ods

Nå var det ikke jeg som skrev ovenstående innlegg, men jeg er likevel enig i hvert et ord som Knut Stabell skriver. Etter raseringen av Tryvannsåsens vestside var jeg også på nippet til å melde meg ut av Skiforeningen i likhet med mange andre som har fått nok. At Holmenkollen er skisportens Mekka er det kanskje mange som mener, men generelt har vel vi nordmenn en tendens til å overdrive, til dels sterkt, vår betydning og anseelse ellers i verden. Med et humoristisk anstrøk husker jeg da Oslo skulle arrangere VM i sykling. Dette var veldig stort, ja større enn olympiske leker på Lillehammer, og titusenvis av italienere og franskmenn ville komme som tilskuere. Derfor var hele den svære Hellerudsletta på Romerike leid som campingplass. Da VM startet, tok Romerikes Blad seg en tur til Hellerudsletta. Der fant de kun to telt. Journalisten stanset ved det ene teltet og ville vite hvordan det var å være på VM i sykling. Å, var det VM i sykling her? Nei det hadde de ikke hørt noe om. Ha en god påske!

Dronningkrona er en flott skitopp. Ved oppstigning fra dalen på nordvestsiden skulle det ikke være rasfare. Kongens krone bestiges fra Grasdalen. Vil ikke uttale meg om eventuell rasfare her. Må vurderes etter de gjeldende forhold. Ellers er vel noen av toppene på nordsiden mulige skitopper, men terrenget i Innerdalen er jo generelt bratt.

Da vi kjørte ned der fulgte vi mer og mindre sommerruta fordi det der var mest snø og det var et forrykende vær hvor vi flere ganger ble slått bakken i stormkastene. Selve vestryggen er nok normalt mer avblåst, men under gunstige forhold burde den være ok å kjøre for skiløpere med gode kjøreferdigheter.

Det er fint at noen kommer med navneforslag til navnløse topper. Men det siste forslaget fra Torgeir om Steinkollen på totusenmetringen SW for Fortundalsbreen, syntes jeg hørtes litt stusselig ut. For det første har jeg oppfattet denne toppen nærmest som en brekuppel. Jeg har vært der både sommer og vinter og mener å huske at det også på sommeren var snø på toppen og dermed lite stein, men det er mulig jeg husker feil. For det andre forbinder jeg navnet kolle med noe mer stusselig enn en totusenmeterstopp. Den samme følelsen har jeg når det gjelder det flotte fjellet i Innerdalen som helt til det siste på kartet har hatt navnet Såtbakkollen. Det minner meg om Zapffe som fortvilte over at en flott tind på ytre Senja som han førstegangsbesteg, hadde navnet Staven som han forbandt med en skrøpelig, gammel dame. Ørnetind burde toppen hete, mente han.

Så fikk en troen på vinteren tilbake. Snakk om skiføre i marka og det midt i mars hvor det vanligvis drypper av trærne og det glipper i sørhellingene på grunn av våt snø. Nå var det full vinter med rundt 10 flotte kuldegrader. Etter at en i helg etter helg har måttet kjøre helt til Mylla for å få brukbart med snø under skiene, var det nå blitt drømmeforhold med silkemyke løyper i det meste av marka. Lørdag i sol fra skyfri himmel og søndag med lett snødryss som ga meg den deilige følelsen av tidlig januar. Fikk gått løyper som jeg hadde gitt opp for denne vinteren. Fra idylliske Stålmyra på hovedløypa mellom Stryken og Kikut går det et nydelig spor mot nordvest over Lille Daltjuven, Manntjern og Daltjuvmana med fin utsikt. Her hadde det på lørdag gått to skiløpere foran oss og i den dype nysnøen tråkket spor som vi benyttet oss av. Over Daltjuvmana er en inne på traseen til det tradisjonsrike Vidarløpet som nå er en saga blott. Det gikk i graven med så mange andre populære turrenn gjennom de triste, nærmest snøfrie vintrene rundt 1990. En hel generasjon skiløpere gikk tapt med disse vintrene ble det hevdet. Søndag holdt vi oss lengre syd i områdene Trehørningen/Gørja/Movann. Jeg har aldri sett så mange skiløpere på Gørja. Det var som om folk skulle ta igjen for det de hadde gått glipp av tidligere i vinter. Ved Auretjern kom plutselig Vegard Ullvang susende forbi, slepende med et kobbel av barn i tau etter seg. Selv i bratte motbakker gikk det i en fart som var det tungt å holde tritt med. Det er tydelig at denne karen ikke har lagt treningen på hylla.

Beklager. Jeg mente selvfølgelig Martin Tranmæl.

Som kjent har to av Jotunheimens stortopper, Storgjuvtind og Svellnostind, også navnene Henrik Wergelands tind og Åsmund Olavson Vinjes tind henholdsvis. Mellom den siste og Store Tverråtind ligger en liten knatt av en topp på ryggen. En av turkameratene mente å ha lest at denne knatten også hadde et navn av en kjent mann fra gamle dager, men han kunne ikke huske hvilket navn det var. Det kom da opp et forslag om at det muligens var Markus Tranmæls topp. Siden har vi kalt den Markus Tranmæl. Men ettersom mannen var kjent som en skikkelig radikaler, vil vel dette navnet falle Tom tungt for brystet. Han vil kanskje heller ha sans for navnet "Anders Langes topp til bekjempelse av skatter og avgifter".

Ifølge artikkel i siste Fjell og Vidde blir Lomsdalen og området rundt nasjonalpark nå. Det er på tide. Jeg har vært i Lomsdalen og tilliggende områder flere ganger og dratt i land fine ørreter. Det er et særegent og vakkert stykke Norge.

Jeg var på Skiforeningens generalforsamling for ca fire år siden da sammenknytningen av Tryvannskleiva og Wyllerløypa ble diskutert. Da var der flere innlegg som kritiserte styrets holdning som var å gå inn for utbygging. Som de påpekte, var de like mye markabrukere om sommeren som om vinteren, og denne utbyggingen ødela mange av de fine stiene i vestsiden av Tryvannsåsen. For meg synes utbygging av en skiflyvningsbakke i Rødkleiva å være et gigantisk sløseri av resurser. Nå har man allerede en ypperlig skiflyvningsbakke i Vikersund, og så skal denne bare kuttes ut til fordel for kjempedyrt prosjekt i Rødkleiva. Dette er gigantomani på sitt verste.

Østryggen på Skåla er grei. Vi kom over Skålabreen på østsiden og gikk rett opp på Stryneskåla, og derfra fulgte vi ryggen bort til Skålatårnet. Hvis det er iset eller snøen er steinhard, kan ryggen øst for Tårnet (hytta) kanskje virke utsatt ettersom det buer utover og brattheten øker ned sydsiden. Nordsiden er loddrett stup. Her omkom forresten en mann for noen år siden. Hvordan det gikk til vet jeg ikke. Dette må ikke avholde noen fra å gå der. Skåla er en flott topp som jeg har vært på mange ganger, første gangen sammen med barna. Med sin store høyde (Norges lengste motbakke ?) gir den en nydelig utsikt. Det var herfra jeg oppdaget Sunnmørsalpenes tindeverden, og jeg kan spesielt huske at da Vassdalstinden kom inn i kikkertens synsfelt, gjorde den et sterkt inntrykk.

Ev av de mest folketomme flerdagsturer jeg har gått i fjellet, må være Sunndals-/Eikedalsfjella. Kona og jeg startet fra idylliske Vangshaugen. På Rødberghytta etter første dagsmarsj var det et titalls mennesker, og det var det siste vi så av den arten på turen bortsett fra skysskaren på Eikedalsvatnet. Allerede fra starten andre dagen kunne vi se majestetiske Juratind som vi hadde i sikte hele tiden i flere dagsmarsjer framover. Reinsvasshytta hadde vi helt for oss selv. I hytteboka kunne vi konstatere at de som sporadisk hadde vært innom, var utlendinger. Og for en velholdt hytte KNT har her. Det må være en ypperlig kar/kvinne som har tilsynet her for på nattbordene lå lommelyktene klare med reservebatterier i nattbordskuffene. Oppe i Slottshø ligger Ytste Snøholet, ifølge forfatteren Edvard Hoem det ensomste sted i Norge. Vikebotten utover er bare skjønn. Hoemsbu har rundt 30 sengeplasser. Som de eneste gjester kunne vi gå fra rom til rom for å velge det vi syntes best om. Rett over vannet ligger imponerende Ågottind som vi ved en annen anledning måtte oppgi traversen av da kona syntes det ble for luftig på den sylskarpe eggen. Siste dagen over Hoemskaret passerte vi endelig Juratind som vi hadde sett i dagevis. Ettersom jeg hadde vært på toppen tidligere, lot vi den være i fred denne gangen og heller satse på en bedre middag på Åndalsnes som avslutning på turen.

Til Svein. Du kan benytte sommerruta som går opp fra Tjugen. Der skulle det ikke være rasfare så vidt jeg kan skjønne. Kom en gang ned der på en mai-skitur, og da kunne vi kjøre helt ned til der stien passerer elva som kommer ned mellom Skåla og Storskredfjellet, dvs i skogkanten. Ellers er jo Tindefjellryggen innover fra Skåla et nydelig terreng for høyfjellsskiløping. Opp/nedgangen fra/til Bødalseter er bratt så der kan det vel være skredutsatt på vinteren.

Vi kombinerte Kilimanjaro-turen med besøk i de nærmeste nasjonalparkene, Lake Manjara, Tarangire og Ngorogoro. Tarangire hadde noen svære elefantflokker, men Ngorogoro var den mest spektakulære hvor vi foruten veldige antilopeflokker og andre byttedyr så leopard, gepard, neshorn, løver og flodhester. Et bilde som har festet seg på netthinnen var da vi på vei mot Ngorogoro stoppet oppe på kraterkanten. Jeg tok fram kikkerten og speidet ned mot kraterbunnen hvor jeg oppdaget de enorme dyreflokkene på de store slettene. Dette var så nytt for meg at det gjorde et uutslettelig inntrykk.

Disse fjellene som du beskriver Torodd, har jeg ofte studert fra bilvinduet på vei mellom Sogndal og Fjærland. Og jeg har syntes de så spennende ut, men har ennå ikke kommet så langt at jeg har fått stifte nærmere bekjentskap med fjellene. Et annet spennende område som jeg heller ikke har besøkt, men som en turkamerat har berettet fra, er Menesegga på den andre siden av Fjærlandsfjorden. Høye, mektige fjell hvor en kan fortsette hele veien nordover mot Grettene og Jostefonn og avslutte ned mot Bøyadalen i Fjærland eller Lunde i Jølster, den siste skal være den bratteste nedgang i hele Turistforeningens rutenett

Dette må bli en kjempetur, Lyngve. Du får stikke innom en internettkafe i ny og ne og gi en liten rapport. Forøvrig forbauses jeg over at så mange synes ikke å være fornøyd med Thermarest. Når jeg har ligget på snø, har jeg ikke hatt problemer med kulden, og jeg bruker dunposer som isolerer dårlig på undersiden fordi dunen trykkes flat.

Hva i allverden er dette slags argumentasjon. Kriminelle har også glede av å utfolde seg med sine forbrytelser. Skal vi bare la dem fortsette fordi de har et behov for sine aktiviteter. Du kan umulig ha skjønt stort.

Helt enig kjiver. Og dette sier jeg ikke bare fordi jeg selv er helgelending.

Du anonyme (feige?) gjest har den holdning at du gir pokker i om du ødelegger for andre bare du selv får utfoldet deg. Vi skal være glade for at folk flest ikke har denne innstillingen for da hadde verden vært et ille sted å leve. Jeg skulle ønske at du en gang lærte deg å opplevde de virkelige verdier i naturen og kunne glede deg over et rype- eller harespor i snøen

I den formelen jeg ga for solhøyden liggerer tidsjevningen innbakt i timevinkelen H som er jordens dreining siden sola sto i sør. Dette tidspunkt varierer så mye som en halv time i løpet av året og har sammenheng med at jordbanen er elliptisk samt at jordaksen ikke står vinkelrett på jordbaneplanet. I Oslo f eks står sola i sør ca kl 1200 i november, men ca kl 1230 i februar. De formlene jeg ga for tidsdifferansen mellom soloppgang/nedgang ved havnivå og på en fjelltopp (den siste formelen er den korrekte), er ikke avhengig av tidsjevningen, men forutsetter fri horisont (sola står opp/går ned i havet). Det gjelder solskivas senter, men hvis ikke banen er veldig slak, gjelder differansene også for solas øvre og nedre rand. Det er nettopp jordkrumningen som gir denne tidsdifferansen (horisonten ligger mer enn 90 grader fra zenit når en står på en fjelltopp). Jeg mener det er øvre rand som gjelder i almanakken. Refraksjonen tror jeg utgjør av størrelsesorden en grad og dette er ikke tatt hensyn til i formlene. Det er ikke den kromatiske brytningen som gir rødfarge, men at det blå lyset (korte bølgelengder) spres mer gjennom atmosfæren. Dermed er det bare det røde lyset som når fram når veilengden gjennom atmosfæren blir stor (lav solhøyde

Meld deg inn i Syklistenes Landsforbund. Der får du sykkelkart som viser de fornuftigste rutene å velge for sykling rundt om i Norge. God tur!

Til Gjest. Jeg tror at vi har så totalt forskjellige oppfatninger av hva som gir naturglede, at en diskusjon mellom oss er fullstendig nytteløs.

Dette var flotte vinterbilder, Geir. Akkurat så tilkittet av snø husker jeg Kyrkjedørsnuten fra mine mange turer dit. For øvrig er Finse ett av mine favorittsteder når det gjelder skiterreng for fjellskiløping.

Ettersom kona fortsatt sliter med ettervirkninger av en kneoperaasjon hvilket gjør vondt under ploging, saumfarte hun kartet for å finne et snilt og slakt område til noen dagers vinterferie. Og dette fant hun på Vangsjøen i Øystre Slidre. Koselig fjellstue og nydelige løyper og hvor en fra Kjølafjellet hadde panoramautsikt mot Jotunheimen fra Skagastølstindane til Besshø. Men det jeg egentlig skulle fortelle om var at vi på søndag før heimreisen, skulle ta en formiddagstur en løype som gikk like øst for Rundemelen. I bakkene ned mot Turrsjøen må det ha vært ganske livat. Et stort område med kupert terreng var fullstendig gjennomtrålet av snøscooterspor i alle retninger. Opp og ned stupbratte kneiker. Det må ha vært et rent helvete for skiløpere som kom her da dette foregikk. Dette styrker min mistanke om at kontrollen med snøscootertrafikken fra lokalt hold er en del å utsette på. Holdningen er kanskje at ungdommen må få lov til å leke seg litt for å forbli i bygda. Men hvis turistene forsvinner, er vel det et større tap.

DNT hadde for få år siden en fjelljakke i Ventilestoff. Jeg har selv en som jeg er fornøyd med bortsett fra at fargen taper seg over skuldrene hvor sekkreimene gnager. Den er betydelig lettere enn Norrøna og Begans sine anorakker.

Den smale eggen jeg snakker om er ikke på hovedryggen vestover, men på ryggen som går nordover ut mot høyeste Hestbrepigg (2172 m). For øvrig er turen over Hestbrepiggene og Holåtindene en flott skitur med kjempeutsikt inn i botnene nord i Jotunheimen. Vi hadde overnatting i Sandgrovskaret mellom Moldurhø og Hesthø (den høyeste teltovernatting jeg har hatt i Norge) og i Lundaskaret og fikk med oss 15 2000-metringer på turen hvor siste topp var Hestdalshøgdi.