Anders Eriksen

Februar måned og på tide med ny tur. Denne helgen hadde vært avmerket på kalenderen en stund, planen var nemlig å hive seg med Jan Erik. Vi har hatt en del turer sammen etter hvert. Både i Femundsmarka, Øvre Dividal nasjonalpark og en mindre vellykket (fiskemessig) tur til Smøla, for å nevne noen. Denne gangen hadde han funnet en lett tilgjengelig plass, med gode forhold for bålbrenning og isfiske. At den var på "feil" side av fjorden, altså Moldesida, lot jeg passere i stillhet. Det var bare å pakke pulken, håpe på det beste, forvente det verste, og sette kursen mot ukjent land. To telt i ukjent land. Det viste seg jaggu at Jan Erik visste godt hva han snakket om da han foreslo en tur hit. Her var det rikelig med brensel av tørrfuru, og ikke minst var her godt med fisk. Når jeg sier godt med fisk baserer jeg det på bunnsolid forskning, i form av at vi fikk to ørretpinner der den ene var så liten at den ikke fikk komme med på bilde, mens den andre var så liten at den holdt seg ute av fokus. Jan Erik viste seg å bedrive en avansert type isfiske, der han brukte et goprokamera under isen. Uheldigvis for han sviktet det tekniske, og han måtte nøye seg med fiske på den gammeldagse måten. Klok av skade hadde vi med rikelig med mat, dermed stod det kjøtt på menyen og ikke fisk. Når mørket kom fyrte vi opp bålet og der ble vi sittende resten av kvelden, bare avbrutt av x antall bildetakinger av bålet i ulike eksponeringer, blendere og posisjoner. Når jeg tenker meg om er det egentlig helt utrolig at jeg aldri blir lei disse bålbildene. Det skyldes nok en lettere hjerneskade som har oppstått etter å ha inhalert for mye bålrøyk. Du er herved advart. Her snakker vi isfiske på høyt nivå.Liten ørret ute av fokus.Det klargjøres for bålHusk at bål alltid må dokumenteres godt.Viktig!Viktig dokumentasjon av "nå sitter vi rundt bålet å koser oss", minst like viktig det. Neste dag ble primusen fyrt opp og kaffen satt på. I motsetning til i mitt lille Allak-telt har Kaitum-teltet til Jan Erik stort fortelt. Så her var det rikelig med plass til både primus og kaffikok. Det frister virkelig å kjøpe seg et telt som har større fortelt. Får se hva det blir til. Bortsett fra akkurat det med primusfyring fungerer jo Allaken helt glimrende som solotelt på vinteren. Ellers er det lite å melde fra februarturen annet enn at det finnes jaggu fine turmål på andre sida av fjorden også. Det klargjøres for morgenkaffi.Ikke noe fyring i forteltet her. Nå er det bare så smått å begynne planleggingen av hvor turen for mars måned skal gå. Jeg kjenner jeg har lyst å utfordre meg selv litt mer, og kanskje ta ei natt eller to litt høgere opp på fjellet. Helst over tregrensa der bål ikke blir en mulighet, og jeg kun kan bruke primus som varmekilde. Er ikke så godt vant til den type friluftsliv. Når jeg har vært på vinterturer tidligere har det alltid vært muligheter for bålbrenning, noe som gjør det hele en del enklere spør du meg. Hadde vært kjekt å bli helt trygg på det å bruke bensinbrenner på vinteren og gjøre seg noen erfaringer hvordan dette kan bli gjort på best mulig måte. Vi får se, uansett blir det ny utenatt i mars. Vi schnakkast!Se hele artikkelen

Februar måned og på tide med ny tur. Denne helgen hadde vært avmerket på kalenderen en stund, planen var nemlig å hive seg med Jan Erik. Vi har hatt en del turer sammen etter hvert. Både i Femundsmarka, Øvre Dividal nasjonalpark og en mindre vellykket (fiskemessig) tur til Smøla, for å nevne noen. Denne gangen hadde han funnet en lett tilgjengelig plass, med gode forhold for bålbrenning og isfiske. At den var på "feil" side av fjorden, altså Moldesida, lot jeg passere i stillhet. Det var bare å pakke pulken, håpe på det beste, forvente det verste, og sette kursen mot ukjent land. To telt i ukjent land. Det viste seg jaggu at Jan Erik visste godt hva han snakket om da han foreslo en tur hit. Her var det rikelig med brensel av tørrfuru, og ikke minst var her godt med fisk. Når jeg sier godt med fisk baserer jeg det på bunnsolid forskning, i form av at vi fikk to ørretpinner der den ene var så liten at den ikke fikk komme med på bilde, mens den andre var så liten at den holdt seg ute av fokus. Jan Erik viste seg å bedrive en avansert type isfiske, der han brukte et goprokamera under isen. Uheldigvis for han sviktet det tekniske, og han måtte nøye seg med fiske på den gammeldagse måten. Klok av skade hadde vi med rikelig med mat, dermed stod det kjøtt på menyen og ikke fisk. Når mørket kom fyrte vi opp bålet og der ble vi sittende resten av kvelden, bare avbrutt av x antall bildetakinger av bålet i ulike eksponeringer, blendere og posisjoner. Når jeg tenker meg om er det egentlig helt utrolig at jeg aldri blir lei disse bålbildene. Det skyldes nok en lettere hjerneskade som har oppstått etter å ha inhalert for mye bålrøyk. Du er herved advart. Her snakker vi isfiske på høyt nivå. Liten ørret ute av fokus. Det klargjøres for bål Husk at bål alltid må dokumenteres godt.Viktig! Viktig dokumentasjon av "nå sitter vi rundt bålet å koser oss", minst like viktig det. Neste dag ble primusen fyrt opp og kaffen satt på. I motsetning til i mitt lille Allak-telt har Kaitum-teltet til Jan Erik stort fortelt. Så her var det rikelig med plass til både primus og kaffikok. Det frister virkelig å kjøpe seg et telt som har større fortelt. Får se hva det blir til. Bortsett fra akkurat det med primusfyring fungerer jo Allaken helt glimrende som solotelt på vinteren. Ellers er det lite å melde fra februarturen annet enn at det finnes jaggu fine turmål på andre sida av fjorden også. Det klargjøres for morgenkaffi. Ikke noe fyring i forteltet her. Nå er det bare så smått å begynne planleggingen av hvor turen for mars måned skal gå. Jeg kjenner jeg har lyst å utfordre meg selv litt mer, og kanskje ta ei natt eller to litt høgere opp på fjellet. Helst over tregrensa der bål ikke blir en mulighet, og jeg kun kan bruke primus som varmekilde. Er ikke så godt vant til den type friluftsliv. Når jeg har vært på vinterturer tidligere har det alltid vært muligheter for bålbrenning, noe som gjør det hele en del enklere spør du meg. Hadde vært kjekt å bli helt trygg på det å bruke bensinbrenner på vinteren og gjøre seg noen erfaringer hvordan dette kan bli gjort på best mulig måte. Vi får se, uansett blir det ny utenatt i mars. Vi schnakkast! Se hele artikkelen

Takk for det👍

Endelig var det på tide med årets første utenatt. Grunnet en hektisk timeplan, ble det lagt opp til en skikkelig lavterskeltur. Værmeldingene viste fine forhold med klart vær og kuldegrader, perfekt for en skikkelig bålnatt. Kursen ble satt mot Rødlandstua. I områdene her kan man finne fin furuskog, og der er nokså folketomt om man beveger seg litt vekk fra stien. Den store "happeningen" på denne turen var at jeg skulle prøve å sove i hengekøye. Dette ble første gangen, og jeg var spent på hvor behagelig, eller eventuelt ubehagelig det kom til å bli. Uansett skulle det bli godt med ei natt ute, det var en stund siden sist. Årets første utenatt. Til tross for at jeg bare skulle være ute i ei natt, var sekken rimelig drøy. En skikkelig vinterpose av fiber får ta deler av skylden, den tok stor plass i sekken. Jeg begynte å rusle rolig oppover i tretiden på dagen, og rakk å finne en fin leirplass under ei stor furu før mørket kom. Her var det mye tørrfuru i området rundt meg, og det tok ikke lang tid før de herlige bålflammene begynte å lyse opp i mørket. Så er det en gang slik at det ikke er så mye spennende som skjer på slike lavterskelturer. Resten av kvelden satt jeg stort sett å glante inn i flammene og spekulerte på alt og ingenting. Bålkos. Etter noen timer foran bålet begynte det som ofte skjer når man sitter sånn å stirrer på flammene, nye turplaner begynte å romstere i knollen. En skikkelig langtur til Canadas villmark har så smått tatt form de siste månedene. Dette har vært en drøm lenge, og jeg er vel ikke den eneste som har lest Pelsjegerliv eller Canada på tvers og kjent på lysten etter det store villmarkseventyret. Dette er jo et forholdsvis stort opplegg, og det kommer nok til å gå noen år før jeg får både tid og penger til en sånn tur. Derfor gikk tankene videre på hva jeg kan finne på i nærmeste fremtid, noe som ikke krevde så mye av hverken tid eller penger. Da slo det meg. Kanskje den mest uorginale ideen noensinne, men samtidig så genial. Noe så enkelt og greit som at jeg skal sove ute minimum i ei natt hver måned i 2018. Joda jeg vet, dette har blitt gjort av mange før, og det høres kanskje ikke ut som det mest spennende prosjektet. Bare det å kalle det et prosjekt er vel kanskje en smule overdrevent, men en sabla god ide tenker jeg det er. Dette kan gi meg litt ekstra motivasjon til å komme meg ut når dagene har vært hektiske, og det egentlig frister mest med "daytime-tv" og slumring på sofaen. Dermed var det opplest og vedtatt. Minst ei utenatt, hver måned i 2018, basta! Leiren i dagslys. Varmeflaske i soveposen var genialt. Bamse skumunderlag, Neoair Xthrem, vinterpose og fjellduk hunter. Her skal det ikke fryses. Natten i hengekøye ble en flott opplevelse. Ikke ueffent å ligge å kikke opp mot stjernene, mens bålflamme blafrer. Jeg merket at med et sånt sovesystem ble jeg mer utsatt for kulden, men med to liggeunderlag, ei varmeflaske i soveposen og en fjellduk holdt jeg varmen stort sett gjennom hele natten. Litt uvant var det, men dette skal prøves igjen. Kanskje allerede på neste tur? Vi får håpe på flere kalde og klare netter her på Sunnmøre de neste ukene, men i skrivende stund plasker regnet ned ute. Akkurat det var vel ingen bombe. Uansett blir det ny utenatt i februar. Shallabais!Se hele artikkelen

Endelig var det på tide med årets første utenatt. Grunnet en hektisk timeplan, ble det lagt opp til en skikkelig lavterskeltur. Værmeldingene viste fine forhold med klart vær og kuldegrader, perfekt for en skikkelig bålnatt. Kursen ble satt mot Rødlandstua. I områdene her kan man finne fin furuskog, og der er nokså folketomt om man beveger seg litt vekk fra stien. Den store "happeningen" på denne turen var at jeg skulle prøve å sove i hengekøye. Dette ble første gangen, og jeg var spent på hvor behagelig, eller eventuelt ubehagelig det kom til å bli. Uansett skulle det bli godt med ei natt ute, det var en stund siden sist. Årets første utenatt. Til tross for at jeg bare skulle være ute i ei natt, var sekken rimelig drøy. En skikkelig vinterpose av fiber får ta deler av skylden, den tok stor plass i sekken. Jeg begynte å rusle rolig oppover i tretiden på dagen, og rakk å finne en fin leirplass under ei stor furu før mørket kom. Her var det mye tørrfuru i området rundt meg, og det tok ikke lang tid før de herlige bålflammene begynte å lyse opp i mørket. Så er det en gang slik at det ikke er så mye spennende som skjer på slike lavterskelturer. Resten av kvelden satt jeg stort sett å glante inn i flammene og spekulerte på alt og ingenting. Bålkos. Etter noen timer foran bålet begynte det som ofte skjer når man sitter sånn å stirrer på flammene, nye turplaner begynte å romstere i knollen. En skikkelig langtur til Canadas villmark har så smått tatt form de siste månedene. Dette har vært en drøm lenge, og jeg er vel ikke den eneste som har lest Pelsjegerliv eller Canada på tvers og kjent på lysten etter det store villmarkseventyret. Dette er jo et forholdsvis stort opplegg, og det kommer nok til å gå noen år før jeg får både tid og penger til en sånn tur. Derfor gikk tankene videre på hva jeg kan finne på i nærmeste fremtid, noe som ikke krevde så mye av hverken tid eller penger. Da slo det meg. Kanskje den mest uorginale ideen noensinne, men samtidig så genial. Noe så enkelt og greit som at jeg skal sove ute minimum i ei natt hver måned i 2018. Joda jeg vet, dette har blitt gjort av mange før, og det høres kanskje ikke ut som det mest spennende prosjektet. Bare det å kalle det et prosjekt er vel kanskje en smule overdrevent, men en sabla god ide tenker jeg det er. Dette kan gi meg litt ekstra motivasjon til å komme meg ut når dagene har vært hektiske, og det egentlig frister mest med "daytime-tv" og slumring på sofaen. Dermed var det opplest og vedtatt. Minst ei utenatt, hver måned i 2018, basta! Leiren i dagslys. Varmeflaske i soveposen var genialt. Bamse skumunderlag, Neoair Xthrem, vinterpose og fjellduk hunter. Her skal det ikke fryses. Natten i hengekøye ble en flott opplevelse. Ikke ueffent å ligge å kikke opp mot stjernene, mens bålflamme blafrer. Jeg merket at med et sånt sovesystem ble jeg mer utsatt for kulden, men med to liggeunderlag, ei varmeflaske i soveposen og en fjellduk holdt jeg varmen stort sett gjennom hele natten. Litt uvant var det, men dette skal prøves igjen. Kanskje allerede på neste tur? Vi får håpe på flere kalde og klare netter her på Sunnmøre de neste ukene, men i skrivende stund plasker regnet ned ute. Akkurat det var vel ingen bombe. Uansett blir det ny utenatt i februar. Shallabais! Se hele artikkelen

Sitter her og drømmer om fjellfiske og sommer. I den anledning vurderer jeg å kjøpe en ny håv med integrert vekt. Slik jeg skjønner det er Mclean-håver "the shit". Se link under. Noen som har erfaringer med denne? Tenker spesielt på om jeg skal gå får small eller medium. Tenker det blir mest aktuelt med gumminett, mest skånsomt for fisken om jeg skal slippe den ut igjen. At det er intigrert vekt gjør at jeg må makke minst mulig med fisken før jeg lar den gå.... https://www.skittfiske.no/mclean/160855/mclean-håv-m-integrert-vekt-6-5kg-gumminett--s

Sitter med samme spørsmålene selv. Vill jo ha et kamera som takler bilder med dårlig lys og muligheten for god vidvinkel. Blir jo aldri lei bålbilder og nattbilder:)

Må gjerne få høre hvilke erfaringer du gjør. Driver så smått å drømmer om et nytt kamera selv og tenker at et kompakt systemkamera ala dette er veien å gå. Legg gjerne ut noen bilder:)

Takk for det:) Høres jo ut som Lesjaskogsvatnet er midt i blinken for en slik tur. Send meg en PM om du vil ha tips til leirplass. God tur:)

Nå som det visst nok er vinter, passer det vel bra med et liten historie om en isfisketur til Lesjaskogsvatnet fra i fjor. Når det blir snakk om isfiske blir Jarle som oftest med, og denne gangen var ikke et unntak. Dette er jo alltid kjekt, men også litt frustrerende med tanke på at Jarle stort sett får både større og mer fisk enn meg. På den måten er han ikke akkurat ideell å ha med på fisketur. Men til tross for at jeg kunne se nok et nederlag i horisonten, skulle de bli stas å tilbringe noen dager ved furubålet på Lesjaskog. Etter et par timers kjøretur var pulken pakket, og vi kunne forsiktig bevege oss ut på isen for å lete etter en grei leirplass. Turen til Lesjaskogsvatnet ble en skikkelig latmannstur, og det var ikke mange hundre meterne vi gadd å gå. En forklaring på dette kan være at pulkene var fylt opp til bristepunktet med god mat og drikke. Med den vekten på slep, var det mildt sagt ikke fristende å gå lenger enn strengt tatt nødvendig. Skål for latskapen. Isfiske på Lesjaskogsvatnet. Lesjaskogsvatnet viste seg fra sin beste siden disse dagene. Strålende sol og ikke et vindpust. Da er livet behagelig for to enkle isfiskere. Dagene gikk med på å holde bålet i live, samle inn brensel og sjekke pilkestikkene med jevne mellomrom. Vi fikk rikelig med ørret selv om det ikke var av de største. Kan ikke helt huske hvem som fikk mest fisk, kremt. Men det er da ikke så nøye uansett. Det som er helt sikkert er at isfiske tydeligvis er eksotisk på Lesjaskog. Plutselig stod det en journalist fra Gudbrandsdølen på isen. Han hadde fått tips av butikkdama (der vi kjøpte fiskekort) at det var to sunnmøringer som skulle prøve fiskelykken her, og han øynet tydeligvis muligheten for et scoop. Etter noen spørsmål og bilder takket han for seg, og lovet å sende en kopi av avisen når artikkelen hadde kommet på trykk. Når jeg tenker meg om har den enda ikke dukket opp. Kanskje like greit, for jeg tror ikke vi leverte det mest spennende intervjuet. To trauste karer fra Sunnmøre som er glad i å fiske, det er vel begrenset nyhetsverdi i det. Nydelig dag.Pulken pakket og klar.Jarle tusler rolig på isen. Ingen har det travelt her i gården.Teltet ble slått opp på isen.Så skal det fiskes.Rød maggot funket bra her.Vedsanking i blåtimen.Bra start på dagen.Det fyres bål.You talking to me? Som vanlig var det Jarle som fikk mest fisk.Lesjaskogsvatnet er flott på vinteren. Tatt fra www.gd.no Det har blitt noen turer på Lesjaskogsvatnet etter hvert. Både sommer og vinter. Som en lavterskeltur er jo Lesjaskog helt glimrende, og er ideelt for barnefamilier eller andre som bare har lyst å oppleve flott natur på kort tid. Det kreves svært lite for å ta seg en tur hit. På sommeren er det ideelt å bruke kano, og man finner mange flotte leirplasser på flere av de små øyene på Lesjaskogsvatnet. På vinteren kan det bli rimelig kaldt på det verste, men tilgangen til brensel er så god at dette er ingen problem. Her kan man lage seg ei solid bålgrop, og nyte den herlige varmen som ett vaskekte vinterbål skal gjøre. Fiske er også rimelig bra, selv om vi har til gode å dra opp de største ruggene. Men et kjapt google-søk viser at det har blitt tatt stor fisk her tidligere. En fin måte å planlegge en tur på Lesaskogområdet er å benytte seg turplanleggings-appen outtt, eller gå inn på outtt.no. God tur.Se hele artikkelen

Nå som det visst nok er vinter, passer det vel bra med et liten historie om en isfisketur til Lesjaskogsvatnet fra i fjor. Når det blir snakk om isfiske blir Jarle som oftest med, og denne gangen var ikke et unntak. Dette er jo alltid kjekt, men også litt frustrerende med tanke på at Jarle stort sett får både større og mer fisk enn meg. På den måten er han ikke akkurat ideell å ha med på fisketur. Men til tross for at jeg kunne se nok et nederlag i horisonten, skulle de bli stas å tilbringe noen dager ved furubålet på Lesjaskog. Etter et par timers kjøretur var pulken pakket, og vi kunne forsiktig bevege oss ut på isen for å lete etter en grei leirplass. Turen til Lesjaskogsvatnet ble en skikkelig latmannstur, og det var ikke mange hundre meterne vi gadd å gå. En forklaring på dette kan være at pulkene var fylt opp til bristepunktet med god mat og drikke. Med den vekten på slep, var det mildt sagt ikke fristende å gå lenger enn strengt tatt nødvendig. Skål for latskapen. Isfiske på Lesjaskogsvatnet. Lesjaskogsvatnet viste seg fra sin beste siden disse dagene. Strålende sol og ikke et vindpust. Da er livet behagelig for to enkle isfiskere. Dagene gikk med på å holde bålet i live, samle inn brensel og sjekke pilkestikkene med jevne mellomrom. Vi fikk rikelig med ørret selv om det ikke var av de største. Kan ikke helt huske hvem som fikk mest fisk, kremt. Men det er da ikke så nøye uansett. Det som er helt sikkert er at isfiske tydeligvis er eksotisk på Lesjaskog. Plutselig stod det en journalist fra Gudbrandsdølen på isen. Han hadde fått tips av butikkdama (der vi kjøpte fiskekort) at det var to sunnmøringer som skulle prøve fiskelykken her, og han øynet tydeligvis muligheten for et scoop. Etter noen spørsmål og bilder takket han for seg, og lovet å sende en kopi av avisen når artikkelen hadde kommet på trykk. Når jeg tenker meg om har den enda ikke dukket opp. Kanskje like greit, for jeg tror ikke vi leverte det mest spennende intervjuet. To trauste karer fra Sunnmøre som er glad i å fiske, det er vel begrenset nyhetsverdi i det. Nydelig dag. Pulken pakket og klar. Jarle tusler rolig på isen. Ingen har det travelt her i gården. Teltet ble slått opp på isen. Så skal det fiskes. Rød maggot funket bra her. Vedsanking i blåtimen. Bra start på dagen. Det fyres bål. You talking to me? Som vanlig var det Jarle som fikk mest fisk. Lesjaskogsvatnet er flott på vinteren. Tatt fra www.gd.no Det har blitt noen turer på Lesjaskogsvatnet etter hvert. Både sommer og vinter. Som en lavterskeltur er jo Lesjaskog helt glimrende, og er ideelt for barnefamilier eller andre som bare har lyst å oppleve flott natur på kort tid. Det kreves svært lite for å ta seg en tur hit. På sommeren er det ideelt å bruke kano, og man finner mange flotte leirplasser på flere av de små øyene på Lesjaskogsvatnet. På vinteren kan det bli rimelig kaldt på det verste, men tilgangen til brensel er så god at dette er ingen problem. Her kan man lage seg ei solid bålgrop, og nyte den herlige varmen som ett vaskekte vinterbål skal gjøre. Fiske er også rimelig bra, selv om vi har til gode å dra opp de største ruggene. Men et kjapt google-søk viser at det har blitt tatt stor fisk her tidligere. En fin måte å planlegge en tur på Lesaskogområdet er å benytte seg turplanleggings-appen outtt, eller gå inn på outtt.no. God tur. Se hele artikkelen

Takk for det. Helt enig med deg @Tessatroll, overnatting i duken er virkelig en slager som gir sterkere nærhetsfølelse til naturen. Kunne ikke sagt det bedre selv.. Nå gjenstår det å prøve under kaldere forhold i vinter, gleder meg til det..

Tusen takk for det folkens:)

Skaffet dem i år ja, så vanntettheten er ikke den beste. Men når det er sagt så brukte jeg de ute i skikkelig drittvær og gikk i vått gress og lyng (uten gamasjer). Har brukt de flere ganger i sommer under mer tørre forhold uten problem. Konklusjonen min er at disse skoene er veldig behagelig og lett, og blir brukt på lette turer der meldingene ikke er av de værste. Da fungerer de utmerket. Har blitt brukt mye til helgeturer på fjellet og funket som bare det. Skal kjøpe et par lærsko også for mer krevende forhold og tyngre sekk, må bare finne ut hva jeg skal gå for. Crispi Skarven er ikke et alternativ lenger... Tydeligvis en evig prosess å finne de perfekte fjellskoa...

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme.Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning.Noen som sover lengre enn andre.Toppers liggeplass.Ikke noe å si på utsikten.Det nytes.Medbrakt.Svært bratt rundt store deler av vatnet.Spesielt.Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte.Halvkilos ørret i gytedrakt.Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken.Kveldsbålet er i boks.Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

Se der ja.. Da har jeg mye morro fremover med å studere kart.. For noen enorme områder, blir helt satt ut😆 Drømmen om Canada lever!!

Noen som vet om det finnes nettbaserte kart over Canada som er like gode som Norgeskart og lignende? Da helst over Northwest territories og Nunavut..

Veldig bra. Fikk virkelig markafølelsen:)

Tusen takk for det👍

Veldig spennende... Fant ut av den steinen med en B på. Det var en kar som hadde lest turrapporten som tok kontakt på facebook. Han kunne fortelle at det var han som risset inn B på steinen (første bokstav i navnet hans). Dette gjorde han tidlig på 90 tallet. Litt kjekt, men ikke så mystisk lenger:)

Her var det mye spennende lesning. Takk for tips:) Fikk svar fra nasjonalparkforvalteren. Legger ved deler av svaret. Mye spennende. HeiGenerelt er mange funn etter den gamle villreinfangsten spora attende til 400-600 e.Kr., folkevandringstid. Men eg kjenner ikkje godt nok til den konkrete lokaliteten du spør etter. Det kan hende fylkeskommunen i Møre og Romsdal har detaljkunnskap, da det er fylkeskommunen om er forvaltningsmyndigheit for kulturminner.Spor etter den gamle villreinfangsten er karakteristisk for det store verneområdet Reinheimen, og kulturminne inngår i verneformålet i nasjonalparken og i dei 6 tilhøyrande landskapsvernområda. Sjølv om det er gjort mykje registreringar både i Oppland og i Møre og Romsdal, så er det lite som er samla og registrert i databasar for innsynsløsyningar på internett, Askeladden. Nasjonalparkforvaltninga er derfor i dialog med arkeologar ved Fylkeskommunen i Oppland for å samle registreringer i Reinheimen slik at dette kan gjerast tilgjengeleg for innsyn gjennom i Askeladden.

Takker:) Jo satser på han blir like "turgal" som resten av familien:)

Endelig var det klart for en ny fisketur i Reinheimen nasjonalpark, et av årets absolutte høydepunkt. Planen var å starte ved Grønnningsæter i Valldalen og følge Steindalen oppover. Her ligger det flere spennende fjellvatn som kultiveres av Norddal fjellstyre. Min plan var å gå opp til Heimste Knutskoppvatnet, og neste dag videre til Sylkoppvatnet. Her skal det være mulig å få fin fisk, og det var jo som alltid målet. Det er et historisk sus over å traske i Steindalen. Her går nemlig Valldalsleden, som er en Pilegrimsled i fotsporene til Olav den hellige. Da han rømte landet vinteren 1028-1029 gikk han i land med skipet sitt i Valldal, gikk derfra over fjellet til Lesja, og videre over Dovre. Leden er nå merket, og kan følges hele vegen til den kobler seg til Gudbrandsdalsleden. Jeg er ingen religiøs mann, men dette var jo faktisk litt stas. Til og med for en enkel hedning som meg, og hvem vet? Kanskje Olaven tok en liten "pitstop" ved de samme vatna jeg skulle besøke for å sikre middagen? Pilgrimsleden i Steindalen. Det var meldt dårlig vær de to dagene jeg skulle være på tur, men da jeg ruslet oppover Steindalen på morgenkvisten, var det faktisk antydning til litt sol. Det går en tydelig sti her, og det var ingen problem å følge den. Jeg traff på et par karer som kom fra Tjønnebu, og hadde prøvd fiskelykkene i vatna rundt denne flotte DNT hytta. Etter en drøy time tok jeg av stien østover, mot elven som renner ut fra Heimste Knutskoppvatnet. Herfra fikk jeg en drøy oppstigning til vatnet. Grunnet et litt dårlig rutevalg måtte jeg streve litt ekstra før jeg var oppe. Om noen skal ta samme turen, vil jeg tro den beste ruta er å følge elva oppover. Men det er fortsatt veldig bratt, så vær forsiktig. Da jeg endelig fikk satt opp teltet ved utoset til vatnet, kom det dårlige været som var meldt. Jeg registrerte at det fortsatt lå is på deler av vatnet, og vi var da i midten av august. Det sier vel det meste om sommeren på Sunnmøre i år. Siden det ble så surt og kaldt, la jeg meg i teltet for å få varmen tilbake og ta en liten kopp kaffe. Ingen grunn til å stresse her i gården. Steindalen. Oppstigningen til Heimste Knutskoppvatnet. Det ble et bra slit oppover her. Så var jeg endelig oppe. Fortsatt isflak på vatnet. God sommer! Grei teltplass ved utoset. Kaffekok! Etter noen rolige timer i teltet, kunne fiskeriet endelig begynne. Det var fortsatt rimelig kjølig og det ble ikke akkurat storfangst. En liten ørretpinne ble landet i ei lita tjønn like vest for vatnet, den fikk leve videre. Her fant jeg en slags varde der en flat stein var satt opp på høykant, det kunne se ut som noen hadde risset inn en B på steinen, lurer på hva dette kan være? Rundt store deler av Knutskoppvatnet er det umulig å gå, bratte berg og steinur gjør det helt uaktuelt. Men noen steder kom jeg til og fikk fisket en hel del. Da jeg og Kathrine var her i 2014 fikk vi en del fin ørret her på rundt 400 gram. Nå var det helt dødt. Den gang kom vi ned andre siden av vannet, etter å ha gått opp Litlelangdalen. På vei tilbake til teltet etter en solid fiskerunde, så jeg en steinformasjon ved utoset som så menneskeskapt ut. Etter å ha studert denne nærmere ble konklusjonen at dette var restene av en Bågåstø, som ble brukt under den gamle villreinjakten. Dette er en slags oppmuret halvsirkel som fangstmenn (eller kvinner) kunne gjemmes seg bak, til villreinen nærmet seg. Da stod de klare med spyd eller kanskje pil og bue. Jeg kunne nesten se for meg hvordan villreinen kom ruslende uvitende om faren som ventet. I denne trange dalen var terrenget nærmest formet som en flaskehals, noe som gjorde at rømningsmulighetene var små. Med andre ord så er det gode sjanser for at noen heldige fangstmenn har sikret seg villrein middagen akkurat her. Det var mer enn hva jeg kunne skryte av. Lite fisk å få i Heimste Knutskoppvatnet. Bratt rundt store deler av vatnet. Hit, men ikke lenger. Lite tjønn nord for Heimste Knutskoppvatnet. Hva kan dette være/bety? Plassert ved det lille tjønnet nord for Heimste Knutskoppvatnet. Dagens fangst. Restene av en Bågåstø. Bågåstø, dette var jo ganske likt. Bildet er tatt av informasjonsskilt på Tunga fra en tidligere tur. Utsikt mot Tjønnebu. Bak første høyden ligger Krynkelvatnet. Der skal jeg prøve fiskelykken. Våte sko, savnet de gamle lærskoene på akkurat denne turen her. Nysnø på toppene. En kaffekopp mens jeg grublet på villreinjakt fra gamledager. Fascinerende. Neste dag var det på tide å pakke sammen og bevege seg mot Sylkoppvatnet. Været var noe bedre i dag, og det gikk greit å gå ned igjen bratta jeg kom fra. Så var det å gå opp en ny bakke, som selvsagt var stupbratt den også. Etter en halvannen time var jeg fremme. Dette ble en virkelig flott dag. Sylkoppvatnet var blikkstille, og Sylkoppegga kunne speile seg i det krystallklare fjellvatnet. Her oppe var det stort sett steinur, og det var dårlig med teltplasser. Selvom forholdene ikke var de beste fiskemessig, fikk jeg faktisk landet en ørret på ca halvkiloen. Det var ikke mange vakene å se, men noen var det. I mitt hode betyr det at her oppe går det stor fisk. Så satser vi på at akkurat denne gangen har jeg rett, selvom tidligere erfaringer viser at det er tvilsomt. Etter å ha brukt dagen her oppe ruslet jeg etterhvert tilbake til stien i Steindalen, og gikk de siste kilometerne tilbake til bilen. Nok en tur i Reinheimen var over. Ned bratta igjen. Der inne lå Sylkoppvatnet. Bratt oppstigning her også gitt. Sylkoppvatnet. Stort sett steinur rundt hele vatnet. Lunsj. Blikk stille og krystallklart. Det vart en fisk her også. Utoset, mot Steindalen. Skrytebilde. Et siste kast før jeg tok turen tilbake til bilen. Dette ble nok en herlig tur i Reinheimen. Det gir en ekstra dimensjon til turen når du vet du går i fotsporene til Olav den Hellige. Og ikke minst når man finner fangstminner som kan være svært gammel. Jeg har prøvd å finne ut hvor gammel en slik Bågåstø kan være, men det varierer veldig. Etter å ha googlet litt fikk jeg bekreftet at denne Bågåstøen jeg fant, allerede er registrert av Nasjonalparkstyre til Reinheimen, det viser seg at det finnes massevis av slike fangstminner rundt omkring i nasjonalparken. Det er bare å holde øynene åpen. Jeg har sendt en mail til en av naturforvalterne i området og spurt om de har en anelse om hvor gamle disse Bågåstøene er, så får vi se. Og om noen har en anelse om hva den steinen ved det lille tjønnet kan være blir jeg glad for tilbakemelding. For meg så det ut som noen hadde risset inn en B, se på bildet og gjør din vurdering. Takk til Reinheimen for denne gang, vi sees igjen. Noen flere bilder av Bågåstøen her: Flere bilder av den "mystiske" steinen: Adios! Se hele artikkelen

Akkurat. La faktisk merke til den (Jori) Så ut som ei flott elv med mange spennende kulper. Må jo være en fine plasser å telte langs den om det skulle være ønskelig. Er jo ideelt område for "lette" turer, spesielt med poden... Må forske litt på kartet:)