ods

Det er temmelig kunnskapsløst å hevde at den smule kulde vi har hatt eksempelvis på Østlandet i det siste, skulle være et bevis på at klimaforskerne har tatt feil, noe enkelte hevder her. I Oslotraktene har temperaturen på dagtid ligget rundt 15 minusgrader. Går vi 20 – 25 år tilbake i tid, hadde vi rundt midtvinters alltid en periode med minst 20 minusgrader på dagtid. Og før det igjen hadde vi temperaturer på mellom 30 og 40 minusgrader. Alle som har levd en tid, må ha mistet hukommelsen hvis de ikke har observert at vintrene er blitt mildere de siste 20 år her i Norge. Og det er dette klimamodellene nettopp viser, nemlig at temperaturøkningen gjør seg sterkest gjeldende på høyere breddegrader og i vinterhalvåret. Jeg leser nettopp i avisen at desembertemperaturen i Longyearbyen i vinter er hele 7.9 grader høyere enn normalen. Så slutt å klamre dere til dette halmstrået at det er spesielt kaldt i vinter. Det er det nemlig slett ikke.

Dette må være det flotteste jule/nyttårsværet vi har hatt her i Oslotraktene siden 1986. Naturen har vært fantastisk vakker med snø- og rimdekte trær, og attpåtil kom det nok snø rundt julaften til å berge skiføret. Selv fra stuevinduet kunne en sitte og nyte det praktfulle synet av snøtunge trær. Slike forhold er nok til å gjøre livet verdt å leve.

Apetor sitt bilde: Ser ut til å være på Trollhetta. Det er i allefall Snota i bakgrunnen.

Dere er splitter pine gale ved å ta en sånn tur på denne årstiden. Men en dramatisk rapport som var artig å lese, var det. Det er forresten et riss i svaet under eggen ned mot sadelen mellom Vesle og Store hvor en ikke mister høyde, men denne var nok ikke god å se på grunn av snøen.

Dag sitt bilde: Søndre, Store og Midtre Hellstugutind.

Det var en gjenkjennelsens stund å se denne rapporten fra min ungdoms eldorado når det gjelder sportsfiske. Svartvatnet i Sørfjorden (bilde nr 3) er vel det sted jeg har hatt en av mine største fiskeopplevelser, hvor jeg på en kort kveldstund dro opp ti – femten ¾-kilos ørreter på markdupp. Hadde mange turer til dette vannet hvor vi gikk over fjellet fra Bratland i Aldersundet. På en ukes fjelltur hvor vi gikk fra Aldersundet og inn til Svartisen, gikk vi like under Gråvasstind uten å bestige toppen med våre tunge bører. Nå er det mange år siden jeg sist var ved Svartvatnet, og jeg har ofte lurt på om fiskemulighetene der fortsatt er som i ”gamle dager”.

Vi mennesker er veldig forskjellig. Derfor er det nytteløst å diskutere med snøscootertilhengerne. De opplever ikke naturen som oss. De får aldri sjansen til å se en vakker mogop lyse opp på en snøbar flekk i vårfjellet. Og sant nok er de vel ikke interessert i det heller. Derfor skjønner de heller ikke at vi får naturopplevelsen ødelagt med en snerrende snøscooter rasende forbi. Dette sier også noe om deres moral og holdninger til andre mennesker. Det er ikke så nøye om jeg ødelegger for andre, når bare jeg får tilfredsstillet mitt eget egoistiske behov.

Jeg vet ikke om du har vært i disse trakter før, men en fin tur er å starte på Vangshaugen i Sunndalen og gå til Åndalsnes i Romsdalen. Første etappe går til Rauberghytta, og allerede første dagen får du den flotte Juratind i sikte. Denne toppen vil du se de neste tre dagene. Neste dag er den minst spektakulære, iallfall første del av etappen. Når du nærmer deg Reinsvassbu, blir terrenget mer storslott igjen med de mektige Slottshøene på sydøstsiden. Inne i massivet ligger Ytste Snøholet, en brebotn som forfatteren Edvard Hoem betegnet som Norges mest øde sted. Neste dag er en flott tur utover Vikebotnen. Ute på brekket i 900 meters høyde, ser du rett ned i Eikesdalsvatnet. Den vel 1800 m høye Vikesaksa har du rett over deg til høyre. Under nedstigningen går du gjennom en skog av hasselnøtt-trær. Her høstet bøndene flere tonn hasselnøtter før i tiden. Mektig utsikt mot Juratind på motsatt side av vatnet. I Vike får du skyss over vatnet til Hoemsbu, en stor hytte som du kan "risikere" å ha helt for deg selv. Neste dag er den flotteste med oppstigning til det vel 1300 m høye Hoemskaret med den vakre Juratind rett over deg på den ene siden og Nyheitind og Sjøvdøla på den andre, topper på over 1700 m. Nedstigning til Grøvdal hvor det kan være lurt å bestille taxi ut til Åndalsnes.

Noen tror på engler, noen tror at Jorden ble skapt for 6000 år siden, noen trodde på oppslag om at John F. Kennedy levde som gresskar i Hellas og noen tror på sensasjonsoppslag som dette.

Ekteparet Anita og Birger Løvland har gitt ut turguidebøker for alle Kanariøyene. Veldig bra bøker som beskriver hundrevis av turer.

Busken sitt bilde. Er det Higravstind?

Optikken er bare en faktor. Like viktig er formatet. At Hasselbladkameraet kan oppvise en mye bedre oppløsning enn et småbildekamera, skyldes det store formatet. Dette er nødvendig for å få så store piksler (ved 60 megapiksler) at objektivets oppløsning utnyttes fullt ut. Det samme gjalt forøvrig Hasselblads filmbaserte kameraer. De viste bilder med en skarphet og briljans som var umulig å oppnå med et småbildekamera.

Jeg har vært i Chamounix rundt 17. mai og da var det mer enn nok snø. Vi hadde egentlig tenkt oss på Mont Blanc, men ble advart på grunn store snøfall. Aiguille de Midi-banen var stengt så vi reiste over til Italia (Entrevez) hvor vi tok taubanen opp til Hellbronner. Derfra gikk vi på ski over til Aiguille de Midi. Derfra kjørte vi ned Valle Blanch og feiret 17. mai-kvelden på Refuge de Requin som ligger halvveis nede på ruta. Snøen lå tykk på Mer de Glas så vi kunne kjøre på ski helt ned til Montenvert hvorfra vi tok banen ned.

Toppen på ovenstående bilde ligger i Syd-Norge og er temmelig kjent.

Jeg vet ikke helt hva du mener, men mitt poeng er at hvis optikken Hasselblad benytter er så god at den er diffraksjonsbegrenset helt ned til blender 6, så er det rimelig bra overensstemmelse mellom størrelsen som et uendelig lite punktmål danner i billedplanet og størrelsen på et piksel, nemlig 7.2 mikrometer mot 5.2 mikrometer. Dermed klarer optikken til en viss grad å utnytte den høye oppløsningen som billedbrikken representerer. Diffraksjonsgrensen er naturgitt og uansett hvor "high-end" optikken er, kommer en ikke under denne grensen.

Hvilken topp er det som ruver i bakgrunnen her?

Hvis Hasselblad fortsatt holder seg til format 40 x 40 mm, gir 60 megapiksler en pikselstørrelse på godt og vel 5 mikrometer. Hvis deres Zeiss-optikk er så god at diffraksjonsbegrensningen setter inn rundt blender 6, er "spot"-diameteren bare 7.3 mikrometer, hvilket vil si at de kommer mye bedre ut oppløsningsmessig enn de eksemplene jeg ga ovenfor med et "standard" speilreflekskamera. Av de objektiv- tester jeg har sett i "Fotografi", er det bare Olympus sin nye 14 - 54 mm som har vært ned mot denne grensen. Men det ville vært naturlig om Zeiss kunne matche dette, iallfall på faste brennvidder.

Jeg er blitt noe forundret over hvordan kamerafabrikantene bruker antall megapiksler som et fortrinn i reklamen. Saken er at objektivene ikke er i stand til å utnytte den romlige oppløsningen som billedbrikken representerer. Lysets bølgenatur fører til diffraksjon i enhver avbildning. Dette gir seg utslag i at et punkt i motivet med en uendelig liten utstrekning vil danne et en rund flekk i billedplanet med konsentriske ringer utenfor. Hoveddelen av energien ligger i hovedloben som tilnærmet ligner en osteklokke i energifordeling. Diameteren på denne flekken er 2.44 x L x F, hvor L er lysets bølgelengde og F er objektivets blendertall (F-nummer). Denne "linsefeilen" kan ingen obkektivkonstruktør komme utenom. Lysets midlere bølgelengde er 0.5 mikrometer (grønt). Med eksempelvis blender 11 får vi en flekkdiameter på 13.4 mikrometer. Et speilreflekskamera med 10 megapiksler har en billedbrikke på typisk 24 mm og rundt 3870 piksler i lengderetningen. Det gir en utstrekning av hvert piksel på ca 6.2 mikro- meter. Det betyr at flekken som diffraksjonen skaper, dekker rundt fire piksler (to i hver retning). Et fullformatkamera gjør selvfølgelig situasjonen noe bedre. Nå kan det hevdes at mindre blender gir mindre flekk. Men her kommer de typiske linsefeilene inn som f eks sfærisk abberasjon som gjør at flekken ikke minsker nevneverdig i størrelse. En annen ulempe med mange piksler er at jo flere piksler, jo mindre utstrekning på hvert piksel. Det fører igjen til mere støy. Signal/støy-forholdet øker med kvadrat- roten av arealet. Dette skyldes lysets kvante-egenskaper. Dynamisk område (antall nivåer mellom helt svart og helt hvitt) øker også med størrelsen av billedelementet. Ut fra dette er det helt uforståelig at kamerafabrikantene presser stadig flere piksler inn på billedbrikken så lenge denne ikke økes i størrelse. Og helt på trynet er det jo at mer enn 10 megapiksler presses inn på kompaktkameraenes billedbrikke som er enda mindre enn speilreflekskameraets.

Du har så rett så rett.

Ser og høres ut som Pyttbua.

Hvilken topp er personen like under toppen på?

I dagens Aftenposten var det en side om disse tre sine prestasjoner. Får forresten gratulere med fullført prosjekt. Imponerende. I avisen oppga de som de fem flotteste turene, to på Vestlandet og tre i Nord-Norge (i tilfeldig rekkefølge): Lodalskåpa, Suliskongen, Helldalsisen, Møysalen og Hornindalsrokken. Ellers ble jeg først for kort tid siden oppmerksom på nettsiden wwv.no. Veldig artig å lese om bestigninger av noen av mine heimfjell, Strandtinden, Tomskjevelen og Trænstaven. På den første fant jeg til og med en link til en turrapport jeg selv hadde skrevet for noen år siden.

Har vært på Høgkollen en gang for nærmere 20 år siden. Det var etter at jeg hadde lest et sted at den største ørreten i Oslomarka et år var tatt i et av Høgkolltjerna, og jeg hadde lyst til å undersøke disse vannene. Vi gikk opp fra Søndre Krokvann. Stien mellom Røyrikoia og inn til Søndre Krokvann går mye opp og ned og i siksak på grunn av et ganske kupert terreng. Så beregn lengre tid enn det kan se ut til på kartet. Når vi skal inn til disse trakter, bruker vi å sykle inn fra Losbysiden. På sommerstid kan en padle inn da det er korte bæringer mellom vannene, iallfall inn til Søndre Krokvann. Om vinteren er det mye lettere å nå inn i dette området ved enten å gå på skøyter eller ski avhengig av forholdene.

Her var det mange flotte fjellbilder gitt. Dette blir nok en veldig bra nettside.

For flere år siden var det en stand på Sarabråten hvor vi meldte oss inn i Østmarkas venner. Siden har vi ikke hørt et knyst fra organisasjonen, så vi lurte på om vi var uønsket. Uansett går vi mye på tur i Østmarka, både i sommerhalvåret og om vinteren når det er snø der. Bare en uke siden jeg var på Tonekollen som nå er naturreservat. Dette er et av mine favorittområder på sommerføre. For noen år siden gikk jeg tilfeldigvis på en hytte på en hylle i stupene på vestsiden av åsen. Denne hytta fikk jeg vite var fra krigen og hvor gutta på skauen holdt til. Den er ikke lett å finne.