og i all fremtid, kun tilhøre meg. Tidligere i høst la jeg den pent ut, men fikk den tilbake full av overstrykninger. Ikke ta med ditt, og for all del unngå datt. Men jeg tok med aly.og litt til - bare på trass. Og jeg fikk bruk for alt sammen. Det eneste jeg reduserte var pengene; fra kr 1500 til kr 500. Og på det sparte jeg sikkert 2 gram. Men innen jeg forlot Atrå Handesslag var hele beløpet på pass. Jeg var korrekt antrukket! Men nå har jeg skylt ned alle traumatiske opplevelser med en pakke Valium. Og med denne effekten inne, og det faktum at min frue hustruen akkurat har annonsert kaffe vil jeg likevel lette på sløret. Spot. Som mangeårig og varm forsvarer av SPOT går den nok inn i de evige jaktmarker. Den har vært rimelig tro. men i år oppdaget jeg at behovet for toveis kommunikasjon var påtrengende. Jeg må også bytte turdress. Bruker nå Zippo lighter, og den brenner helt til lokket lukkes. Dette glemte jeg å lukke, og dermed tok buksa fyr og jeg holdt på nå brenne opp hele stasen. Riktignok har jeg gjort mitt vedr befolkningsveksten, men jeg ønsker fremdeles å delta. Skal gi min gamle Finnskogen en skikkelig impregnering og håpe at den kan duge. Ellers har jeg kommet frem til løsning nr 35, eller var det 36 på fotvarme i soveposen. Siste utgave har jeg lagt ut på "Gjør det selv, og om jeg skal si det selv, er jeg ganske fornøyd med min multiløsning. Løsning 1. Camelback, light (fattigmannsutgaven). 2 flasker fylt med varmtvann: Sokketørker. Og løsning nr 3: to flasker med varmt vann og strikk; bokstavelig talt varmeflaske. Multiutgaven Varmeflskeutgaven Holder seg varm nok til at stivfrosne tær igjen er på praiehold

Rosa fiskestang. Hum? Jo, bra. Den syns godt. Jo, jeg ville nok kunne fiske med en slik, for jeg ser at det følger fisk med den, i motsetning til en viss annens. Noe ganske annet er damevesker. Slike bærer jeg ikke en meter. ikke engang om den var grønn og det sto "Fjallraven" på den.

Kjekt å se blide av dama. I følge deg tilhører hun og jeg samme kategori når det gjelder å gå, Gratulerer begge to med forlovelsen. Det må være fantastisk å dele fritidsinteressene som dere gjør. Flott artikkel, og flotte bilder.

Les: "Hvor skal jeg dra", i emnet fiske

På Holken så jeg ikke klekkingen, og heller ikke ørret som gikk bananas. Men det var store svermer Bibo som fløy rundt, godt på land. På Melrakktjønn så jeg ett eksemplar av vårflue og ett eksemplar Vulgata. Andre som har noe å melde i sakens anledning?

Hei R. Jeg synes nok at Magasinets ser ett hakk hvassere ut, pga utspringet. Jeg har brukt en lignende i mange år, men laget også der en baldakin slik at det ikke regnet og snødde inn. Siden en ikke var lang nok til å gå ned på begge sider, sørget jeg for at vindsiden var dekket. Ellers er det synd at stengene er så tunge.

Kjøpte et tarp 3 x 3 fra Magasinet, og kuttet vekk 1, 4 m. Forseglet med ZikZak søm. Sydde inn hemper som erstatning for de som forsvant. For å unngå slitasje på teltet bruker jeg nylonremser på ca 5 cm bredde i stedet for barduner. For å unngå at de "fliser" seg opp "zikker" jeg ytterkantene. For å lette oppsette bruker jeg fargekoder. Høyere er grønn, venstre rød, og den midterste er av blått stoff. Om nødvendig bruk flere stoffbarduner. På motsatt side bruker jeg vanlige 2 mm barduner i front og på sidene (Biltema). Siden fargede nylonliner er "gørrdyre bruker jeg vanlig hvite. Men markerer rødt og hvitt med ett eller annet farget materiale. Det går an på bruke rød og grønn tusj. Det går også an å farge dem, men selv for meg er det å gå for langt. På bardunfestene i front og på sidene monterer jeg runde kalesjestrikk som jeg kjøper i en båtuttyrs forretning. På teltet fester jeg korte grønne og røde taustumper som markører hvilken side som skal hvor. Da går oppsettingen mye lettere. NB! Når jeg monterer baldakinen er jeg nøye på at den del som ligger på teltet ligger over midten på "den gale siden" slik at vannet renner ned på baksiden. Ved vind legger jeg den en siden ned, slik at det ikke blir trekk. Og snur vinden så legger jeg den andre siden ned. Dette vises ganske bra på bildet i selve turbeskrivelsen. Bruk lange barduner i front og på sidene. Dette demper påkjenningene i vind. Flagget/vimpel bruker jeg for å muntre opp tilværelsen. Samtidig ser jeg lett vindretningen, Og så er det jo en hyldest til våre OL utøvere Etter hvert blir du så kjent med oppsettet at de går på noen få minutter. Lykke til. Ps. Jeg spanderer også et halvt liggeunderlag som dørmatte og til å ligge på.

En modifikasjon var nødvendig underveis. Laget et snitt på innsiden for å gjøre det lettere å åpne tuben. Vel hjemme skal jeg derfor forsterke tuben me et par remser gorillatape. I tillegg skal jeg putte litt foam i bunnen, slik at tynne elementer faller ut,

På`n igjen. Denne gangen gjelder det bruk av vannflasker. Min camelback er en gammel Pepsi colaflaske som jeg først renset vekk all lukt med bakepulver. Deretter tok jeg et tynt plastrør og boret et hull i korken, men litt mindre diameter enn slangens. Ved siden av hullet boret jeg et luftehull med diameter 2 mm. To bor koster under 25 kroner på Biltema. Drikkeflasken fester jeg til en dings som igjen festes til venstre ryggsekkreim. Kjøpes hos Claes Ohlson og koster ca 25 kroner. For å motvirke hevertvirkning etter at jeg har sugd opp vann, blåser jeg i røret for å få vannet tilbake i flasken. Likevel, bøyer du deg renner vannet ut. Tar også med en flaske nr 2 til: Varmeflaske i soveposen. Ved hjelp av strikk kobler jeg dem sammen og legger den i bunnen på soveposen. Er varme nok til at stivfrosne tær blir varme. NB!! HUSK Å TA MED EN TETT KORK EKSTRA, ELLERS BLIR DET NOK VARM, MEN VIRKNINGEN AVTAR MEGET RASKT Tørkeskap: Fyll flaskene med varmt vann og du akselerer tørkeprosessen av f eks våte sokker, vanter eller hva de måtte være. Tilnærmet gratis, lette og funksjonelle. ----------------------------- Fargede korker. Jeg sørger alltid for å bruke korker og lokk med farger. Har du en hvit kork kan du f eks ta et dypdykk i konas "sparkelveske", og fiske opp en rød neglelakk. Og påfører du stoffet med ett par strøk, finner du korken lett igjen i lyngen.

Tilegnet min trofaste kone som gjennom et langt samliv har funnet seg i mine mange innfall. Å si at det var høstens høydepunkt her i heimen er kanskje å dra det for langt, men når pappa skulle på Hardangervidda betød det noe. og dette "noe" var en opprømthet i fra meg, en viss oppgitthet fra fruen, og stor munterhet fra barna. Og oppgitthet og munterhet skyldes i hovedsak at jeg ikke klarte å vente med de synlige forbereelsene lenger enn ca 4 uker før avreise. Og det skjønte jeg da en av døtrene var hjemme i sommer, kommnterte: "August"? "Jeg trodde du skulle av gåre i oktober? De første tegnene på at noe var i emning var at mors kjøkkenvekt ble konfiskert og at pakkelistene ble designet etter at hvert produkt fikk en tur på vekta. Og særlig var de håpefulle særlig interessert i tannbørsten. Lattermilde spurte de: "Har du boret hull i skafte ennå, pappa"? Jeg, på min side tok dette mer høytidelig for jeg sparte jo minst 2.5 gram ved å bore huller.. Å skrive pakkeliste på 70 og 80 tallet var en møysommelig affære. Det var jo før datamaskinens tid, så den ble skrevet for hånd. Remington Rand (skrivemaskinen) og jeg var dårlig samkjørte. Så var det menylisten, storspiserne blant mine turvenner husker ennå: Frokost: 2 knekkebrød med skinkeost (på tube). Lunch: 2 knekkebrød med baconost. Og de er ennå ufine i dag 30 år etter med å minne meg om "slankekuren". Og jeg vet ikke hvor mange ganger O har nevnt knekkebrødene etterfulgt med: "Da OP og jeg var på Hardangervidda en uke hadde vi med oss 7 brød". Mye er forandret i vårt hjem, ungene er blitt store og har forlatt heimen, men mine forberedelsesrutiner følger det samme sporet som før. Spisestueboret blir mer og mer ufremkommelig for fremmedlegemer som brød, smør, melkeglass og kaffe. Men jeg viser likevel storsinn nok til at vi ennå kan spise ved bordet ved at jeg flytter et par småting som støvler, sekk og kløv ned på gulvet. Men det er ikke bare ved forbereelsene jeg må tåle mye. Også i går bare 4 dager etter at jeg kom hjem fra årets tur, forlangte kona med myndig røst at bordet skulle ryddes. Og nå ligger det meste på senga inne på gutterommet, for nå skal jo alt ettersees og legges på plass, noe som jeg regner med å klare innen 25 september da vi reiser til Spania. --------------------------- Men så var det det som kalles "årets tur". Eller som jeg heller burde kalle "Årets tur1 og 2. For i min alder er det ikke sikkert at det blir noe tur i det hele tatt. For nå får jeg svi for å tilhøre det som min optiker kaller for "viltre unger, og uvørne menn" Pr i dag er jeg stort sett fast kunde bare på legevakta, mens det er ikke lang tid siden jeg hadde kundekort på Lovisenberg og diverse andre ortopediske klinikker, ref telefonlista, og frikort fikk jeg gjerne i nyttårsgave fra HELFO. ---------------- I år var det ekstra glede. "rayun" (R) og "tklami" (T) hadde begge sendt meg en PM at de også skulle oppover på tilnærmet samme og samme tid. Ja, T`s ruteplan var tilnærme kliss lik min: Synken - Viketjønn - Melrakktjønn - Gunnvaldstjørni. I tillegg skulle jeg streife innom 1307.. Men når dette emne enda engang blir tatt opp har jeg i min klokskap eller helst mangel på sånn kommet til at jeg må slutte å være så misjonerende opptatt av blikkboksovnen, om teltet og baldakinens fortreffelighet, , for ikke å snakke om 1307. Etter å ha levd i den villfarelsen at det bare er jeg som bruker baldakin har jeg etter hvert oppdaget at de i stedet bruker noe som kalles tarp skal jeg slutte å skrive om dette emnet, tror jeg. Og kanskje, muligens, dette blir siste gange jeg varmt skal trekke frem blikkboksovnens fortreffelighet. Men det som driver meg er at jeg skulle så inderlig gjerne se at langt flere oppdager gleden ved et kontrollert bål. Og at det tar ikke mye lengre tid å rigge og fyre opp et bål, enn å bruke en primus Og under en enkel men verdig høytidelighet ved Holken med kun et få tall tilstede overrakte jeg T ett eksemplar av nevnte ovn, og han var overrasket over om liten og lett den var og foreslo at jeg skulle ta et bilde med en fyrstikkeske som referanse Arbeidsbeskrivelse finner du under lenken "Gjør det selv": "Et bilde sier mer enn 10 ord". For å oppmuntre flere til å bruke vedfyring oppfordrer jeg alle som har en eller annen type vedovn og komme med sine erfaringer. For det er klart at dette er skremmende. På E bay ligger det vedovner ute til salgs. Fordelen med min ovn er at den er designet både for gassbrenner og ved, samt at den fungerer som vindskjerm, også er den tilnærmet gratis. Både i fjor og i år har denne ovnen vært benyttet til vedfyring i 99% av tilfellene. De ganger (tre i fjor og to i år) jeg brukte gass kun pga av latskap. Og både i fjor og i år hadde jeg med den samme lille gassboksen. Og om legevitenskapen gjør fremskritt, noe som er avgjørende om det blir noen tur neste år, slenger jeg den nok med. Det er gass nok. Så litt folkeopplysning. Det høres sikkert vågalt ut, å kun satse på å fyre med ved. Men om det skulle herske den villfarelsen at veden et kliss våt når regnet høljer ned, så la meg avlive denne villfarelse en gang for alle. Einer og vier hvor barken er borte er tørr rett under overflaten. Bare samle den inn og brekk sakte og riv. da får man strimler med knusk tørr ved. . Uansett vær har bruker jeg kun liten fyringsbrikett på 1 x 1 cm til å tenne opp med. Er det mye vind gir jeg den en lite "dæsj" rødsprit. Det er heller ikke så vanskelig å finne ved, selv over 1300 meter. Hemmeligheten er kun å samle mens du går. Og for å være helt sikker bærer jeg alltid med meg et lite lager, som nesten ikke veier noen ting. Da jeg kom hjem og ristet ut lommerusket på bunnen av sekken hadde jeg fremdeles litt ved, Det vedde 212 gram og ville være nok til å lage både kaffe og havregrøt, og litt til. Ved å bruke ved i stedet for bensin kan du knipe minst 1,5 kg pakkevekt ved å legge omnifuelen og bensinflaska hjemme. Og så bråker den ikke. Og så er veden gratis. Jeg testet også ut reinmosen som brensel. Mye røyk og null mygg, og når den ble ordentlig tørr brant den godt - og fort, Og nå skal jeg ikke nevne hverken telt eller blikkboksovnen mer, kun ved henvendelse. Jeg fikk et lite hint om dette da jeg traff to karer i nærheten av Melrakktjønn. Jeg hadde ikke nevnt hjertebarna med ett ord., men det må nok stått skrevet i panna mi, for plutselig spurte en av dem: "Har du rødt telt" --------------------------- Men så var det hovedpunktet da - turen Jeg hadde gledet meg til å treffe R igjen. Vi møttes hastig ved Holkens bredd i fjor, og håpet på et møte i år. Egentlig skulle jeg møte R og hans to sønner ved Synken, men jeg ble en del forsinket så de dro i forveien - helt opp til Viketjønn, men for meg holdt det med Holken, hvor teltpluggene fant nesten veien selv på min gamle leirplass. Neste dag spaserte jeg en tur opp til dem og ble traktert med kaffe og KvikkLunch. De hadde etablert leir på en morenerygg og ingen må bekylde dem for å være redde for litt vind. Turen for dem var heller kort og neste dag var de på hjemvei, og gledet meg med en visitt. Jeg hadde ikke annet enn kaffe og tilby, men heldigvis skulle de ha seg en matbit og etter hvert dukket det ene snadderet etter det andre opp. Den ungdommen de sparte ikke på noe. Og midt i haugen av lekkerbisker falt øynene mine på en flaske jordbærsyltetøy. Og etter å ha lovprist produktet i høye vendinger slo det dem at jeg var interessert i en overtakelse. Synd de ikke ble lenger for jeg kunne virkelig ha lettet børa for dem. Litt senere kom T. Vi tok en kopp kaffe sammen og snart forsvant han mot Viketjønn. Etter hvert gikk det også opp for meg at også jeg hadde planer om å komme lengere enn til Holken, og en time senere bautet jeg opp "mørarbakken". For den er bratt og krevende. Det kommer dårlig frem på bildet, men den som har gått her vet at det koster. ------------------------------------ Deretter var det å ta frem de små og nette hoppene i grov ur, og så var Lizz og jeg fremme ved Viketjønn hvor han både hadde etablert teltleir, og kunne skilte med en flott ørret Jeg fikk opp teltet på anvist plass og vi skravlet nok mer enn vi badet (les fisket) sluk og flue, inntil vi ved 2330 tiden hevet taffelet og gikk til hver vår sovepose. Temperaturenn da var forøverig 3 grader pluss. Neste dag svinget vi svøpene uten resultat, og vi tok en sjefsavgjørelse: Melrakktjønn. Turen dit gikk både opp og ned og jeg sa til T at han bare måtte gå på og ikke bry seg om meg. "Det går bra", sa han, "jeg er vant til å gå med dama". Godt å bli plassert i rett kategori. Og med det samme jeg er inne på T`s diplomati, da vi vålnet ved Viketjønn sa han: "Du sovnet fort i går". Og da visste jeg at jeg hadde terrorisert han en hel natt med høylytt snorking. T kom før meg til Melrakktjønn, fordi jeg foretok en del vedhogst på veien og etter det vanlige ritualet med etablering av teltleir ladet vi slukstengene. En tragisk opplevelse. jeg kunne riktignok skilte med en som hang på i et par sekunder og ett eksemplar som først sa takk for følge helt inne i fjæresteinene. T på sin side landet 4 ganske pene eksemplaret av Trutta og i medfølelse med meg skjenket han meg to av dem. Ferdig renset. Men, mørke skyer hadde senket seg. På vei mot Melrakktjønn hadde jeg strukket en muskel vel mye og selv om jeg nok ville fått en annerkjennelse av en pillemisbruker hjalp hverken Paralgin Forte eller det som verre var. Smertene ble etter hvert så plagsomme at jeg bare haddeen ting å gjøre. Fjellvettregel ett eller annet: SNU. Jeg så inn i det forgjettede land for ikke å si Gunnvaldstjørni,, og deretter vendte jeg nesa "hjemover". Å gå via Viketjønn og Holken var utelukket så jeg tok meg frem til Mår under mye "hyl og bæl". Stakkars Lizz. Det var riktignok et svare strev å få Bendik, båtføreren. Moblidekningen var heller problematisk, men snart tikke en SMS inn: "Kommer". Dermed ble jeg transportert til Mårbu hvor jeg underholdt et rstørre utvalg eldre damer om min farefulle ferd. Synd at de etter hvert kom på at de hadde noe presserende å gjøre et annet sted, for jeg hadde jo bare kommet halvveis i beretningene. Nå er jeg hjemme og synes litt synd på meg selv. Blar litt i forberedesespapirene. Ser på bildene av herr og Fru ørret som jeg fraristet livet og som endte som snadder i Bergens fiskesuppe, sammen med nytørket brocolli, blomkål og gulrot Og så var det bare å henge opp vått utstyr på terrassen og vente på delegasjonen fra "Kolbergveien vel: "Boligprisen faller 50000 hver gang du kommer hjem". ------------------------------------------------------------------------- Dette bildet viser hvor liten plass som skal til for å sette opp et enmannstelt Og sånn så det ut en kveld i 2015 Dårlig bilde - vakkert landskap.

TURRAPPORT DEL TO - Joda, jeg både dro og kom velberget hjem igjen. Og sekken ble den lettere etter at jeg la ut min pakkeliste til offentlig vurdering? ikke et gram! Heller 1 kg tyngre, ikke fordi jeg tok med mer, men fordi ting ble flyttet fra lommene og over i sekken. På en måte er det kanskje ikke så lurt å legge ut sine pakkelister, særlig ikke for en som meg, som begynte med skrevne pakkelister så langt tilbake som 1979. Og når jeg i tillegg har stor tro på egne vurderinger er jeg ikke lett å hjelpe. Noen av innspillene valgte jeg å følge, men oppdaget raskt en "nakenhetsfølelse". Det var noe som manglet, det var noe som ikke var der det alltid har vært. Særingen! Men "børa" hadde blitt lett å bære om jeg skulle ha fulgt rådene fra Andreas Eriksen og videreutviklet dem. Er glad for at han innledet sitt bidrag med ordene: "har sett kjapt over listen" ja, det var jammen godt at han gjorde det kjapt. Hadde han brukt lengre tid ser jeg meg selv som: "En halvnaken fyr med lendeklede titte frem under en heller med alt sitt pikk og pakk i en plastpose fra Rema 1000". ---------------------- Men hva skjedde mellom "jeg dro, og kom velberget hjem igjen" "En kork til besvær - Kystbrød og Fjellsild". Det hele kunne vært over før det begynte. Da jeg endelig var ferdig med å pakke var det egentlig for sent å dra. Derfor dro jeg. Men siden alle skikkelige mennesker lå stille i sine senger da jeg tok av fra Atrå og kjørte oppover mot Kalhovd og Mår, bestemte også jeg meg for å være litt skikkelig; så jeg stoppet på en liten grønn slette, satte opp teltet, fyrte opp blikkboksovnen, spiste, og siden poden alltid fryser på beina varmet jeg vann, fylte dette på min kombinerte drikke og varmeflaske og inntok horisontalen. Tre timer senere - kl 0413 Våknet av en behagelig varme, men siden den ikke var tørr for jeg raskt opp, i den grad det er mulig å gjøre noe raskt i et Hilleberg Aktotelt,og fisket frem varmeflaska. Den var tom! Men det var ikke nedre del av soveposen, og jeg så for meg: Våt sovepose, ingen tur. Heldigvis hadde Kristen Gislefoss merkelig nok rett: Solen stod opp som han hadde befalt. Og etter noen timer var posen rimelig tørr, og jeg kunne fortsette. Men korken fikk en grufull død, troløs og defekt som den var. ------------------ Turen opp - en festreise - og nedtur. Landskap og vegetasjon endret seg raskt etter hvert som jeg avanserte. Måtte stoppe opp et par steder og fotografere. Med tårer i øynene en Volvo felt. Gode minner, og imponert over brobygging på gamlemetoden. Jeg passerte "Villmarkens utpost med sine kunder, Kalhovd", fotograferte veiens siste bjørk . men turen fikk en nedtur, og entusiasmen fikk en alvorlig knekk da jeg stoppet ved TAVLEN MED KONVOLUTTENE. At det kostet kr 50 pr døgn å parkere var for så vidt greit, men å betale kr 600 for fiskekortet synes også jeg er et regelrett ran. På den andre siden, en 500 lapp, 4 hundringser og noen 50 lapper lettet også børa en smule. Og så kunne festreisen virkelig begynne. Lizz fikk på kløva, et par sterke karer ilte til og hjalp meg på med sekken og sa endelig-------. En halv time senere, godt lent inntil kote 1320 tok jeg frem brødet: "Kystbrød". "Det mest holdbare" sa den vakre hos bakeren, Og jeg var myk som smør og kjøpte. Dette var for øvrig siste gang smøret var mykt på denne turen, hvor gradestokken så vidt tangerte 5 grader streken. Men der satt jeg da og spiste Kystbrød i 1320 meters høyde. Og som om ikke det var nok. Da jeg en uke senere returnerte heimen serverte min fru hustruen meg deilig Fjellsild til lunch. For ett navn: Det ble fjellsild fordi det på toppen ligger 50 tyttebær. Men som Kystbrød smakte 1300 meter over havet smakte det godt med Fjellsild noen titalls meter over havet på Nøtterøy. Siden det ikke var noen til å hjelpe meg med sekken, Lizz så en annen vei måtte jeg klare meg selv og snart kunne jeg skimte målet. Selve vannet var bare som en liten blå flekk. Men monsterdyret, Holkens vokter, snøbreen lå på samme sted som i august i fjor. Derfor var det bare å stue GPS, kart og kompass vekk og holde rett kurs. Og etter et par timer var jeg klar for den første utfordringen: Krysse bekken over eller i vannet. Og i år klarte jeg det, i motsetning til i fjor da det kostet meg et par briller og en brukket stangtopp - og jeg som hadde dusjet for jeg dro, Deretter bar det bortover stien, tok en rask avstikker og ringte kona og fikk høre hvor stor og flink jeg var, passerte dyregravene og gikk endelig var jeg på leirplassen! Stor åpen slette, med vannet 10 meter unna og den pludrende bekken rett ved, innoset. Kan man ønske seg mer! Jo, en ting, et rimelig mykt underlag. I mangel av et trllebord måtte regntrekket duge og etter 4 lass myrdotter var det vare å spre de ut og få opp Aktoen og ikke minst baldakinen, med sine røde og grønne barduner, og med sine røde og grønne teltplugger. Rødt på venstre og grønt på høyre, eller babord og styrbord som vi sier i skjærgården. Er det noe rart at jeg sier at det blir en psykiater kamp om hjernen min engang. Men tvangstankene til tross, jeg ser på dem som yrkesskade fra Forsvaret, med sine strikte prinsipper og tellekanter ennå en gang kom blikkboksovnen på plass, på samme steinen som sist, og gangen før der også. Så bar det til skogs på vedhogst, og snart kom jeg tilbake med nok einerkvister. Men til tross for at fisken vaket muntert varslet kroppen: "Timeout". Og i den naive tro på Yr.no gikk jeg til sengs. Og Yr.no holdt faktisk ord meste morgen. Kl 0700 dukket solen opp over åskammen i øst, men "dett var dett". Det var omtrent det siste jeg så av den. Og den milde brisen - en slo følge, og ble erstattet av sportsfiskerens favoritt vind: NV! - og regn! Mye NV og mye regn!, Likevel, jeg hadde kontakt med fisk. På en sluk haket en kilosfisk, minst. Den var på helt sikkert (det også) i 4 sekunder. Deretter et tilslag på en mareflonymfe, også det sikkert en kilosfisk, inntil jeg endelig kunne dra opp den største av dem alle. Fiskevekta stanset på 253 - gram. Leirlivet i øs pus byr på mange utfordringer, en av dem å holde utstyret tørt. Tørt og tørt, fru Blom. Jeg har en post i pakkelisten min som heter: "Alltid tørt". I ettertid kommer den til å hete: Alltid fuktig" Og mens jeg er inne på utstyr. Det var godt å kle på seg en del av det igjen. Selv om jeg i utgangspunktet er enig med Whistler om overfylte lommer, jeg følte meg ikke velkledd for SPOTen var på plass i høyre sidelomme og igjen var i veien når jeg slanget meg under baldakinen. Hver sin lyst. --------------- Siden jeg har med nok mat for en overvintring og dermed ikke behøvde å fiske for å overleve, bestemte jeg meg for å se nærmere på dyregravene. Tidligere hadde jeg bare konstanterte at de var der de var. Nå begynte militærtakter å vibrere, derfor måtte jeg finne ut hvorfor de lå akkurat der de lå. De var litt av noen strateger disse vår forfedre. For dyregravene alene gav nok ikke kjøtt nok. Nei, dyregravene var nok mer enn et middel, for å skape enda mer uro enn det var i flokken, få den til å stanse opp, for rett ovenfor kunne jegerne ligge i skjul og felle dyr med piler og spyd. --------------------------- Og slik gikk tiden, hva jeg egentlig gjorde kan jeg ikke helt forklare uten det ene: Å være på fjellet er egentlig nok. Jeg hadde med bok,men rørte den ikke Men alt har en ende, og fredag morgen bestemte jeg meg for å dra hjem. Alt var egentlig pakket og klart da "vindbestyreren" bestemte: "I dag vil en god meny være sydøstlig kuling og ditto regn". Mao, det fristet lite med 4 timer i motvind. Dette hadde jeg fått mer enn nok av på Andøya. Derfor søkte jeg nødhavn i teltet og ventet på at bølgene skulle legge seg, hvilket de gjør i fralandsvind. Og fralandsvinden, nordvesten kom, litt lovlig sent, så da var det bare å pakke sammen og begi seg i vei. Ankom Synken kl 0130, og heimen, etter diverse stopp kl 0630. MEN underveis, under en rast, bak en stein, og med nordvestens og regnet som bakgrunnsmusikk kvernet Whistlers ord i hodet: "Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan Akkurat disse ord dukket stadig opp i tankene mine nå på siste tur. Og jeg kunne ikke annet enn å le der jeg gikk i regn og kuling og koste meg glugg i hel. Det var da bak denne steinen jeg tok min første selfie, og som nå har blitt profilbildet mitt

Ja, her var det stor entusiasme fra trådstarter.

Og godt var det, så fikk også jeg smake fisk

Fin fyr markedsfører bl a av forretninger som selger spritbrennere. Jeg kjøpte "fin Fyr" i en båtutstyrsforretning, men den "forsvant" mye fortere enn vanlig rødsprit.

Nor-way. Jeg haar prøvd å bearbeide dem så god jeg kunne. En stund sa de at det var opp til sjåføren. Ja, det skulle tatt seg ut. En sa ja,og en annen nei. Jeg tror at det er lokale krefter mellom Dyranut og Geilo. Husker? at jeg tok en buss til Haugastøl, og en annen til Dyranut

Siden du må ta en eller annen form for transport når du kommer frem til Dyranut, kan du vel også ta offentlig transport til Rjukan. Dermed slipper du mye transport. Turforslag: 1. Ta Krossobanen opp til Gvepseborg og gå derfra. Er sikker på at det er merkede løyper, om ikke annet enn til Lågaros og videre derfra. Men det vet jeg lite om. . 2., Ta bussen videre fra Rjukan til Møsvann og ta båt inn til Mogen. Derfra rusler du opp til Gjuvsjå og fortsetter videre på vestsiden mot Dyranut. Jeg har gått motsatt vei. 2. Ta buss fra Rjukan eller Atrå til Mår (Synken). Sjekk med Tinn billlag. Derfra kan du gå på gode stier hvert fall et stykke til etter det innerste Sletteidvatnet. Derfra er det rimelig lett å komme inn på stien (E 18) til Lågaros Eller du kan ta båten inn til Mårbu og gå derfra. For nærmere opplysninger ta en telefon til Even Prestegården eller Bendik Prestegården. Prisene er sikkert også oppjustert Du kan da velge om du vil gå stien til Lågaros eller Rauhelleren. Alle steder har gode fiskemuligheter og det er lett å orientere. Når det gjelder offentlig kommunikasjon må du ta sjekke om hvor velkomne hundene dine vil være. jeg vet at Nor-way var litt kranglete. De skyldte på allergi, noe jeg motargumenterte med at parfyme er et større problem., bla, bla. Mulig at de er blitt medgjørlige igjen. På båten over Møsvann må hundene være ute under overfarten. Over Mår transporteres de innomhus Gå inn på Godtur.no og se på disse alternativene

For en tid siden var det et spørsmål om "utglidd" stortå, eller haldux vakdux som det heter påfagspråket - tror jeg. Jeg har en slik tå, og det finnes faktisk hjelpemidler for dette - på apoteket. Et annet alternativ er selvfølgelig en operasjon - en mer risikabel affære.

Nå er jeg på startstreken og inntar plassene. Lørdag morgen kl 0700 går startskuddet og bilen stues med bikkje og oppakning. Deretter settes bilen i Drive og jeg er på vei. Men nå som før og også i fremtiden, børa den tynger. Så helt på fallrepet dro jeg til Biltema og kjøpte 3 stk av de største isolasjonsrør til vannrør. Hensikten var å bruke dem som tube i stedet for den sikkert mye bedre tuben som følger stengene. Men den er i tyngste laget. Siden de er splittet på den ene siden er det lett å tre inn en stang, og "forsegle" med et par tre strikk. Lett og rimelig trygt.

Enig.

"Jo mer jeg ser til menneskene, elsker jeg min hund"! Den også. I tillegg elsker jeg min kone, og min båt - og hennes gode bok. For ikke å snakke om fluebinderutstyret. i 14 dager har vi tøffet rundt i skjærgården mye lokalt men også foretatt lengre ekspedisjoner. Hva bedriver vi tiden med? Ren skjær egoisme, eller? Turen uten henne ville ikke bli den samme. Kan godt kalle det egoisme, men vi mennesker er nå engang ikke skapt til å være alene. skapt. Å ha noen/noe å dele tilværelsen er ikke egoisme men mentalhygiene. For turen ville ikke bli det samme uten samspillet mellom oss. På kveldene, i stille uthavner tar hun frem boken og leser høyt for meg, mens jeg både lytter og binder årets utgaver av Klinkenhammer spesial. ---------------------- Om 3 dager legger jeg i vei - på Hardangervidda, med mange Klinkenhamrer i sekken. Dessverre ikke lenger sammen med min kone, av helsemessige grunner, men med lånt hund, Golden Retrieveren Lizz. Og hva vi to opplever kan bare en hundeelsker skjønne, for dette er et utrolig samspill. Når jeg holder på med å sette opp teltet ligger hun(d) bokstavelig talt på "spranget". For hun vet, at når jeg har ordnet utstyret er det hennes privilegium å innta "godplassen" oppå den bløte soveposen. Kall det gjerne egoisme, men da er det å holde seg i live også egoisme. ---------------------- Og mens jeg er inne på liv, noe døde i meg en dag (hentet fra et tidligere innlegg) «Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned. I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815. Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove. Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet: Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer. Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser. Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå- Alt er slutt…., det er over nå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod. Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”. Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg. Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før. Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville. Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. Hvem var det som sa ”Bare en hund”….. ------------------------------- Så leser jeg gjennom, så leser jeg innleggene, og kommer nok engang i tvil om jeg er utenfor topic, men jeg tar sjansen. Litt egoist er jeg jo.

Thank You. Uansett. Noe blir slapt. Med strikk slipper jeg å få innerteltet ned på nesetippen. Og da er jeg såre fornøyd.