Eirik

Hei, Vi var 4 "klatrere" og 4 "trekkere" på tur sammen og var med på en eksp. arrangert av Jagged Globe i England. Alt gikk på "skinner" i dette opplegget. På turer til f.eks Sør-Amerika pleier jeg å organisere ting på sparket når vi kommer frem. På turer til Himalaya/Karakoram er det vesentlig mer "styr" å organisere ting selv. Tillatelser, transport, bærere etc. gjør at det vil kreve en god del innsats/ tid å gjøre ting selv. Et alternativ til å bruke en "vestlig" arrangør er å bruke et lokalt firma. Å gjøre alt selv er det vel knapt noen som gjør. Jagged Globe kan anbefales. Nedenfor en link til deres Spantik-tur. Der finnes også endel bilder! Mvh Eirik

Muztagh Ata er teknisk svært enkel. En kan gå på ski til topps. Pik Lenin er noe vanskeligere, men også dette temmelig enkelt. Nesten en spasertur. Høyden og værforholdene må selvsagt ikke undervurderes på noen av disse! Muztagh Ata er endel høyere enn Pik Lenin og tyngre sånn sett. Muztagh Ata har jeg ikke vært på, men jeg vil tro Pik Lenin (jeg har vært på toppen der) er i et flottere område. Der er det et hav av fjell i de fleste retninger. Virkelig flott! Eller er Spantik (7027m) i Pakistan å anbefale. Får da mye mer av en ekspedisjonsfølelse i forhold til de to andre. Spantik har en spennende kjøretur og flere dager anmarsj inn til fjellet, mens de to andre kan en enkelt kjøre nesten til foten av. Utsikten og omgivelsene er enda flottere fra Spantik! (Jeg har vært på toppen der også.) Fra høyt på Spantik ser en til Nanga Parbat, K2 og hele Karakoram ellers. Utrolig bra! Spantik er litt brattere enn de to andre, men fortsatt ganske enkelt.

Også Karakoram er flottest fra stor høyde! Jeg har hatt glede av utsikten fra Broad Peak (nedenfor 2 bilder herfra), Gasherbrum 2 og Spantik. Sistnevnte er en fin og ganske grei topp (7027m). Fenomenal utsikt og beliggenhet. Man får med seg det beste fra Karakoram uten å være 2 mnd på tur slik en må på en 8000 meter. (5 uker holder.) Jeg var på fire 8000 metere fra 1990 til 1994. Det ble nok for en stund. Alle disse toppene ble besteget helt uten sherpaer og oksygenutstyr. Men allerede fra 1990 hadde jeg en drøm om Everest. I 2005 reiste jeg til Everest. Nådde Sydtoppen 8750m, 100 meter fra toppen... Været ble da dramatisk dårligere og vi hadde nok med å komme oss ned igjen. Etter 73 dager på tur, og ha snudd 100 meter fra toppen var jeg litt frustrert et par måneder. Deretter ble ny tur planlagt. 16. mai 2007 nådde jeg toppen av Everest. På begge disse turene brukte vi sherpaer og oksygen. Jeg synes de andre 8000 meterne uten dette var hardere enn Everest. Sherpaer og oksygen tar vekk det helt ekstremt harde ved 8000 meterne. Selvsagt er jo også Everest endel høyere. Jeg var 47 år da jeg besteg Everest. Det gikk greit! Trener stort sett hver dag hele året Og ja, jeg gleder meg like mye over fjellet nå som i "unge år". Anbefaler boken fra Everest turen. MASSE flotte bilder! http://www.ommanipadmehum.no/ http://www.everest2007.no/ Mvh Eirik Tryti

Jeg vil anbefale å klippe av fellene så de er 10-15 cm kortere enn skiene. Enden av fellene bør klippes litt runde, så løsner de ikke så lett. Er det kaldt bør en gå med fellene under jakka før de skal tas på. Mye lettere å få fellene til å sitte hvis de er varme. Helst bør skiene også være det. Hvis de løsner kan de festes med sportstape rundt skien 3- 4 steder. Jeg synes bakfester fungerer dårlig. De gjør at det lett kommer litt snø innunder fellen bakerest. Dette "spiser seg innover" og tilslutt henger hele fellen og slenger bak. Klipp de heller litt korte. Skal en gå i bratt terreng bør fellene være nesten like brede som skiene. Da får du noe feste også når skiene kantes. Hold imidlertid fellene innenfor stålkantene.

Kanskje jeg kan mene noe om Gasherbrum 2 og Broad Peak ettersom jeg har vært på begge. Til topps på G2 (1994) og til skaret mellom toppene (7800m) på BP (1991). Begge fjell er omtrent like bratte. Gasherbrum 2 har den fordel at det er lettere med teltplasser ettersom det ikke er bratt hele veien slik det i hovedsak er på BP. Først på omlag 7000m er det god plass for telt på BP. Husker vi jobbet 18 arbeidstimer for å lage plass til ETT telt på 6400m på BP... På G2 er det mer "avsatser" og lettere å få av seg sekken innimellom. Lengre anmarsj og et ikke ubetydelig brefall til G2. Dette slipper en lettere unna på BP. Fra skaret (der jeg snudde i 1991) er det en bratt og skavlete egg (farlig, flere har falt gjennom og i døden her!) videre oppover. Over en fortopp, litt ned/bort og til hovedtoppen. Alt i alt vurderer jeg BP som hardere enn G2. Begge har en fantastisk utsikt til VERDENS FLOTTESTE FJELLOMRÅDE: Karakoram!

Det er definitivt brefall på Manaslu. Det er nok endel bratte partier, men alt i alt ikke veldig teknisk vanskelig. Sjekk bilder her: http://www.jagged-globe.co.uk/news/reports_list.html?id=205

Annapurna er regnet som den aller vanskeligste av 8000 meterne, hvis man tar med den svært store objektive riskikoen der. Faktisk enda hardere enn K2. Mange av de som har prøvd å nå til topps på alle 14 toppene over 8000m har hatt Annapurna som den siste (og noen også omkommet der). Pussig nok var Annapurna den 8000 meteren som ble først besteget (i 1950). Broad Peak er da enklere. Jeg var på god vei mot toppen i 1991, men måtte snu på 7800 meter i skaret mellom toppene. Et plutselig uvær kom over oss i løpet av noen minutter... Såvidt jeg vet har ingen norske vært der siden. Broad Peak er et bratt fjell. Hele veien, uten opphold. Vanskelig med teltplasser siden det er så bratt. Vanskelig å få tatt av seg sekken for en pause i de konstant bratte flankene! Vanlig å legge faste tau opp til omlag 7000 meter. Siste 100 meterne opp til skaret på 7800m er det vel omlag 50 grader bratt. Fra 7300 til 7800m er det ofte betydelig rasfare og tung snøvassing. En flott topp i et fantastisk område. Utsikten mot de enorme breene fra høyt på fjellet er helt utrolig! mvh Eirik

Cho Oyu er på flere måter enklere. Kortere reisevei, kortere å gå til foten av fjellet, ikke noe brefall, ikke så bratt. Gasherbrum 2 er undervurdert, og jeg tror mange blir overrasket over hvor bratt det er der. Det ble ihvertfall vi som var sammen der i 1994. Da hadde jeg vært på Cho Oyu året før, og hadde derfor godt sammenligningsgrunnlag. Men Gasherbrum og Pakistan er flottere da. Ingen fjellområder i verden slår Karakoram der Gasherbrum befinner seg. Men Cho Oyu er også flott, bl.a nydelig utsikt mot Everest fra toppunktet. Det er først når du kan se Everest (hvis været er bra!) at du er helt på toppen. Gasherbrum 1 er nok enda litt hvassere (brattere) enn Gasherbrum 2. mvh Eirik

Det er jo vinterforhold på toppene i Jotunheimen nå. Samtidig er det neppe skiføre noe sted. Altså går det sakte på det glatte snøføret. I Hurrungane vil jeg anbefale Store Dyrhaugstind. Fantastisk utsikt (finere enn Store Skagastølstind!). Hvis vær, forhold og humøret tilsier det kan man fortsette videre tur/retur hele Dyrhaugsryggen. En annen fin tur nå kan være Store Smørstabbtind. Det kan være greit å holde seg unna breene nå da det er mange sprekker som er dekket av et tynt snølag. Velg relativt korte turer: det er lite dagslys og det går sakte å ta seg frem nå i overgangen sommer/ vinterføre. Start tidlig og husk hodelykt!

Jeg har vært på en rekke "ekspedisjoner" rundt omkring i verden. Mange steder er det kurant å ordne ting selv, som f.eks. i Sør-Amerika. I Himalaya blir det mye mer komplisert og jeg har ihvertfall ikke hatt den nødvendige tid/ motivasjon til å ordne alt. I tillegg har det på 8000 meters toppene jeg har vært på ikke vært like lett å finne turfølge her hjemme. Kompisene synes oftest det holder med 3-5 ukers turer På Cho Oyu i 1993 reiste jeg med Jagged Globe. http://www.jagged-globe.co.uk/exp/itinerary/cho+oyu.html Det var ingen "guidet" tur, men alt det administrative var ordnet. Likevel var hver enkelt ansvarlig for egen sikkerhet, etc. Vi hadde heller ingen sherpaer eller oksygen. Nå er det mer vanlig med "full support": sherpaer, O2. Dette gjør det enklere å lykkes. Hvilken "stil" man ønsker å gjennomføre en slik tur i blir jo opp til en selv. Det ultimate er jo en tur der man selv ordner alt og er kanskje et tomannslag uten sherpaer og O2, og i tillegg på en ny eller vanskelig rute. I andre enden av skalaen en guidet tur med sherpaer/O2 opp normalveien. Opplevelsen og utsikten blir uansett et minne for livet! Det er jo ellers mange firmaer som tilbyr tur til Cho Oyu. F.eks http://www.mountainmadness.com/ http://www.alpineascents.com/ Disse er topp standard tilbydere. Går en for det aller billigste er nok ofte standarden dårlig: gamle telt, elendig mat, dårlige gassbrennere, dårlige O2 masker og flasker (hvis en bruker det). Vurder da ihvertfall å ta med endel mat selv. Angående boken Magiske Metre: Den er nok ikke å få tak i i bokhandler lenger. Jeg har noen eks. på loftet... Kr 275 per stk (+ frakt kr 100). Send meg en epost hvis interesse. Eller kan jeg reklamere for Everest boken fra ifjor http://www.ommanipadmehum.no/ http://www.everest2007.no/ Denne boken kan også bestilles fra meg (kr 275 + frakt kr 100). Med hilsen Eirik

I stor høyde i Nepal/Tibet er været utvilsomt best om våren. Knapt noen drar til Everest om høsten, hovedsakelig fordi været normalt er vesentlig bedre om våren. Man er ikke riktig så ekstremt utsatt for været på Cho Oyu, men jeg vil helt klart mene at våren er bedre. Jeg tror den viktigste grunnen til at turoperatørene drar til Cho Oyu om høsten er at alle de gode sherpaene er opptatt på Everest om våren. Cho Oyu er ikke teknisk vanskelig, men det er helt klart lange strekninger som er så bratt at man skal ha en stø fot og vite hva man driver med! Det vil neppe være aktuelt å ha faste tau helt opp mot toppen og det er mange steder hvor det er mulig å falle langt... Jeg vil ikke anbefale å dra til Cho Oyu uten tidligere høydeerfaring opp mot ihvertfall 6500 meter. Det er hardt arbeid å bestige en 8000 meter! Men en fantastisk opplevelse, og storslagen utsikt fra Cho Oyu! Mvh Eirik (første nordmann på Cho Oyu, 1993)

Jeg var der på lørdag 13. sept. Noe snø over ca 1900m. Snøen var veldig hard, men det var mye oppstikkende stein, så vi behøvde knapt gå på snø. Enkelt og greit altså. Andre steder vil stegjern være nødvendig pga hard snø. Nå har jo årets siste båt gått både til Gjendebu og Torfinnsbu, så det blir en lang anmarsj til Knutsholstind

Jeg var der på lørdag 13. sept. Noe snø over ca 1900m. Snøen var veldig hard, men det var mye oppstikkende stein, så vi behøvde knapt gå på snø. Enkelt og greit altså. Andre steder vil stegjern være nødvendig pga hard snø. Nå har jo årets siste båt gått både til Gjendebu og Torfinnsbu, så det blir en lang anmarsj til Knutsholstind

For høye fjell (over 7000 meter) kan ikke skoene bli for varme. Jeg har vært på en rekke ekspedisjoner til høye fjell, og utvalget av varme sko har de siste årene blitt mye bedre. Selv har jeg brukt La Sportiva Olympus Mons og Scarpa Phantom 8000. Meget bra sko med integrert gamasj (altså at gamasjen er en del av skoen). Selv med slike sko kan en bli kald, så det gjelder å jobbe med tærne/ fingrene og ikke sløve hen, og la seg forfryse på vei mot toppen en kald natt! Skoene bør være minst ett nummer større enn du vanligvis bruker. Da har du evt. plass til en ekstra såle oppi, og tærne vil ha god plass. Sjekk at skoene føles romslige, da samme størrelse fra ulike fabrikanter kan være vesentlig forskjellige. Forøvrig er det mye lettere holde fingerne og tærne varme dersom kroppen ellers er varm. Det er derfor en fordel å kle seg heller litt for mye enn for lite på kroppen. Dunjakke eller til og med dundress er vanlig på høye fjell fordi det på grunn av den tynne luften går så sakte oppover (man orker ikke raskere). Da produserer kroppen lite varme, og det er viktig med mer klær. Blodet som blir tykkere i høyden gjør også at man lettere fryser på fingre og tær. Drikk mye. Mer enn du har lyst på.

Ja, jeg synes faktisk det er like moro med norske fjell som før! Riktignok er jeg mer kresen på været nå. Drar helst dit været er bra. Utsikten er det desidert viktigste for meg, og da gir det ikke så mye mening å gå på topper i gråvær/ tåke! Jeg har vært på flere vårskiturer de siste ukene. Det er topp! Og nå drar jeg straks til Finse og begynner å gå derfra kl 04.15 i natt for en tur alene over Hallingskarvet, for 8. gang. Jada, det er like moro! Jeg synes ikke du skal avskrive hverken den ene eller andre toppen. Jeg synes bare det er viktig å gå "alle trinnene på stigen". Gradvis øke kompetansen og kanskje høyden på toppene. Det finnes jo folk som går på Everest som sitt første og eneste fjell. Hva gleden og hensikten med det er? Det skjønner ikke jeg... K2 skal jeg ikke på. For liten sjanse for å komme opp. For stor sjanse til ikke å komme ned, eller komme ned mye fortere enn en hadde tenkt seg! Mvh Eirik T

Det er jo ikke vanskelig klatring via Hørnlieggen. Utfordringen er å finne ruten, særlig når denne går et stykke inn i østflanken. Man må være rask, så bruk av tau og standplasser hele veien er utelukket. Enten må man gå det meste usikret, og kun bruke tau på noen få litt vanskelige/ utsatte steder, eller så må man gå med kort tau, og evt. stedvis legge noen "løpende mellomforankringer", dvs. at man ikke bruker standplass. Går man med for langt tau øker faren for at man med tauet river ned steiner som kan treffe noen. Viktig også å være tilvendt høyden før man prøver Matterhorn. Gå på et par andre lettere 4000 metere først, slik at du kan holde høy fart oppover på Matterhorn uten å bli helt utmattet. Da har man også bedre margin på klyvingen oppover. Og generelt er det ganske bratt og luftig, så man må like seg (ihvertfall ikke være redd) på slike steder. - Lykke til med Matterhorndrømmen mvh Eirik T

Fra Hørnlihytta som ligger ved foten av fjellet - og til dit det er spasertur - er det en lang (10-15 timer) og konsentrert dag opp til toppen og ned. For å finne veien uten guide kreves helt klart fjellerfaring. Da jeg var der gikk vi noen hundre høydemeter opp fra hytta kvelden før for å gjøre oss kjent med ruta til turen i mørket neste natt. Det er utrolig vanskelig å finne frem i mørket blant klipper og stein langs eggen og i østflanken. Med en del fjell- klatreerfaring kan man gå det meste av ruten usikret. Over Skulderen (siste 2-300 høydemeter før toppen) var det endel faste tau. Siste biten til toppen er bratt is/snø. Jeg opplevde kun ett steinsprang, men det kan jo være nok. Det er mye slomsete folk som ikke kan gå i løst terreng uten å løsne stein... Matterhorn er en utrolig nydelig topp som det ikke må tas lett på. Har man ikke mye fjellerfaring: finn et annet turmål!!

Krysset omtrent ved Svarthammarbui (der selve Leirungsdalen starter) lørdag 10. mai. Intet problem. Selv godt ut på sommeren vil en normalt finne snøbruer oppover dalen. Jeg har i hvertfall krysset på snøbro når jeg har vært på fottur i slutten av juni.

Jeg var i Bolivia i 1996 sammen med noen venner. Vi har jo en god del fjellerfaring - også i høyden - og hadde ikke behov for noen guider. Har du vært på på endel turer i Norge, kan bruke stegjern og isøks, finner greit frem med kart, kompass, GPS, da vil det ikke være noe problem å gjøre dette uten guider. Begynn på lavere topper. Ha respekt for problemene som kan oppstå pga høydens innvirkning på kroppen! Vi brukte et firma i La Paz til å ordne transport til og fra fjellene, samt til å ordne med leirvakt i laveste leir. Du kan oppleve at leiren din blir robbet mens du er på tur! Det koster ikke stort å leie en mann til å passe på. Går du via et OK firma slipper du også at en tilfeldig mann du treffer og leier som vakt er den som rundstjeler deg mvh Eirik

Huayna Potosi (6088m) er et ganske greit fjell. Start med minst en lavere topp som akklimatisering. Anbefaler Alpamayo Pequeno. Utrolig vakker topp på 5350m. Jeg var i Bolivia i 1996. På Potosi overnattet vi en natt ved veien. Deretter brukte vi 3.5 time opp til high camp (Camp Argentino) på 5500m. Derfra til toppen drøyt 3 timer. Altså ingen lang tur. Toppeggen er smal og litt luftig. Når dere først er på tur i Bolivia kan det kanskje være aktuelt å ta med Sajama (ganske enkel) eller Illimani (noe brattere). Det finnes flere guidebøker for fjellene i Bolivia. Bl.a. John Biggar "The High Andes" eller Yossi Brain "Bolivia: A climbers guide".

For alle som drømmer om en tur til Nepal for å gå til f.eks Everest base camp vil boken "Om Mani Padme Hum - Everest 2007" være en inspirasjon. Boken beskriver vårens ekspedisjon til Mount Everest der Bjørn Arne Evensen og Eirik Tryti nådde toppen 16. mai. Det er hovedfokus på bilder, og det er også mange bilder fra høyt på fjellet (Sydtoppen, toppeggen, Hillary Step, toppen, mm.) som er ganskje sjelden å se. Den helt nye boken har fått veldig positiv mottakelse av de som har sett den. For nærmere informasjon se: http://www.ommanipadmehum.no http://www.everest2007.no

Og mer info om Everest og årets tur dit finnes her: http://www.everest2007.no/

Høye fjell kan gi flotte opplevelser! Men det er definitivt noe HELT annet å gå opp på Kilimanjaro kontra klatre Everest. Jeg har vært på begge disse toppene og et par tusen andre, så jeg vet litt om dette. Synes rådene som er gitt er gode. Glem Everest for noen år, og ta det gradvis. Dra på en masse turer til fjell i Norge til alle årstider, følg på med 4000 metere i Alpene, 6000 metere i Sør-Amerika, og gjerne en lavere 8000 meter. Cho Oyu er et OK valg. I motsetning til da jeg var på Cho Oyu bruker ganske mange nå oksygen på denne toppen. Det er kanskje litt juks (?), men det vil gi verdifull erfaring i bruk av oksygenutstyr for en fremtidig Everesttur. Dette høres kanskje omstendelig ut, men jeg mener ihvertfall at det er nødvendig med betydelig erfaring før en tur til Everest. (Noen drar riktignok til Everest som sitt omtrent første og siste fjell!!!) Alle disse andre turene gir jo flotte opplevelser i seg selv! Everest er så dyrt og langvarig at du bør gi deg selv størst mulig sjanse for å lykkes! Det oppnår en med erfaring. Uansett er det mye som kan gå galt på en slik ekspedisjon: dårlig vær, sykdom, trøbbel med oksygenutstyret. Akkurat disse tre tingene stoppet mitt første forsøk på Everest i 2005. Da var jeg 100 meter fra toppen... Nå i år, for mindre enn to måneder siden nådde jeg helt til topps på Everest. Everest er langt ifra så lett som noen tror, og det krever "a fierce determination" å holde ut i uke etter uke, mens en går opp og ned fjellet mange ganger. Venter og venter, kanskje i ukevis på været. Da skal en kjenne seg selv godt, og virkelig VILLE til topps! Når det føyker og blåser, en henger utmattet over isøksa, eller en sliter med diare og oppkast. Da skal du virkelig ha en kjærlighet til fjellet, og virkelig brenne for det du holder på med. Det er mange som reiser hjem etter noen få uker på en slik tur... Og i tilfelle du (som de fleste) vil velge å dra til Everest med en turoperatør. Ikke gå for det billigste. Kvaliteten er altfor dårlig. Elendig mat, utstyr, for lite oksygen, etc. Det krever mye å komme seg avgårde på en tur til Everest (økonomisk og andre forberedelser, men et minne for livet er det uansett om en når til topps eller ikke. Lykke til med forberedelsene! I mellomtiden kan du hygge deg med dette bildet fra toppeggen på ruten fra Nepal. Bildet er tatt på vei ned fra toppen, litt nedenfor Hillary Step mot Sydtoppen (8750m). I bakgrunnen Lhotse (8511m). Mvh Eirik Tryti

Normalveien er jo fra Koldedalsvannet (hytta ved enden av veien) og innover Morka-Koldedalen. Nord for vann 1291m og vann 1227m (Andrevannet). Ta opp skråningen når elva fra Stølsnosbreen er passert. Det er stort sett varder hele veien oppover. Hele tiden vest for elva, og når en kommer til det bratte partiet skal en aldri være mer en 25 meter fra elva. Det er ikke vanskelig hvis en finner letteste vei. Hvis det er vått kan det være litt "muggent" noen steder, så det kan være lurt å ta med noen meter tau hvis noen i følget ikke er så godt vant med bratte steder. Når en er oppe det bratte følger en i høyre kant av breen. Enten kan en gå innpå toppeggen lengst vest på Falketindryggen, eller en følger brekanten noe lenger og går direkte opp til toppen. Ganske enkelt. Lykke til!

Jeg bruker GPS kun for å finne frem i veldig dårlig vær/ tett tåke. Ellers er papirkart langt å foretrekke da oversikten er mye bedre. Bruk av kart og kompass må man beherske uansett. Med GPS'en finner jeg koordinatene for hvor jeg er, og ut fra det posisjonen på kartet. På fjelltur har jeg derfor alltid med en Garmin Foretrex 101. Dette er en bitteliten, svært lett og enkel GPS, uten kart. Det er veldig sjelden jeg bruker GPS'en, men med så liten størrelse og vekt er den er alltid med i sekken og dermed tilstede når jeg trenger den.