ods

Ja, dette blir kanskje litt tamt for de som har Jotunheimen innen rask rekkevidde, men jeg har iallfall sett Jotunheimen i helga. Og det kan vi som bor i Oslo gjøre i løpet av noen korte timer. Fra de høyeste åsene nord i Nordmarka har en fin sikt mot Tjørnholstind, Kalvåhøgda og Knutsholstind. Rett kikkerten mot TV-masta på åsen ovenfor Bagn, og du har retningen. De Nordmarksåsene det gjelder er Bislingen, Kolleren, Svarttjernshøgda, Helgehaugen og Lamannshaugen. De tre siste er over 700 m, men Kolleren som vi besøkte søndag, er kanskje den fineste med hensyn til utsikt da den er naken for skog og med bart fjell. Du har dessuten fin utsikt mot Blefjell, Gausta, Norefjell og fjellene sør for Vassfaret. Marka er nå veldig lettgått med frosne myrer, og de minste vannene har trygg is. Selv et stort vann som Ølja var islagt. Oddvar

Flott Kim at du har sans for Sunnmørsalpene. Jeg har hatt det i mange, mange år. Jeg synes nettopp det at en både har hav og spisse tinder i synsfeltet gjør det mer variert enn Jotunheimen. Og breene har man også. En tur på f eks Råna, Blåbretinden eller Kolåstind gir synsintrykk en aldri glemmer. Det er jo også slik at fjellsidene og høydeforskjellene er mye større på Vestlandet enn i Jotunheimen. Bildet fra Grøtdalstind var flott. Jeg har selv vært der og sett denne utsikten.

Generelt er det slik at jo langsommere film desto bedre skarphet. Lenge var Kodakchrome 25 (eller Kodakchrome II som den først het), Rolls Royce’en blant diasfilmene med en eksellent skarphet. Ulempen var at den var så langsom (25 ASA) og at en måtte sende den til utlandet for å få den fremkalt (lengre ventetid). Så lenge en benyttet optikk med fast brennvidde og følgelig høy lysstyrke, gikk det an. Dagens telezoomer som er meget praktiske, har mye lavere lysstyrke hvis en ikke vil betale titusenvis av kroner for et objektiv. Det betyr at en må velge filmer med høyere følsomhet. Det er tross alt bevegelsesuskarphet som er den dominerende hvis en ikke benytter stativ. I de siste årene er filmer med følsomhet på 100 ASA blitt meget gode. Profesjonelle naturfotografer holder seg mye til Fuji’s Velvia på 50 ASA. Den er nå også kommet i 100 ASA-versjon. Er en ute etter kvalitet bør en velge proff-filmer selv om de er noe dyrere enn amatørfilmer. En skal da være klar over at disse filmene er allerede modnet slik at de ikke bør ligge månedsvis i romtemperatur før en eksponerer dem. Selv er jeg blitt glad i Kodak’s Ektachrome VS 100, dessuten bruker jeg en del Fuji’s Provia 100. Både skarphet og farvemetning er meget god på disse filmene. Negativfilmer har jeg desverre ikke erfaring med, men de har jo gjennomgående noe høyere følsomhet enn lysbildefilm. Jan Eilert nevnte at digitalkameraer har bedre dybdeskarphet enn vanlige småbilledkameraer. Dette er riktig observert. Grunnen er at billedbrikken i digitalkameraer er mindre enn filmplanet på 35 mm film. Det betyr at brennvidden på objektivene blir mindre på digitalkameraer for å gi samme synsfelt som på de vanlige småbilledkameraene. Et normalobjektiv vil dermed ha en brennvidde på 35 mm – 40 mm istedenfor 50 mm. Ettersom dybdeskarpheten avtar med kvadratet av det inverse av brennvidden, oppstår det nevnte forhold. Ellers er jeg enig med Julia at i fjellet må det telelinser til for å trykk i bildene. Men unntak er det mange av. Det absolutt flotteste betraktningssted av Store Skagastølstind er fra Vesle hvor den fremstår med helt loddrette profiler. Men her må det vidvinkel til for å få med motivet.

Jeg har lenge mislikt at forandringskåte navnekonsulenter i Statens kartverk har drevet med sine skiftinger av kjente fjellnavn som har vært innarbeidet i over hundre år på såvel kart som i fjell-litteraturen. Det verste eksemplet var da de prøvde å omdøpe Store Skagastølstind til Store Skardstølstind (står fortsatt på noen kart), som ville ha vært en ren skjending av navn. Men de har tydeligvis klart å få aksept for navn som Jervvasstind og Ringstindene. Tindene har i alle år hett Gjertvasstind og Riingstindene, de siste med tydelig uttale som to i’er. Navnet kommer nemlig fra det som opprinnelig het Ridings-setrene ovenfor Turtagrø. Å begynne å uttale det som ordet ring er helt galt. De prøvde også å omdøpe Sjogholstind til Snøhullstind, skulle du ha hørt på maken til tull. På noen kart har de dessuten flyttet Geita som er den markerte toppen hvor østryggen på Saksa ender ut mot Leirdalen, til den vesle toppen mellom Saksa og Kniven (den siste har vi privat døpt til Mosabjønn ettersom den er meget mosegrodd og dessuten føyer seg godt inn i de andre bjørn-navnene på Smørstabben). Det er synd at en så erfaren fjellmann som Thommesen har benyttet de nye navnene i sine bøker, noe som bidrar til at de kanskje etter hvert blir festner blant fjellfolk. Jeg er heller ikke særlig begeistret over at kartverket har begynt å bruke bestemt form på navnene slik at tind blir til tinden og hø blir til høi som i Besshøi. Det kan jo føre til at folk som ikke kjenner fjellet, begynner å uttale det som i dansk høi (eks. Elverhøi).

Jeg har rappelert ned fra skaret mellom Østre Riingstind og Nordre Midtmaradalstind og ned på Stølsmaradalsbreen. Da var det en bred bergschrund mellom fjellet og breen og vi rappelerte ned i denne og gikk under breen på en hylle langs fjellet til vi kom opp på breen og kunne fortsette nedover denne. Forholdene når det gjelder overgangen mellom fjell og bre kan jo variere veldig fra år til år og kan derfor ikke predikteres. Lavskar nås greit både fra Midtmaradalsbreen og fra Stølsmaradalsbreen, men derfra og opp forbi pinnaklene kjenner jeg ikke vanskelighetsgraden.

Eggen mellom Steinflytind og varden på Tjørnholstind er ikke vanskelig. Jeg har gått den flere ganger, også med folk som ikke kan betraktes som fjellvante uten at de har hatt problemer. Vanskelighetsgraden er ikke så mye som en toer.

Ettersom jeg forunderlig nok ikke hadde vært på Blefjell før, utnyttet vi denne utrolig vakre høstlørdagen til et nytt bekjentskap. Med de nye veiene som er kommet i det siste mellom Oslo og Kongsberg, tok det bare halvannen time fra Oslo til parkeringsplassen ovenfor Bolkesjø mot Nordstul, og det uten å bryte fartsgrensene nevneverdig. En frisk nordavind møtte oss oppover lia ovenfor Nordstul. Høstens siste tyttebær var fortsatt gode i smaken. Innover Langedalen kom vi etterhvert opp i snøen. Det var som å komme inn i maleren Magne Hålands vinterfjell-landskap hvor bare stein og fjellrygger bryter den hvite flate mot en knallblå himmel. Bare moskusen eller villreinen manglet for å gjøre bildet fullkomment. På noen av puttene hadde isen allerede lagt seg. Høytliggende Sigridsbu lå vakkert til med en nydelig utsikt sydvestover mot Lifjell og andre Telemarksfjell. Og fra litt bortenfor hytta kunne en betrakte Gausta sin kritthvite kuppel på nært hold. Dette førsteintrykket av Blefjell ga så absolutt mersmak til å utforske fjellet videre nordover mot Eriksbu og Øvre Fjellstul. Så vi kommer tilbake.

Jeg har hatt Ally i over 20 år. Jeg kjøpte den første modellen som kom på markedet, den er 4.90 m lang og veier 12.5 kg uten årer. Med 240 kg last har den et fribord på 15 cm. Vi var hele familien (4 stk) med oppakning for overnatting på padletur i marka. Hele kanoen (uten årer) gikk i en vanlig striesekk som jeg la på tvers på bagasjebæreren på sykkelen. På turer fra Mylla til byen tok vi tog til Grua og drosje til Myllsdammen hvor kanoen gikk i bagasjerommet på drosjen. Jeg har hele tiden syntes det var en fantastisk farkost med den fleksibiliteten den ga med hensyn til hvordan komme seg på tur. Den glassfiberarmerte duken er utrolig sterk. Vi har padlet i elver og støtt på steiner uten at det har satt merker. Da den er så lett er det nødvendig med noe tyngde foran (som det har vært påpekt tidligere i dette forum) når en padler alene. Ally er en kano som absolutt er å anbefale.

Det har vært noen spørsmål om hva som er tilstrekkelig romlig oppløsning (antall piksler) på digitalkameraer. Et godt objektiv til et analogkamera har gjerne en oppløsning på 70 linjer/mm i fokalplanet som tilsvarer en oppløsning på 140 piksler/mm for et digitalkamera. Analog film er bedre enn det objektivet presterer. Filmplanet for 35 mm film er 36 x 24 mm. Det gir antall piksler som dekker bildet som 140 x 140 x 36 x 34 = ca 17 megapiksler. Som en ser er vi ennå ikke kommet dit hvor kvaliteten på digitale bilder kan måle seg med analog film. Selv bruker jeg lysbilledfilm og speilrefleks (Pentax ME super). Ulempen med speilrefleks er at under klyving/klatring eller i uvær blir kameraet liggende i sekken og terskelen for å få tatt dramatiske bilder blir dermed mye høyere. Et lite kompaktkamera i anorakklommen vil da være mye lettere å fiske opp for å få tatt nettopp det spesielle motivet en kunne ønske å forevige. Ellers bruker jeg lysbilledskjerm på 2.5 m x 2.5 m og med et så stort format føler en at en er med i landskapet når en viser bildene på skjermen. Ettersom digitale prosjektører foreløpig er rådyre, vil det ikke med det første være aktuelt for meg å gå over til digitalt utstyr. Da jeg har tilgang til scanner, er det enkelt å digitalisere de lysbildene jeg ønsker.

1) Oddvar, 62 år, nordlending bosatt i Oslo. 2) Storesmeden, påsken 1964. 3) Var ferdig med alle med pf over 30 m i 1992. Underveis har jeg nok vært oppom de aller fleste 10-metersknausene uten å notere dem som noen topp. Største ”dagsfangst”: Ti topper i området rundt Bukkeholsbreen/Tverråbreen. Siste topp i samleperioden var en alenetur til Sjogholstind. 4) Det spørs hvilket kriterium en legger til grunn. De turene som kanskje har gitt meg den største gleden er da barna (to gutter) var små og jeg i påsken tok dem med på turer til topper som Besshø, Tjørnholstind og Store Memurutind. Og da de nådde tenårene, sommerturer på Store Austabottind og Romsdalshorn. De mest storslagne turer i Jotunheimen blir nok Styggedalsryggen som jeg har gått både via Storen og via Skagastølsryggen, siste gang i fjor. Det er turer som har tatt mellom 21 og 24 timer fra Turtagrø og tilbake med retur over Keiserpasset. Vanskelige forhold i Gjertvasskaret (blåis i dagen) har bidratt til tidsforbruket. I Øst-Jotunheimen er traversen Knutsholet rundt (Skarvfly- og Skarvflyløyfttindene, Leirungstindene og alle Knutsholstindene) den flotteste. 5/7) En stor del av toppene har jeg vært på sammen med tre turkamerater. Det startet ikke som noe prosjekt, men vi syntes det var morsomt å gå på stadig nye topper. Etter hvert oppdaget vi at vi jo hadde veldig mange over 2000 m og dermed tenkte vi at det kunne være like greitt å ta alle. Vi hadde forresten et tidlig prosjekt (tidlig 80-tall) om å gå på alle over 2300 m, men dette var vi ferdige med før tanken om alle 2000-meterstoppene slo ned i oss. 6) En slutter ikke med toppturer på 2000-meterstoppene selv om en har vært på alle. Topper som Store Knutsholstind og Surtningsui har jeg vært på fem ganger med oppstigning fra forskjellige sider, flere av gangene før 2000-metersprosjektet var avsluttet. Men det har de siste årene i tillegg blitt flere turer på de mange flotte toppene under 2000 m. Sunnmøre, Romsdalen og Nord-Norge er fulle av disse. Av mine flotteste turer er Vengetindtraversen i Romsdalen. Heller må en ikke glemme området rundt Jostedalsbreen. Slingsby’s klassiske kryssing av breen fra paradisiske Tungastølen via Austerdalsbreen, Kvitesteinsvarden og Kattanakken til Briksdal i Olden er en storslagen tur i det Slingsby beskrev som ”the finest ice sceenery i Europe”. Av framtidige prosjekter er det jo mye å velge mellom: Høyeste topp i hvert fylke (kommune?), Norges tre topper over 2400 m på en dag uten bruk av bil over Sognefjellet (sykkel tillatt), Nordmarkas 700-metere på en dag osv. En av mine turkamerater har forresten vært på alle topper over 1900 m. Til slutt vil jeg si dette. Les historien fra pionerene før dere drar på tur. Det gjør turen så mye mer interessant og setter det hele i et perspektiv. Jeg slukte Slingsby’s ”Til fjells i Norge” da den kom ut på 70-tallet og dannet meg mitt eget bilde av Mohn’s skar med et inderlig ønske om en dag selv å kunne stå der. Aldri har jeg følt en slik andakt i fjellet som da jeg første gangen sto der. God tur!

Gausta har nok utsikt over det største arealet, men ikke dermed den lengste sikten nødvendigvis.

Fineste utsiktstopp er nok Høgevarde, mens Gråfjell har fineste skiterrenget. Det påstås at utsikten fra Høgevarde er den lengste du kan oppnå i fjell-Norge idet en skal kunne se Høgronden når sikten tillater det. De gangene jeg har vært der har det vært for dårlig sikt til å kunne sjekke påstanden. Letteste adkomst er fra Tempelseter. Jeg tipper snøen som har vært der, har tinet bort igjen. God tur. Hilsen ods

Jeg vet om en teltplass på en topp hvor utsikten er som en drøm og hvor underlaget er som gressplenen hjemme i hagen. Her kan du elske med din kjære under åpen himmel uten å bli sett av noen. Jeg snakker om Saksa, nei ikke Saksa i Smørstabbtindene, men Saksa i Hjørundfjorden, midt i Sunnmørsalpene. Og med det samme, du finner noe lignende på Middagshornet inne i den naturskjønne Romedalen med orkesterplass til klatreveggene i Molladalen. ods

Hei Tom Rapellen kan lett omgås ved å gå ned på breen. Det siste opptaket før 2149 gikk vi uten å ta opp tauet. Det er minst to muligheter. Selv gikk jeg rett opp mens en kamerat gikk noe lengre mot venstre. Hilsen ods

Vi gikk turen i fjor. Helt greit ned sydvesteggen fra Styggehø. Fra den lille toppen etter brepassasjen (som vi gikk uten tau) er det en rapell som jeg mener er lengre enn 10 m som er nevnt her. Like før toppen av 2149 er det et lite opptak med vanskelighetsgrad et sted mellom grad 2 og 3. God tur!

Hei. Det er to klatrepassasjer på hele turen, nemlig mellom 2238 og 2243 og øst for midt-toppen av Store Memurutind. Den første er fra skaret mellom tvillingtoppene og opp på 2243. Det er gode tak og jeg har gått den begge veiene uten tausikring selv om jeg bare er en turklatrer. På den andre passasjen finner man en kamin på ca 10 m litt syd for den markerte midt-toppen. Denne har også gode tak og jeg har også gått denne uten tausikring. En blank hammer lengre øst på toppeggen må omgås i sydsiden. Ellers er det mye morsom klyving på traversen av Store Memurutind. Ingen av de to passasjene jeg har nevnt overstiger grad 3.

De to gangene jeg har gått Heftyes renne har det vært en bolt med en kort slynge (15 - 20 cm) nederst i renna. Ved å skreve bredt ut er det to fottak såpass høyt over hylla at en når slynga med hånden (jeg er bare vel 170) og kan dra seg opp. Jeg fant det ikke problematisk. Med hensyn til Vestskaret på Torfinnstindene kan klatringen gjøres enklere ved å skrå opp mot høyre fra bunnen av skaret. En unngår da det utsatte bøttetaket. Hilsen ods.

Har alltid lurt på hvorfor den heter Uranostind ettersom den ligger så uendelig langt fra Uranus.

Hei. Kjempeflotte bilder du hadde fått tatt under klatringen. Jeg var såpass preget av alvoret i selve klatringen at det å få av seg sekken og opp med speilrefleksen ble altfor skjelden gjort. Så det ble stort sett bare innsteget og noe ovenfor (tatt dagen før under en kort rekognosering ca 150 høydemeter opp), Solwayhytta og topp-bildene jeg fikk med meg. Hilsen ods.

Takk for tilbakemeldingen. Var på Matterhorn den dagen du var på Zinalrothorn, men gikk fjelltur med kona til et stykke ovenfor Trift dagen etter (torsdag) så da var du kommet ned. Hilsen ods.

De vakreste toppene, ja. En kjent fjellklatrer nevnte en gang at den av Jotunheimens topper som hadde sjel, var Store Austabottind. Dette er jeg ganske enig i. Den tar seg jo veldig flott ut fra f eks Gravdalskar og Vikingskar. Men rent estetisk sett må en nok utenfor Jotunheimens grenser for å finne de vakreste. Hva med Kolåstinden sett nedenfra Follestaddalen. Slogen sett fra Gullmorbreen eller Store Smørskredtind sett fra Norangsdalen. Men av de toppene jeg har sett, er det to som har fått ordene til å sette seg fast i halsen: Stetind og Matterhorn.

Bare en liten kommentar til dine Zinalrothornbilder som var flotte bilder. Det er ikke Zinalrothorn vi ser i bakgrunnen på bilde nr 1, men Obergabelhorn med Wellenkuppe såvidt stikkende fram til høyre.

Det har vært litt morsomt å følge med i debatten om 10-metringer. Selv mener jeg, og det tror jeg alle vil være enige i, at dette ikke er snakk om fjelltopper, men knauser på en fjellrygg mot en fjelltopp. Jeg har forståelse for at en i ungdommelig entusiasme vil gå løs på et prosjekt med å måle disse, men jeg tror at en etterhvert vil oppdage at dette er en håpløs oppgave. Og hva er ti meter, jo, et rundt tall i et "tilfeldig" valgt målesystem. I Storbritannia tilsvarer det 32.8 fot som slett ikke er noe rundt tall. Så har det vært bemerket at ved ikke å ta med disse i sin jakt på 2000 m-topper, vil gå glipp av mange fine turer. Dette er jeg uenig i. Ryggtraverser er av de fineste turer en kan gjøre i fjellet, og på tur til en fjelltopp vil en jo velge å gjøre turen mest mulig interessant vet å følge en morsom rygg til toppen. Da får en automatisk med tisse knausene. På turer som f eks Bukkeholsbreen rundt (inklusiv Styggehø), Knutsholet rundt, Svellnosbreen rundt osv får en med seg en drøss av slike knauser. Det er bemerket at Storgrovtind er en mye mer interesant topp enn Galdhø selv om den har en primærfaktor på bare 15 m. Det er jeg helt enig i, men en går aldri på bare Storgrovtind. Den tar man på en morsom tur fra bandet under Skardstind og over fem topper til nordøst-toppen av Storgrovhø. Forøvrig har vi målt Storgrovtinds primærfaktor til over 30 m. For ikke å skuffe entusiastene får jeg likevel ønske lykke til med prosjektet og flotte ryggtraverser. God tur!

Det etterlyses informasjon om turen mellom Saksa Ø2 og Saksa. Jeg går ut fra at Saksa Ø2 er det samme som Geita som dominerer ryggen østover fra Saksa ut mot Leirdalen. Det er noen år siden vi gikk turen fra Geita mot Saksa, men jeg kan ikke huske spesielle vanskeligheter. Så vidt jeg husker sikret vi med tau kun på ett parti over en ganske skarp egg like før det bratte opptaket til Saksa. Dette stedet har jeg tatt et bilde av som finnes i Thommessen/Skogheims turguide "Galdhøpiggen - Falketind på side 64. Turen er morsom og kan anbefales. God tur!

Hei Espen. Du har kanskje allerede gått turen. Hvis ikke er dette hvordan jeg opplevde den for noen år tilbake. Vi gikk opp fra Olavsbu og fulgte nordvestryggen til eggen reiste seg. Her vurderte vi som enklest å holde høyden et stykke ut i sydvestveggen. Så gikk vi rett opp (taubruk, grad 3-4) og kom opp på eggen like nordvest for det ytterste toppunktet. Smal, luftig egg bort til hovedtoppen, men uten bruk av tausikring. Greit videre ned i skaret mot øst-toppen og opp på denne. Ned sydøstover fra denne gikk vi ned uten bruk av tau. Her følger det en 10 cm bred egg som var morsom å ri bortover. Vi sikret heller ikke her, men eggen kan omgås på snøen nedenfor på nordøstsiden. Vi fortsatte et stykke sydøstover før vi greit gikk ned i Raudalen og tilbake til Olavsbu. God tur. Oddvar.