ods

Den mest kjente Ekkodalen er på Bornholm i Østersjøen.

Jeg er milelangt fra noe ”må bare ha det”-menneske, men blir vel etter hvert nødt til å anskaffe digitalkamera jeg også, selv om det ikke betyr at jeg vil legge min gamle Pentax ME-super på hylla. I den forbindelse hadde det vært interessant å vite hvilke kamera du, eaa, benytter. Jeg synes bildene som du har lagt ut, har meget høy kvalitet (det gjelder for øvrig dine turbeskrivelser også). Benytter du skylight-filter? Et tele-bilde av Galdhøpiggen og Glittertind fra din Nautgardstindtur har det typiske blåstikket som lang brennvidde gir og som skyldes spredning i luften av den blå del av spektret i solstrålingen. Jeg synes dette er fint og gir et slags drømmeaktig inntrykk, men jeg lurer på om dette er framkommmet selv med skylight-filter som jo skal fjerne blåstikket. Dette spørsmål fordi jeg på mine objektiver konsekvent bruker skylight-filter, delvis for å beskytte selve frontlinsen. Siste spørsmål er om du benytter stativ? Bildene dine virker veldig skarpe. Hilsen Oddvar

Jeg vet ikke hvor du bor, men jeg kjøpte nylig nytt sykkelstativ på Torshov Bilrekvisita som har avdelinger i Oslo og omegn. Dette stativet er for montering på hengerfeste, har feste for tre sykler og er meget solid. Det er det beste sykkelstativ jeg har sett så langt og har nøkkel for fastlåsing. Jeg husker ikke prisen eksakt, men mener det var rundt 500 kr.

Til fjellbamsen fra vest. Takk for din lovprising av Nordlandsnaturen. Ettersom du er vestlending, er det pussig at jeg som emigrert nordlending må til Vestlandet hver bidige sommer for å oppleve Vestlandsnaturen som jeg synes er mektig flott. Det er vel først i de senere år at jeg har oppdaget at den landsdelen jeg kom fra, har slike kvaliteter med hensyn til natur. Men når en har vokst opp midt i dette, ser en det ikke. Landskapet er som det skal være. At det er ganske spesielt ser en først når en over lengre tid er blitt vant til andre landskaper og så vender tilbake til barndommens rike.

Til gjest. Dette er tøv. Jeg har mange ganger gått stien opp til Fagervann, men ytterst skjelden sett syklister der. Derimot er der mange turgåere. Jeg sykler også mye i marka, men holder meg til veiene, eventuelt til trillestier som knytter veisystemer sammen. Jeg har heller ikke sansen for å møte syklister på øde, små idylliske stier. At denne aktiviteten bidrar med å gjørme til fuktige partier på stien er det ingen tvil om. Jeg ville heller aldri utsette sykkelen min for den slitasjen slik sykling forårsaker.

Helt enig med gjest.

Turorientering er en veldig fin aktivitet som får mange ut i marka og ikke minst bli kjent i marka. Denne aktiviteten var nok på topp på syttitallet da tusenvis av kartkonvolutter ble solgt. Jeg er selv medlem av en o-klubb, og har brukt ganske mange timer gjennom årene på å sette ut turorienteringsposter. Ellers er jo o-kartene de aller beste turkart som en kan ha stor nytte av til vanlige markaturer.

Du burde vel heller velge der Norge er bredest, men her blir du dessverre heller ikke den første.

Morsomme bilder Kjell Iver. Jeg synes det er morsomt å gjette hvor bilder med landskaper er tatt. Disse bildens skulle vel ikke være tatt i Svarthopen i Brønnøysund?

Vond legg etter løpeturer har jeg også periodevis hatt tendenser til. Et råd som jeg fikk av en bekjent, var å strekke leggen skikkelig ut. Dette gjøres ved at du med fronten vendt mot veggen setter helen så langt inntil veggen som mulig med forfoten (tærne) oppover veggen. Press kneet inn mot veggen slik at leggmuskelen får skikkelig strekk. Dette gjør jeg etter enhver løpetur. Problemet for meg er i dag så godt som ikkeeksisterende. Ellers bør løpingen selvsagt foregå på skogstier (eller utenfor) og ikke på asfalt.

Mange fine ord og tanker Tom. Selv er jeg kommet i en alder hvor jeg ser jevngamle som er rammet av sykdom eller skader som begrenser deres muligheter til utfoldelse. Når jeg tar en løpetur i marka, kommer tanken ofte over meg hvor heldig jeg er som kan gjøre dette. Jeg får en sterk trang til å takke noen for at jeg er så heldig, men ettersom jeg ikke er religiøs eller tror på en Gud, vet jeg ingen å takke annet enn skjebnen. Jeg bruker å si at hvis jeg skulle få lov til å ønske meg to ting i verden som jeg ville få oppfylt, er det første ønsket en god helse. Det andre er å kunne beholde barndommens og ungdommens entusiasme og begeistring. Jeg tenker tilbake på da vi på vei til fjellvannet på et sted på stien over en kolle lenge før vi kom fram, hadde funnet ut at vi kunne få et glimt av det forgjettede vann ved å hoppe opp i luften akkurat der. Ennå kan jeg i mitt sinn gjenoppleve morgenstemningen i teltet med klunk av sommerbrisens småbølger mot steinene inne ved stranden og med drømmen om storørreten som svømte der ute. Nå er det gått mange år siden jeg besøkte barndommens fiskevann

Det vanskeligste partiet er traverseringen av Store Memurutind. Her møter du klyvepartier på opp til grad 2+ (muligens 3-). Er du fjellvant, går dette greitt uten tau. Men hele turen du skisserer blir nok en ganske lang dag.

Kjøp turkartet Oslo Nordmark 1 : 50000 (sommer eller vinterutgave) som dekker Nordmarka, Krokskogen, Romeriksåsen og Lillomarka.

Jeg bor ikke langt unna. En fin kveldstur er å sykle om Lofthus til Kjelsås. Videre Midtoddveien på østsiden av Maridalsvannet til Sanner. Rundt Maridalsvannet og Maridalsveien tilbake til Kjelsås. Turen kan forlenges ved å sykle om Sandermosen og Skar. Av lengre turer har du jo hele marka til disposisjon. Skaff deg kart og planlegg på dette. Det morsomste er jo å planlegge turen selv.

Vega-øyene er nå nettopp kommet på UNESCO's verdensarvliste. Her finner du et mylder av øyer, holmer og skjær. På selve Vega er det både hotell og rorbuer til utleie. Ellers er området Lurøy - Træna - Rødøy veldig bra.

Gjør som jeg, ta bussen. Jeg innrømmer at det er dyrere enn å kjøre bil med matpakka som eneste passasjer, men jeg gjør det av ren idealisme.

Gå inn på "Vis veg" på nettet. Der får du alle kjørelengder og tidsforbruk.

Jeg vet ikke hva du har vært på fra før, men Gyrihaugen på Krokskogen har flott utsikt. Kjør halvveis inn langs Steinsfjorden. Gå rett opp lia og gjennom Mørkgånga som ifølge markakjenneren par exellence, prof. H.O.Christoffersen, var Oslomarkas mest spektakulære naturfenomen. Tilbaketur om Skartjern og ned den eldgamle Ringeriksvei. Fra de nordlige Nordmarkstopper på rundt 700 moh ser du forøvrig Jotunheimens sydøstligste topper. I Østmarka er Tonekollen en liten perle, det samme er Ramstadslottet, men Bjønnåsen gir nok den beste utsikten. Paradiskollen på Romeriksåsen er også fin, det samme er Bjørgeseterfjellet.

Meget bra tiltak dette, Panda. Vil nok gi inspirasjon til mange.

Årets tradisjonsrike Skarvheimentur startet som flere ganger tidligere på Breistølen ved fjellovergangen Hemsedal – Lærdal. Planen var å gå til Iungsdalen første dag, men ryktene fortalte om en større gruppe på Iungsdalen kommende døgn, så vi valgte å stoppe på Bjordalsbu med noen avstikkere for å gjøre turen lengre. Nydelig vær på lørdag morgen, men dette holdt ikke særlig lenge. Hadde delvis følge med en ung mann med telt som skulle nå Finse på mandag, noe som hørtes ganske slitsomt ut etter all nysnøen som hadde kommet med tilsvarende brøyting. Han hadde for øvrig kommet fra en 8 måneders jordomseiling for bare to dager siden, så eventyrlysten var det ikke noe å si på. Men all brøytingen han fikk etter at vi hadde stukket av fra hovedruta, fikk han til å forandre planene, for han tok inn på Bjordalsbu for overnatting og innså det håpløse i tidsplanene. Neste dag tok de fleste av oss over det høytliggende (1600 –1700 m) og spennende skiterrenget sydvestover mot de innerste delene av Fødalen, mens de eldste (bl a en meget sprek 80-åring) sammen med turleder fulgte kvisten mot Iungsdalen. Til dels liten sikt gjorde at det ble spennende og morsom orientering. Fra Breiskaret kjørte vi ned en flott fjellside på flere hundre høydemeter mot bunnen av Fødalen. Øverst var det fint telemarkføre, men da vi nærmet oss dalbunnen ble det varmegrader med tilsvarende tung og kram snø. Selv hadde jeg ikke tatt med mykere voks enn ”Rød spasial”, noe som ikke ga feste i det hele tatt. Det ble et slit med staking utover Fødalen og det lange Fødalsvannet inntil vi nådde de siste bakkene ned mot Iungsdalen. Neste dag var planene å gå til Geiteryggen via Kongshelleren, men den sterke motvinden, føret (våt nysnø) og hensynet til de eldste gjorde at et alternativ måtte finnes. Det ble å gå de 22 kilometrene med vinden på tvers til Myrland hvorfra vi fikk ordnet biltransport til vestsiden av Geiteryggtunnelen. Neste dag var planene dagstur fra Geiterygghytta. Været fortsatte i samme stil med frisk vind opp til kuling fra sydvest med tilsvarende snøfokk, men temperaturen hadde heldigvis gått noe ned. Egentlig hadde vi tenkt oss opp på Vargbreen, men i dette været ble heller turen lagt til det spennende skiterrenget i Godfjell/Ynglesnut-området. Her ble det også orienteringsutfordringer i det tette snøfokket. Da vi nådde kvisten mellom Kyrkjedøri og Godfjell, fulgte vi denne mot Geiteryggen. Sikten var såpass dårlig at i vindkulene så vi ikke fra en kvist til den neste enkelte ganger. Siste dag fulgte vi kvisten mot Raggsteindalen, men brøt av fra denne ruta og gikk ned Ynglesdalen, krysset Strandavannet og tok rutebuss til Geilo hvorfra tog til Oslo. Rutebussen startet egentlig i Myrland, men takk for ypperlig service fra busselskapet for bussen tok turen oppom Storestølen bare for å hente oss. Alt i alt og på tross av mye vær, en fin tur med mye koselig sosialt i en humørfylt gjeng..

Hvem er egentlig denne nikkersadelen som det snakkes til dels nedsettende om av enkelte her på forumet, og som det hevdes vil påtvinge andre sine meninger og holdninger til hvordan naturen skal forvaltes. Selv har jeg nikkers, men noen adelsfamilie er jeg himmelvidt ifra å tilhøre ettersom jeg kommer fra en småbruker/fisker-familie på et lite sted i Nordland. Det er kanskje Dronningen det siktes til ettersom jeg på bilder ser hun bruker nikkers på fjellturene sine. Jeg er langt fra noen royalist, men jeg synes hun på en glimrende måte har vist nordmenn og verden for øvrig hvilke verdier vår fjellheim representerer. Øystein Dahle har jeg observert i nikkers, men at han skulle være noen meningsterrorist, finner jeg absurd. Knut Lykken d.e. som var med Slingsby, kan jeg ikke huske å ha truffet, men Knut Lykken d.y. har jeg observert i nikkers. I det hele tatt, hvem er nikkersadelen?

Denne delen av Styggehøbreen (vestlige) har jeg benyttet mange ganger som den raskeste oppgangen fra Veodalen mot Styggehøbreskaret (oppgang fra innerst i Veodalen til laveste sadelpunkt mellom Styggehø og Nordre Veotind). Siste gang var i mars for to år siden da det var ekstremt lite snø. Jeg har aldri hatt inntrykk av at det var noe skummelt med breen her. En bør kanskje være litt årvåken akkurat i brekket mellom Nordre Styggehøbretind og Store Veotind hvor det muligens kan oppstå sprekker, men selv under forholdene for to år siden var det trygt her. Derimot kan det enkelte år være en sprekk like under Styggehøbreskaret, men her er det jo kvistet om vinteren.

Vi lå i telt ved Snøheim i flere døgn i forbindelse med toppturer på Dovre. På disse dagene så vi ikke et eneste menneske. Ellers synes jeg det bildet som Carl har lagt inn viser forbausende vellykket tilbakeføring av et veianlegg til den opprinnelige natur. Etter de innlegg jeg har lest både på denne tråden og ikke minst om snøscooterkjøring, tror jeg vi mennesker opplever natur på så forskjellige måter at vi har ingen mulighet til å forstå hverandre. Opplevelsen skjer i vårt indre. For meg er bare bevisstheten om at det finnes en urørt ødemark bak blånene, en verdi i seg selv. Og det, selv om jeg aldri skulle komme dit. Jeg tror de fleste elskere av urørt natur vil føle at den egn som er vanskelig tilgjengelig gir en større opplevelse enn den lett tilgjengelige. Som Zapffe så godt uttrykker det – ”verdien gror i forsakelsens jord”. Hvem vil finne turen til f eks Bruraskaret i Romsdalen som en flott opplevelse hvis det gikk bilvei dit som det ble foreslått bygget for noen år tilbake? Eller gondolbane til Store Skagastølstind? Jeg skal ærlig innrømme at vi benyttet veien til Snøheim da vi lå der inne. Men om den ikke hadde vært der, hadde turen bare tatt en dag ekstra. Og såpass må en vel kunne tåle. Eller har vi fått det så travelt at alt må feies over på kortest mulig tid. Da avtar vel opplevelsen proporsjonalt med tiden.

Dette hørtes ut til å være en skikkelig kaloridreper av en tur. Du får spise deg opp igjen snarest. Men flott må det ha vært. Forbausende lite snø å se øst for Trollsteinhø.

Vi gikk turen på en mai-skitur. Startet i normal frokost-tid fra Ustaoset og nådde middagen på Finsehytta. Gikk opp Prestholtskaret og holdt stort sett høyeste ryggen vestover. Som påpekt i foregående innlegg er "breene" på Hallingskarvet antagelig bare snøfonner og uten sprekker. Ved å gå motsatt retning får en totalt sett 200 m unnabakke istedenfor 200 m motbakke, men da kan egnet nedgang til Folarskaret være litt plundrete å finne. God tur!