ods

Snø og snø, fru Blom. Å måtte dra til Svartbekken eller Sjonken for å gå på ski på en kjedelig skogsbilvei holder ikke for meg. Jeg gjør det, men det er kun en blek erstatning for den virkelige skiopplevelsen. For meg er vinter en helhetsopplevelse. Det å kunne titte ut av vinduet en vinterkveld midt i uka og se snøen lave ned og føle gleden av hva som venter deg av eventyr i silkemyke løyper til helga, det er av de ting som gir livskvalitet for meg. Slike stunder har sannelig vært mangelvare denne vinteren.

Etter det lille jeg foreløpig har kikket gjennom på siden din Svein, synes dette å ha høy informasjonsmessig kvalitet. Meget bra og takk for initiativet. Oddvar

Knut Stabell kan sikkert svare for seg selv, men jeg mener han har gått alle 2000-metringene i Rondane på under 13 timer. Men så er han jo også o-løper av gammel fiin årgang.

Til TrondE. Dine betraktninger er helt sikkert riktige. En liten innvending har jeg likevel. Du gir uttrykk for at superrefraksjon (strålene brytes nedover) er det vanlige og det er jo generelt riktig ettersom luftens tetthet og dermed brytningsindeks avtar med høyden. I skiktet like over havflaten er forholdene mer blandet. Hvis havet er varmere enn luften, blir tettheten i det nederste luftlaget mindre og en får subrefraksjon (strålene bøyes oppover). Når store deler av siktelinjen nødvendigvis blir liggende like over havflaten, fører dette under slike forhold til at visuell horisont kan bli liggende nærmere enn geometrisk horisont for lave betraktningshøyder. Det er også subrefraksjon som er årsaken til at en noen ganger ser øyer som ”flyter” på havet, dvs en ser både øya og speilbildet av denne over den visuelle horisonten.

Jeg har forståelse for at hundeeiere vil ha med seg hunden sin på tur i marka. Men jeg vil understreke hvilket ansvar de har. To ganger har det skjedd meg at i en kneik etter en sving (to forskjellige steder) har det dukket opp skiløper med hund på oppovertur. Plutselig spretter hunden over i mitt spor, og med god fart nedover har jeg ingen mulighet for å unngå kollisjon, enten med hunden selv eller med båndet. Den ene gangen slo jeg kneet så hardt mot en stubbe at jeg var i tvil om jeg klarte å komme meg heim igjen. Ellers må jeg si at når jeg går en idyllisk skioppgått løype og det har gått en stor hund der og tråkket igjennom og ”ødelagt” sporet, så reduserer det min turopplevelse. Skiløperen med hund har selvfølgelig like stor rett til å gå der som meg, men for meg legger det som sagt en demper på naturopplevelsen. Jeg er enig med Panda i hans syn på den pappaen han beskriver. En kamerat av meg fortalte om en skiløper som veldig andpusten stoppet opp på en bakketopp, kikker på klokka og utbryter idet min kamerat passerer: ”Ja, du må ikke tro at vi driver med dette for moro skyld”. For et liv.

Det har tidligere vært angitt at Arne Næss jr. som 11-åring hadde rekorden på Storen. Min yngste sønn ville tangere rekorden, men ga seg da vi kom til Hjørnet. Jeg skjønner nå at det er din far som har yngstemannsrekorden.

Hvilke elendige tilstander når det gjelder vinterværet her i Oslo-traktene denne juleferien. Så snart det kom noen centimeter snø som til nød kunne brukes til skiløping, forsvant de like fort neste dag. En tenker med vemod tilbake til tidligere juleferier. Her topper nok jula 86 minnene. Dagene før jul lavet det ned med snø. I jula lå snøen halvveis oppover stuevinduene og gjorde julestemningen innomhus om kveldene fullkommen. Når en sto opp om morgenene, lå en hel elgfamilie like ovenfor huset. De hadde trukket ned til byen på grunn av snømengdene. Når en gikk ut på ski, sto det elger i løypa like inne i åsen. Og hele eventyret lå badet i en lav, rødglødende sol. Å, for en redusering av livskvaliteten vinterværet nå for tiden forårsaker. Dette er selvfølgelig banalt syt sett i relasjon til de katastrofer andre mennesker opplever i disse dager. For oss som er så heldige ikke å være direkte berørt av hendelsene i Syd-Asia, er vel meldingen om at Ole Berge Dregni er savnet, det mest triste. Hva vil nå skje med Turtagrø? Han var jo så entusiastisk, og jeg husker med glede vår siste overnatting der for et par år siden. Vi var ikke tilbake fra fjellet før i halvto-tiden om natta, men han var oppe og ventet på oss.

Strandåtinden er nok litt høyere enn du angir, Torodd, nemlig 862 m. Jeg har ikke klatret den, bare betraktet den fra nabotoppen Eidetind som er vel 1000 m. Det som kjennetegner Strandåtind er de voldsomme, glattskurte svaene. Ferdinand Schelderup skriver jo også i sin glimrende artikkel om førstegangsbestigningen at da de kom opp på vesttoppen og så stortoppen i hele sin velde, følte de at slik ser en ubestigelig topp ut. Vanskelighetsgraden kjenner jeg ikke, men trioen Schelderup/Rubenson/Jentoft var nok ingen smågutter som klatrere. For øvrig ble Strandåtinden betraktet som vanskeligere enn Stetinden. Slingsby var med på bestigningen via nordøst-eggen noen dager senere, men en får inntrykk av at han mer eller mindre ble halt opp av nordmennene. Han var jo blitt en ”gammel” mann som slet med gikt. Denne eggen var for øvrig gitt opp av engelske klatrere få år tidligere.

Når jeg ser bildet ditt, Svein, tror jeg bildet er tatt nettopp i skaret. Bildet viser en mann som står i et trangt skar med nesten loddrette sider og med en bratt fjellside rett mot som bakgrunn. Det kan godt være fjellsiden på vestsiden av Hjørundfjorden. Vi har også fulgt skråhyllen ned i skaret de to gangene jeg har vært der.

Bildet i årboka skulle ikke kunne være selve skaret mellom fortoppen og hovedtoppen på Synnavindsnipa? Jeg kan ikke huske at det var så trangt, men en passerer jo skaret litt nedenfor (vestafor) skarbunnen.

Formelen for avstanden til horisonten er: d = sqrt(2*h*R) hvor d er horisontavstanden, sqrt står for kvadratroten, h er høyden og R er jordradien. Jordradien er grovt regnet 6370 km. Fra en høyde på 1000 m vil du da se havoverflaten ut til 113 km. Høye skip utenfor horisonten kan du selvfølgelig også se. Meteorologiske forhold kan bøye siktelinjene slik at horisonten både kan ligge nærmere eller fjernere.

Som et apropos til diskusjonen om kvisting et annet sted her på Fjellforum. Vi var kommet til Finse med dagtoget, min sønn og jeg, og ville rekke Kongshelleren før kvelden. Over Omsbreen frisknet det til, så vi stakk innom Geiterygghytta for å nyte nista under litt lunere forhold. Med nye krefter hastet vi videre i det litt gufne været. Min sønn som ennå var i vekstfasen, hadde jeg ennå ikke kjøpt fjellski til, så han gikk på mine eldre markaski som var solidere enn hans egne sådanne. I nedkjøringene til botnen syd for Balhovd skjer det. Han kommer susende forbi meg, og etter noen sekunder ser jeg han stuper. I fallet ser jeg at en brukket skitupp fyker opp i lufta. Hva nå. Jeg hadde ikke tatt med reservetupp. Vi byttet ski, men jeg fant fort ut at ski uten tupp var håpløst. Heldigvis hadde jeg tatt med den brukkne skituppen. Med skireimer festet jeg den til skia etter taksteinprinsippet. Den mistet jo glien på grunn av reimene, men fløytet oppå snøen. Jeg vurderte det slik at det var lettere for guttungen å gå med mine tyngre fjellski med gli enn lettere ski uten gli. Etter motbakkene opp mot Balhovd og østover flyene økte vinden på og snøfokket gjorde sikten dårlig. Guttungen begynte å bli dyktig sliten og det ble kortere og kortere mellom sjokoladepausene. Dette var ukjente trakter for meg, og i det svinnende dagslyset ble det etter hvert vanskelig å vurdere hvor langt vi var kommet. Og vinden og snøfokket økte på. Tanken på en overnatting ute var lite fristende for å si det mildt. Og ville guttungen ha krefter til å nå fram. Mange har kanskje opplevd den følelse en får når uvær er i anmarsj og framdriften senkes av det svakeste ledd. Veien fram virker ulidelig lang. I det dag går over i natt, dukker en mørk skygge opp foran oss. Hytta! roper jeg. Han bak meg ble nok enda gladere enn meg. Hytta var varmet opp av ti – tolv skiløpere som var kommet fram tidligere på dagen. Hyggelige fjellfolk som gjorde kvelden koselig mens vinden ulte rundt novene. En dame tilbød oss sin reservetupp. Denne reddet de følgende dager for oss da guttens brukkne ski funksjonerte like bra som den andre. Neste morgen sto fjellet i kok. Men med vinden i ryggen og god kvisting østover mot Iungsdalen, mente alle at det var forsvarlig å gå videre. Mens vi står i le av hytta og smører skiene, forsvinner følge etter følge inn i snøkavet. Østover flyene går det greit selv om framrykningen ofte må skje mellom vindkulene mens neste kvist er synlig. Vel nede i Iungsdalen er det som å komme til en annen verden. Sola dukker opp mellom hastig drivende skyer. Men bak oss oppe i vest står været som en svart vegg. Jeg har vært på Kongshelleren mange ganger siden, på dager når vinterfjellet legger smørsiden til med sol og blå himmel. Men for meg er dette liksom ikke det riktige bildet av Kongshelleren. På min netthinne vil for alltid Kongshelleren fremstå som den gode engel som dukket opp som en mørk skygge i et truende vinterfjell idet et svinnende dagslys ebbet ut og stemningen var på vei mot nullpunktet.

Enig med Morten at det kan være hyggelig på selvbetjeningshyttene. Men det kan også være det motsatte. En påske på vei nordover møtte jeg køen sydover ved Bjordalsbu. Dette var vel mandag i påskeuka. De kunne fortelle at på Sulebu (hytta har vel 16 sengeplasser tror jeg) hadde de vært 105 skiløpere som overnattet. Når en gulvligger måtte snu seg, måtte alle de andre gjøre det samtidig, ellers ble plassen for liten. Også enig i at sannsynligheten for ikke å få plass på Breistølen eller Raggsteindalen i påsken er mikroskopisk.

Tyinstølen - Sulebu - Breistølen - Bjordalsbu - Iungsdalshytta - Kongshelleren - Geiteryggen - Finse. I påsken er det kvistet hele veien om du vil følge den ordinære ruta. Noen av hyttene kan du hoppe over for ikke å få for korte dagsetapper, f eks Sulebu, Bjordalsbu, Kongshelleren.

Det er mulig du har rett, Carl, med hensyn til forholdet mellom drivhuseffekten for metan kontra CO2 selv om jeg synes det høres voldsomt ut. Jeg skal prøve å regne på det. Og er det så veldig mange flere kuer i dag enn for 50 år siden. Uansett er vel det som kuer slipper ut av metan bare promiller av hva som slippes ut av CO2 fra menneskelige virksomheter av alle slag fra kraftverk til transport.

Herlig lesning og oppkvikker på humøret.

Jeg har opplevd alle stedene i Svein sitt forslag unntatt Otolhornet og kan hundre prosent underskrive hans anbefalinger. Skulle jeg tilføye noe måtte det være at når en er i Olden, gå turen opp Kattanakken, videre over Slingsbyvarden østover til Kvitsteinsvarden og ned Austerdalsbreen til Tungastølen. Neste dag over Suphelleskaret til Fjærland og buss tilbake til Olden for eventuelt å hente bilen. Eventuelt gå turen i motsatt retning.

Angående BC-bindinger på fjellski. Jeg hørte et foredrag for noen år siden av tre som hadde gått Svalbard på langs. De hadde opplevd at bolten i skistøvelen røk. De mente dette var sjansene størst for i lave temperaturer. Selv traff jeg en skiløper mellom Nørstedalseter og Sognefjellet som det samme hadde skjedd for. Fordi forholdene var gunstige klarte han å komme seg fram til Sognefjellhytta på et vis. Problemet er at dette ikke lett lar seg reparere underveis. Den enkleste bindingen som minst kan gå galt med, er vanlig Rottefella Telemark.

Veldig bra, Panda. Helt herlig.

Flotte bilder! På det første bildet får vi demonstrert et forhold som man så vidt har diskutert for en god stund siden på dette forumet, nemlig fotograferingsvinkel i forhold til sola. De vestre deler av Horungane har delvis motlys eller sidelys som gir fine kontraster og i det hele tatt tar seg flott ut. Derimot er Skagastølstindane fotogtafert med sola i ryggen, og vi ser hvordan bildet mister kontraster og virker mye ”tammere” enn venstre del av bildet.

I siste årbok fra DNT (for øvrig veldig bra årbok) er det en fin artikkel om travers av Veslepiggen, Galdhøpiggen og Storgjuvtind i denne retningen. Klatringen opp hammeren til Storgjuvtind er beskrevet, men det er ikke gitt noen gradering.

En koselig hytte velegnet for småbarn er Iungsdalshytta i Skarvheimen. Mine barnebarn på mellom ett og seks år (søskenbarn) var der i fjor sommer med sine foreldre, og de likte seg veldig godt. Der er husdyr og aktiviteter for barn, dessuten gode fiskemuligheter. Siste stykket fram til hytta går med båtskyss.

Dette var en meget interessant gjennomgang og opplysninger til å få forstand av.

Brage. Olavsbu ble ikke bygget for å tjene penger for Turistforeningen. Den ble bygget for at folk som er glad i fjellet skal kunne glede seg over å besøke dette vakre fjellområdet. Jeg skjønner ikke denne mistenkeliggjøring av motivene for Turistforeningens virksomhet. Er du like mistenkelig overfor alt og alle, da har du et alvorlig problem.

I Ålesund er asimutvinkelen til sola den 15. oktober kl 18.40 256 grader, altså 14 grader syd for rett vest.