Da var en god uke i Jotunheimen unnagjort, med en blanding av godt og dårlig vær.
Vi gikk opp på Store Knutsholstind forrige søndag. Det lå en del tåke på toppen fra morgenen av, så vi ventet et par timer for å se om det ble lettere. Da det etter hvert så lovende ut la vi i vei fra teltplassen vår mellom de to største vannene i Svartdalen.
Vi slet litt med å finne ut hvor stien startet, men etter å ha skrådd litt oppover fjellsiden mens vi gikk nordover i dalen fant vi den, etter litt vardespeiding. Grunnen til at dette ble litt vanskelig er et vi hadde hørt litt forskjellige versjoner om fra hvilket vann stien startet. For oss så det etter hvert ut som om den startet ca midt mellom de to små vannene nord i dalen. Det nordligste grønt. Eventuelt muligens nærmere det grønne (det nordligste) enn det blå.
Turen til topps gikk fint, og vi klarte å holde stien stort sett hele veien. Det var imidlertid ikke alltid vi så neste varde, men ved å velge den mest logiske veien der det var "veiskiller", dukket det stort sett alltid opp en ny varde. Det var lite snø, og vi krysset knapt en eneste snøfonn.
Ned igjen slet vi litt mer med veien ca fra midten og ned. Også litt på grunn av en del varder som tydeligvis ikke markerte stien. Dette førte oss ut på noen partier med en del bratte sva, som vi enten måtte gå/ake ned, eller traversere over til partier med ur, som så lettere ut å gå i. Vi fikk også erfare at faren for å sette løs stein i bevegelse ned over fjellsiden er STOR fra denne toppen. Selv med den største forsiktighet, klarte vi flere ganger å få stein til å sprette flere hundre meter ned over fjellsiden.
Når det gjelder Mjølkedalstinden, la vi om planene våre litt og gikk heller retning leirvassbu. Her gikk vi på onsdag opp til Storebjørn med en avstikkert til Veslebjørn med fører. Været tetnet til før vi var på toppen, og det ble null utsikt, men likevel en fin tur.