ods

Unnskyld meg, men jeg synes Kim er den eneste som har fattet poenget her.

Jeg så innslaget. Helt vanvittig spør du meg. En bestigning av Gaustatoppen blir nå ikke lenger hva den engang var for oss som bruker beina.

En kommentar til ruta til Jakta. Den begrodde fjellsiden opp fra Konedalen til sydryggen av Jakta kan være ganske sleip i fuktig vær. Det har faktisk forulykket mennesker der. Ellers er den elva som Kim nevner vanskelig å passere hvis det har regnet mye på forhånd.

Den treer-taulengden jeg nevnte på sydeggen av Mesmogtind, er det lange bratte partiet vi ser mot himmelen på Espen's bilde. Det er godt mulig det finnes lettere passasjer lengre ut til venstre for eggen.

Tom lurte på nedstigningen langs eggen fra Mesmogtind til Kvitskardet. Jeg har gått motsatt vei, og det var en taulengde (grad rundt treer) hvor vi sikret. Det burde være greit å finne rapellfeste ovenfor denne taulengden for å rapellere ned.

En kan ikke stole hundre prosent på det som står i føreren. Bl. a. står det at sydryggen på Galdhøpiggen er treer. Dette stemmer ikke med min erfaring. Det var ikke i nærheten av å måtte bruke tausikring. Videre står det at Soleiskardet (mellom Søndre Soleitind og Store Riingstind) nås lett fra Riingsdalen. Ja, man kan jo prøve hvor lett det er. Med hensyn til Storgrovtind kom vi sydfra (Heimre Illåbretind) og der er det en loddrett, utsatt hammer som vi sikret. Mellom Storgrovtind og Storgrovhø fant vi ikke behov for tausikring og vi er ikke mer enn tur-klatrere.

Trekanten Finse – Hallingskeid – Geiteryggen – Finse er en fin tredagerstur. Spesielt hvis du forlater kvisten og legger egne turplaner. Finse – Hallingskeid er ikke spesielt spennende, men neste dag er en flott tur om du ikke går direkte via Såtedalen. Legg turen over Skomabreen og gjerne fortsette over Vargbreen. Turen bør ikke gås i dårlig vær da du må orientere etter kartet. Mellom Geiteryggen og Finse er to kvistaløyper hvorav den om Kirkedøra er den mest varierte. Her kan du også ta med en bestigning av den morsomme Kirkedørsnuten med flott utsikt. En annen variant er å ta av fra kvisten når du er rett nord for Flakavatn, ta opp til nordenden av dette og legg kursen mot Flakavassfonn. Opp denne og ned forbi Klemsbu til Finse. God tur! Oddvar

Av de beste fjellbøker jeg har lest, kommer nok Edward Whymper’s ”Scrambles amongst the Alps” på førsteplass. Hans mange forsøk på Matterhorn som til slutt endte i triumf og tragedie, er besettende lesning. Katastrofen på Matterhorn avsluttet på en måte ”the golden age of mountaineering” og ble Whympers siste bestigning i Alpene. Jeremy Bernstein’s ”Ascent” som beretter om fjellsportens fødsel i Chamonix i siste halvdel av 1700-tallet og hendelsene som førte fram til førstebestigningen av Mont Blanc i 1784 samt dagens Chamonix, er også meget interessant lesning. Denne forfatteren har forresten uttalt om Whymper’s bok: ”I have been reading mountain books for nearly 40 years, but there is one book that is simply in a class by itself”. Ellers skriver jo Stein P. Aasheim alltid godt. Hans ”Trango, triumf og tragedie” er meget leseverdig. Men vil en ha mosjon for lattermusklene, kommer en ikke utenom Peter Wessel Zapffe’s ”Barske gleder”.

Den mest storslagne naturen i bresammenheng finner du på brearmene fra Josten. I sammenligning må jeg nok si at Jotunheimen blir rene flatlandet (unntatt Horungane). Kortest vei er det til Fjærland hvor Suphellebreen (Flatbreen) egner seg for brevandring. Litt lengre er det inn til Veitastrond og Tungastølen hvor Austerdalsbreen i Slingsby’s øyne var ”The finest ice sceenery in Europe”. Og han hadde vært i Chamonix og sett og gått andre berømtheter der. Jeg møtte en gang en fransk breforsker på Austerdalsbreen som bemerket: ”Dette er jo flottere enn Mer de Glace, hvorfor er det ingen mennesker her”. Andre lekre saker er nevnt ovenfor. Fåbergstølen er også et fint utgangspunkt.

Det med at god form ikke hjelper når det gjelder høydesyke, fikk vi erfare på Kilimanjaro. En topptrent idrettsmann som hadde gode plasseringer i NM terrengløp, måtte fraktes ned fra Kibohytta (4700 m) etter å ha blitt dratt opp på Gilmans Point (ca 5700 m) av guidene uten i ettertid å vite at han hadde vært der. Og det at godt trente personer får problemer fordi de starter for hardt, stemmer ikke her, for han gikk i samme tempo som oss andre. Vi brukte forøvrig fem dager på å nå toppen (Uhuru Peak 5895 m). Oddvar

Jeg var på Matterhorn i sommer og opplevde den som brattere og mer seriøs enn jeg på forhånd hadde forestilt meg. Vi var to som gikk sammen og uten fører og hadde litt problemer med rutefinning. De vanskelige passasjene er gjort vesentlig enklere ved at der er faste tau med 4-5 cm diameter. Passasjer uten faste tau er ikke vanskeligere enn 3’er-klatring, ellers mye ”scrambling”. Det bratteste partiet er opp fra skulderen på vel 4200 m. Her følte vi at en måtte raske på for ikke å blokkere ruta da det er mye folk. Her bør en være relativt sterk i armene for å entre de faste tauene når fot-takene er isbelagt slik som vi opplevde det. Det som gjør Hørnligrat skummel, er de mange steinsprangene som delvis er forårsaket av andre klatrere med et erfaringesnivå som tilsier at de ikke burde vært der. Jeg unngikk såvidt en stor stein som smalt i fjellet like ved siden av meg. Den ville ha knust hjelmen og mere til. Det ble fortalt at det i gjennomsnitt omkommer en klatrer i uka på Matterhorn og de fleste på Hørnligrat. Det er altfor mye folk der. Vi var opptil tre taulag samtidig forankret i samme rapellfeste da taulag på vei oppover tok stand ved samme forankring som oss på vei nedover. Liongrat (Italienerryggen) er teknisk litt vanskeligere, men med langt mindre folk. Sørg iallfall for å ha stabilt godt vær da turen ned tar like lang tid som turen opp. Skal en på en attraktiv stortopp i Alpene, er Mont Blanc en koseligere tur selv om Grand Coloir på normalruta også er utsatt for steinsprang. Oddvar

En trenger ikke tau til Store Trolltind under normale forhold. Største problemet er faktisk rutefinning. Ruta til Bruraskaret er grei å finne. En starter fra toppen av Trollstigen på markert sti opp til første hengedal og videre over det snødekte skaret nordvest for Breitind. Herfra ser en Bruraskaret og Store Trolltind. Etter Bruraskaret bør en se seg godt om etter varder. Første gangen jeg gikk der, havnet jeg i Lavskar og måtte klatre toppen fra nord. Neste gang var det heller ikke lett å finne ruta. Utsikten fra toppen mot Trollveggen er formidabel. Oddvar

Gaupekollen, ja. Disse traktene synes jeg er av de mest spennende i Nordmarka. Innenfor naturreservatet er det en del kjemper av noen graner, spesielt i sydryggen av Hansakollen. Den nydelig oppbygde stien i vestsiden av samme kolle er fra krigen da det ble fraktet ut ved til oppvarming i byens boliger. Flyvraket som ligger under et stup på østsiden er også fra krigen. Et stykke fra dette er reist en minnetavle for to nordmenn som ble skutt her av tyskere. Dette er et terreng som det er morsomt å ferdes i også utenfor stiene. På Øyungskollen kan en sitte å titte rett ned på turfolket langs idylliske Øyungen. Selv om Mellomkollen er den høyeste og med flott utsikt, synes jeg faktisk Gaupekollen gir den mest spennende utsikten. Oddvar.

Dette var ironisk ment fra Zapffe. Fortsettelsen er nemlig: "La oss bygge vei slik at alle kan nyte den betagende stillheten i Ørnedalen". Da er det ikke mye igjen av stillheten.

Til Erling For utsikt mot Jotunheimen tror jeg faktisk Lamannshaugen er den beste. Den har flere høydepunkter på 700/701 m, og de to nordvestligste toppene er snauhogget. Jordkrumningen gjør at tilstrekkelig høyde for å se et punkt bak horisonten går som kvadratet av avstanden til tangeringspunktet med jordkulen. Hvis avstanden til Jotunheimen er ca 170 km og vi fra 700 m høyde i Nordmarka skal se høyder på 2000 m i Jotunheimen, vil dette utgjøre vel 5.5 m høydeforskjell pr kilometer. Avstanden mellom Lamannshaugen og Svarttjernshøgda er 2 km. Vi må derfor opp i 712 m på Svarttjernshøgda (717m + tårn) for å se like mye av Jotunheimen. Av forannevnte årsak tror jeg ikke Jotunheimen kan sees fra Oppkuven som ligger vel 16 km lenger syd. Den måtte ha vært over 90 m høyere enn Lamannshaugen for å gi samme utsikt nordover fjellene. Oddvar

Jeg har gått ryggen mellom Nordre Semmelholstind og Semmelholstind. Det er en morsom tur, som vi brukte tausikring på et par steder såvidt jeg husker. Mellom Nordre og laveste sadel trakk vi litt ned i vestsiden. Oddvar.

Til panda. Man må trekke litt ned fra toppen av Helgehaugen hvor det er snauhogst for å få utsikt mot Jotunheimen. Bislingflaka var det første stedet i Nordmarka hvorfra jeg så Jotunheimen. For mange år siden hadde jeg hørt rykter om denne muligheten. En nydelig vinterdag i begynnelsen av februar tok jeg meg fri fra jobben for å sjekke dette. Stilte opp på Sentralstasjon (Østbanen dengang) for å ta toget til Grua. Men akkurat den dagen var det noe kluss slik at toget ikke kom. Jeg ventet lenge og vel og ble ergelig for at dette skulle ødelegge dagen. Så jeg spurtet opp til Nasjonalteateret for å ta Holmenkollbanen til Frognersetra. Jeg hadde mistet mye tid så det ble hardkjør innover marka. Da jeg nådde Bislingen, var maten spist og termosen tom. Sola var kommet lavt på himmelen, men i kikkerten fikk jeg åpenbaringen jeg hadde gledet meg til, Store Knutsholstind i vinterdrakt i glødet fra en lav vintersol. Så gjensto den lange hjemturen. Da jeg nådde Kikut var det helt mørkt, men i måneskinnet gikk det greit til Sognsvann og bane til byen. Oddvar

Andreas mente at en kunne se Jotunheimen fra Oppkuven. Dette er jeg ikke sikker på er riktig. Jeg har ikke kunnet se den når jeg har vært på Oppkuven. Tror Svarttjernshøgda skjermer. Ringkollen har jeg heller ikke sett Jotunheimen fra. Men som nevnt ovenfor: Svarttjernshøgda, Lamannshaugen, Kolleren, Helgehaugen og Bislingen like ovenfor Bislingen fjellstue er gode utsiktspunkter mot Jotunheimen. Kikkert er selvfølgelig en fordel selv om en kan skimte toppene med det blotte øye. Sikt noe til venstre for Synnfjell. Hvis en med kikkert oppdager TV-masten på Bagnsåsen, er dette en riktig peiling mot Jotunheimen. Oddvar

Fra E6 i et par svinger på veien ved Tretten i Gudbrandsdalen kan en se Rondanetopper, iallfall Storronden og Veslesmeden fra hver sin sving. Ellers kan en se Kalvåhøgda, Store Knutsholstind og Tjørnholstind fra Oslo's Nordmarka hvis en kan kalle det lavlandet. Oddvar

Generelt kan en si at det ofte er lite snø i Rondane. Dette gjelder spesielt de nordre deler, dvs Grimsdalen, Haverdalen og Dørålen som er av de nedbørfattigste områder i landet. Lenger syd i Rondane er det mer snøsikkert. Jeg har opplevd å måtte bære skiene kortere eller lengre strekninger i påsken både ved kryssing av Grimsdalen og Haverdalen. På ruta mellom Grimsdalen og Haverdalen er det beste alternativet å ta den vestre varianten som går om Haverdalsetra. Der er det mer snø enn den østre varianten som krysser Haverdalen lenger nede på høyde med Dørålglupen på sydsiden av dalen. Skal en fra Dørålseter til Rondvassbu, bør en ikke gå straka vegen om Rondvatnet, men velge en mer spennende variant som går om Langholet og Kaldbekkbotn. Bare vær obs på eventuell hengeskavl på bandet mellom de to botnene. Den kan eventuelt omgås i østre ende. Fra dette bandet er det forøvrig kort vei opp på en totusenmetring, nemlig Storesmeden. På den andre siden av bandet ligger en annen nesten totusenmetring, Steet. Fra Rondvassbu kan en fortsette sydover Ringebufjellet, gå til Høvringen eller raskeste vei til Mysuseter og offentlig transport (sjekk om det gjelder ved juletider). God tur! Oddvar

Jeg er oppvokst i en liten bygd på Helgelandskysten hvor fjellene begynner i strandkanten. De første turene til fjells som barn var sammen med pappa og andre voksne på sauesanking eller molteplukking. Da vi ble litt større (10 – 12 år), ble fisketurer til de mange fjellvannene den kjæreste hobby. Til å begynne med var utstyret ganske spartansk. Pyramidetelt i bomull og uten bunn, men med en vekt som passet bedre for en himalayasherpa. Til erstatning for sovepose hadde vi hvert vårt ullteppe som vi rullet oss inn i om natta. Det ble kanskje et par timers søvn før kulden vekket oss, og da var det å ligge og hakke tenner til sola sto opp. Det var nesten i klasse med teltlivet i Zapffe’s korstog til Piggtind. Men våkenatten var glemt når ørreten begynte å bite utpå morgenkvisten. Etter hvert begynte vi å kombinere fisketurene med å bestige fjelltoppene omkring vannene. Noe av hensikten med dette var å oppdage nye fiskevann innover fjellene. Kart hadde vi nemlig lite av da assortissementet av denslags var heller skralt i butikkene i nærområdet. Siste året på folkeskolen kjøpte pappa haglegevær til meg og broren. Da ble rypejakt i fjellet om høsten og vinteren den kjæreste hobbyen ved siden av sportsfiske om sommeren, og dette varte opp gjennom realskole- og gymnastiden. Mitt første møte med sydnorske høyfjell fikk jeg som student i Trondheim da jeg sammen med kamerater dro på påsketur til Rondane. Jeg kan ennå huske det mektige inntrykket det gjorde på meg da Rondanetoppene steg opp over horisonten på vei mellom Hjerkinn og Grimsdalshytta. Nå ble det mer å dra til fjells kun for turens skyld. Så etterfølgende påske ble det Jotunheimen sammen med kjæresten som etter hvert ble min kone. En nydelig morgen da vi startet fra Gjendebu, fant jeg ut at vi skulle gå over Vestre Memurubre til Spiterstulen. Jeg var helt ukjent i Jotunheimen, men da jeg så den flotte nedkjøringen på Hellstugubreen, kunne jeg ikke la være å kjøre i ett hele breen ned. Jeg ventet der nede, men ingen dame dukket opp. Så måtte jeg begynne å tråkke oppover igjen. Det gikk lenge og vel før jeg møtte henne. Lite fjellvant som hun var, ble hun vettskremt da jeg forsvant ut av syne. Det ble selvfølgelig huskestue. Først ved middagsbordet på Spiterstulen hadde gemyttene roet seg og den gode stemningen gjenopprettet. Men det mektige inntrykket som naturen i Jotunheimen ga meg ved dette første møtet, førte til at den ble min fremste ”playground” i mange år.

Så sent som i 1999 omkom en mann på Smørskredtind hvor han hadde gått opp alene. Jeg kjente mannen godt fra orienteringsmiljøet. Ulykken er omtalt på Norges klatreforbund's internettsider under ulykkesrapporter. Det er en type klatreulykker som omtales som Sunnmørsulykker, dvs ulykker hvor en ferdes i meget bratt terreng på grensen til hvor sikring er påkrevet uten å benytte sikring. Normalruta på Smørskredtind (nordvestegga) er såpass bratt at den ikke bør gås i regnvær eller når fjellet ellers er vått. Jeg har selv snudd der under slike forhold. Oddvar.

En alternativ rute til Store Vengetind er å gå opp Vestrenna og opp i skaret mellom Lille og Store som Carl beskrev. Istedenfor å gå til venstre går et lettere og morsomt galleri på en meters bredde til høyre gjennom sydøststupet. Fra en kommer til østryggen og videre til topps er et punkt med klatring mellom grad 2 og 3. Jeg anbefaler ellers å gå hele traversen fra Søndre Vengetind til Store som er en kjempeflott tur, men den bør ikke gås alene. Oddvar

Hei Øyvind. Du forveksler nok Store Midtmaradalstind med Nordre Midtmaradalstind. Store Midtmaradalstind ligger sydøst for Lavskar, mens Nordre Midtmaradalstind ligger nordvest for Lavskar med pinnaklene mellom. Oddvar

La det være sagt med en gang. Jer er ganske innbitt motstander av inngrep i naturen og kommersialisering av fjellet. Jeg synes likevel at de mange angrepene på DNT som er kommet fram i Fjellforum, er urettferdig. Det er faser i livet hvor DNT’s tilbud har gitt muligheter til å kunne ferdes i fjellet på en måte som ellers ikke hadde vært mulig. Jeg tenker på da barna var små og vi likevel kunne oppleve Jotunheimen i påsken ved enten å ligge fast på en av hyttene eller da de ble litt større, å kunne gå fra hytte til hytte. En skal ellers være klar over at en stor organisasjon som DNT nettopp i kraft av sin størrelse har vært en av de viktigste aktørene når det gjelder å forsvare uberørt natur og å kjempe fram fredning av fjellområder til nasjonalparker. Her vil det ofte være kjøttvekten som teller i kampen mot de som helst er ute for å ødelegge naturen. Hvem er det som står fremst i kampen mot snøscooteruvesenet i fjellet? Og kan noen tenke seg en mer kunnskapsrik og påvirkningskraftig naturverner enn Øystein Dahle som var DNT’s formann inntil for kort tid siden? Jeg synes de ivrigste kritikerne av DNT burde tenke seg litt bedre om. Ellers går det ikke bare den gale veien med hensyn til tilrettelegging i Jotunheimen. Ruten over Bandet og ned Midtmaradalen vedlikeholdes ikke lenger, og så vidt jeg vet er vaieren på det mest utsatte stedet fjernet. Oddvar