Har alltid hatt en intensjon om at kona alltid skal være i stand til (i en tenkt nødsituasjon, der jeg ikke selv kan bidra) å kommunisere posisjonen vår. Vi startet med papirkart, der jeg forsøkte å forklare konseptet med bredde & lengdegrader for å bestemme en posisjon, men oppdaget raskt at dette ble for komplisert (interessen var nok ikke den helt store..)
Med en GPS derimot gikk dette langt greiere. Skru på, vente til man har satelitt-fix, og les av posisjonen. Så, GPS'en er alltid med i sekken, avskrudd for det meste. Men, går man på tykk tåke i ukjent terreng er den et uvurderlig hjelpemiddel.